LAGDE FANTASISØSKEN: For Lisa Tønne var savnet etter søsken tidvis så sterkt at hun skapte sin egen lille flokk med fantastisøsken. Bertine Zetlitz på sin side, mener det å være enebarn har gjort henne til den hun er i dag.  Foto: Geir Dokken
LAGDE FANTASISØSKEN: For Lisa Tønne var savnet etter søsken tidvis så sterkt at hun skapte sin egen lille flokk med fantastisøsken. Bertine Zetlitz på sin side, mener det å være enebarn har gjort henne til den hun er i dag. Foto: Geir Dokken Vis mer

Enebarn

Lisa Tønne og Bertine Zetlitz om det å vokse opp som enebarn

Er enebarn så ensomme og bortskjemte som myten skal ha det til?

Trondheim 1981: Lisa Tønne er fire år gammel, det svarte håret er samlet i to musefletter. Hun er født i Iran, men bare noen måneder gammel ble hun forlatt i en kurv – for så å bli adoptert til Norge og Trondheim. Blant de lyse, hvite barneansiktene skiller hun seg ut med sitt brune. Og mens «alle andre» har søsken, er hun enebarn. Nå er hun alene på jenterommet – men med ett høres hissige stemmer. Det er Lisa som krangler med Linda. 

Jeg savnet søsken så sterkt at jeg lagde meg tre usynlige søsken. Det var Linda, Merete og Håvard. 

– Jeg savnet søsken så sterkt at jeg lagde meg tre usynlige søsken. Det var Linda, Merete og Håvard. Linda var den yngste av dem og den jeg var mest sammen med. Hun var den jeg kunne herje litt med, jeg hadde behov for det. For hele tiden er det jo to voksne og ett barn – det er skjevt parti, forteller Lisa - som egentlig ikke har tid til intervju, men som kan ta det på telefon mens hun likevel er ute for å lufte bikkja. (Les også om Lisa Tønnes svært dramatiske hjernesvulst- operasjon)

Oslo 1981 – i et parallelt univers: Sju år gamle Bertine sitter i senga og lar hendene gli utforskende over gitarstrengene – mens hun nyter fraværet av en bror eller en søster som når som helst kunne ha kakket henne i hodet med noe hardt og forstyrret henne. 

LES OGSÅ: Haddy Njie ble gjenforent med søsteren Lisa

– Hadde jeg ikke fått den ensomheten, var jeg ikke blitt den jeg er blitt. Det har vært en god ensomhet som har gjort at jeg har kunnet gå dypere. Jeg har tenkt at om mine foreldre hadde fått mange barn, så hadde det vært katastrofe for meg, forteller Bertine. 

Vi møter henne i Frognerparken, et steinkast unna barndoms­landet. Rank i ryggen kommer hun i mot oss. Over den lilla skinnjakka er halsen inntullet i farens grå kasjmirskjerf, tjuvlånt i anledning forkjølelsen som herjer på tredje uka. 

Enebarn – hva skal vi egentlig tro om dem? Jeg hadde skrevet en sak om søsken – og lest artikkel på artikkel om alle fordelene. Ikke bare er søskenbåndene blant de sterkeste og lengstvarende for mange av oss – de gir også bedre mental helse som gammel. 
Oppvokst i en søskenflokk på fem, ble jeg rørt til tårer. Samtidig er jeg mamma til et enebarn. I fem år har han fylt alt. Det har ikke vært plass til flere. Det blir bare ham. I mitt indre begynte tvilen å gnage. Hadde jeg valgt riktig? 

Det var lett å finne ved til bålet. Allerede på slutten av 1800-tallet konkluderte barnepsykolog G. Stanley Hall med at enebarn var så tilbakestående i forhold til andre barn, at det å være enebarn kunne betraktes som en «sykdom i seg selv». For ikke å snakke om Kina, der verdens mest vansinnige ettbarnseksperiment har pågått siden 1979. Med cirka 100 millioner enebarn som nå er blitt voksne og skal ta over samfunnet, er bekymringen stor. For javisst er småbøllene og keiserne, som enebarna kalles der, enere på skolen, men de kan knapt lage seg mat – enn si klare seg ute i verden på egen hånd. Eller slik en stor studie konkluderte med: De avskyr risiko, de verken vil eller kan samarbeide med andre og at de har begrenset sosial bevissthet.

Med stadig flere som velger å få barn i godt voksen alder, peker også tendensen i Norge mot flere enebarn. Er enebarna dømt til å bli egoistiske, bortskjemte mennesker bare en mor kan elske? Står vi på kanten av stupet as we speak? 

GOD FANTASI: Som enebarn dyrket Bertine den gode ensomheten. Og digget at hun selv kunne velge når hun ville være sammen med venner.  Foto: Geir Dokken
GOD FANTASI: Som enebarn dyrket Bertine den gode ensomheten. Og digget at hun selv kunne velge når hun ville være sammen med venner. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Anita Krohn Traaseth: Størst av alt er søsterkjærligheten 

Press for å få flere barn

Det er på høy tid med en kopp kaffe. På den andre siden av kafe­bordet vi nå har slått oss ned ved, lytter Bertine forståelsesfullt.

– Jeg merker det idiotiske presset på å få flere barn … som om du gjør barnet vondt ved at det er enebarn. Den formuleringen «jeg tenkte jeg måtte gi ham en søster» – hva er det? 

– Fordi jeg har ekspertkunnskap, er det mange bekymrede foreldre som har spurt meg: Gjør vi ubotelig skade? Mitt svar har alltid vært et rungende nei. For meg har det å være enebarn nærmest vært et premiss for å bli den jeg er blitt. Det har vært ensomhet også. Men den ensomheten tror jeg man kan kjenne på i en søskenflokk også.

Bertine snakker rolig og velformulert. Med befriende fandenivoldske perspektiver innimellom.

– Jeg merker det idiotiske presset på å få flere barn … som om du gjør barnet vondt ved at det er enebarn. Den formuleringen «jeg tenkte jeg måtte gi ham en søster» – hva er det? Som om du fikk det første barnet ditt som en begrunnelse for å få nummer to? Da er det mørkere med dem som planlegger sitt tredje barn og en au pair samtidig. Da bør du muligens gå en ekstra runde med deg selv før du formerer deg ytterligere, sier Bertine med latter i stemmen. 

La oss her hoppe inn igjen i samtalen med Lisa, fortsatt hesblesende etter bikkja i skogen, som hun tidvis truer med å ta med til dyrlegen for å avlive. Som enebarn satte også hun pris på det rommet hun i større grad fikk som enebarn, et rom hun brukte til å drømme og fantasere i. Men la oss først høre litt mer om de usynlige søsknene. Hva gjorde hun egentlig sammen med dem?

– Jeg har fått høre fra foreldrene mine at jeg dekket på til dem, men så gærn i huet var jeg ikke. Det tror jeg mest er en søt historie de har laget for sin egen del. Det var bare det at jeg snakket med dem. Jeg krangla masse med Linda og var ofte god venn med Merete og Håvard, de var litt eldre.

I bunnen av leken lå likevel et dyptloddende alvor.

– Jeg savnet å ha en alliert i livet som ikke var en voksen­person. Jeg er jo adoptert fra Iran, og som adoptert har du også separasjonsangst, du er redd for å miste dem rundt deg. Det var det jeg savnet ved ikke å ha søsken: Noen som kunne tåle å krangle med meg uten at de forlot meg. Den tryggheten i at «du må tåle hele meg, for vi er familie».

Mens Lisa aldri spurte sine foreldre om hvorfor hun var enebarn, men bare tok det for gitt «at de kanskje ikke gadd å ta seg råd til enda en tur til Iran», visste Bertine hele tiden hvorfor hun ikke hadde søsken. 

– Min mor har alltid sagt at «vi orket ikke, det var nok med ett barn». For det spørsmålet kommer jo alltid. Såvidt har du fått snurret deg rundt etter første fødsel, så kommer spørsmålet om når nummer to kommer. Jeg har beundret den ærligheten min mor hadde rundt det.

LAGDE EGEN FORKLARING: Lisa tenkte at foreldrene bare ikke gadd å reise flere ganger til Iran for å gi henne søsken. Foto: Geir Dokken
LAGDE EGEN FORKLARING: Lisa tenkte at foreldrene bare ikke gadd å reise flere ganger til Iran for å gi henne søsken. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Vendela Kirsebom: - Å ha søsken som man vet er der uansett er en stor berikelse

Enebarn og bortskjemt?

La oss likevel innrømme det: I det stille lytter vi etter egoismen, etter bortskjemtheten som sies å følge enebarna. Og man er ikke mindre frekk enn at man spør rett ut. Bertine svarer med et spørsmål.

– Egoistisk og selvopptatt … ja hvem er ikke det?

– Bortskjemt enebarn trodde jeg nesten var ett ord da jeg vokste opp, at bortskjemt var et prefiks til enebarn. «Du er bortskjemt enebarn ja». Man får jo konsentrert oppmerksomhet, men samtidig har jeg alltid følt at jeg har fått nok. Det har heller gjort meg veldig raus. Om noen synes jeg har et fint skjerf, så gir jeg det bort. Slik er moren min også, som også er enebarn, hun er utrolig raus. Mange føler nok at de har fått for lite oppmerksomhet.

Jeg tror det handler mer om personlighet og hvordan du oppdras av foreldrene dine. Alle små barn er jo psykopater fram til de er minst fire.

– Var det sårt å bli kalt bortskjemt?
– Jeg synes det var mer sårende å bli kalt veslevoksen. Jeg skjønte at voksne ikke var så glad i veslevoksne barn. Men det å være veslevoksen gir deg jo bare et godt repertoar for å klare deg ute i verden, mener Bertine – som vi nok må innrømme at vi nettopp husket som hun veslevoksne blant programlederne av «Midt i smørøyet» på slutten av 80-tallet.

Lisa kontrer på sin særegne måte:
– Jeg er ikke så egoistisk, men fordi verden har fått lov til å snurre rundt meg, så lurer jeg jo litt på hvordan det skal gå med verden etter at jeg er borte, ler Lisa og legger til:

– Jeg tror det handler mer om personlighet og hvordan du oppdras av foreldrene dine. Alle små barn er jo psykopater fram til de er minst fire. Men jeg hadde ikke vondt for å dele. Jeg fikk jo alltid hele godteposen på lørdag, jeg.

La oss på dette punktet i historien få litt fakta på bordet. Stein Erik Ulvund er professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, og godt kjent med de mange mytene om enebarna som egoistiske, selvopptatte, bortskjemte og ensomme barn. Ja – for det er først og fremst det det er: myter. 

– Det finnes ikke forskning som underbygger noe av dette. Enebarn har venner på lik linje med andre og de greier seg fint på mange områder i livet, sier Ulvund.

– Hvorfor tror du mytene om enebarna er så sterke?

– Den viktigste grunnen til at det er vanskelig å bli kvitt disse mytene, er at mange tar det for gitt at barna blir spesielle fordi de ikke har søsken. Da ser mange det de forventer å se. Det finnes eksempler på egoistiske barn både blant enebarn og dem som har mange søsken. Ser man tegn på dette hos et enebarn, nører det opp under mytene. Derfor blir det seiglivede myter, mener pedagogikkprofessor Ulvund – og peker på forskningen som har avslørt at enebarna på noen områder klarer seg bedre enn barn med søsken. 

– Den største fordelen er at det er lett å bli sett fordi man slipper å konkurrere om oppmerksomheten. Enebarn deltar ofte i voksensamtaler, mange blir mer intelligente enn barn som har søsken, og de tar oftere høyere utdanning enn barn fra flerbarnsfamilier. De blir også ofte gode ledere i arbeidslivet, fastslår Ulvund.

Bertine kjenner seg igjen i mye voksenkontakt.

– Mine foreldre har alltid snakket mye med meg. Som enebarn blir du fort voksen. Det er instinkt å være en del av flokken. Jeg husker jeg satt på sofakanten og prøvde å snakke med venninnene til moren min.

For Lisa var den udelte oppmerksomheten fra foreldrene både det beste og det vanskeligste ved å være enebarn.

– Samtidig som det er bra å få så mye oppmerksomhet, så er det ikke bare lett at all kjærlighet er på deg.

– Har du kjent på noen ekstra store forventninger?

– Mine foreldre har vært fine, jeg har fått lov til å velge min vei. Men samtidig følte jeg det var litt undeforstått at det jeg valgte, det burde jeg lykkes med, forteller Lisa.  

Hva så når jenterommet for lengst var gjort om til walk in closet for mor – og Lisa og Bertine selv ønsket å bli mødre? Ikke overraskende var Lisa fast bestemt på å få to barn. Men hvordan forklarer Bertine, den ihuga forsvareren av enebarn, sitt valg om å få to?

– Det var egentlig nok for meg med ett barn – hun hadde kolikk i fire måneder. Jeg gikk utenfor mine egne grenser da jeg fikk enda et barn, men jeg kjente på det, at det var en til som ikke var her. Min motivasjon var å se hva et søskenforhold innebærer. Det har vært veldig berikende.

– Hva ser du?

– Jeg forstår at det er en enorm nærhet. 

– Kan det være sårt å se det du selv har gått glipp av?

Bertine parerer både galant og sant.

– Jeg ser også at det er mye konflikt. Det er jo dem som hater broren sin – eller føler de MÅ møtes med søsteren sin, selv om de ikke har lyst. Den dårlige samvittigheten slipper jeg.

GOD PARTNER: For Bertine har det vært ekstra viktig med en god partner. «Du skal ha den beste», sa faren. Etter snart 20 år med Egil, er Bertine temmelig sikker på at hun fant den beste.  Foto: Geir Dokken
GOD PARTNER: For Bertine har det vært ekstra viktig med en god partner. «Du skal ha den beste», sa faren. Etter snart 20 år med Egil, er Bertine temmelig sikker på at hun fant den beste. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ:  Lisa Tønne tar oppgjør med skammen

Størst utfordring i voksen alder

I forskningen på enebarna finnes det et før og etter. Helt fra slutten av 1800-tallet var det barnepsykolog Stanley Halls syn på enebarna som sosialt tilbakestående vesener som rådde grunnen – i så sterk grad at undersøkelser som viste noe annet, ble feid under teppet.
Helt fram til 1987, da en amerikansk professor i psykologi, Toni Falbo, gikk gjennom alle disse undersøkelsene, og konkluderte med at de negative forestillingene om enebarn kun var myter, ja bent fram det rene visvas. Og at enebarn, tvert imot, kan klare seg bedre enn andre, ja sågar har både høyere IQ, er bedre utdannet og med like mange venner som andre. 

Så skal det også sies: Den største årsaken til at enebarna i så liten grad skiller seg ut fra barn som vokser opp med søsken, ble allment først fra 1970-tallet – nemlig barnehagen. 
Der langt de fleste barna i dag tilbringer store deler av sin våkne tid – og der enebarna gjør seg mange av de samme erfaringene som barna med søsken. Men selvsagt finnes det noen utfordringer ved det å være enebarn. Pedagogikkprofessor Ulvund mener denne er den viktigste:

Den største utfordringen for barna kommer ofte i voksen alder. Venner kan i stor grad kompensere for at man ikke har søsken, men mange enebarn føler på at de vil være alene om å hjelpe foreldrene når de blir gamle.

– Den største utfordringen for barna kommer ofte i voksen alder. Venner kan i stor grad kompensere for at man ikke har søsken, men mange enebarn føler på at de vil være alene om å hjelpe foreldrene når de blir gamle. Det er lett å forstå at det kan være tungt.

Begge Lisas foreldre er godt oppegående – men til faren sin, som Lisa pleier å dra de drøyeste spøkene for, har hun allerede gitt klar beskjed: 

– De bor jo i Trondheim, så jeg har sagt til pappa at «når du blir dement, flytter jeg deg til Oslo. Det er jo det samme for deg om du vimser her eller der.»

Selv Bertine, enebarnas fremste ambassadør, erkjenner at den mest krevende fasen ennå ligger foran henne. 

– Det er et helt nytt kapittel når foreldre blir eldre. Mine foreldre er friske nå. Blir de syke, så kan jo det selvsagt bli slitsomt … men det er hva det er. Det viktigste er jo at jeg er veldig glad i dem. Jeg er så glad for det fundamentet de har gitt meg. Da er det en kjær ting å skulle være der for dem. Man ender jo opp alene uansett på et vis. Jeg fylte 41 nå nylig, og er jeg heldig har jeg like lenge igjen. Det er den veien det går. Å kjenne på det uten å få hetta av det – det synes jeg egentlig er fint.

Neida, vi har ikke glemt Kina og alle de etter sigende ufyselige enebarna der. Eller at vi innledningsvis så dramatisk spurte om også vi står på kanten av stupet, med den økende tendensen til stadig flere enebarn også her. Uten sammenligning forøvrig. Og det er jo nettopp i de enorme kurturforskjellene svarene ligger. Vi lar professor Ulvund svare:

– Det går ikke uten videre an å overføre disse funnene til Norge. I Kina har en hel nasjon vært utsatt for et gigantisk eksperiment i mange år som trolig har påvirket både vennskap mellom barn og barneoppdragelse. Det er ingen grunn til bekymring i Norge.

Kaffen med Bertine er drukket opp. Lisa er hjemme igjen med bikkja. Som en engel og en djevel har de sittet, på hver sin skulder, med hver sin historie. 

– I andre land vokser jo barn opp under en stein, mens her i velfødde Norge lager vi konstruerte problemer om barn uten søsken, fordi vi kanskje har få reelle?
 

Denne reportasjen er også publisert i KK nr 25, 2016.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: