ADOPTERT FRA VIETNAM: – Jeg har to identiteter og to familier – heldig er jeg! sier Line Hersve, som nylig fant sine røtter blant 90 millioner mennesker i Vietnam. Her ser vi henne som Mau med hatt og bluse fra fødelandet sitt. Foto: Randi Johnsen
ADOPTERT FRA VIETNAM: – Jeg har to identiteter og to familier – heldig er jeg! sier Line Hersve, som nylig fant sine røtter blant 90 millioner mennesker i Vietnam. Her ser vi henne som Mau med hatt og bluse fra fødelandet sitt. Foto: Randi Johnsen
Adoptert Fra Vietnam

Line (43) fant igjen sin biologiske familie

– Da jeg møtte mine vietnamesiske søsken, falt den siste brikken i puslespillet på plass. Men uten min norske familie ville jeg aldri overlevd, sier Line.

ALLERS.NO: Den 20. desember 1974. I ventehallen på Fornebu står ekteparet Mary og Per Hersve sammen med barna Esben på 14 og Jane på 11. Spent stirrer de mot rullebanen og flyet som nettopp har landet. En kvinne kommer mot dem med en bylt i armene. Det lille barnet er godt innpakket for å tåle vinterkulden.

– Flyet kom fra Vietnam, og den lille bylten var meg, forteller Line Hersve (43). Hun nærmet seg tre år, men kunne verken gå eller snakke, var sterkt under-ernært, hadde dobbeltsidig ørebetennelse, store byller i hodebunnen og små, svarte melketenner. I tillegg hadde hun poliomyelitt.

– Mine norske foreldre var informert om helsetilstanden min, men ble likevel forskrekket over at jeg ikke bare var liten og tynn, men også understimulert. Den første tiden satt jeg bare og stirret ut i luften, og en stund trodde de jeg var døv.

Den lille jenta hadde verken fødsels- eller dåpsattest, men i passet sto det at hun het Tran-Thi-Mau og var født 1. mars 1972. Foreldre ukjent. Siste oppholdssted var et barnehjem i Saigon. Passbildet viser en alvorlig jente med stritt hår. Det var denne førjulsgaven foreldrene brakte med seg hjem til Stokke i Vestfold.

– Jeg husker alt som det var i går. Både søsteren min og jeg hadde ventet lenge på å få en lillesøster, men hadde nok ikke trodd at hun var så liten og svak. Fullstendig avkreftet, forteller Esben Hersve. I dag gleder han seg over at søsterens mangeårige detektivarbeid har gitt resultat.

– Hun har brukt store ressurser og endelig funnet sin biologiske familie. Jeg gleder meg stort på hennes vegne, men vet samtidig at Line alltid vil være min lillesøster, sier han.

PASSBILDE: Dette var den lille jenta som kom til Norge og familien Hersve en kald vinterdag i 1974. Hun var understimulert og svært tynn, med mørke, alvorlige øyne og stritt hår. Foto: Randi Johnsen
PASSBILDE: Dette var den lille jenta som kom til Norge og familien Hersve en kald vinterdag i 1974. Hun var understimulert og svært tynn, med mørke, alvorlige øyne og stritt hår. Foto: Randi Johnsen Vis mer

LES OGSÅ: Rørende gjenforening

Omsorg og kjærlighet

Line husker ikke noe fra den første tiden i Norge, men vet at kjærlig omsorg og næringsrik mat fikk den lille jenta til å blomstre. Ukentlig var hun hos fysioterapeut, og i årenes løp ble det mange og lange sykehusopphold. Et nødvendig onde som poliorammet.

– Sommeren 1975 tok jeg mine første skritt med ankelskinne på det venstre beinet. Fortsatt bruker jeg skinne når jeg er ute, men inne går jeg ganske greit.

Bildene fra barne- og ungdomstiden viser en blid og glad jente. Hun tenkte lite på sitt handikap og sitt asiatiske utseende.

– Jeg vokste opp på landet og gikk på en liten barneskole. Hadde mange venner. Ingen som ertet eller var slemme mot hverandre. På videregående falt det nok noen kommentarer, men mamma hadde forberedt meg, så det gikk greit.

Line har alltid vært flink til å ta ting som det kommer. Mener at livet byr på utfordringer og problemer for de fleste – selv om noen motbakker har vært større enn andre:

– Etter ti år ble det brudd med mannen min, og jeg satt igjen med hovedansvaret for tre gutter. Men også det har gått greit, sier Line, som jobbet 15 år på apotek før hun omskolerte seg til tannhelsesekretær. En jobb hun stortrives med.

NÆRMESTE FAMILIE: Line ble mottatt med åpne armer da hun kom til Vietnam i oktober. Her sammen med sine fem søsken, de to yngste ble født etter at faren giftet seg på nytt. Fra venstre halvbror Loi (41), halvsøster Loc (40), Lanh (47), Mau (Line), Le (45) og storebror Nhanh (51). Foto: Privat
NÆRMESTE FAMILIE: Line ble mottatt med åpne armer da hun kom til Vietnam i oktober. Her sammen med sine fem søsken, de to yngste ble født etter at faren giftet seg på nytt. Fra venstre halvbror Loi (41), halvsøster Loc (40), Lanh (47), Mau (Line), Le (45) og storebror Nhanh (51). Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Gjenforent etter 20 år

På leting etter røtter

Først da Line selv ble mor, kom tankene på hennes egen bakgrunn. Hvem var hun egentlig? Hadde hun foreldre og familie som levde? Hvorfor havnet hun på barnehjem?

– Etter hvert som guttene vokste til, ble spørsmålene mer påtrengende, sier Line, som også fikk spørsmål på helsestasjonen. Spørsmål hun ikke kunne besvare.

17. oktober 2015: Et fly fra Ho Chi Minh lander på Gardermoen. Tre gutter på 14, 18 og 20 venter spent på en mor som omsider har funnet sine vietnamesiske slektninger.

– Det var mitt fjerde besøk i Vietnam, men denne gangen var det ingen ferietur. Etter ti års leting møtte jeg endelig familien min. Det var nesten ikke til å tro! Line stråler og henter fram bilder fra den spennende reisen.

– Ved en tilfeldighet hadde jeg hørt at det var et tv-program i Vietnam à la «Tore på sporet» som jobber med gjenforening. Høsten 2013 reiste jeg til Vietnam sammen med barna mine, og fikk kontakt med programlederen. Han fikk bilder og den lille informasjon jeg hadde.

BARNDOMSHJEMMET: I dette huset ble Line født. Her bor nå stemoren (i rosa drakt), som ble enke for 17 år siden. På bildet ser vi Line sammen med søsken og tantebarn. Foto: Privat
BARNDOMSHJEMMET: I dette huset ble Line født. Her bor nå stemoren (i rosa drakt), som ble enke for 17 år siden. På bildet ser vi Line sammen med søsken og tantebarn. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Adoptert bort mot morens ønske

Kontaktet av broren

Line visste at etterlysningen rullet og gikk på vietnamesisk tv. Likevel skulle det gå sju måneder før hun ble kontaktet.

Hennes vietnamesiske familie trodde hun var død, men opplysningene passet, og familielikheten var der. Kunne det være lille Mau? Halvbroren Loi tok kontakt med Facebookgruppen «Vi som er adoptert fra Vietnam».

Line forteller at hun leste svarmeldingen med sjokkblandet fryd. Hun hadde ventet så lenge. Nå var hun i ferd med å gi opp.

– Våget jeg å tro at dette virkelig var familien min? Det manglet ikke på advarsler. Var det svindlere eller lykkejegere som ønsket kontakt? Jeg hadde en god følelse, men ville likevel gå varsomt fram. Ikke minst var det viktig for meg å få tatt en DNA-test. To av mine vietnamesiske søsken ble også testet, sier Line, som betalte testen for dem alle.

Hvis testen matchet, ville hun dra på besøk høsten 2015. Det positive svaret kom på sensommeren, og Line begynte nedtellingen.

– Det ble etter hvert utvekslet mye informasjon. Jeg fikk vite at jeg slett ikke var født i Saigon som jeg alltid hadde trodd, men i den lille byen Ky Ha, tre timers reise fra Da Nang.

TANTER: Fem av morens gjenlevende søstre kom for å hilse på Mau, som hadde reist den lange veien fra Norge for å møte dem. Foto: Privat
TANTER: Fem av morens gjenlevende søstre kom for å hilse på Mau, som hadde reist den lange veien fra Norge for å møte dem. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: ​Barbros mamma ble gravid med fetteren

Døde i barsel

Senere kom hele historien for en dag. Moren hennes, Suat, døde i barsel bare 28 år gammel da hun fødte Mau. Hjemme hadde faren hendene fulle med tre barn på henholdsvis 2, 5 og 8 år. En onkel og tante skulle derfor ta ansvaret for den nyfødte babyen. Men i det krigsherjede landet var det dårlig med mat, og etter to måneder tok kusinene med seg Mau og leverte henne på et barnehjem i byen.

– 8. oktober i høst ble jeg møtt av storfamilien min, som hadde presset seg sammen i en minibuss. 18 slektninger veltet ut av bussen, og alle tok omkring meg mens de skravlet på et språk jeg ikke forsto. Det var et uforglemmelig øyeblikk.

– Men da onkelen og kusinen min fikk se meg, var de tydelig preget. Onkelen min gråt hele tiden og var nærmest knust av skyldfølelse da han fortalte om barnehjemmet som ble tømt uten varsel.

Soldater hadde overført alle barna til et barnehjem i Saigon (Ho Chi Minh), og kontakten ble brutt. Etter hvert trodde familien at hun var død.

MOR: Da Line besøkte familien sin i Ky Ha, fikk hun for første gang se bilde av moren, som døde i barsel bare 28 år gammel. Bildet fra identitetskortet hennes er det eneste som eksisterer av henne. Foto: Privat
MOR: Da Line besøkte familien sin i Ky Ha, fikk hun for første gang se bilde av moren, som døde i barsel bare 28 år gammel. Bildet fra identitetskortet hennes er det eneste som eksisterer av henne. Foto: Privat Vis mer

Line beskriver møtet med sin vietnamesiske familie som magisk. Under hele besøket følte hun seg som Mau:

– 43 år var plutselig borte. Jeg ble tatt imot med åpne armer og følte ekte tilhørighet fra første stund. Det var godt å se at søsknene mine hadde et godt liv. De var ikke rike, men heller ikke fattige i vietnamesisk målestokk. Jeg følte også at alle var glad i hverandre – både søsken og halvsøsken, tanter og onkler.

– Det var også hyggelig å møte alle tantebarna mine. De snakker engelsk, og jeg slapp å bruke tolk. Vi har jevnlig kontakt på Facebook, og en dag håper jeg at noen av mine kan komme på besøk.

Line innrømmer at det midt i gleden var vemodig å tenne lys på husalteret til minne om hennes avdøde mor. Under oppholdet fikk hun også vite at faren, som var fisker, omkom på sjøen, bare 56 år gammel.

FAMILIEN: Hele familien hos fotografen. Bildet viser Line sammen med foreldrene Mary og Per, broren Esben og søsteren Jane. Foto: Privat
FAMILIEN: Hele familien hos fotografen. Bildet viser Line sammen med foreldrene Mary og Per, broren Esben og søsteren Jane. Foto: Privat Vis mer

– Da jeg reiste hjem, fikk jeg med en hilsen og takk til min norske familie. En stor takk for at de hadde tatt imot meg. Selv er jeg også smertelig klar over at jeg aldri hadde overlevd hvis ikke mamma og pappa hadde ønsket meg velkommen til Norge en kald desemberdag for 41 år siden, sier Line med et takknemlig smil.

LES OGSÅ: Gitt bort av mamma

Adopsjon fra Vietnam

Under Vietnamkrigen (avsluttet april 1975) ble cirka 110 barn fra Sør-Vietnam adoptert av norske familier. Mange med fysisk eller psykisk handikap.

Line klarte i 2013 å spore opp de fleste som ble adoptert fra Sør-Vietnam i perioden 1968-1975, og 42 av disse takket ja til et vennetreff.

«Vi som er adoptert fra Vietnam» er en lukket gruppe på Facebook hvor medlemmene deler tanker og erfaringer.

Facebookgruppen «Adoptert fra Vietnam» er en åpen gruppe for familie og andre interesserte.

LES OGSÅ: Vi har en jente til dere!

 

Til forsiden