OVERLEVDE: Kjæresteparet Line Kristin Woldbeck bosatt i Røyken og Arne Strømme bosatt i Molde overlevde det grusomme terrorangrepet på Leopold Café i Mumbai i India i november 2008 - der Lines venninne ble drept foran øynene deres. Til KK åpner de opp om tiden etter angrepet. FOTO: Astrid Waller
OVERLEVDE: Kjæresteparet Line Kristin Woldbeck bosatt i Røyken og Arne Strømme bosatt i Molde overlevde det grusomme terrorangrepet på Leopold Café i Mumbai i India i november 2008 - der Lines venninne ble drept foran øynene deres. Til KK åpner de opp om tiden etter angrepet. FOTO: Astrid WallerVis mer

Line og Arne overlevde Mumbai-terroren:- Vi lå bare og ventet på å dø

Nå kommer spillefilmen om terrorangrepet i Mumbai.

26. november 2008 befinner kjæresteparet Line Kristin Woldbeck og Arne Strømme seg i den travle storbyen Mumbai på Indias vestkyst.

Stedet er blant annet er kjent for sin Bollywood-kultur, det ikoniske luksushotellet Taj Mahal Palace Hotel, og ikke minst legendariske Leopold Café etablert så tidlig som i 1871 - og som er udødeliggjort i romanen Shantaram, skrevet av australske Gregory David Roberts i 2003.

Det norske kjæresteparet er bare på gjennomreise etter å ha vært på ferie i India i fire uker. Line og Arne har booket seg inn på et billig hotell vegg-i-vegg med Leopold Café, og har avtalt å møte Lines indiske Facebook-venninne Meetu på kafeen. De to kvinnene har aldri møtt hverandre i virkeligheten, men er blitt kjent og har holdt kontakten over datidens ferske kommunikasjonsplattform.

Det ingen av de tre visste på dette tidspunktet var at flere islamistiske terrorister fra den pakistanske terrorgruppen Lashkar-e-Taiba var på vei til Leopold Café, og flere andre kjente hoteller og landemerker i Mumbai, ene og alene for å henrette. Blant de totalt 12 angrepsmålene var lukushotellene Taj Mahal Palace og Oberoi, samt den ikoniske togstasjonen Chhatrapati Shivaji Terminus.

Terrorangrepene skulle strekke seg over fire dager, hvor over 170 mennesker ble drept og rundt 300 mennesker ble skadet.

At den 26 år gamle Facebook-venninnen Meetu skulle være blant de drepte, var det ingen som visste da de entret Leopold Café denne novemberkvelden i 2008.

- Jeg hadde en følelse av at jeg ikke ville sitte der

Meetu og Line har allerede plassert seg i andre etasje på Leopold, og venter på at Arne skal komme. Han har gått for å avbestille et bord på en av naborestaurantene. I mellomtiden har Arnes mobiltelefon gått tom for strøm, og når han ikke ser Line og Meetu på Leopold spør han den indiske kelneren som har kommet bort til ham om et bord.

- Først plasserte han meg på det ytterste bordet rett foran den ene inngangsdøren. Men jeg hadde en følelse av at jeg ikke ville sitte der, forklarer han til KK med en alvorlig mine.

- Det skulle senere vise seg at det reddet livet vårt, det at vi ikke ble sittende der. De som satt ved dette bordet var de første som ble skutt. Etter hvert åpnet det seg en mulighet for et bord lengre inn i lokalet, og jeg satte meg der for å vente på Line og Meetu.

- Jeg gikk ned for å se etter Arne åtte minutter på ni den kvelden, minnes Line.

- Tidspunktet er litt viktig for oss, sier Arne.

- Det er veldig viktig, bekrefter Line.

IKONISK: Mange turister velger å ta turen innom Leopold Café, som blant annet er blitt udødeliggjort i romanen Shantaram, skrevet av australske Gregory David Roberts. Kafeen var én av 12 steder som ble angrepet av den pakistanske terrorgruppen Lashkar-e-Taiba i november 2008. FOTO: Arne Strømme
IKONISK: Mange turister velger å ta turen innom Leopold Café, som blant annet er blitt udødeliggjort i romanen Shantaram, skrevet av australske Gregory David Roberts. Kafeen var én av 12 steder som ble angrepet av den pakistanske terrorgruppen Lashkar-e-Taiba i november 2008. FOTO: Arne Strømme Vis mer

Line vifter bort de viltre krøllene fra ansiktet og tar en slurk av vannglasset før hun fortsetter med å fortelle hvordan stemningen var blant de tre, som akkurat hadde bestilt en matbit på den berømte kafeen i hjertet av Mumbai.

Både Line og Arne er fotografer, og det var gjennom fotomiljøet at de to møtte hverandre på begynnelsen av 2000-tallet. For dem var det derfor naturlig å forevige møtet med den indiske kvinnen de aldri tidligere hadde møtt ansikt til ansikt.

- Vi var blitt plassert på et firemannsbord, og Arne og jeg satt ved siden av hverandre. Meetu satt overfor oss. Vi hoppet litt frem og tilbake for å ta bilder, og jeg hadde egentlig tenkt til å bli sittende ved siden av Meetu. Men da kelneren kom, plasserte han maten min der jeg opprinnelig satt, så da flyttet jeg meg tilbake, forklarer Line, som ofte har lurt på om plasseringen kan ha hatt noe å si for at hun overlevde.

Fortalte om frykten for at hun ikke kom til å bli gift

Maten kom på bordet litt over ni, og Line, Arne og Meetu fikk bare seks minutters samvær før granatene smalt. I løpet av disse minuttene rakk Meetu å fortelle om frykten for at hun ikke kom til å bli gift.

- Hun hadde akkurat vært i et bryllup, og da hadde hun på seg sin livs første sari. Hun syntes hun var så fin, og viste oss bilder av seg selv fra bryllupet ikledd sarien. Meetu fortalte oss at hun syntes det var ille at hun var så høy. Hun var nærmere 1.80, og det er høyt til å være en indisk kvinne, forklarer Line og løfter hånden opp i været for å illustrere hvor høy Meetu var.

- Hun var familiens eneste forsørger, og syntes det var slitsomt at alt hvilte på henne. Det var det hun snakket om før terroristene kom, fortsetter Line.

16 minutter over ni den kvelden kom det første smellet på Leopold Café.

- Da ble det kastet to granater inn gjennom den inngangen Arne hvor først ble tilbudt bord. Der satt det et tysk par, og de var de første som ble drept. De hadde bare stoppet innom på vei til flyplassen fordi Leopold er et legendarisk sted. De ble skutt i bakhodet, sier Line med lav stemme.

INNE PÅ LEOPOLD: Dette bildet tok Arne Strømme inne på Leopold Café 21. desember 2008 - tre uker etter terrorangrepet. - Vi satt ved bordet under bildet mellom de to vinduene, sier Arne til KK. FOTO: Arne Strømme
INNE PÅ LEOPOLD: Dette bildet tok Arne Strømme inne på Leopold Café 21. desember 2008 - tre uker etter terrorangrepet. - Vi satt ved bordet under bildet mellom de to vinduene, sier Arne til KK. FOTO: Arne Strømme Vis mer

Line og Arne ser på hverandre med et blikk som uttrykker at de er takknemlige for å være i live. Takknemlig for at Arne fikk en følelse som gjorde at han sa nei til bordet ved inngangsdøren.

- Vi skjønte ikke hva som foregikk. Først trodde vi at det var fyrverkeri, fordi det jo var midt i bryllupssesongen. Folk løp over hverandre, og mange ble innesperret fordi det var overfylt i lokalet. Vi satt såpass midt i, at vi verken kunne klare å komme oss ut noen av inngangsdørene eller bakdøren i all trengselen. Jeg tok tak i Arne og Meetu og dro dem ned under bordet, forklarer Line.

Her ble de liggende musestille mens terroristene sprayet rommet med maskingeværkuler. Etter to runder med doble magasiner ga de to terroristene seg til å lete etter overlevende. Knust glass på gulvet gjør at terroristenes skritt høres tydelig. Restaurantbord blir sparket vekk, og de som ligger under bordene blir systematisk henrettet én etter én.

- Vi lå og spilte døde

Under bordet der det norske kjæresteparet og den indiske 26-åringen for bare noen minutter siden hadde sittet og spist, ligger de nå og holder hverandre i hendene. Line ligger i midten og holder Arne i høyrearmen og Meetu i venstrehånden.

- Vi lå og spilte døde, forteller Arne, og fortsetter:

- Vi visste at vi skulle dø. Vi lå bare og ventet. Hva som skjer oppe i et hode da, akkurat i den situasjonen, det er vanskelig å beskrive. Det jeg husker veldig godt er at livet mitt ikke gikk i revy. Jeg nektet å dø. Jeg skulle ikke dø her, under et kafébord i India. Jeg nektet å akseptere det.

Plutselig rykker det til i kroppen til Meetu, og Line opplever et slags støt gjennom kroppen.

- Jeg hørte ett skudd. Det var ikke en høy, dramatisk lyd, bare et «poff». Jeg kjente at Meetu rykket til, fordi jeg holdt henne i hånden. Det kom et «elektrisk støt» gjennom meg, det var helt merkelig. Det var som om energien hennes strømmet ut av hånden hennes, gjennom meg og ut på den andre siden, sier Line og fører den ene hånden over øvre del av kroppen for å illustrere hvor energien gikk.

- Jeg så etterpå at hun hadde blitt skutt i nakken. De sto én meter unna og henrettet henne. Jeg kjente at hun døde.

Marerittet det norske kjæresteparet befant seg i var langt fra over. Også Arne ble skutt. Kulen traff ansiktet fra under to meters hold.

- Da han skjøt meg opplevde jeg det som et veldig smell, helt annerledes enn de andre skuddene. Jeg kjente ingenting. Jeg lå med fingertuppene mellom gulvet og panna, og kula gikk gjennom fingertuppene mine. Den strøk over ansiktet mitt. Du ser jo arret her, sier han og stryker fingeren over ansiktet.

- Det gikk mellom øynene, over neserota og traff kinnbenet. Det er nesten utrolig at det går an å bli skutt på en sånn måte, forklarer Arne.

- Hadde ikke fingrene ligget mellom og endret kulens retning, så hadde den gått rett inn i hjernen, fyller Line inn.

Mens Arne ligger med blikket vendt ned mot gulvet på den populære kafeen i Mumbai, kjenner han blodet renne nedover ansiktet. Han opplever det som at ansiktet er delt i to. Så vender blikket seg mot fingrene. Han ser at fingertuppene er blåst av, og at det bare er beinpipene igjen.

- Jeg ble slått av en veldig sorg. Jeg tenkte at selv om jeg overlever dette kommer ansiktet mitt til å være helt ødelagt. Skutt i filler. Var det virkelig mine fingre jeg så på? Jeg kjente ingenting. Det var ingen smerte, fordi jeg var full av adrenalin. Men det var et helvete, sier Arne med brist i stemmen.

Line ligger med ansiktet mot gulvet i grønnskjæret fra et nødlys, og vet derfor ikke hva som har skjedd med kjærestens ansikt. Hun hvisker til Arne at Meetu er død. Han svarer at han er skutt, at ansiktet hans er delt i to.

- Jeg visste ikke hvor blodet jeg lå i kom fra. Det eneste jeg skjønte var at jeg måtte roe Arne så godt jeg kunne, så han ikke fikk panikk. Da hadde vi jo helt sikkert blitt drept.

SYNLIGE MERKER: Terroristene kastet granater og brukte maskingevær under terroraksjonen på Leopold Café. FOTO: NTB Scanpix
SYNLIGE MERKER: Terroristene kastet granater og brukte maskingevær under terroraksjonen på Leopold Café. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Line og Arne forklarer at terroristene skjøt fem runder inne i kafeen. Samtidig hørte de skudd i gaten rett utenfor. Begge lurte på hvorfor ikke politiet, som hadde lokaler noen få meter fra restauranten, ennå ikke hadde kommet dem til unnsetning. Terrorhelvetet hadde på dette tidspunktet vart i rundt 45 lange minutter.

- Vi tok avskjed mens vi lå der. Vi regnet ikke med å overleve. Vi fortalte at vi elsket hverandre. Det var en inneforstått avskjed - ikke fordi vi hadde akseptert det, men fordi det var det eneste realistiske utfallet. Det var til slutt ikke noen andre igjen, som ikke var drept eller alvorlig skadd, annet enn meg og to kelnere, sier Line og dytter bort krøllene som har lagt seg foran ansiktet igjen.

Line så rett i munningen på en AK-47

Da terroristene trodde de hadde drept alle som var nede på Leopold Café, prøvde de å komme seg opp trappen til baldakinen. Der Line og Meetu først satt, før Arne fant bordet i første etasje.

- Men der hadde noen kastet et bord ned trappen, for å hindre terroristene i å komme opp. Der oppe fra kunne de se gjennom glassvinduene og ned på det som foregikk i første etasje. De som var der oppe hadde gjemt seg i skap og på toalettene. De to terroristene tok en ny runde i kaféen og lette etter overlevende før de forsvant ut og gikk videre til Taj hotel, sier Line.

Da lyden av geværskudd og skritt over knust glass opphørte, håpet Line og Arne at terroristene hadde forlatt kaféen.

- Jeg strakte ut armen for å kjenne på Meetu. Det var som om jeg deltok i en dårlig teaterforestilling. Jeg visste jo at hun var død, men det var liksom det politisk korrekte å gjøre. Jeg innså at jeg måtte komme meg ut av lokalet for å skaffe hjelp, jeg var jo den eneste som var i stand til det, sier Line.

Hun trakk trestolen hun for en halvtime siden hadde sittet på foran seg. Hun tenkte at den ville gi henne litt beskyttelse hvis terroristene begynte å skyte igjen.

- Jeg krabbet forsiktig på alle fire gjennom blod og glasskår for å komme fri fra bordet. Da jeg reiste meg opp på kne, så jeg rett i munningen på en AK-47. Et maskingevær. Han sto bare tre meter fra meg. Klar til å skyte. Han så seg rundt, som om han betraktet skadene. Han skjøt ingen, men vi skjønte jo at det var en terrorist. Han så ikke asiatisk ut, hverken indisk eller pakistansk, men mellom-europeisk. Det som festet seg i mitt hode, var at han kom fra Nord-Kaukasus, sier hun.

Mannen med maskingeværet, som så helt annerledes ut enn de ti terroristene som senere ble tatt, drept og avbildet i media, sa ett ord til Line mens han rettet munningen mot henne.

- «Tourist». Med «sch»-lyd på slutten. Det er hverken urdu eller hindi. Han sa det med hat i stemmen, og nærmest spyttet det ut. I mine ører var det en typisk russiskklingende lyd. Jeg snudde og kastet meg ned på gulvet under bordet igjen.

- Jeg var sikker på at hun kom til å bli skutt

Mens denne scenen utspiller seg ligger kjæresten Arne på gulvet. Det renner fremdeles blod fra ansiktet og de tre fingrene hans etter skuddet som ble avfyrt. Han ser ikke ansiktet til terroristen, men han ser maskingeværet som er rettet mot Line.

- Jeg var sikker på at hun kom til å bli drept. Det var et kritisk øyeblikk for meg. Jeg visste at Meetu var død, jeg visste at Line kom til å bli skutt og jeg lå der selv som et slakt. Jeg føyk opp i taket. Jeg forlot kroppen min, situasjonen var så ekstrem. Det toppet seg, og jeg husker så godt at jeg så på Line som havnet i en slags bedestilling.

Mens Line ligger på alle fire på gulvet kjenner hun fysisk alle kulene som treffer henne i ryggen.

- Jeg var helt sikker på at han skjøt meg. Det gjorde han jo ikke, men det kjentes sånn. Jeg forsøkte å stoppe pulsen min, å mentalt få hjertet mitt til å slutte å slå, fordi det bråkte så fælt. Det dundret, og jeg følte at han kunne høre hjertet mitt slå. At jeg ikke var død. Så ble alt svart. Da ble det for mye, og jeg blacket ut, forklarer hun.

I neste øyeblikk kjenner hun noen som drar henne etter den ene armen over gulvet. Line tenker at terroristene har kommet tilbake, og at de vil ha enklere tilgang for å skyte henne. Men da hun åpner øynene ser hun at det er en av fire indiske fotsoldater som har tatt tak i henne.

Det var de som evakuerte Arne og meg, en nederlender som bare hadde noen småskader, en britisk dame som skrek at hun var truffet av granatsplinter, en inder som var skutt i brystet, og en hvit mann som var skutt i magen. De to sistnevnte var bevisstløse, og ble lagt på gulvet i jeepen. Jeg prøvde å få med meg Meetu, men det var det ikke snakk om, det var selvfølgelig ikke plass til døde i bilen, sier Line.

Skjønte at Arne kom til å dø, om hun ikke fikk han flyttet til et annet sykehus

Det norske kjæresteparet og de andre terrorofrene blir kjørt til et offentlig sykehus tre kilometer fra Leopold Café. I lobbyen ligger titalls lik dumpet på gulvet, mens stadig nye ofre bæres inn. Line forstår at hun må få Arne til et annet sykehus. Både mangel på legepersonell og medisinsk utstyr gjør at hun innser at han kommer til å dø om de blir.

- Jeg, som ikke var fysisk skadet, var nødt til å ta ansvaret for Arne. I en sånn situasjon får du enten panikk, skriker og opptrer fullstendig irrasjonelt, eller så blir man iskald, kynisk og får tunnelsyn - og gjør det man gjøre. Jeg har vært i stygge situasjoner før, og reagert distansert og rasjonelt hver gang - så kommer reaksjonene senere, forklarer hun.

To portører forsøkte med alle midler å stanse dem fra å dra.

- De mente at paret var trygge der og at Arne ville blø i hjel om de dro, men Line nektet å gi seg. Da vi kom utenfor var det bekmørkt. Line ropte ut i natten: «What's the best private hospital in Mumbai?», så hørte vi noen rope tilbake: «Bombay Hospital», forklarer Arne.

- Det kom helt ut av mørket. Som et uvirkelig ekko mellom bygningene, minnes Line.

Da paret kom til Bombay Hospital åpnet det seg en ny verden.

- Jeg ble lagt på akutten og fikk nødvendig førstehjelp, før jeg ble overlatt til den magiske mikronevrokirurgen professor Keki Turel. Jeg ble nærmest headhuntet av ham ut av mengden med pasienter.

HELT: Det var mikronevrokirurgen og professor Keki Turel som opererte Arne Strømme etter terrorangrepet. - Han lappet meg sammen, sier Arne Strømme til KK. FOTO: Line Kristin Woldbeck
HELT: Det var mikronevrokirurgen og professor Keki Turel som opererte Arne Strømme etter terrorangrepet. - Han lappet meg sammen, sier Arne Strømme til KK. FOTO: Line Kristin Woldbeck Vis mer

Doktor Turel opererte to personer den natten. Den ene var norske Arne. Han var våken under hele operasjonen som tok over fem timer, og Line minnes at hun skrev ham inn på sykehuset 27 minutter over elleve den kvelden. Rundt to timer etter at terrormarerittet startet.

- Hadde han blitt værende på det offentlige sykehuset hadde livet til Arne sett helt annerledes ut i dag. Dersom han mot formodning ikke hadde blødd i hjel, hadde ansiktet hans vært helt ødelagt. Muskler, nerver, sener - alt var skutt tvers over, forklarer Line.

- Under operasjonen ble jeg flere ganger bedt om å smile, fordi Turel måtte sy sammen nervene også. Alle nervene var kuttet av. Hadde det ikke vært for Turel hadde ansiktet mitt både sett helt annerledes ut og hatt veldig dårlig funksjon, men nå er alt intakt. Man kan nesten ikke se det. Øynene ble spart, nesen ble spart og munnen ble spart. Alle vitale deler. Er det mulig å være så heldig, sier Arne og gjør gåseøyne-tegn i luften.

Alle de tre fingertuppene hans ble også operert. Noe Arne passet på mens terrorhelvetet var løs, var å holde den ene fingertuppen som ble blåst av da skuddet falt, i hånden. Også den ble sydd på igjen.

- Det disse terroristene har prentet inn i deg er: du er verdiløs

Da Line og Arne kom tilbake til Norge etter terrorangrepet, innså de raskt at det her til lands manglet kompetanse for å hjelpe terrorofre. Spesielt Line, som ikke var fysisk skadd, fikk kjenne på det å føle seg verdiløs, som hun beskriver det som.

- Det er noen ting som har plaget meg etter terrorangrepene. En av de tingene er at når du ikke er fysisk skadd, så får verken hjelp eller den oppmerksomheten som er så viktig for å få bekreftet sin verdi som menneske. Du blir både navnløs og usynlig. Fokuset, og all hjelp, rettes mot den som er fysisk skadd. Hadde jeg bare vært sneiet av et streifeskudd, ville jeg også fått forståelse for at jeg hadde vært gjennom dette hinsides jævlige. Det fikk jeg ikke, erkjenner hun.

MED LEGENE: - Line er omgitt av Turel til venstre og legen som tok imot oss da vi ankom Bombay hospital, dr. Rahul Tiwari, forklarer Arne Strømme til KK. FOTO: Arne Strømme
MED LEGENE: - Line er omgitt av Turel til venstre og legen som tok imot oss da vi ankom Bombay hospital, dr. Rahul Tiwari, forklarer Arne Strømme til KK. FOTO: Arne Strømme Vis mer

Det at Arne overlevde og de kunne snakke sammen om det de hadde opplevd, er den eneste grunnen til at Line overlevde, mener hun.

- Jeg hadde ikke klart det ellers. Det hadde mest å gjøre med at jeg ikke fikk tilstrekkelig bekreftelse fra omverdenen på at jeg faktisk hadde egenverdi som menneske, slik du får om du er fysisk skadd. Jeg var så ekstremt sårbar, så fullstendig hudløs. Alt gjorde vondt. Manglende bekreftelse gjorde alt så fryktelig mye verre. Det disse terroristene har prentet inn i deg er: du er verdiløs. Når du ikke en gang ble skutt. Når du er så verdiløs at de ikke en gang gadd å spandere en kule til noen få øre. Sånn føltes det, sier Line videre.

- Det er viktig fordi de psykiske reaksjonene etter terror og annen ekstrem, villet vold oftest er annerledes, mer komplisert og mer langvarig enn de etter ulykker eller naturkatastrofer. Det krever helt annen behandling og oppfølging når man har blitt gjort verdiløs av andre mennesker. Tidsperspektivet er også viktig. Dess lengre man er fratatt kontrollen over sitt eget liv, dess mer komplisert og langvarig blir traumene, supplerer Arne.

For Line ble det en bekreftelse på manglende kompetanse og kunnskap om hva terrorofre lever med, da navnene til de som ikke ble fysisk skadd under 22. juli-terroren først ble bestemt at ikke skulle leses opp under rettssaken.

- Da kontaktet jeg overlevendes advokater, jeg kontaktet media og jeg kontaktet noen av de overlevende, fordi jeg visste at dette er noe det tar lang tid å forstå. Det krever mye aktiv bearbeidelse før du blir bevisst og forstå sammenhengen med det vonde som skjer inni deg. Jeg hadde forstått nettopp det om ikke å bli sett. De reagerte også veldig, de overlevende fra 22.juli-terroren som ikke var fysisk skadd, på at ikke navnene deres også skulle leses opp. De ble usynliggjort. Jeg tror kanskje ikke de forsto det ennå, men jeg visste det, jeg hadde kjent på det så lenge. Usynliggjøringen og navnløsheten ble ytterligere en bekreftelse på at du er verdiløs, og det sitter så godt fast, sier Line.

Line husker spesielt tittelen på et avisavsnitt etter Mumbai-angrepet: «Les om kjærestens forferdelige opplevelse».

- Han var Arne Strømme, jeg var bare kjæresten. Min verdi lå i at jeg var kjæresten til den kjente fotografen som ble skutt. Dette har jeg sett i så mange sammenhenger siden, og det er noe man selv må ha opplevd og reflektert mye over selv, for å forstå. Det må både media og helsevesenet ta til seg, sier hun med alvor i stemmen.

Line tilføyer at det må innføres automatikk i at UD kontakter hjemkommunens kriseteam når noen utsettes for så traumatiserende opplevelser i utlandet.

- UD, ambassaden i Dehli og ikke minst generalkonsulen i Mumbai ga oss fantastisk hjelp og støtte. Forsikringsselskapet vårt var også helt suveréne. Da vi kom hjem til Norge tre uker etter massakrene, fikk Arne oppfølging av leger og sykehus i sin kommune, men ingen tilbud om psykisk hjelp. Jeg ble sittende på en annen kant av landet og telle sekundene jeg maktet å fortsette å leve, fullstendig overlatt til meg selv. Det finnes ikke noe slik som «bare en overlevende».

Line om spillefilmen: - Det hadde ikke noe med vår virkelighet å gjøre

I midten av juni hadde spillefilmen Hotel Mumbai norgespremiere. Filmen tar for seg terrorangrepene som skjedde de fire novemberdagene i 2008, og er hovedsakelig sentrert rundt luksushotellet Taj. I rollene finner vi blant andre amerikanske Armie Hammer (32), britiske Dev Patel (29) og iranske Nazanin Boniadi (39).

Line og Arne så filmen en måned før norgespremieren.

I INDISK PRESSE: Historien til Arne Strømme og Line Kristin Woldbeck fikk massiv oppmerksomhet i indisk presse. - Noen avisutklipp fra indiske aviser to år etter. Til høyre står vi utenfor Taj, sier Arne Strømme til KK. FOTO: Arne Strømme
I INDISK PRESSE: Historien til Arne Strømme og Line Kristin Woldbeck fikk massiv oppmerksomhet i indisk presse. - Noen avisutklipp fra indiske aviser to år etter. Til høyre står vi utenfor Taj, sier Arne Strømme til KK. FOTO: Arne Strømme Vis mer

- Hvordan var det for dere å se filmen som omhandlet det dere selv hadde vært gjennom?

- For oss ble det veldig fjernt. Det hadde ikke noe med vår virkelighet å gjøre. Vi var jo et annet sted enn Taj. I tillegg kjente vi til flere av historiene som ble fortalt i filmen. De virkelige historiene. Blant annet kjenner vi paret som først var på Leopold og som endte opp på Taj. Men historien deres er jo ikke slik som i filmen. De har tatt mange forskjellige menneskers historier og slått dem sammen til noen få. Det ble veldig rart for meg, sier Line ærlig.

Arne påpeker at det selvfølgelig ikke har noe å si for publikum, som ikke selv har opplevd Mumbai-terroren, at historien som fortelles ikke er helt lik som virkeligheten.

- Publikum vet jo ikke det. Jeg synes det var en bra spillefilm. Vi visste jo ikke hvordan vi kom til å reagere på filmen, for min del så reagerte jeg ikke noe spesielt. Vi var jo på en måte forberedt, fordi vi visste hva som kom til å skje. Uansett hvordan du snur og vender på det, så er virkeligheten mye verre, sier Arne.

Han forteller at det ikke ble traumatisk for dem å se filmen, og at dét handler om at de har snakket mye sammen i ettertid om det de har opplevd.

- Vi overlevde begge to, og snakket med hverandre om det i timer hver dag, i flere år. Vi forsto hva det handlet om, og det gjør jo selvfølgelig ikke folk som ikke har opplevd det. Det er ikke mulig å sette seg inn i hva det handler om, dersom man ikke har opplevd det selv. Det at vi kunne snakke så mye om det har hjulpet oss veldig i den mentale prosessen. Det har gjort at vi i dag er tilbake.

- Hva har det gjort med dere som par?

- Det har sveiset oss mer sammen. Vi har vært innmari til stede for hverandre. Man hører noen som sier at enten de har hatt en alvorlig sykdom, eller vært utsatt for en ulykke, så ble hele livet forandret i etterkant. Vi hadde i utgangspunktet andre og mindre materialistiske verdier enn de fleste i vår kultur, så det har nok ikke forandret oss noe særlig på den måten, sier Line.

TERAPI: Kjæresteparet Line og Arne sier til KK at de har brukt mye tid på å snakke sammen om det de opplevde under terrorangrepet for nå elleve år siden, og at det har hjulpet dem i den mentale prosessen for å bearbeide påkjenningen de ble utsatt for. FOTO: Astrid Waller
TERAPI: Kjæresteparet Line og Arne sier til KK at de har brukt mye tid på å snakke sammen om det de opplevde under terrorangrepet for nå elleve år siden, og at det har hjulpet dem i den mentale prosessen for å bearbeide påkjenningen de ble utsatt for. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Ifølge Line er de lite opptatt av status og luksus, men beskriver seg selv og Arne som mer naturmennesker.

- Vi reiser helst til øde øyer langt ute i havet og bor i enkle bambushytter. Vi mistrives med overdreven luksus. De fleste som opplever helt sjelsettende ting, og som sier at livene ble endret på grunn av det, endrer seg kanskje mer i den retningen hvor vi alltid har vært?

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: