– At et innlegg på Facebook for et år siden skulle føre til alt dette her, hadde jeg ikke drømt om, sier Linda Cecilie Fredriksen (45) da vi har benket oss rundt bordet på det trivelige kjøkkenet, som er en gave fra Lindas mor. Kjøpt brukt og satt opp av Linda selv.

– Jeg skrev at jeg ønsket å finne ro for hundene mine og meg selv. Jeg har drevet med hundeoppdrett i mange år, og ønsket meg et sted jeg kunne slippe hundene rett ut, uten å være redd for å få klager.

- Det kan jeg her. Men jeg fikk nesten hakeslipp da forrige eier fortalte at plassen heter Roa. Det var jo nettopp ro jeg søkte, dette måtte være ment to be.

– Jeg er klar over at min måte å leve på ikke passer for alle

Den sosiale angsten styrte livet

Linda er fra Horten og har bodd litt her og der. En periode flyttet hun hvert år. Leiemarkedet har bydd på utfordringer, men økonomien har ikke gjort det mulig å kjøpe egen bolig. Dårlig helse og dårlig råd er ingen god kombo, og for fire år siden fikk Linda uføretrygd.

Likevel klarte hun ikke helt å gi slipp på drømmen om eget hus på landet.

– Å leie var en belastende situasjon for en som er så konfliktsky som meg. Det var alltid noen som kom med en bemerkning om hundene eller noe annet. Det er tungt å være ufør på grunn av psykisk sykdom som ikke synes, sier Linda nøkternt.

– Når angsten har vært så sterk at en tur til postkassa var uoverkommelig, har hundene vært min eneste trøst. Et liv uten denne pelsterapien var uaktuelt.

- Det er nesten umulig å forklare andre at det kan koste meg to hele arbeidsdager å hente posten. Det blir omtrent som å hente vann med sil eller grus med gaffel, og ingen med vettet i behold gjør jo det.

Dyr har vært viktig for Linda hele livet, og hun har også drevet med travhester. Hun har en sønn på 25 år, foreldre og annen familie i og rundt Horten. Likevel følte hun seg ensom. Hun var over 40, ufør, deprimert, skeiv og singel.

Endelig kom mestringsfølelsen

Linda fulgte med på alle markedsplasser med salg av boliger. Hun var ikke kravstor, men det var et pluss hvis hun kunne klippe gresset i Evas drakt. Disse tankene holdt hun for seg selv. Linda tror det var få som skjønte at hun virkelig ønsket å bo så langt fra folk.

Hun er takknemlig for at hun hele tiden hadde familie og venner som trodde på henne og ville hjelpe både økonomisk og praktisk. Da Roa dukket opp, falt Linda pladask, selv om huset nærmest var ubeboelig.

Det var ikke innlagt vann, hadde ikke et fungerende kjøkken eller bad, ikke isolering og gamle, trekkfulle vinduer. Det var utedo og én 10 ampere kurs til hele huset. Men Linda hadde bestemt seg.

Camilla bor sammen med kjæresten, og eksen

Mørkredd og husredd

– Etter avslag på avslag på lånesøknader, kom jeg heldigvis i kontakt med Husbanken i Larvik. Det ble redningen for meg, sier Linda.

– Hjertet dunket hardt i brystet da jeg sto med smijernsnøkkelen i hånda i oktober 2020. Jeg hadde klart det, jeg eide mitt eget hus i skogen, langt fra andre mennesker. Det var lenge siden jeg hadde kjent mestringsfølelse, men det kjente jeg da.

Linda forteller at hun måtte gå noen runder meg seg selv for å bli trygg i sitt nye hjem. Hun var både mørkredd og husredd, men hun hadde jo hundene. Så traff kjærligheten henne, og livet endret seg totalt.

Snoket i flere måneder

Både Linda og Benedicte Werner (37) hadde profiler på datingstedet skeiv.no. Linda likte Benedictes profilbilde med en gang. Hun beundret den vakre, smilende kvinnen i smug. Linda trodde ikke hun hadde sjans hos denne unge skjønnheten, som ikke hadde oppdatert profilen sin, der 40 år var satt som maks alder.

Men plutselig en dag hadde Benedicte likt profilbildet til Linda. Damene chattet litt, og bestemte seg for ikke å kaste bort tiden, men heller møtes for å se om dette kunne bli noe.

– 28. desember 2020 satte jeg meg i bilen og kjørte mot Larvik, der Benedicte bodde i en splitter ny leilighet sammen med hunden sin. Jeg hadde ikke rukket å skifte, og var nok ganske ustelt i turbukse og storgenser, sier Linda og ler.

– I mitt stille sinn lurte jeg på hvorfor hun ville møte meg. Kanskje var hun blind, og ikke hadde sett hvordan jeg så ut på bildet?

Negar flyttet fra Oslo for godt: - Jeg kjenner meg mye friere

Solgt ved første blikk

Allerede da hun så Benedicte øverst på trappa, var Linda solgt. Hun sier at vi gjerne må bruke klisjeen «kjærlighet ved første blikk». Heldigvis ble følelsene gjengjeldt.

– Da Linda satt seg i sofaen, hoppa hunden min rett opp på fanget hennes. Det fortalte meg alt jeg trengte å vite, sier Benedicte, som nå sitter tett inntil kjæresten på kjøkkenet. Damene datet i noen måneder, de møttes enten hos Benedicte eller hos venner av Linda, aldri på Roa.

Linda var livredd for hva Benedicte, som bodde rålekkert i byen, ville si om hun fikk vite hvor kummerlig Linda selv bodde. Hun var engstelig for å bli avvist.

– Jeg hadde lenge drømt om å bo på landet, så for meg var dette helt topp, sier Benedicte, og forteller at Linda gråt første gang hun våget å be henne med seg hjem.

- Jeg hoppet rett ut av hamsterhjulet

Kommunikasjon var vanskelig

Benedicte ble psykisk syk mens hun studerte interiørarkitektur. Hun slet lenge med spiseforstyrrelser og har vært svært deprimert.

– Det er ikke akkurat en døråpner å fortelle at man er uføretrygdet, og jeg sliter også med angst. Det er fortsatt skambelagt å være psykisk syk, og når vi i tillegg er skeive, er det dessverre mange som kan komme med sårende bemerkninger, sier Benedicte.

Damene forteller at det stort sett er en fordel at de begge har denne bagasjen med seg, slik at de forstår hverandre. Det kan også bli mye bekymringer, snørr og tårer.

Benedicte og Linda har vært sammen nesten daglig etter at de traff hverandre, og nå er de offisielt samboere, sammen med Lindas Welch Corgi Cardigan med valper og Benedictes Australske Cobberdog. Pluss katter og høner. Linda drømmer om flere dyr en dag.

– Vi er ganske ulike, og har våre runder, sier Linda.

– Men grunnmuren er stødig, og tåler at vi ikke er enige bestandig.

Damene forteller at de har måttet lære seg å kommunisere. Mens Linda helst vil komme til bunns i uenigheter med en gang, trekker Benedicte seg lett unna. Begge er enige om at de må fortelle hverandre hva de føler, ingen av dem er tankelesere.

De har mange felles interesser, og utfyller hverandre på flere områder. De dyrker nesten alt de trenger av grønnsaker og er selvforsynte med egg. Målet er å kjøpe minst mulig.

Ikke ork til å være kjæreste

– Jeg er utrolig stolt av alt Linda får til. Hun er en skikkelig handywoman som ikke er redd for å ta i et tak, sier Benedicte.

– Bare jeg kommer med ideen, setter Linda i gang. Hun klarer absolutt alt, mens jeg heller er den som rydder underveis.

Begge ler, og forteller om et supert samarbeid.

Bortsett fra varmtvannstanken og flisene på badet, er ingenting kjøpt nytt. Linda har laget nytt bad, montert kjøkken, oppgradert veien, båret leca i søppelsekker, spadd grus, satt opp gjerder, fikset hønsehus og inventar. Hun har snekret, malt og murt.

Håndverkere koster, og budsjettet er minimalt. Men de engasjerte elektriker slik at de nå har både lys og varme. Nå står isolering av vegger og skiftning av vinduer for tur. Benedicte forteller at Linda har jobbet så hardt, at hun en periode ikke hadde mer å gi.

– Jeg tror ikke du har kapasitet til å være kjæreste, sa hun.

Da ble Linda redd.

– Benedicte betyr alt for meg, og jeg innså at jeg hadde drevet meg selv for hardt, sier hun.

Linda hjelper gjerne andre, men synes det er vanskelig å be om hjelp selv. Hun tenker at alle har så mye å gjøre, og er takknemlig for alle som har stilt opp når hun har arrangert dugnadshelger. Hun opplever at mange er på tilbudssiden, bare hun våger å fortelle hva hun trenger hjelp til.

Ble overtalt til spleis

– Jeg har nesten ikke turt å snakke om det, men jeg har opprettet spleisen «Hjelp Linda med husdrømmen i Roa», sier Benedicte, som håper det kommer inn såpass mye at de kan betale håndverkere for å gjøre de aller tyngste jobbene. Hun ønsker ikke å se kjæresten sin så nedkjørt som hun var etter å ha laget badet.

Linda sa etter en stund ja til spleisen og håper at isolering kan bli gjort før vinteren, slik at de skal slippe å fryse inne. Hun glemmer ikke fjorårets vinter med bare én varmeovn i stua og minus 17 grader på utedoen.

– Jeg synes det er fantastisk at du gir liv til dette stedet, som ellers ville fortsatt å forfalle. Men du er bare én, og kan trenge litt hjelp, sier Benedicte og tar kjærestens hånd.

– Det hadde ikke blitt et hjem uten deg, det er du som gir huset varme og sjel. Som har estetisk sans, pynter og ser hva som passer sammen. Det talentet har overhodet ikke jeg, svarer Linda.

Begge forklarer at de er åpne om situasjonen for å bidra til at andre tør å følge drømmen sin. Selv om de er uføre. Eller skeive. Eller begge deler. Linda og Benedicte vet at flere lever livet på en måte de ikke ønsker, fordi de tror det ikke finnes andre muligheter.

– Alt er mulig. Løsningene kan være forskjellige, men jeg oppfordrer alle til ikke å gi opp, men heller tenke litt alternativt, sier Linda.

– Selv om jeg ikke er frisk og har lite penger, står jeg nå stødig i meg selv. Det hadde jeg ikke gjort hvis jeg ikke hadde våget å følge drømmen min.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no