Parkinsons Sykdom

Lise Gro (50) fikk Parkinson som 42-åring

– Jeg så for meg at noen måtte bære rundt på meg.

BLE SYK: Lise Gro opplevde en endring i impulskontrollen da hun fikk Parkinson. Foto: Astrid Waller / All Over Press Norway
BLE SYK: Lise Gro opplevde en endring i impulskontrollen da hun fikk Parkinson. Foto: Astrid Waller / All Over Press Norway Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

KK.NO: – Mamma er så flink til å skjule at hun har Parkinson, sier Simon (17). Sammen med søsteren Seline (16) forteller han hvordan det er å ha en mamma med Parkinson.

Han føler at hun får til et ganske normalt liv med dem, til tross for funksjonshemningen. Seline har fulgt mamma fra sidelinjen gjennom utprøving av ulike medisiner.

– Nå går det ganske fint. Men før, med andre medisiner, merket jeg veldig godt at hun ikke var seg selv. Hun var klumsete, husket ikke like mye, forklarer Seline.

Lise Gro nikker når hun hører datterens observasjoner.

– Jeg har vært var for hvordan ulike medisiner virker på meg. Det gjelder å ikke gi seg før du finner det du fungerer best med, sier hun.

LES OGSÅ: Hvis du får en alvorlig sykdom

Kunne være hjernesvulst

– Mamma vil ikke legge mye belastninger på oss. Sykdommen har på en måte vært naturlig del av familielivet, siden den har vært med oss så lenge, sier 16-åringen.

Det første de merket til sykdommen var at mamma ikke orket like mye, og gikk med et slags medisinplaster.

Lise Gro Flakstad er 50 år, og bor på Tolvsrød i Tønsberg. Hun tar oss med åtte år tilbake i tid. Hun er da 42 år, og har året før fått sitt tredje barn, Synne, som nå er ni år.

– Jeg hadde merket at det var noe. En slags nummenhet, og tenkte først på graviditet og hormoner, forteller Lise Gro.

Det første hun fikk høre da hun tok opp med legen sin det hun trodde kunne komme av hormoner, senebetennelse eller «frossen skulder», var at det kunne være noe nevrologisk. Det kunne også være hjernesvulst.

– Jeg så på en måte døden i hvitøyet.

LES OGSÅ: Disse sykdommene kan du arve

Kroppen skjelver

Så møtte hun nevrolog Are Brean, som forklarte henne hva diagnosen hennes, Parkinsons sykdom, innebar. Han var rolig og flink til å svare på spørsmålene hun hadde.

Til nå har trebarnsmoren levd et aktivt liv, som faglærer, sosiallærer og medarrangør av opplevelsesfestivaler for barn og unge. Lise Gro var damen som trivdes på jobb, og som holdt tak i elevene sine til det gikk bra med dem.

Med sykdommen ble fokuset flyttet til hennes egne barn, og å takle hverdagen som ville komme sammen med dem.

– Men jeg fortsetter å tenke som tidligere – hva kan jeg gjøre for mennesker som ellers tenker på sine begrensninger? De som ikke tør å gjøre ting selv, folk som ofte ikke er så utadvendte. Drivkraften min i hverdagen har blitt å oppleve de høydepunktene det er å gi andre positive opplevelser. Jeg liker jo å formidle, og fortsatt er det lett for meg å prate, smiler Lise Gro.

GAMBLET: Da Lise Gro ble syk, begynte hun etterhvert å gamble i skjul. Foto: Astrid Waller / All Over Press Norway
GAMBLET: Da Lise Gro ble syk, begynte hun etterhvert å gamble i skjul. Foto: Astrid Waller / All Over Press Norway Vis mer

Hun er engasjert, og snakker lett selv om hele kroppen skjelver. Det glimter i de blå øynene, smilet og latteren ligger like under overflaten.

– Jeg vil aller helst dra i gang en flørtekampanje! Nei, ikke for at folk skal falle for meg – men for å bryte ned frykten og fordommene som følger med sykdommen, sier Lise Gro.

Fordommene hun tenker på, fylte hodet hennes da hun fikk diagnosen.

– Først tenkte jeg at jeg kommer sikkert til å sikle og sitte i rullestol. Jeg så for meg at noen måtte bære rundt på meg. Det var skremmende å tenke på at jeg skulle bli en belastning for andre, sier Lise Gro.

LES OGSÅ: Slet med spiseforstyrrelser

Venner forsvant

Så langt har hun klart seg bra fysisk. Hun beveger seg lett rundt i huset. Det som kan hemme henne, er vanskeligheter med å planlegge dagene, gjøre ting i riktig rekkefølge, foreta de rette prioriteringene. Det får hun god hjelp til fra kommunen gjennom en person som følger henne i huset, hjelper til med handling og annet det er behov for, seks timer i uka.

– Jeg har absolutt ikke hushjelp, det er en medhjelper, en person som hjelper meg med hva jeg skal gjøre når, og hvordan – og det er til stor nytte for meg i hverdagen, sier Lise Gro.

Det er fast trening som gir henne god bevegelighet, og sørger for at hun fortsatt er oppe og går.

– Du dør ikke av sykdommen, men med den. Derfor er det viktig at du blir holdt oppe, at folk rundt har trua på deg. Mister de trua, gjør du det også, sier Lise Gro.

Hun har opplevd at venner har skygget banen etter at Parkinson tok sin del av livet hennes, mens andre vennskap har blitt styrket. Nye venner har kommet til. Gode venner. De er tålmodige, og de blir.

LES OGSÅ: Når du mister håret, lyser det sykdom

Mistet impulskontrollen av sykdommen

Men livet til Lise Gro har også tatt mørke vendinger som følge av sykdommen. Handlinger hun har gjort, som hun i dag vet skyldes både sykdommen og feil medisinering, har rammet den lille familien.

– I tillegg til at Parkinson gjør impulskontrollen svekket, er det medisinsk bevist at enkelte Parkinson-medisiner har denne bivirkningen. Jeg fulgte innskytelser, og gjorde ting som tidligere aldri ville ha falt meg inn uten sykdommen. Som å prøve pengespill på nettet.

MED BARNA: Simon og Selina støtter mamma.  Foto: Astrid Waller / All Over Press Norway
MED BARNA: Simon og Selina støtter mamma. Foto: Astrid Waller / All Over Press Norway Vis mer

Lise Gro forteller hvordan det som tilbys som raske og enkle løsninger, hvor utopiske de enn er, plutselig ble troverdige og logiske for henne. Hun, som aldri hadde levert inn en eneste lottokupong, søkte løsningen i spill. Nettene ble lange i et liv der hun ville skjule hva som skjedde.

Skam i kombinasjon med at dette var vanskelig å forstå for vennene, gjorde at tapet forverret seg. Det ballet på seg sammen med andre problemer, og ga store ringvirkninger.

– Det verste var nok at mennesker som kjente meg godt fra før og visste hva jeg sto for, anklaget meg. Jeg ble dømt ut ifra at det var jeg som person, og ikke tablettene, som hadde skylden. Jeg synes det er rart at ikke den store forandringen i meg, signaliserte at dette var noe jeg ikke styrte alene.

Lise Gro skjelver hele tiden når hun snakker med KK.

– Å skjelve betyr at jeg har Parkinson! Å være stiv er en annen form for sykdommen, dette er min type Parkinson. Det er en fin greie, det kommer av impulser som forteller meg at alt er normalt, alt går smooth, men nå er ikke maskineriet smurt så fint lenger – derfor skjelver jeg.

Lise Gro ønsker seg et symbol som kan vises fram på reise. Gjerne stemplet i passet. Et som forteller at hun, og andre med samme symbol, er Parkinson-pasienter.

– Du kan jo selv tenke deg hvor ofte jeg blir stanset i tollen. Jeg er Lise, ikke Parkinson. Og det er deilig om du spør hvorfor jeg skjelver, sier hun.

Denne saken ble opprinnelig publisert i KK 9.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer