På den knallblå himmelen titter fullmånen frem over fjellene i Østre Gausdal, midt på lyse dagen. Stor, rund og litt dus. Umulig å unngå. Den står i vektens tegn, som hersker over enkeltmenneskets kjærlighet, rettferdighet, fred og frihet. Symbolsk nok, er det dette Tove Langsveen (57) skal snakke om når jeg banker på døren.
Første del av historien kan du lese her:
«Ha det! Vi sees lille julaften» - det ble det siste Mathilde sa til lillebroren sin
Bare seks år tidligere, var det presten som banket på døren til Tove. Hun husker fullmånen, som også da skinte gjennom vinduet, natten sønnen, Sivert, hadde tatt sitt eget liv.
Bare dager før hadde Sivert og Tove snakket om nettopp fullmånen, da de var ute på en av sine mange turer hjemme i Østre Gausdal.
– Du vet, månen er litt som døden, sa han til Tove.
For månen har vært forbundet med død, og en utbredt forestilling har vært at den er de dødes oppholdssted. Både i iransk og i vedisk religion mente man at de døde måtte passere månen på vei til himmelen.
Christin mistet datteren i selvmord: - Jeg følte jeg hadde mislyktes fullstendig som mor
Det visste selvfølgelig Sivert. Så vis, dyp og filosofisk som han var. Men Tove tenkte ikke noe mer over det. Ikke før månen lyste gjennom vinduet hennes natten da presten kom på et så alt for uønsket besøk. Var det Sivert, som hadde passert månen?
Det var kaldt og vinter. Snø på bakken. Også dagen før var Tove og Sivert ute på deres faste turrunde. Bare ikke sammen. Sivert hadde ikke tid. Han måtte skrive først. Så da gikk de turen hver for seg. Først Tove, så Sivert, før hun kjørte ham til toget, som skulle bringe ham tilbake til studenthybelen hans i Trondheim.
Siverts fotspor lå fortsatt gravert i snøen.
– Dagen etter måtte jeg gå i fotsporene hans. Akkurat da var det en nødvendighet, sier Tove langsomt, mens hun ser ut i dagligstuen.
Fra de knæsje, oransje godstolene vi sitter i, har vi oversikt over hele stuen. I huset hvor Tove og mannen, Geir, har oppdratt alle sine fire barn. Uten å si noe, viser Tove meg hvilket vindu hun hadde sett månen fra og hvor de satt da presten kom på døren.
Øynene blir blanke. Hun gjentar:
– Det var en nødvendighet. Jeg måtte se sporene.
Amor Fati
Det er 8. februar 2017. Sivert bor på hybel og jobber oppe i Trondheim, men er hjemme i Østre Gausdal fordi han har hatt en psykologtime der. Det var hans andre psykologtime. Men denne gangen får han en annen psykolog enn sist. Det føltes tungt.
– Du kan bare være her en natt til hvis du vil, Sivert, du må ikke dra tilbake til Trondheim, sier Tove før hun skal kjøre ham til togstasjonen.
– Jeg må på jobb i morgen, så det kan jeg ikke, svarer Sivert.
– Ok, men vi kan jo ringe til fastlegen din, så du får en time og heller kan snakke med ham? Sier Tove.
– Hadde jeg trengt det, så hadde jeg gjort det, svarer Sivert tilbake før han lett irritert går på gutterommet for å pakke tingene sine.
På togstasjonen sier de «ha det», som de har gjort mange ganger før. Sivert går ut av bilen. Med topplue og favorittskinnjakken sin, slenger han bagen over skulderen og venter på toget blant alle de andre studentene som skal opp med samme tog.
Vel fremme i Trondheim snakker Sivert og Tove sammen på Messenger, som de ofte gjør.
– Jeg har noen fridager, skal jeg ikke ta meg en tur til Trondheim, da? Skriver Tove.
- Jeg reagerer på at en sånn fysisk handling blir utført mot et barn
– Jeg vet ikke helt om det passer nå, det er så mye å gjøre. La meg tenke på det til i morgen, svarer Sivert.
Plutselig blir profilen hans borte. Tove prøver å ringe, men kommer ikke igjennom. Hun blir engstelig og ringer til legevakten i Trondheim. De kan ta seg en tur og se om det er noen hjemme.
Men så dukker profilen opp igjen, og Sivert blir aktiv på Messenger. For en lettelse.
– Nå dukket profilen hans opp igjen her, dere kan vente, sier Tove til legevakten, etter at hun har fått kontakt med Sivert igjen:
– Jeg har prøvd å ringe deg!
Sivert har ikke noen smarttelefon, eller noe sånt. En gammel Nokia holder i massevis.
– Jeg får ikke på telefonen min, det er noe feil med PIN-koden, svarer han.
Så fortsetter de samtalen. Det blir sent. «God natt, glad i deg, vi snakkes» er det siste de sier til hverandre før de går til sengs den natten.
Eller … Før Tove går til sengs den natten.
5 minutter senere plinger det fra telefonen hennes igjen. Sivert har tagget henne, og 16 andre, i en post på Facebook.
«Livet … det er faen meg hardt. Man må gi litt faen. (Hvis noen lurer på hvorfor de er tagget her: ganske enkelt fordi de har bidratt med noe vesentlig …) Amor Fati tross alt.»
I panikk ringer Tove tilbake til legevakten umiddelbart og forteller at hun er redd sønnen er i ferd med å ta livet sitt. Hun prøver også å kontakte Sivert, uten hell.
Men det er for sent. Kort tid etterpå står presten utenfor hos Tove og Geir.
Aldri det samme
Tove har jobbet som hjelpepleier i eldreomsorgen i mange år. En egentlig veldig givende jobb, det å få være med noen helt til siste slutt. Men jobben fikk en helt annen mening etter at Sivert døde. Hun klarte ikke å trøste lenger.
– Man må jo trøste. Selv om noen mister en mor eller far på 100 år, så må man jo være der for dem og kjenne at man greier det, sier hun.
– Blir det en slags påminnelse på det som har skjedd?
– Det er ingen som kan minne meg på det, for det ligger alltid fremst i hodet.
«Vi fortviler det ene øyeblikket, så får vi nytt håp»
Det tok lang tid før hun var tilbake i jobb igjen. Sykemelding. Litt på jobb. Litt borte fra jobb. Bytte av arbeidsplass. Litt ned i stilling. Konsekvensene var mange. Og er mange.
– Det blir aldri det samme. Jeg tenker på Sivert hver dag, sier Tove.
Hun bruker yoga som et verktøy, for å få inn de nødvendige pusterommene. Også går hun mye tur, da.
Annonsørinnhold
Aller Media
Raser ut av butikkhyllene, og det med god grunn
i samarbeid med Aller MediaSivert var ofte med på tur. Han ville gjerne være med. Enten for å løpe om kapp, for å prate og filosofere, eller bare for å komme seg ut i naturen.
Ville inspirere
Som minst i søskenflokken, var Sivert en ivrig gutt. Ting virket liksom så lett for han. Blid og med på alt. Glad i å lære. Samtidig var han sart. Trakk seg unna hvis han var lei seg. Satte høye krav til seg selv. Uansett hvor bra han gjorde det, så var det ikke bra nok.
Slik ble ofte Sivert alene med tankene sine. Tankene, blyanten og bøkene. Mange bøker. Interessen for tung, filosofisk litteratur kom tidlig. Hans store drøm var å bli forfatter.
– Diskuterte dere to ofte denne litteraturen?
– Nei, vi kunne ikke det, vet du. For jeg hadde ikke lest det. Men han hadde en lærer han diskuterte mye med, og det inspirerte han nok mye.
Så mye at Sivert ville bli lærer selv. Han så for seg å bli en lærer litt utenom. Som kunne inspirere noen andre igjen.
Det får meg til å tenke på min lærer, Marianne. Før jeg rekker å si noe om det, fortsetter Tove:
– Men så skjønte han nok ganske fort at det ikke var så lett å gå utenom de rammene som det var i undervisningen. Det ble så vanskelig.
Så vanskelig at han valgte å slutte på studiet etter tre semester. Det var et nederlag for Sivert. Han som hadde gledet seg sånn.
Så stolt da han kom inn på lektorutdannelsen. Stolt da han fant seg den perfekte studenthybelen. Stolt da han fikk seg deltidsjobb på bokhandelen. Og stolt da han fikk solgt en bok til en av kundene sine.
Pernille var på dansegulvet da hun følte at avføringen begynte å renne
Alle disse stolte øyeblikkene delte han gledelig med Tove.
– Han var jo i sitt ess da kunder spurte han om bøker. Da var han eksperten, sier Tove.
Stolt, hun også.
Sivert hadde sagt opp jobben sin på bokhandelen, fordi han hadde sluttet på studiene. Planen var å flytte østover igjen. Men ingen ting skulle gjøres halvveis. Så pliktoppfyllende og ryddig som Sivert var, så skulle han måtte jobbe ut oppsigelsestiden.
– Jeg tror det ble et stort tomrom for han da han sluttet på studiene. Vi snakket ofte i telefonen på kveldene, men han sa aldri at han synes det var direkte tungt å bo der, sier Tove.
«Selvmord må forebygges bedre», står det i ett av flere innlegg LEVE har delt på Instagram i forbindelse med underskriftskampanjen som foregår nå.
Målet med kampanjen er at ansatte i grunn- og videregående skole skal gjennomgå opplæring om selvmordsforebygging, at unge skal motta opplæring om selvmordsforebygging i skolen gjennom kunnskapsbaserte program med dokumentert effekt, og at forebygging av selvmord skal inngå i all utdanning av personer som gjennom sitt yrke eller sin rolle kan komme i kontakt med mennesker med selvmordstanker.
Siverts historie er bare én av så alt for manges som understreker hvor viktig nettopp dette arbeidet er.
Hvor er lyset om vinteren?
Sivert ville ha hjelp, men det satt langt inne å be om det. Etter tidligere kontakt med helsevesenet uten videre henvisninger, var det vanskelig å ta kontakt på ny. Så når han først var inne til samtaler, stolte Tove på at det ville hjelpe ham.
– Derfor er det så viktig å ta folk på alvor når de søker hjelp. Man går jo ikke rundt og tenker at barna sine skal ta livet sitt, sier Tove.
I dag holder hun flere foredrag for sykepleiestudenter. Hun forteller Siverts historie.
Like godt som Sivert likte å lese, likte han å skrive. I notatbøker og på PC, finner Tove Siverts tekster. De handler om livet, ensomhet, å komme ut av skapet og en gutt som heter Thomas. Det viser seg å være et ferdig bokmanus, som han hadde sendt inn til et forlag kvelden før han tok livet sitt.
– Det var tungt å lese igjennom. Men samtidig godt, for man skjønner litt mer. Får litt svar, sier hun.
En lang tenkepause.
Blikket skuer gjennom dagligstuen igjen. Bort på hunden. På meg. Ut vinduet. På bildeveggen. Bilder av familien. Tegninger som Sivert har laget.
Langsom, forsiktig, preget og betenkt legger hun til:
– Om man ikke får svar, så skjønner man hvert fall litt hvordan han har tenkt.
Tove bestemmer seg for at hun vil fullføre sønnens forfatterdrøm. Hun sender det ferdige manuset til et forlag på ny, men får det igjen i retur. De kan ikke publisere den uten at forfatteren er med på korrigeringen.
Da får hun en tanke om å skrive inn sine egne opplevelser rundt sønnens selvmord, så hun blir medforfatter. Det blir en suksess. I 2019 gir Tove og Sivert ut boken «Hvor er lyset om Vinteren? Da Sivert valgte å avslutte livet».
En bok med Siverts manus, men også dikt og dagboksnotater. Tanker om døden, håp, kjærlighet og ensomhet. Hans siste ord. Og med Toves tanker. Om å leve med Sivert, uten Sivert, sorg og å vende tilbake til hverdagen.
Trist, tung, men også så utrolig viktig.
Håper det kan være til hjelp
Sivert ble 20 år gammel. Med lange setninger og mange ord, er det tydelig at Sivert var en gutt med mye på hjertet. Med mye i tankene. Så har vi de kortere setningene, med få ord. Tankene om å ikke være her mer.
Hans største drøm var å bli forfatter. Nå har Tove fullført den drømmen. Det er fint. Det er stas. Selv om hun aller helst skulle ha hørt den trillende, glade godlatteren hans idet drømmen ble oppfylt.
– Jeg håper det kan være til hjelp for noen, avslutter Tove.
I det jeg skrur av opptakeren retter Tove seg opp i den oransje godstolen og lener seg frem mot meg. De blanke øynene blunker seg sammen, brynene heves og blikket festes i mitt. Leppene trekker seg skrått til venstre, i en slags smilende form. Varmt, lunt, men samtidig seriøst.
– Håp er viktig. Veldig viktig.
