Å gjøre det beste ut av det. Solveig Kloppen husker morens innstilling. Helt fra Solveig var liten og det gikk for fort i skibakken og mamma Bjørg ba henne sette seg på rumpa. Eller da Solveig som håpefull skuespiller ikke kom inn på Teaterhøgskolen på tredje forsøk. Det gjaldt å gjøre det beste ut av det. Selv var moren et levende bevis på at det gikk an, de siste årene da hun hinket rundt med beinprotese hjemme på Kløfta, og hadde en egen teknikk for å ake seg ned kjeller­trappen for å hente mat i fryseren.

En gang var moren forelsket i Solveigs far. Etter hvert ble hun skilt og alenemor. De siste årene bodde hun alene. Men aldri om hun klaget. Det hadde hun lovet seg selv, om hun bare overlevde blodforgiftningen.

– Jeg har et bilde av mamma på kjøleskapet fra da hun var ung. Hun ser så åpen og glad ut, forteller ­Solveig ­Kloppen (49).

– På bildet smiler hun så fint til fotografen, som jeg tror er pappa.

- Det blir ikke skikkelig jul før vi har pyntet mammas protese

- Vi er en flokk som tåler å være sammen

Bildet har hengt på kjøleskapet så ­lenge Solveig kan huske. For på mange måter handler bildet om livet sjøl. Om ­drømmer og håp, og om alt som kanskje ikke ble noe av.

– Mamma ser så glad og forventningsfull ut. Men livet ble jo ikke som hun hadde drømt om. Livet blir jo gjerne ikke det. Jeg blir både glad og trist av å se på det bildet.

Solveig Kloppen lener seg nærmere skjermen og retter på brillene. Bak ­henne skimtes blondegardiner og potteplanter en bestemor verdig. Ikke fordi Solveig har trådt inn i pensjonistenes rekker. 49-­åringen har tvert imot brukt det siste året til å spille inn en ny sesong av «En kveld hos Kloppen», mens smitte­vern­ansvarlig har passet på gjestene med en to meter lang avstandsstokk. I tillegg lager hun sammen med vennen Geir Fredriksen en familie­gjenforeningsserie for tv, der familiemedlemmer som ikke har snakket sammen på flere år, får eksperthjelp til å finne ut hva som gikk galt. Så nei, det er langt fra noe pensjonisttilværelse Solveig ­Kloppen ­befinner seg i.

– Vi totalrenoverer, forklarer Solveig med bekymret ­forventning, og røper at et velvillig pensjonistpar i ­sameiet har flyttet på hytta i tre måneder og stilt leilig­heten til ­disposisjon.

– Det er så mange avgjørelser som skal tas når man pusser opp. Hvor skal stikkontaktene stå? Bare det. Men det er virke­lig et luksusproblem, og om alt går som det skal, kan vi flytte hjem til påske.

Det er ikke første gang familien flytter inn i lånt leilighet. For livet har sine faser. Småbarnstid, ungdomstid og arbeids­tid. Og nå koronatid. Mens samfunnet er stengt og livet foregår mye på skjerm, har Solveig, mannen Kjartan, og ­barna Albert og Klara flyttet inn i en fremmed leilighet.

– Vi klarer oss overraskende bra. Vi er en flokk som tåler å være sammen, og både Kjartan og jeg har jobb, og alle er ­friske.

Hun legger til:

– Men jeg er ganske dårlig på hjemmekontor. Plutselig surrer jeg nede i boden og rydder, uten at jeg har merket det. Jeg fungerer nok best sammen med andre.

«Kloppens lesekorps»

Solveig Kloppen ble født i Trondheim i 1971, og ­vokste opp i Sogn og på Jessheim. Hun var revysjef på ­russerevyen, og da hun ikke kom inn på Teaterhøgskolen ­etter tre forsøk, utdannet hun seg til journalist. For livet har mange vendinger. Mange svinger. I dag kjenner vi henne fra utallige tv-program, alltid med empatisk varme og en ­trøstende replikk på lur til utstemte kandidater.

Da KK utnevnte Solveig til «Årets medmenneske» i Årets Kvinner-kåringen i 2019, var det for hennes åpenhet i serien «Det jeg ikke fikk sagt», der Solveig og søsteren Kathrine fulgte sin egen mor fram til hun døde av kreft. Også ­Solveigs åpenhet rundt søsterens selvmord noen uker senere var til trøst for andre som hadde mistet noen.

Men i den neste serien hennes er det dem som er igjen, det handler om. Familiemedlemmer som har mistet hverandre på veien, og som det kanskje ennå finnes håp for.

– Arv er gjerne en gjenganger når familiemedlemmer mister kontakt. Men dypest handler det jo ikke om arv. Det er bare et uttrykk for at man ikke føler at man er blitt sett, forteller Solveig.

– Geir og jeg følger hvert vårt familiemedlem, og har med oss et dyktig psykologteam som knekker koder. Målet er ikke at deltakerne skal kaste seg om halsen på hverandre og feire jul sammen. Det handler mer om å forsone seg med historien og å kunne leve i situasjonen og relasjonen man er i.

Når programmet er ferdig, vet hun ikke helt. Ei heller når det skal sendes. For sånn er kringkastingens kår i koronaens tid.

– Spørsmålet er: Hvilken halvgammel dame vil jeg være?

Det som er desto mer håndfast, er bøkene medlemmene i «Kloppens lesekorps» får i postkassen hver måned. I samarbeid med forlaget Strawberry har Solveig Kloppen laget en god, gammeldags bokklubb. Og som i bokklubbene på 70-tallet kommer bøkene ut i ny, ensartet innbinding, i noe som kan minne om preget lær.

– Jeg velger ut noen av mine favorittbøker og skriver et forord til leserne. Og så diskuterer vi ­bøkene i Facebook-­gruppa. Tanken var at vi skulle møtes face to face, men så kom korona. Forhåpentligvis kan vi ­møtes på sikt, sier ­Solveig med en innlevelse som røper at hun gleder seg.

Hun beskriver det som en digital lesesirkel, der målet er å spre leseglede. Selv har hun merket altfor godt hvor mye telefon og skjerm haler og drar i henne.

– Det er blitt utrolig vanskelig å lese. Fy søren. Men det er som jeg sier til både meg selv og medlemmene i lese­korpset: Prøv å lese fem minutter hver dag. Legg ­telefonen fra deg ute i gangen om ettermiddagen, og les i noen minutter istedenfor å scrolle.

Så langt har hun presentert fem bøker, og tematikken spenner seg fra autisme til død, via livsglede, #metoo og ­narsissisme. Om man ser tilbake til tenårene hjemme på Jessheim og fram til i dag, hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på henne?

– Nei, det er jo som å velge blant barna sine! utbryter Solveig.

– Det er så avhengig av hvor man er i livet. Da jeg var i 20-årene, slukte jeg alt av Agnar Mykle, og alt som ble ­skrevet om ham. En bok som har gjort sterkt inntrykk de siste årene, er «Et lite liv» av Hanya Yanagihara, en kjempetjukk bok om fire venner i New York som man følger over mange år. Jeg var så lenge i den fortellingen at da jeg lukket boken, hulket jeg over å måtte si farvel til de fire vennene mine. Hvem skulle jeg henge med nå?

På spørsmål om hvorvidt hun selv har vurdert å skrive noe skjønnlitterært, rister Solveig på hodet:

– For meg er det mye mer krevende å skrive enn å formidle på tv, og verden har nok ikke gått glipp av en stor forfatter i meg. Kjartan blir kjemperedd om noen foreslår det. Han vet hvor slitsom jeg ville vært i en sånn periode.

Da Ann Kristin mistet mannen, følte hun at alt var slutt

– Kjartan er klippen i livet mitt og vårt

Solveig møtte Kjartan første gang da han intervjuet henne for Dagbladet. Hun syntes det var for galt at den kjekke mannen skulle være singel og forsøkte å spleise ham med venninnen sin. Helt til hun så dem sammen på en fest, og det gikk det opp for Solveig at det var hun som skulle sittet ved siden av Kjartan.

Bryllupet sto i Kjartans hjembygd, øya Austevoll på ­Vestlandet i 2005, og barna Albert og Klara kom med tre års mellomrom. På spørsmål om de er mye på date, himler ­Solveig med øynene.

– Nei, det må i så fall være på familiedate. Jeg kan ikke huske sist vi var på restaurant, uavhengig av korona.

Mangel på barnevakt har en del av skylda, forteller ­Solveig, gitt at Kjartans familie bor på Vestlandet. Og ikke minst at Solveig mistet store deler av sin egen familie på få år, far, mor og søster. I podkasten «Mellom oss» på NRK fortalte Solveig nylig om den vanskelige tiden, og om hvor ensom søsteren må ha vært i tiden før hun forlot livet.

– Den tanken gjør meg fortsatt usigelig trist – og savnet etter Kathrine vil alltid være der. Men følelsen av at alt revner, at alt er blytungt, den går heldigvis over. Tiden er vår venn.

Hun beskriver Kjartan som «en stødig, lun fyr som ikke liker styr», og kan ikke få fullrost måten han har vært der for henne på. Kjærligheten som lå i at han frarådet henne å lage ­serien om moren og søsterens død, fordi han var redd for at hun ikke ville tåle det om hun fikk motstand.

– Kjartan er klippen i livet mitt og vårt, og han sørget for å holde på en normalitet i familien da alt raste rundt meg. Og så var det han som på et tidspunkt satte foten ned og ba meg ta sorgen på alvor, ikke bare flykte i mye jobb.

Hun smiler.

– Selv om vi ikke er så mye på date, er vi ganske gode på å sitte ved kjøkkenbordet med et par flasker vin. Men nå er barna blitt så store at de legger seg jo aldri, og da ­begrenser det seg med vinen.

Ti timer etter Ida fikk vite at hun var gravid, ble Stella født

– Jeg kunne få helt breakdown om jeg merket motstand mot å dra på hytta

Hver påske i oppveksten ferierte Solveig med mamma, pappa og storesøster Kathrine på hytta i Gausdal. Hun ­minnes barndommens påsker med barnlig iver:

– Hytta lå nede i bygda, og vi måtte gå sju kilometer opp på fjellet før vi kom til de gode løypene og turen kunne ­begynne. Haha. Følelsen av å komme opp på Skeikampen, der kusina min hadde hytte, svett i ull og vadmel, og da først begynte turen! Men det var jo gøy å kjøre ned om ­ettermiddagen, da, med mamma bakerst som ropte: «Sett deg på rumpa om det går for fort!»

Så mye gleder Solveig seg over minnene at hun lenge forsøkte å rekonstruere barndommens ferier. For ikke å si tvinge dem på familien. I mange år leide hun en hytte langt inne i Nordmarka og tok med seg mann og barn.

– Det var bare halvannen kilometer å gå til hytta, men det kan jo være langt nok om du er fem år og sliten etter en lang barnehagedag. Så kom vi fram til en koie uten strøm og vann. Det er jo for spesielt interesserte, altså meg, i vårt tilfelle. Men vi hadde magiske øyeblikk da vi satt på sofaen under pledd på pledd i minus ti grader og ventet på at det skulle bli null grader så vi kunne spise.

Solveig forteller om familiediskusjoner opp gjennom årene der det er blitt så altfor tydelig hva hun prøver på: å rekonstruere en barndom som ikke lenger er. Et liv som er borte.

– Jeg kunne få helt breakdown om jeg merket motstand fra barna og Kjartan mot å dra på hytta, men de er mye mer positive nå, og jeg er imponert over hvordan de har møtt meg. Jeg fikk fortalt Kjartan at det er viktig for meg å videreføre noen av mine barndomstradisjoner.

Påsken i dag deles gjerne opp mellom fjellet og skogen og Vestlandet. Solveig forsikrer:

– Jeg elsker hjemstedet til Kjartan, både stedet og familien. Men jeg vil så gjerne gi videre til barna mine det jeg har vokst opp med, skog, ski og fjell. Men i dag leier vi en hytte som ligger mye nærmere, og som har både strøm og vann. Vi ­legger opp til kortere turer på ski. Jeg prøver å tenke som så at det viktigste er å komme ut, ikke å gå to mil. Det må være bra nok. Barna skal jo forbinde det å gå på tur med glede.

Første gang Solveig sto slalåm, var på skoletur da hun var 12. Venninnen Line var knallgod, og forbarmet seg ­overhenne gjennom barneløypene hele dagen.

– Da det begynte å nærme seg stengetid, sa hun: «Kom igjen, Solveig, nå kjører vi den svarte løypa.» Jeg skjønner jo at hun ville ha litt moro etter å ha dratt rundt på meg hele dagen.

Solveig demonstrerer en fjellvegg egnet til å utløse sterk angst, og hvordan hun karet seg nedover i sneglefart.

– Hele klassen satt i bussen og ventet. Jeg har rød ­nord­isk hud, og da vi kom ned til bussen, var det lett å se at jeg hadde grått meg ned den svarte løypa. Jeg lærte ikke å kjøre skikkelig før jeg var på utveksling i Sveits på videregående, og jeg kjører med samlede knær på en litt 80-tallsaktig måte.

Hun smiler.

– Men det blir mest langrenn. Kjartan kjører ikke slalåm. Han skylder på dårlige knær, men jeg mistenker at det kan være fordi han er vokst opp på en øy.

Med en ungdom og en nesten-ungdom i huset har Solveig begynt å kjenne litt på separasjonsangsten. Om noen år er de alene, hun og Kjartan. Nylig bestemte familien seg for å kjøpe en hund. En cockapoo som de allerede hadde gitt navn, og som snart skulle hentes hos oppdretteren. Men så kom Solveig på at en valp trenger noen som er hjemme med den, i barselpermisjon. Og siden hunden nok var hennes idé mer enn den var Kjartans, skjønte hun at det måtte bli henne. Noe som ikke gikk, med tanke på alle prosjektene.

– Jeg skjønte at Kjartan ville komme til å bli utrolig glad i hunden, men han visste det ikke selv. Derfor var det ikke naturlig at han skulle ta seg av valpen. Så vi måtte fortelle barna at det ikke ble noen hund akkurat nå, likevel. Tårene trillet jo på dem, stakkars. Det var ikke et høydepunkt i mitt liv som mor.

– Jeg burde vært litt heitere

Solveig har fortsatt ikke gitt opp håpet om en firbent ­turvenn.

– Kjartan går jo enda mer tur enn meg, og jeg vet at han kommer til å bli veldig glad i hunden. Alle vet det, bortsett fra Kjartan.

Hun ler:

– Det vanskelige er jo ikke hunden. Det er Kjartan.

– Livet er blitt så mye bedre enn jeg hadde drømt om

Bøkene i «Kloppens lesekorps» er langt fra tilfeldig valgt. Før hun selv ble mor, leste hun «Kjære Gabriel» av Halvdan Freihov, om det å få et barn med autisme. For hun ville så gjerne forstå hvordan det var. Helga Flatlands «Vinge­belastning» tok hun med fordi hovedpersonen er en del av dessert­generasjonen slik hun selv. En generasjon der alt ­liksom ligger åpent, og skuffelsen over brutte drømmer kan bli desto større. «Et godt liv» av Jens Johansson, handler om Else som etterlater seg en bunke brev og dagbøker etter sin død, som sammenlagt forteller en helt ny historie om knuste håp og drømmer. I boken «Ta vare på mamma» av Shin Kyung-sook forsvinner en kvinne fra T-banestasjonen i Seoul, hvorpå familien oppdager at de slett ikke kjente moren sin.

– Boken fikk meg til å tenke: Hvor godt kjenner vi hverandre, egentlig? Hva vet mine barn om meg, bortsett fra at jeg elsker dem? Hvor godt kjente jeg mamma og søsteren min? Jeg skulle gjerne opplevd mamma som ung. Å få sett henne, sett hva hun drømte om, hva hun så for seg livet skulle bringe.

Mamma håpet at Solveig skulle bli lege. Selv drømte ­Solveig om å bli skuespiller. Ingen av dem fikk sitt ønske innfridd. Tror hun at man forsones med at drømmer ikke gikk i oppfyllelse, eller er de med en gjennom livet, som en mørk etterklang? Solveig drar på det.

– På en måte er det jo best ikke å ha forventninger, da slipper man å bli skuffet. Men samtidig er det så utrolig mye boblende glede i forventning som man går glipp av. ­Kanskje er det bedre å avfinne seg med det som ikke ble noe av? Og så kanskje det åpner seg andre muligheter?

– Hva med dine egne drømmer? Er du forsont med dem det ikke ble noe av?

– Herregud, jeg er jo så heldig, utbryter Solveig.

– Livet er blitt så mye bedre enn jeg hadde drømt om. Ok, så ble jeg ikke skuespiller. Men det skal både jeg og andre være glad for. Og jeg ble ikke lege som mamma hadde håpet på, heller. Men om jeg, bank i bordet, skulle dø senere i dag, så vil jeg at folk skal vite at jeg har hatt et veldig godt liv.

Hun legger til, med en smil:

– Jeg kan fortsatt bli veldig trumpete om jeg ikke får dra på hytta, men da er barna flinke og sier til meg: «Mamma, da må vi bare gjøre det beste ut av det.»

Styling: Linda Myrseth
Hår og makeup: Sissel Fylling
Interiør- og blomsterdesign: Tone Kroken

Da moren døde, tok Maria et utradisjonelt valg

Gunhild måtte få psykologhjelp da barna flyttet ut