Den ene siden av hodet er barbert og resten av håret henger løst ned. Linn Strømsborg bestiller seg en cola og en kanelbolle til lunsj og latteren sitter løst når hun forteller om den nye boken sin «Faen faen faen».

Boken handler om sinne, om å ikke greie å uttrykke det og kanskje om det å føle seg fanget i et liv man trodde man ville ha. Det var egentlig ikke denne boken Linn skulle skrive. I et par år skrev hun en annen bok, som ble ferdig, men ikke bra. I det originale manuset er Britt bare en bi-karakter. Britt er sur. Og Linn ville finne ut hvorfor.

Derfor slettet Jenny Skavlan Instagram

Utforsket sinne

- Jeg fant ut mens jeg jobbet med boka at sinne kan være en styrke, hvis det ikke sluker deg helt. Jeg har ofte tenkt at om man er sint, så er man slem, og er man blid, så er man snill, selv om jeg egentlig vet at det ikke er sånn. Noen ganger må man sette ned foten og si skjerp dere, sånn som Britt gjør.

Men selv er ikke Linn noe særlig sint. Har egentlig vært veldig dårlig på det, og begynner ofte å gråte når den ulmende følelsen trenger seg på.

- Nå er jeg 37 år gammel og det er bare et par år siden jeg skjønte at man må lære seg å være sint. Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne det sånn. Så det var det jeg ville utforske gjennom å skrive denne boken.

«Bare oss selv å tenke på»

Tidligere har hun skrevet om tabuet rundt det å ikke ønske seg barn. Den forrige boken, «Aldri, aldri, aldri» tar for seg tankene og følelsene til en kvinne som ikke ønsker seg barn, og hvilke utfordringer hun går gjennom når folk rundt henne, inkludert kjæresten begynner å kjenne at den biologiske klokken tikker.

- Jeg personlig lever i et barnløst forhold. En av grunnene til at jeg ikke ønsker meg barn er at jeg tror jeg vil havnet i det mønsteret hvor ingenting er godt nok hvis ikke jeg gjør det. Og det er jo et mønster som jeg jobber med å bryte på jobb og andre steder, sier hun.

Hun tror mange mødre tenker slik at hvis ikke det er de som pakker kofferten, så blir det ikke gjort. Eller at viktige ting kan bli glemt og at det derfor er like greit å gjøre dem selv. Linn tror hun kunne gått i den samme fellen selv.

- Det er bare én av mange grunner til at jeg har valgt å leve et familieløst liv. Jeg har en katt, og jeg har en samboer jeg ikke trenger å mase på. Vi deler på det lille vi har, og vi har bare oss selv å tenke på.

Det betyr ikke at hun ikke ser betydningen i å være forelder og hun mener at alle de som velger den retningen er superhelter.

Men hva er det som har gjort at hun har tatt valget om å ikke bli mor? Å få barn har på en måte vært normalen. Men stadig flere, også kvinner, velger å enten få færre eller ingen barn i det hele tatt. Linn forteller at hun ventet på at lysten skulle melde seg, men at den aldri kom.

- Jeg skjønte ikke selv at jeg ikke hadde en sånn klokke før alle rundt meg påpekte at den burde ha begynt å tikke. Jeg venta på at jeg skulle få lyst, men så skjedde det ikke. Jeg kjente jo på tabuet også, og jeg kjente meg veldig alene fordi det er ikke så mange kvinnelige forbilder som har valgt selv å ikke få barn, forteller hun.

Pappa Walther hentet øksen og brøt opp badedøra. Der lå Jørgen (19)

«Ville heller være sammen med meg»

Da hun bikket 30 år, begynte venner rundt henne å få egne barn. Da kom det også flere spørsmål i hennes retning.

- Det er jo ikke sånn at folk som ikke får barn, ikke har tenkt gjennom de samme spørsmålene som folk stiller dem. Man sitter jo og reflekterer over om man kommer til å bli ensom. Hvis alle vennene dine får barn og du ikke, blir du jo rar på en måte. Men alle har jo sin reise.

Linn har også kjent på en ensomhet over at venner får barn, flytter og blir mer opptatt. Men selv om de blir mødre, mister de ikke kontakten. Hun og bestevenninnen er fortsatt, ja, bestevenner, bare at hun er mamma i tillegg.

- Vi er i hverandres liv, hun er bare blitt klokere. Og det misunner jeg dem som blir mødre, for jeg syns alle blir så kloke.

Men livet forandrer seg uansett. Stamstedet man danset på i 20-årene legges ned, man går ikke ut på byen hver helg lenger. Noen har småfolk og passe på, mens noen sitter i et pledd med armer og spiser popcorn i helgene. Hun og kjæresten har nå vært sammen i ti år og lever et harmonisk liv sammen med taco på tirsdager og kiling på ryggen i sofaen mens de ser på sine favorittserier.

- Så han er drømmemannen?

- For meg, ja. Jeg spurte han da vi hadde ti-årsdag om han trodde vi kom til å være sammen resten av livet. Da svarte han at han ikke hadde giddet å være sammen med meg i ti år hvis han ikke trodde vi kom til å være sammen resten av livet. Det syns jeg var veldig romantisk og fint sagt. Og jeg føler jo det samme, han er jo mennesket mitt. Og så har jeg valgt å dele livet mitt med ham og jeg syns det er et godt og rolig liv.

Og de er, ikke minst, enige om det som er aller viktigst: Ikke å få barn. Noe som fort kunne blitt en konflikt. De tok opp temaet ganske tidlig i forholdet. Og selv om Linn ikke kunne vite om hun ville kjenne det på samme måten for alltid, hadde hun som 27-åring begynt å skjønne at hun ikke ønsket seg barn med det første, og kanskje aldri.

- Da var han så romantisk at han sa at han heller ville være sammen med meg enn å bli pappa. Og nå er det nesten slik at det er han som ønsker seg barn minst. Det er viktig å være enige om det. Man kan ikke inngå kompromiss om barn eller ikke barn, sier hun.

Man må ønske seg det

Reaksjonene på valget de tok har vært veldig avmålte. Hvis noen har frest, har det vært uten at hun og kjæresten har fått det med seg. Men hun forteller at moren hennes ønsket seg barnebarn. Hun er eldst av tre søstre. Moren gav opp håpet på henne ganske raskt, og ennå er det ikke kommet noen barnebarn i familien.

- Jeg har blitt også spurt om jeg tror livet mitt er bedre fordi jeg velger bort barn? Men jeg har svart at: Nei, tvert imot. Så heldige folk er hvis de ønsker seg barn og får det, fordi jeg tror det beriker livet veldig, selv om det er slitsomt de første årene, sier hun.

Hun forestiller seg at det må være helt utrolig å ha laget et nytt menneske som endrer seg og som man blir kjent med hele livet. Men det er ikke det hun har ønsket seg selv.

- Med tanke på hvor slitsomt det er, så må man jo ønske seg det for å gjøre den jobben. Jeg tror ikke at jeg får noe bedre liv, jeg går sikkert glipp av masse, men jeg aner ikke hvordan det føles å ønske seg barn.

Hun sier det nesten føles som hun mangler noe som alle andre har fått. At det er en bryter noen glemte å skru på da hun ble laget.

- Men jeg tror jo at jeg får et liv som jeg har det fint med og det er jo det viktigste. Det er ingen konkurranse, jeg tror ikke jeg er bedre enn noen andre, men jeg tror det riktige for meg i mitt liv er å ha katt i stedet for barn.

Milkshake og «Happy Meal»-menyer

Linn har forfattet fem romaner, hvor de foregående har fått strålende kritikker og i begynnelsen av august kommer «Faen, faen, faen» ut.

- Jeg har et håp om at jeg blir bedre og bedre for hver bok jeg skriver. Men den andre boken jeg skrev, «Furuset», har en spesiell plass i hjertet mitt.

Boken er også en slags kjærlighetserklæring til stedet hun vokste opp. Et sted med et belastet rykte, men som for Linn og barndomsvennene var et helt vanlig sted.

- Jeg fikk ikke med meg så mye av det, for jeg var opptatt med å leke Boksen går. Jeg gikk i samme klasse med den samme gjengen fra 1. til 10. klasse og vi er fortsatt venner den dag i dag. Det heller føles ikke spesielt, men jeg skjønner jo at det er det.

Furuset besto på 1990-tallet for det meste av blokker. Ungene hadde ingen steder å henge. De syklet derfor ofte til Stovner for å henge på kjøpesentret. Da Mc Donalds kom til Grorud, lette hun og vennene etter penger på bakken som de brukte på milkshake og «Happy Meal»-menyer.

Linn flyttet totalt åtte ganger i samme område og pleide å tulle med at moren ikke ryddet, hun flyttet.

- Det var fint og sikkert en helt vanlig oppvekst. Mamma var alene med meg og søsteren min, jeg har en som er fire år yngre og så har jeg en søster som er 17 år yngre. Så hun kom til da jeg flyttet ut.

Småbarnsmoren Andrea (36) om årets «hjemmeferie»: – I år må vi prioritere annerledes

Leste i hemmelighet

Men noen ting fra oppveksten har vært mer definerende enn andre. Hun husker fortsatt da hun fikk sitt første lånekort på biblioteket, som hun i 2. klasse skrev stolt under med en klossete håndskrift.

- Jeg var på biblioteket minst en gang i uka. Jeg kom inn med nærmest en bag med bøker og skulle bytte mot 20 nye.

Så hennes lidenskap for litteratur ble tidlig vekket og som elleve-åring hadde hun lest det meste av barne-og ungdomsbøkene en eller flere ganger.

Annenhver helg var hun hos faren, som ikke bodde langt unna. Elleve år gammel hadde hun med seg tre bøker fra ungdomsserien «Grøsserne». Men hun leste ut alle tre på en dag og faren sa da til henne at dersom hun lovte å ikke si noe til moren, så skulle hun få låne en bok av han. Og boken var «Carrie» av Stephen King. Linn var frelst, og fra da av leste hun en Stephen King-bok hver gang hun var hos faren.

- Jeg tror jeg greide å holde det hemmelig frem til jeg var rundt 14, og da forsnakket jeg meg. Jeg husker mamma ble helt blek og spurte hvor jeg hadde lest dem, og jeg svarte: «Eh ikke hos pappa hvert fall», ler Linn.

Det var ingen voksne, som hun kan huske, som spådde at den leselystne jenta kom til selv å bli forfatter. Men bøkene hennes har nå blitt oversatt til flere språk og hun har høstet strålende kritikker for å skrive om vanskelige temaer.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

En sykehustabbe la livet i grus for Rita Therese (38)

Blir fortsatt gjenkjent 25 år senere

Hun var 16, han var 46