BLE VOLDTATT: Etter at Line Kolstad Rødseth fortalte tvillingbroren Jesper om voldtekten, står de hverandre nærmere enn noen gang. Hun bestemte seg også for å la broren lage dokumentarfilm om henne.  Foto: Geir Dokken
BLE VOLDTATT: Etter at Line Kolstad Rødseth fortalte tvillingbroren Jesper om voldtekten, står de hverandre nærmere enn noen gang. Hun bestemte seg også for å la broren lage dokumentarfilm om henne. Foto: Geir Dokken
Voldtekt

Line ble voldtatt: - Han tok tak i hoftene mine og tightsen, og holdt meg nede

Det skulle gå flere år før hun klarte å fortelle det til tvillingbroren og resten av sine nærmeste.

10. april 1986. Jesper ble født sju minutter før Line. – Jeg har alltid sett på meg selv som storebroren hennes. Følt at jeg hadde et ansvar for å passe på henne, sier han og ser på søsteren. Line nikker: – Og det har du alltid gjort. Jeg var veldig redd for at du ­skulle få det vondt da jeg fortalte om det. Jeg ville ikke påføre mine nærmeste smerte. 

– Jeg er bare glad for at du sa det, svarer Jesper. 

Det er tre år siden Line fortalte Jesper at hun ville anmelde en voldtekt. I mange år hadde hun holdt det skjult, også for broren, som hun sto så nær. 

LES OGSÅ: Dopes ned før voldtekten

De var alltid sammen. De sov på samme rom, gikk i samme klasse og hadde felles venner. Ni år gamle mistet de faren. Han døde i en brann. Da ble de enda viktigere for hverandre, både Line, Jesper, storebroren Kai og mamma ­Cecilie. Moren var sterk, nær og tilstedeværende, hjemmet ­forble en trygg base i barnas liv.

På ungdomsskolen hang tvillingene fortsatt sammen som erteris. Først på videregående sluttet de å være sammen hver dag. De fikk forskjellige venner og interesser, og gikk i hver sin yrkesretning. Men nærheten besto. De visste alltid hvor den andre var i livet.

– Hele veien hadde vi et åpent og nært søskenforhold, sier Line. 

Men så skjedde det som hun ikke kunne dele. Det som nesten holdt på å knekke henne helt.

Våren 2013 går Line i terapi. I flere år har hun slitt med angst, depresjoner og mareritt. Den samme drømmen går igjen: Hun har dødsangst og panikk, mens hun løper for å unnslippe farlige menn som vil fange henne. I perioder drikker hun mye alkohol for å døyve angsten. I terapien forteller Line for første gang om det som skjedde med henne som 20-åring, en høstnatt i 2006. Først synes hun det er rart når psykologen sier at hun er blitt utsatt for en voldtekt.  

– Jeg hadde hele tiden tenkt på det som et voldtektsforsøk, fordi han ikke brukte penis, sier hun i dag. 

– Kanskje var det også en måte å beskytte meg selv på. Ved å bagatellisere det kunne jeg unngå å ta tak i det. 

Tilbake til 2013: Selv om hun bearbeider voldtekten i terapien, ville hun ikke anmelde den. Hun vet hvor ­mange voldtektssaker som henlegges, og er sikker på at hun ikke vil bli trodd, spesielt ikke så mange år etter at det skjedde. Line vil bare bearbeide det og gå videre med livet sitt.   

Dagen før den siste terapitimen er Lines kjæreste hos henne. Han viser henne et sladdet bilde av en mann som er tiltalt for flere grove voldtekter. Kjæresten vet ikke hvem mannen er, synes bare saken er så drøy at han må vise henne den. Hun kjenner ham igjen med en gang. Det er voldtektsmannen.

– Det var et kjempesjokk. Jeg ble helt slått ut, svimmel og kvalm. Jeg løp bare ut på gata, måtte ut for å puste og klarne hodet, sier Line. 

Der og da bestemte hun seg for å anmelde voldtekten. 

– Det er kun han, og ingen andre, som har skyld og ansvar for alt han har gjort. Men jeg følte en veldig skyldfølelse overfor de andre kvinnene og et ansvar for å få ham tatt. Det ble lettere å anmelde når det gjaldt noen andre enn meg selv, sier hun.

Samme kveld fortalte hun alt til kjæresten. I mai 2013 anmeldte hun, og rett etterpå fikk Jesper vite alt. 

– Terapien og anmeldelsen gjorde det veldig mye lettere å være åpen, sier Line. 

– Hadde jeg forstått hvor mye godt det skulle gjøre for både meg selv og mine nærmeste, så hadde jeg søkt hjelp, anmeldt og vært åpen fra starten av, sier hun. 

– Jeg ønsket at min prosess skulle hjelpe andre, ved å vise hva en anmeldelse, terapi og rettssak innebærer. Men det var en tøff tid, og jeg skjønte at jeg selv ikke kom til å huske mye av alt som skjedde i ettertid. Jeg måtte få det dokumentert, sier Line.

LES OGSÅ: Alison ble bortført, voldtatt og knivstukket 

FØLER ANSVAR: - Jeg har alltid sett på meg selv som storebroren hennes. Følt at jeg hadde et ansvar for å passe på henne. Foto: Geir Dokken
FØLER ANSVAR: - Jeg har alltid sett på meg selv som storebroren hennes. Følt at jeg hadde et ansvar for å passe på henne. Foto: Geir Dokken Vis mer

– Han ser helt gæren ut

Jesper arbeider som frilans filmregissør og skuespiller. På sensommeren 2013 spør Line broren om han vil lage film om tiden etter ­anmeldelsen. I mars året etter starter de filmingen. I begynnelsen synes Jesper det var vanskelig å svare da folk spurte om hva han drev med om dagen. Etter hvert ble det lett å si det som det var: «Jeg lager dokumentarfilm om tvillingsøsteren min, som er blitt voldtatt.»

– Å lage filmen gjorde meg gradvis mer åpen, sier Jesper. 

– Balanseringen mellom rollene som bror og regissør var en god måte å være i det sammen med Line på. Det førte meg inn i deler av hennes prosess som ga viktig innsikt, men som det ikke hadde vært naturlig for meg å gå inn i bare som bror.

Når inntrykkene ble veldig sterke, var det godt å se i kamera og bare være regissør. Slik som i terapitimen hos sexologen ved Dixi Ressurssenter for voldtatte. Det er tøft for en storebror å høre sin egen søster skildre selve marerittet. I en scene i filmen spør sexologen om hva som egentlig skjedde da hun ble voldtatt. Line forteller. Det er en mandag i september, og hun skal overnatte hos en venninne. Hun blir med hjem til en mann som venninnen er litt interessert i. Line har aldri møtt ham før.

LES OGSÅ: Her skjer de fleste voldtekter

– Så spør jeg om jeg kan låne en lader, sier Line. 

De andre er ute på balkongen. Mannen sier at laderen ligger bak senga på soverommet. Line går inn på soverommet, krabber opp i sengen for å fiske opp laderen. 

– Da kommer han bak meg og tar tak i hoftene mine og tightsen, holder meg jævlig hardt og snur meg rundt så jeg ligger på ryggen. Han kveler meg ikke, men holder meg nede med hendene over brystet.

– Da kommer han bak meg og tar tak i hoftene mine og tightsen, holder meg jævlig hardt og snur meg rundt så jeg ligger på ryggen. Han kveler meg ikke, men holder meg nede med hendene over brystet, sier Line til ­sexologen. Hun beskriver redselen. Det svarte i voldtektsmannens blikk.  

– Han ser helt gæren ut. Det ser ut som han handler på ­instinkt, sier hun lavt. 

Først voldtar han henne med hendene sine og en gjenstand, hun tror det er et stearinlys, før han knepper opp buksa. 

– Jeg tenker at «nå, nå må jeg komme meg unna», sier Line. 

Jesper lar kamera gå. Men han sliter med å holde det stødig.

– Det var første gang jeg hørte hva som egentlig skjedde, detaljene. Da hadde jeg bare lyst til å gå ut av rommet. Jeg ble veldig berørt, det var veldig sterkt, sier han i dag.

Voldtektsmannens navn er kjent, men nevnes ikke i filmen. Line ønsker heller ikke at han skal få mye plass i intervjuer hun gjør. 

LES OGSÅ: - Jeg ble holdt innesperret og mishandlet hver dag

– Jeg vil ikke bidra til å sensasjonalisere ham, sier hun. 

– Jeg er ikke opptatt av hvem som har voldtatt meg, han betyr ikke noe for meg lenger. Det som handler om skyld, ansvar og forebygging, er samfunnets oppgave. Jeg vil snakke om min prosess etter voldtekten og få fram at en voldtekt kan skje alle, sier hun. 

– I gruppeterapi har jeg møtt mange som har følt som meg, at de ikke er blitt «voldtatt nok» til å anmelde det. Mange sammenligner seg med det de leser i media. Jeg vil ikke at noen skal tro at de må ha opplevd «Norgeshistoriens verste voldtektssak» for å søke hjelp og anmelde. Da tror jeg at det er lurt ikke å gi ham så mye plass.  

– Det er vanskelig å se at noen har skadet henne så mye. Som bror får du veldig lyst til å gjøre noe med det. Jeg har vært sint, forbannet og lei meg, sier Jesper. 

Han valgte å gå til psykolog for å få ryddet opp i følelsene. 

– Lenge følte jeg sterkt på en trang til hevn, at han skulle føle den samme smerten som Line.

– Lenge følte jeg sterkt på en trang til hevn, at han skulle føle den samme smerten som Line. Psykologen hjalp meg med å erkjenne at behovet for hevn bare er en illusjon. I virkeligheten fører det ikke med seg noe positivt. Det var en viktig erkjennelse, sier han.
Jesper filmet også i rettssaken mot voldtektsmannen i Oslo tingrett. 

LES OGSÅ: To svensker stoppet voldekt under amerikansk studentfest

– Det var forløsende og lettende å se voldtektsmannen, sier han. 

– Jeg så en mann som var nede i en strengt bevoktet rettssal. En liten, stusslig mann som hadde tapt. Etter det kunne jeg gå videre i livet mitt. Han er ikke mitt ansvar. Mitt ansvar er å være med Line. 

Det synes også Line og Jespers mamma. Cecilie Kolstad var i retten hver eneste dag de 18 dagene rettssaken varte. 

– Det betydde mye for Line at jeg var der, sier Cecilie. 

– Da fikk jeg også den informasjonen jeg trenger for å kunne være der for henne i prosessen videre. Det var også bra for meg å se gjerningsmannen i ­øynene, som en del av min egen bearbeidelse, forteller hun.

Det var ikke så mange pårørende der. På den siste dagen av rettsforhandlingene ble Cecilie takket av både bistandsadvokater, aktoratet og de andre fornærmede. De sa at hennes tilstedeværelse gjorde noe med rettssalen. De andre kvinnene følte en trygghet i å ha en mamma der. 

– Det var veldig rørende, sier Cecilie. Hun strigråt første gang hun så filmen.  

– Det blir så tett og nært at det er vanskelig å ta innover seg. Det verste du kan tenke deg, er jo at det skjer noe med barna dine.

Hun husker godt den sommerdagen i 2013. Line hadde hatt eksamen, de spiste lunsj på en båt på Sandvikselva. Været var nydelig. Så fortalte Line at hun var blitt voldtatt og at hun skulle anmelde det. Som erfaren helse­arbeider visste Cecilie hvilke mekanismer som kan slå inn når man utsettes for et overgrep. Allikevel spurte hun seg selv: «Hvorfor har hun ikke fortalt det før? Kunne jeg skjønt noe tidligere?»

– Vi har et nært forhold og snakker mye sammen i vår familie. Det er vanligvis ikke vanskelig å ta opp ting, sier hun. 

– Skammen og at man vil skåne sine nærmeste, er typisk. Men jeg var jo bare veldig glad for at hun omsider fortalte det, slik at jeg kunne være der for henne hele veien etterpå, understreker Cecilie. 

– Enhver må finne sin vei i det. Men jeg tror det er viktig at man som forelder bidrar til åpenhet og lytter fordomsfritt. Man bør også oppfordre til å anmelde og søke hjelp. 

I nesten et helt år fulgte Jesper Line med kamera. Det ble mange sterke scener. Men han filmet henne også på jobb som vernepleier, på tur med hunden, på fisketur og i Sentrumsløpet i Oslo. Han ville vise søsteren som en hel person, og mye mer enn «en som er blitt voldtatt», og at man kan ha et godt, normalt liv etter en voldtekt. Line er i full jobb og lever en vanlig, aktiv hverdag. Kjæresten er for lengst blitt samboer, neste år skal de gifte seg.    

– Han har stått mest oppe i det av alle, sier Line varmt.

– Den du bor med, blir veldig påvirket av hvordan du har det. At han, og alle mine nærmeste, har stått sammen med meg i det, er det største for meg.  

I slutten av mai i år hadde filmen premiere på VGTV. Den har tittelen «Stolt av deg». (Se filmen her)

– Det er det jeg er, først og fremst, sier Jesper.

– Jeg er så utrolig stolt av hvordan Line har jobbet seg gjennom alt som er skjedd etter anmeldelsen. All styrken og motet hun har vist. 

Så langt er filmen sett av over 50.000 mennesker, og blitt vist på både dokumentarfilm­festivalen i Volda, og kortfilmfestivalen i Grimstad.

– Jeg har den grunnleggende vissheten om at det ikke var min skyld, og jeg har støtte og omsorg fra dem som betyr aller mest for meg. Jeg hadde aldri kommet hit uten å begynne å snakke om voldtekten.

– Tilbakemeldingene har vært overveldende. Det er sterkt og rørende når folk tar kontakt og forteller sine egne historier, og sier at filmen har hjulpet dem, sier Jesper. 

De håper at filmen kan bidra til åpenhet, og at flere anmelder og søker hjelp. Line har fortsatt dager da det ikke er like lett. 

– Men for det meste har jeg det veldig bra, sier hun. 

– Jeg har den grunnleggende vissheten om at det ikke var min skyld, og jeg har støtte og omsorg fra dem som betyr aller mest for meg. Jeg hadde aldri kommet hit uten å begynne å snakke om voldtekten.

VIL BLI TATT PÅ ALVOR: Line er opptatt av at alle som opplever en voldtekt, har samme krav på å bli sett og tatt på alvor. – Man kan lett tro at hvis en sak ikke kommer i media, så er det ikke alvorlig nok, sier hun. Foto: Geir Dokken
VIL BLI TATT PÅ ALVOR: Line er opptatt av at alle som opplever en voldtekt, har samme krav på å bli sett og tatt på alvor. – Man kan lett tro at hvis en sak ikke kommer i media, så er det ikke alvorlig nok, sier hun. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Ikke la drinken stå ubevoktet!

Trenger du hjelp? 

Din Utvei – nasjonal nettportal om vold og voldtekt i Norge, dinutvei.no.
DIXI ressurssenter mot voldtekt hjelper voldtektsutsatte og deres pårørende med gratis informasjon, veiledning og terapitilbud, dixi.no.
Døgnåpne, gratis voldtektsmottak finnes over hele landet, der du blir undersøkt og får nødvendig behandling og hjelp.
Du har rett på tre timers uforpliktende samtale med advokat for å vurdere anmeldelse.

Historisk dom

  • I februar 2015 ble Julio Kopseng (38) dømt til 15 års forvaring med en minstetid på ni år, for voldtekt av Line og åtte andre kvinner.
  • I desember 2015 ble han dømt i en ny rettssak, denne gangen til 12 års forvaring for å ha voldtatt seks kvinner.
  • Han ble igjen kjent skyldig da begge sakene ble behandlet i en felles ankesak våren 2016.
  • I mai 2016 ble han dømt til lovens strengeste straff, forvaring i 21 år, med minstetid på 10 år for voldtekt av 16 kvinner, ett voldtektsforsøk og grov mishandling av sin tidligere samboer. Totalt ble han dømt for flere ­hundre voldtekter.
  • Dommen er den strengeste straffen som noensinne er avsagt i  en voldtektssak i Norge. 
  • Kopseng ble også dømt til fire års fengsel for to voldtekter og et voldtektsforsøk i 2013.


Denne reportasjen er også publisert i KK nr. 30, 2016.

Til forsiden