KAROLINE KRÜGER: Da hun var syk, så Karoline Krüger livet sitt i fugleperspektiv, og skjønte hva som var viktigst: jentene, Sigvart, venner, klassisk musikk, Bergens Tidende og P2. 
– Men kunsten må være å få sånne typer erkjennelser uten å måtte bli syk først. Det er litt upraktisk, sier hun. FOTO: Astrid Waller
KAROLINE KRÜGER: Da hun var syk, så Karoline Krüger livet sitt i fugleperspektiv, og skjønte hva som var viktigst: jentene, Sigvart, venner, klassisk musikk, Bergens Tidende og P2. – Men kunsten må være å få sånne typer erkjennelser uten å måtte bli syk først. Det er litt upraktisk, sier hun. FOTO: Astrid Waller
Karoline Krüger:

- Livet er i ferd med å gå i annen retning

Etter 19 år med huset fullt av unger er det blitt så stille. Karoline Krüger har hendene fulle med å venne seg til all den nye egentiden.

Det er klart at det er et visst vemod i å komme hjem og åpne døren klokken fire, og så er det helt stille huset. Når du har vært vant med at det er fullt av unger og fiskepinner til middag og liv til alle døgnets tider.

Karoline Krüger smiler, like fiolblått som da hun slo ­gjennom i slutten av tenårene. I dag er eldstedatteren like gammel som Karoline selv var da hun sang Norge til femteplass i Grand Prix i 1988. Siden da har mye vann rent i havet. Mye blod gjennom årene, og mange tårer, av både glede og latter, har landet på spisebordet til ­familien Krüger/Dagsland.

Men nå, nå er det blitt litt stille. Barna er på vei ut av redet. I hvert fall er de opptatt med sitt eget liv.

– I 19 år har jeg jo ikke hatt etter­middager. Samtidig er det spennende. Jeg ­driver en del med yoga, jeg får lest mye, og jeg ­hører på lydbok. Det er som om tiden er kommet tilbake til meg.

Karoline Krüger startet sangkarrieren som sjuåring. Pappa var lektor i musikk på høyskolen, og i julen reiste han og datteren rundt og spilte og sang på juleavslutninger på alt fra tannlegekontorer til private firmaer.

– Det gikk mye i Taube og den svenske visearven. Vi fikk betalt «in natura» i form av spekemat til jul, forteller Karoline.

Moren var øvingslærer på barneskolen, og ifølge Karoline «ikke spesielt musikalsk».

– Av mamma har jeg lært begeistringens kunst. Latteren hennes kan bære en hel teatersal.

LES OGSÅ: I flere år ble sønnen til Ann-Mary mobbet: - Han sa: «Mamma tør du sende meg på skolen? Det er ikke sikkert at jeg kommer levende hjem igjen»

– Det var jo et sjokk å få være med i Grand Prix

Det var gjennom faren Karoline skulle få innpass i lærerskolens barnekor. Og senere også i livet til Sigvart Dagsland. Det går nemlig en rød tråd mellom musikken og kjærligheten i Karolines liv. Men først: koret. Sangglade Karoline ble plassert på tredje rad, og i altrekka opplevde hun for første gang verdens urettferdighet:

– Vi altene hadde briller, regulering og S i historie, mens sopranene sto fremst og fikk alle lappene med: «Vil du være med på kino?» Som alt lærte man seg alle tredje­stemmene, men jeg var aldri den kule.

På slutten av 80-tallet gikk det et vannskille blant norske småjenter, mellom hvem som ville være Sissel Kyrkjebø og hvem som ville være Karoline Krüger. Med MGP-seieren svingte pendelen i Karolines favør.

– Det var jo et sjokk for en nerd i ladyforkledning å få være med i Grand Prix. Jeg var begeistret og skremt på en gang, minnes hun.

Om hun tidligere hadde følt seg aldri så ukul, ble hun nå popstjerne i Frankrike. Mest ved en tilfeldighet, etter eget utsagn.

– Noen hadde sendt en kassett bortover, og den havnet på bordet til noen som sendte den videre til rett person.

Filmmelodien «You Call It Love» solgte over 300 000. Karoline smiler. Av året hun toppet de franske hitlistene samtidig som George Michael.

– Jeg var jo en klassisk «one hit wonder» i Frankrike. Jeg var deres Limahl. En sånn som det står om i «Hva gjør de i dag?»-spaltene nå. Haha.

LES OGSÅ: Det måtte en fjellvegg til for å få Elisabeth til å kutte ut alkoholen

- En stund dreiv jeg og stalket Sigvart

Da Karoline første gang så Sigvart Dagsland, sto han i lyskasternes skinn på scenen, i tighte jeans og gudbenådet trøkk i tenorpartiene. Og han var sju år eldre. Selv sto ­Karoline på tredje rad i koret og strakte hals, med leppene sammenbitt over reguleringen:

– Jeg var forelsket Sigvart i mange år. En stund dreiv jeg og stalket ham. Ringte og la på og den slags, røper Karoline.

– En gang vi var på samme tv-jobb, bodde vi på hotell. Om morgenen satt jeg i fire timer og spiste frokost, og håpet forgjeves at han skulle komme ned. På samme jobb fikk jeg spørsmål om å spise middag med Julio Iglesias, men jeg ­takket nei fordi Sigvart skulle spise i rommet ved siden av. Haha. Nå fikk jeg jo Sigvart, men jeg kunne jo hatt en liiiten middag med Iglesias, sånn først?

Karoline ler, så øredobbene dingler like sildrende som latteren.

– Det ble ikke noe mellom Sigvart og meg før jeg hadde sluppet taket. Vi møttes flere år senere da vi var studenter i Bergen. Han studerte jus og jeg kunsthistorie. Han kom bort til meg og spurte om vi skulle drikke kaffe. «Beklager», sa jeg. «Jeg er opptatt.» Jeg husker det føltes som en slags oppreisning.

Hun hever brynene megetsigende:

– Det er helt klart at noen små ord har større makt enn andre. Men etter to uker var vi sammen. Jeg tror vi skjønte det begge to, at her er det en åndsfrende. Jeg har hatt sånne opplevelser tre–fire ganger i livet, at ting først ordner seg ­etter at jeg har sluppet taket. Både i den ulykkelige ­forelskelsen i Sigvart, men også med min egen sykdom.

LES OGSÅ: Far og datter jobber på samme brannstasjon: - Jeg har ikke fått jobben på grunn av pappa. Jeg har gjort meg fortjent til den

Når familien Dagsland/Krüger skal spise middag, hender det at Karoline deiser ned på en tilfeldig valgt stol: – Da ler Sigvart og sier til meg: «Du kan ikke sitte der. Det er jo ikke din plass.» «Å ja», sier jeg. Vi har visstnok faste plasser rundt bordet hjemme hos oss. FOTO: Astrid Waller
Når familien Dagsland/Krüger skal spise middag, hender det at Karoline deiser ned på en tilfeldig valgt stol: – Da ler Sigvart og sier til meg: «Du kan ikke sitte der. Det er jo ikke din plass.» «Å ja», sier jeg. Vi har visstnok faste plasser rundt bordet hjemme hos oss. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Ondartet svulst i endetarmen

Det var i 2009 at Karoline Krüger fikk diagnosen kreft. Ondartet svulst i endetarmen. Ingen fikk vite om det, bortsett fra de aller nærmeste. Før hun selv skrev om det i Bergens Tidende.

– Det er noe interessant som skjer når du blir ribbet for krykkene dine, sier Karoline.

– Egenskapene som du støtter deg på. I mitt tilfelle var det å være handlekraftig, å kunne bidra og å være stilig. Det er ting som er viktige for meg. Og så plutselig blir du syk og veier 50 kilo, og har ikke styrke eller kompetanse til å avgjøre hva som skal skje. Hvem er du da? Når egenskapene du har holdt som gallionsfigurer foran deg, er borte.

Hun forteller om filmen «Finding Nemo». Hvordan de snakkende, animerte korallrevfiskene faktisk ga henne en aha-opplevelse i denne tiden.

– Filmen handler om en pappafisk som leter etter sønnen sin. Ved et uhell havnet faren i hvalens gap sammen med ­fisken Doris. De klamrer seg fast i drøvelen til hvalen. Til slutt sier Doris: «Det er på tide å slippe taket.» Og så gjør de det. Men i stedet for å havne i hvalens mage, blir de skyllet ut gjennom hullet på ryggen og reddet.

Hun smiler:

– Sånn var det med meg også. Det kom til et punkt hvor jeg måtte slippe kontrollen og tenke: «Fuck it. Jeg gir meg. I rest my case.» Det ligger en enorm forløsning i det.

Ved siden av henne sto Sigvart. Som nettopp hadde kjøpt ny bil, men som plutselig ikke brydde seg en døyt om den.

– Han og jeg er nokså like. Han sa: «Det viktigste vi gjør nå, er å akseptere at det skjer og ikke late som om noe annet.» Vi er begge overbevist om at lykke i stor grad er et valg. Ikke at du kan velge at det bare skal skje lykkelige ting med deg, men du kan velge hvordan du dealer med det. Men så må man av og til kollapse i utmattelse også, fordi det er så vondt og jævlig det som skjer. Det er også viktig.

Hun smiler, det umiskjennelige smilet som smeltet guttehjertet fra 80-tallet og utover. Og kanskje aller mest Sigvarts. Nå sto de der sammen, i skjæringspunktet mellom liv og død.

– Sigvart sa noe til meg som jeg syntes var veldig vakkert: «Du skal vite det, at om du blir borte, så klarer vi oss. Og jeg skal klare jentene. Men det er så kjedelig her uten deg.» Det var så godt for meg å høre. Å vite at han sto i det.

Karoline og Sigvart giftet seg i Årstad kirke i Bergen 1993. Uskyldsrent og hvitt, med alt det gode – og alt det grimme – foran seg. Barna Sophie og Emma kom med fire års mellomrom. Én vanlig fødsel og ett keisersnitt. På spørsmål om hva hun vil trekke fram som høydepunkter i livet, er Karoline ikke i tvil:

– Jeg klarer ikke å tenke hva annet det skulle være, enn at jentene våre kom til verden.

LES OGSÅ: 25 år gamle Freddie hadde aldri hatt sex - likevel ble hun hånet, mistrodd og forsøkt stemplet som tyskertøs

Et enormt privilegium å få jobbe sammen «som mann og kone»

Hun har nettopp tilbrakt desembernettene i tosomhet med mannen sin på de største hotellrommene som er å oppdrive. Ikke fordi de elsker hotellsuiter, men fordi de trenger space.

– På turneer er det så mye folk rundt oss hele tiden, og vi er jo to stykker på jobb.

– Hender det at dere til og med tar enkeltrom?

– Nei, enkeltrom er kjedelig! Haha.

Hun kaller det et enormt privilegium å få jobbe sammen «som mann og kone».

– Alle forhold trenger noe som er er praktisk og ordentlig, men også noe som er magisk. Lidenskapen til musikk er for oss på den magiske siden. Noen par danser godt sammen. Sigvart og jeg synger.

Hun blir mild i stemmen når hun skal beskrive kjæresten:

– Sigvart er en ordentlig «Vangsgut». Han har en lyshet i sitt vesen som smitter veldig over på andre. Og han er veldig vittig, på en litt uforutsigbar måte. Og han er kompromissløs når det gjelder de grunnverdiene han manøvrerer etter.

Hun legger til, med understrømmer av alt-toner fra tredje rad:

– Og når Sigvart synger, så danser hjertet mitt.

Selv har hun spilt Lydia i «Hellemyrsfolket» på Den ­Nationale Scene. Mange kom nok for å se nettopp henne. Både før og siden har det vært teaterroller. Og enda flere regioppdrag og egne oppsetninger. Hun trives bedre der enn i popstjernelivet:

– Jeg har nok bakkvinnens legning, mener Karoline.

– Det å skulle sette premissene er viktigere jo eldre man blir. Å selv skrive det som skal framføres. Da tar man makt over det store uttrykket, og kan velge hvilke historier som skal fortelle. Det er viktig også i et feministisk perspektiv.

LES OGSÅ: Iram Haq: - Faren min ba meg om unnskyldning etter 25 år, like før han døde

Hun har ikke vært å se i «Skal vi danse», «Stjernekamp» eller «Hver gang vi møtes». – Jeg har takket nei til flere konkurranser. Mye fordi det ikke har passet, men også fordi jeg ikke har gjort så mye som artist de siste årene. Jeg har nesten umerkelig sklidd inn i teateret. FOTO: Astrid Waller
Hun har ikke vært å se i «Skal vi danse», «Stjernekamp» eller «Hver gang vi møtes». – Jeg har takket nei til flere konkurranser. Mye fordi det ikke har passet, men også fordi jeg ikke har gjort så mye som artist de siste årene. Jeg har nesten umerkelig sklidd inn i teateret. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Har nylig signert #MeToo-oppropet fra norske skuespillere

Hva slags erfaringer har hun gjort seg som voksen kvinne i bransjen?

– Utseende, sjarm og seksualitet er egenskaper med høy glykemisk indeks. De brenner fort ut, sier Karoline.

– Jeg opplevde at disse var veldig lett å lene seg på da jeg var ung, fordi de virket så sterkt. Men når man begynner å jobbe med andre egenskaper, som kompetanse og sensualitet, så er det mye mer spennende relasjoner og ­dermed oppgaver som kommer en i møte. I dag er jeg mye mer tilfreds i min egen kropp enn jeg var for 20 år siden. Forfatteren Elisabeth Lesser sier det så godt: «There are great things beyond babehood.» Vi må bli vant til å se en annen kvinnerolle enn babehood.

Hun har nylig signert #MeToo-oppropet fra norske skuespillere. Personlig har Karoline erfart å bli tatt på ­puppene i Frankrike, midt under en faglig samtale om hvilken toneart sangen skulle legges i. Fra hjemlige forhold vil hun ikke kommentere:

– Hele premisset for kampanjen er å stå samme som en kraftig, samlet kvinnestemme.

Hun legger til:

– Jeg jobber faktisk nesten bare med menn, og har alltid likt det. Men det finnes også arbeidsmiljøer der ute med ­etablerte ukulturer der kjønn brukes som maktfaktor. Det er ikke ok og helt på sin plass at det adresseres nå.

Som 18-åring fikk hun en pris oppkalt etter seg, for elever på videregående skole som «kombinerer gode skoleresultater med topprestasjoner innen idrett, kunst og kultur». Med to tenårings­døtre, hvordan forholder hun seg til «­generasjon perfekt»? ­Karoline snakker engasjert, om viktig­heten av lave skuldre:

– Det er jo litt bakvendt hjemme nå. «Kan dere ikke bare droppe den prøven og være hjemme?» Vi lærer dem at de må gi litt blaffen av og til. Alle parameterne i hverdagen kan ikke peake samtidig, og det er ingen ting som er verdt at vi går på en smell. Vår generasjon protesterte med alkohol, denne generasjonen protesterer med ikke å spise og ikke sove. Det er ikke bærekraftig.

Hun rister på hodet:

– De skal hvert fall ikke ha det fra meg.

Emma er aktiv i håndball. Sophie driver med programmering og musikk, og skapte overskrifter da hun for to år siden gikk i foreldrenes musikalske fotefar. Karoline husker ­første gang hun ­hørte datterens rap-tekster:

– Jeg sa til henne «Hør på det språket. Må du snakke sånn?» Hun svarte: «Vet du mamma, det må jeg, for det er guttenes språk. Det er slik de framstiller jenter.»

På spørsmål om hvordan hun har vært som mor, mener Karoline døtrene sikkert kommer til å gi henne «en rekyl», uansett hva hun svarer.

– Jeg kan til tider være veldig temperamentsfull. Men jeg er god til å si unnskyld, forsikrer hun.

– Det kan være små, intetsigende ting, som at jeg ikke finner noe. Da må man krype til korset og si unnskyld etterpå. Men jeg håper jentene har sett gjennom hva jeg har sagt og hva jeg gjør, at det er viktig å være ærlig og ­sjenerøs. Vennlighet og begeistring er noen av de viktigste ressursene vi har.

Hun demonstrerer, med nesa ned i mobilen:

– Nå for tiden handler det jo også om ikke å la seg oppsluke av denne. Jeg blir stolt når jeg hører jentene si til ­venninner at man ikke skal se på telefonen samtidig som man ser en film sammen.

LES OGSÅ: Sigrid Raabe: - Jeg vet jeg er heldig som opplever det jeg gjør nå

Det er blitt litt ekko rundt spisebordet der praten inntil nylig gikk sprudlende over fiskepinnene. Etter 25 års ­ekteskap, hvordan får de det fortsatt til å gnistre, Karoline og Sigvart? Hun tror samlivet i stor grad handler om ­hengivenhet og teamarbeid.

– Samtidig må man bevare det lille rommet som er gåtefullt. Å ikke ta hverandre for gitt.

KK02
KK02 Vis mer

- De første fire–fem årene jobbet vi i forskjellige byer hele tiden: «Kom hit. Her er det gøy.» «Nei, kom hit!» Så kom jentene, og vi bygde et helt hjem rundt det. Og det var så givende for oss. Nå er det en spennende tid. Jeg ser at livet er i ferd med å gå i en annen retning. Jeg må finne ut hva jeg skal gjøre med det. I 18 år har jeg fortet meg hjem ­etter jobb, uansett hvor jeg har vært. Alle oppgavene jeg har tatt, måtte kunne kombineres med familien og barna. Men det har ikke vært noe offer. Det var helt riktig. Nå merker jeg at andre typer oppdrag kommer meg i møte.

Hvordan forholder de seg til den nye tosomheten? ­Karoline innrømmer at de ikke har så mange aktiviteter – som par:

– Det blir lite kajakkpadling, for å si det sånn. Men vi er veldig sosiale og ølglade, og veldig glad i å se gode tv-­serier sammen.

Hun legger til noe som er viktig for henne. Det om å slippe taket i drøvelen. Og la seg skylle ut. Sammen.

– Dersom vi tviholder på våre gamle forestillinger om hvem vi har vært, så krakelerer vingene. Vi må tørre stille oss selv spørsmålet: «Hvem er vi nå som barna er blitt store?» Vi må våge å se hverandre som forandret. Ingen av oss er den samme som vi var da vi møttes. Men likevel har vi valgt å være med hverandre på reisen.

Til info: Denne saken er hentet fra KK02 som er i salg fredag 12. januar.

LES OGSÅ: Norges første kvinnelige utenriksminister: - Jeg fikk ingen myk start

Til forsiden