BOKAKTUELL: Vibeke Løkkeberg skriver om hvordan kjærligheten påvirkes av alvorlig sykdom. FOTO: Astrid Waller
BOKAKTUELL: Vibeke Løkkeberg skriver om hvordan kjærligheten påvirkes av alvorlig sykdom. FOTO: Astrid Waller
Om da Terje fikk benmargskreft

– Livet ble plutselig veldig skjørt

I sin nye roman skildrer Vibeke Løkkeberg hva livstruende sykdom gjør med kjærligheten. – Vi forsvant først til hvert vårt univers da Terje ble syk

Los Angeles 2012. Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen er på besøk hos datteren Tonje som er småbarnsmor. Vibeke og Terje er ofte på besøk for å hjelpe henne med det praktiske. Men denne gangen er det annerledes. Terje er dårlig i ryggen. Går helt krumbøyd. Egentlig begynte det i sommer, da han jobbet og sjauet med husene på Hvaler. Han har gått krumbøyd siden. Vibeke tar ham med til en lege i LA. Kanskje er det muskelslitasje? Eller bivirkning av influensavaksinen?

– Legen så på ham og sa: «Nei, du har noe langt mer alvorlig enn det. Du må dra hjem og ta flere prøver», sier Vibeke Løkkeberg (73).

Forteller om tiden som fulgte. Terje var bare 68 år. De hadde så mye foran seg: Se barnebarna vokse opp. Olivenhøsten på gården i Italia. Somre på Hvaler. Senere får de beskjeden fra norske leger: Terje har uhelbredelig benmargskreft. Fem år igjen å leve, om han er heldig. Hvordan hun reagerte?

– Jeg har prøvd i fem år å formulere akkurat dette, sier Vibeke.

– Boken jeg skrev på da fikk plutselig en ny retning.

Hun legger hånden på romanen hun er aktuell med i disse dager «Frokost på stupet», av forlaget beskrevet som en dypt personlig roman. Vibeke skriver om Adam som får benmargskreft og kona Alice som dukker ned i sin egen underverden og gjenopplever foreldrenes død, og nede i mørket gjennomgår en rekke konfronterende samtaler med sin mor - post mortem.

LES OGSÅ: Else Kåss Furuseth: Det føltes som et nederlag å skulle gå til psykolog

– Jeg holdt på med romanen «Brev fra en Fremmed» da Terje ble syk. Nå ble dette materialet også utsatt for et sjokk og jeg måtte grave frem et ordløst område i meg og gi det et språk. Livet ble plutselig veldig skjørt og store følelser kom i sving. Det er klart jeg i boken bruker av meg selv og det som betyr noe for meg.

Hun legger til at historien er like mye diktning.

– Ingen av dialogene er tatt fra mitt virkelige liv. Som jeg skriver i boken: «Dikt er løgnen som forteller sannheten». Det er feil å kreve av forfatteren at hun ikke skal bruke sine egne opplevelser. Jeg legger ikke skjul på at jeg har gjort en helt ny erfaring gjennom Terjes sykdom. I min alder må man ikke være redd for å blottstille seg. Vise hvilke arr man har fått opp gjennom livet. Det er jo mitt bidrag til at vi skal lære av hverandre.

Hun lette etter blikket hans, men han hadde mistet det. To år, kanskje tre. Var han heldig, kunne han leve i fem år med benmargskreft, sa stemmen fra mobiltelefonens høyttaler.

– Jeg som trodde jeg var udødelig, hvisket Adam inn i øret hennes da hun omfavnet ham.

Utdrag fra «Frokost på stupet».

– Benmargskreft er en kreft man dør av. Vi er veldig overrasket hvor bra det går med Terje .Han deler alltid ut fortjent ros til helsepersonellet. Stamcellebehandling har nok også hjulpet ham veldig.

Hun smiler.

– Og midt oppi den dødelige sykdommen kommer det små, nydelige barnebarn.

– Det er store kontraster?

– Ja kontrastene er egentlig veldig tøffe. Det blir voldsomme følelsesmessige svingninger av og til. For to år siden fikk Terje blodforgiftning og vi trodde ikke han skulle overleve. Så i høst fikk han tilbakefall. Og da spørs det om de nye medisinene vil hjelpe. Da er det godt å vite at legene har flere våpen i skapet. «Pågående strid», ynder Terje å kalle det.

LES OGSÅ: Andrea Bræin Hovig: – Jeg tror altid jeg har slitt med det sosiale

Hun har dekket på det antikke bordet i parets leilighet på Frogner med fint porselen og skjenker te fra sølvkanne. På veggene henger store malerier på gyllenlærstapet, skulpturer og byster ruver mellom satengkledde antikke møbler, og på pianoet står romanene hun har skrevet, side om side med bilder av de tre barnebarna. På den hvite duken flyter en oppsats utover, av eføy og en visnet blå hortensia.

– De gule rosene der borte er fra Tonje. Terje fikk dem på bursdagen. Både Tonje og Marie er veldig snille med faren sin, og barnebarna er veldig omtenksomme og glade i han.

Hun smiler.

– Terje er jo en fighter, en veldig disiplinert person. Han trener styrke. Det er viktig for skjelettet kan bli veldig skrøpelig ved benmargskreft. Kroppen brekker på en måte sammen for noen.

LES OGSÅ: Camilla Pihl. – Man blir fort voksne når man vokser opp med psykisk sykdom i huset

YNGRE DAGER: Filmparet Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen i 1983, mens de bodde på Ås, hvor Kristiansen var kinosjef. FOTO: NTBScanpix
YNGRE DAGER: Filmparet Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen i 1983, mens de bodde på Ås, hvor Kristiansen var kinosjef. FOTO: NTBScanpix Vis mer

Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen er som en institusjon å regne i norsk kulturliv. Hun som regissør, produsent og forfatter. Han som regissør, filmprodusent og investor. Gjennom et 45 år langt samliv har de skapt overskrifter, først og fremst gjennom sine tidvis kontroversielle arbeider. Med titler som «Abort», «Åpenbaringen», «Løperjenten» «Høvdingen», «Hud», «Måker» og «Gazas tårer» har paret har bidratt til samfunnsdebatten. I «Hud» fra 1986, der Vibeke tok opp incest og overgrep mot barn, gikk avisdebatten i et år, forteller Vibeke. Da var familien glad for å ha olivenfarmen i Toscana å rømme til.

– Vi måtte bort. Barna måtte komme til et sted der folk var begeistret over å møte oss. Det har betydd mye for barna å komme ned dit.

Paret kjøpte eiendommen «Il Casone» på 80-tallet for skarve 250 000 kroner. I dag står gården fra 1100-tallet på Unescos verdensarvliste. Vibeke var der nede i forrige uke. Høstet 180 oliventrær og hentet hjem oljen på flasker. Terje måtte bli igjen i Norge, for cellegiftbehandling.

– Dette er første gang Terje ikke kunne være med ned. Det var vemodig å komme ned dit og overta alle oppgavene hans, forteller Vibeke.

Hun beskriver mannens glede over å bygge stedet. Sten for sten. Tre for tre.

– Terje gjør ingenting dårlig. Det er hans glede. «Jeg har ikke sett mer av Italia enn Casone» bruker Terje å si, og det er sant. All ledig tid og sparepenger har gått dit. Men nå er det over, sier Vibeke.

Legger til at hun tror Terje har vært i Italia for siste gang.

– Han ser etter noen som vil overta. «Det er din pensjon, Vibeke», ler han nå. Det blir for dyrt å betale noen for å holde det også. Det er en vemodig opplevelse, når du har lagt ned så mye jobb, og så er det liksom slutt.

PERSONLIG ROMAN: Vibeke Løkkeberg skriver og Adam som får beinmargskreft, samme diagnose som mannen Terje Kristiansen fikk i 2012. FOTO: Astrid Waller
PERSONLIG ROMAN: Vibeke Løkkeberg skriver og Adam som får beinmargskreft, samme diagnose som mannen Terje Kristiansen fikk i 2012. FOTO: Astrid Waller Vis mer

En gang, det er lenge siden nå, lå de tett omslynget. Kroppene deres var som lim, filtret inn i hverandre, uunnværlige dag som natt. Etter deres første natt sammen i Trastevere fortsatte det slik. Den magnetiske tiltrekningen som ikke ville ta slutt.

Utdrag fra «Frokost på stupet».

Vibeke forteller om første gang hun så Terje, på et bilde i Dagbladet.

– Jeg syntes han hadde så nydelig blikk. Det var et uttrykk der, og jeg hørte meg selv si høyt: Finnes det en sånn mann i Norge?

Terje var kinosjef i Ås. Ifølge Vibeke «berømt for sitt radikale repertoar». Selv hadde hun laget en filmen «Abort» som hun reiste rundt med, med påfølgende debatt med publikum. «En kortfilm og ingen kinofilm», sa mange. Men Terje sa «ja».

– Dette var før selvbestemt abort. Jeg burde nesten vise den på nytt i dag, skyter hun inn.

– Jeg ringte til Terje og spurte: «Kunne du tenke deg å sette den opp?».

Vibeke kaster hårmanken bak over skulderen, i en ungdommelig gest.

– Jeg var skilt og kjørte ned til Ås med kart. Hadde aldri vært der før. Vi var begge unge, 27 år og radikale.

Hun forteller om den oppildnede debatten i salen etterpå.

– Jeg husker jeg så bort på Terje og sa: «Om du gir den dama der ordet flere ganger så går jeg». Men så gjorde han det, ga henne ordet. Typisk han... Haha. Og jeg gikk ikke. Mens debatten bølget frem og tilbake, oppsto det en blikk-kontakt mellom oss oppe på scenen, bare et kort sekund. «Truffet av lynet», som de sier i filmen «Gudfaren». Etter det var det oss. Jeg tror ingen har vært sammen så mye som oss. Nesten hver dag i 45 år.

LES OGSÅ: Pernille Sørensen: Arven etter pappa

Mellom de mørke brystpanelene i leiligheten, som sender tankene til et renessanseslott i Firenze, står en åpen dør. På soverommet en dobbel himmelseng i mørkt tre. Dynene ligger uoppredd. Vibeke forteller at hun sover dårlig for tiden.

– Sånn er det når du har en pasient i huset. Terje er på sykehuset nå. Han gjennomgår en tøff behandling. Er helt stukket opp oppover armene. Medisinene han tar nå er mye sterkere. Og så er det telefonene til LA om natten. På grunn av tidsforskjellen snakker jeg med Tonje om natten.

Døtrene Tonje og Marie bor i henholdsvis Los Angeles og nabohuset. Vibeke og Terje er barnevakt så ofte de kan. Men i det daglige, da er det kun Vibeke og Terje. Hvordan har hun det når resultatet fra prøvene kommer fra sykehuset, sitter hun på nåler?

– Ja. Ja, sier Vibeke med ettertrykk.

Hun forteller litt beklemt om hjertestarteren ved siden av sengen.

– Terje tar alt med et smil, men underliggende merker jeg angsten hans. Et av disse områdene er hjertet. Tenk om hjerte stopper, for eksempel som en bivirkning?

Vibeke forteller at hun er imponert over Terjes pågangsmot. Hvordan han trener en time på badet hver dag, går daglige turer med barnebarnet, handler inn frukt og grønt og lager sunne middager. Og ikke minst, tar seg av regnskap og papirarbeid og prøver å ordne det praktiske. Alt skal være på stell om noe skjer.

– Det er jo ikke farlig å ha en mann som er så disiplinert, sier Vibeke.

– Ingen dødssyk mann akkurat. Så lenge det er sånn, har jeg det flott. Den dagen han ikke lenger greier å ta seg av alt det praktiske og formelle, vil jeg få det vanskelig.

AKTUELT TEMA: Vibeke Løkkeberg har selv opplevd å miste begge foreldrene i kreft. Mannen Terje Kristiansen fikk beinmargskreft i 2012. FOTO: Astrid Waller
AKTUELT TEMA: Vibeke Løkkeberg har selv opplevd å miste begge foreldrene i kreft. Mannen Terje Kristiansen fikk beinmargskreft i 2012. FOTO: Astrid Waller Vis mer

I boken beskriver Vibeke en barndom i en trang leilighet i Bergen, der det ikke var rom for privatliv. En barndom som dermed ikke skiller seg så veldig fra hennes egen. Faren hennes døde av kreft allerede da Vibeke var barn. Om moren senere, av kreft hun også.

– Når jeg ser hvor mye kreft det er der ute. Hvor fortapt folk føler seg ...

Hun gjør et forsøk på å beskrive hvordan livet har vært etter at Terje ble rammet:

– Man har et forhold til den syke som skal overleve. Det ville vært vanskelig for den syke å overleve uten forholdet. Cellegift er en forrædersk venn. Den angriper mer enn kreften. Men da er det dette vidunderlige, at kjærligheten mellom to viser seg.

Hun utdyper:

– Et forhold blir klippet over når du får en dødsdom. Man forsvinner til hvert sitt univers. Det som var, blir noe helt annet. Mange tror sikkert at det seksuelle livet er det som holder forholdet sammen og blir det forstyrrelser, så er man i fare. Men sånn er det ikke. Alt ble så mye rikere. Vi er lykkeligere nå enn noen gang. Om mulig.

LES OGSÅ: Eva Weel Skram: – Det er det tyngste året jeg har hatt

Kyllingsuppe, klem og kos, det var det hun kunne bidra med da Terje begynte å komme seg etter blodforgiftningen. Å skrive på boken var utenkelig. Men siden, da han var ute av den kritiske fasen brukte hun morgenene. Var oppe klokken 0500. Og når Terje våknet lot hun ham lese. Om Adam og Alice.

– Balansen ble gjenopprettet mellom oss. Når noe sånt skjer kan man ikke flykte. Man må erkjenne hvordan det er. Livets reise har en slutt for alle. «Jeg kommer aldri til å dø», pleier Terje å si. «Det er mulig jeg slutter å leve. På mitt gravsted skal det stå: Evigheten er min» .

– Det å kanskje miste noen, kan man forsone seg med?

Vibeke rister på hodet:

– Aldri! Det er jo selve livet. Den kraften som livet består av. Det er umulig å forstå at livet kan utslettes. Jeg vil heller leve med smerten og tristessen over Terjes sykdom, enn å miste ham.

– Vi må finne et gravsted, sier Adam fra andre siden av sengen.

– Et gravsted? spør hun.

– Under noen gamle trær på Vestre gravlund. Der er det fint. Der kan vi ligge, fortsetter han og famler etter hånden hennes som ligger mellom dem på dynen.

Han vil gjerne ha henne med seg.

Utdrag fra «Frokost på stupet».

Vibeke forteller om en viktig oppdagelse hun gjorde seg, mens det sto om livet:

– Jeg fikk en følelse av at Terje ville ha meg med seg. Jeg ville bli igjen her. Det er som jeg skriver i boken, Adam som bare rydder og ordner alt praktisk før han skal dø, mens Alice vil leve.

Hun forteller om de daglige rutinene, innimellom medisinregimet:

– Jeg dekker hyggelige bord og middager med levende lys til oss. Man låser seg til rituelle handlinger sammen, og håper at behandlingen hjelper.

Hun legger til:

– Men Terje er ved stort mot. Han sier: «Bra jeg fikk denne sykdommen. For en mann med så mye overmot som meg , ble det en skikkelig wakeup call». Sykdommen vekket ham liksom opp til livets alvor. Han er jo vittig, da. Men han tror jo at han er helt udødelig. Jeg tror han vil bli veldig overrasket om legen sier det ikke er mer å gjøre.

Hvordan de har holdt sammen? 45 år er tross alt lenge for et par i en bransje som ligger høyt på skilsmissestatistikken.

– Det har aldri vært spørsmål om noe annet, sier Vibeke.

– Ikke det at det ikke har vært stormfullt. Han er en veldig sterk person. Men porselensserviset er like helt ennå. Kortisonkurene kan være en utfordring. Da blir han skikkelig hyper. Medisinene kan gi utslag på temperamentet.

LES OGSÅ: Jessica Chastain til KK: – Jeg var 12 år da jeg fant min styrke

Hun innrømmet at hun har gjort seg tanker om det å kanskje måtte leve videre alene. Refererer til brevet fra en venninne her om dagen.

– Hun hadde lest boken min og skrev: «Man styrter ned fra relasjonen man hittil har levd seg fast i». Jeg synes det var bra sagt. Du faller fra alt som frem til da har vært veggen i ditt liv. Og du er for gammel til å begynne på noe nytt.

– Er man?

– Ja, den reisen skal jeg ikke legge ut på med noen andre. Jeg ser på Terjes sykdom som min egen avslutning også. Det er ikke sikkert jeg dør av det, men dette er også slutten på meg, på det universet vi har skapt sammen. Da er det godt å kjenne på gleden ved å være til for våre døtre og barnebarn

AKTIV: Vibeke Løkkeberg hviler ikke på sine laurbær: – Kanskje jeg skriver en bok til. FOTO: Astrid Waller
AKTIV: Vibeke Løkkeberg hviler ikke på sine laurbær: – Kanskje jeg skriver en bok til. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun forsikrer at døden ikke er tema hjemme hos dem.

– Vi har et liv som skal leves og er ikke sentimentale. Vi er i en alder hvor det er normalt å bli syke. Men likevel er det vondt å skilles ufrivillig fra et menneske, når du er gammel som når du er ung.

Hun smiler:

– Terje og jeg har et spennende forhold, og derfor blir også denne reisen spennende. Jeg er så glad for at jeg og våre barn og barnebarn har fått være med Terje på denne reisen. At vi ikke mistet ham brått. Tenk på alle de fine samtalene og stundene vi da ville gått glipp av.

Og bank i bordet. Jeg kjenner min mann. Ingen av oss vet hvem som dør først. Det er tanken og følelsen på at døden skal skille oss en dag som er grusom.

Etter at tårnrommet ble et fellesrom for frokoster, sitter han der ofte alene og leser aviser. Men nå er det ingen spor av andre enn ham når han forlater rommet. Avisene ligger på gulvet og kaffekoppen står igjen på bordet. Etter at han inntok rommet, visste Alice at akkurat disse sporene ville hun komme til å savne den dagen han ikke fantes mer. Slik hun hadde savnet farens uro etter at han døde, slik ville hun savne Adams faste ritualer. Hun ville komme til å savne følelsene han satte i gang hos henne, irritasjonen over å måtte samle opp avisene fra golvet, kaffekoppen som etterlot ringer i den blankpolerte bordplaten, kampen hans for livsforlengelse, kontakten mellom dem som var der og plutselig ikke var der.

Utdrag fra «Frokost på stupet»

Til info: Terje Kristiansen har lest og godkjent intervjuet.

LES OGSÅ: Anne Lindmo: – Jeg har veldig lite av identiteten min knyttet til femininitet

Til forsiden