SISSEL KYRKJEBØ: – For meg er det en form for meditasjon å sitte og se ut over fjorden eller fjellet. Det handler om å senke pulsen og rense bort tankene. Det er jeg avhengig av. Kjole fra Sherri Hill. FOTO: Astrid Waller
SISSEL KYRKJEBØ: – For meg er det en form for meditasjon å sitte og se ut over fjorden eller fjellet. Det handler om å senke pulsen og rense bort tankene. Det er jeg avhengig av. Kjole fra Sherri Hill. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Sissel Kyrkjebø:

- Livet er utrolig sårbart og går i faser

For mange forbindes hun mer med julen enn selveste Jesus. Selv husker Sissel Kyrkjebø best julen hun og døtrene feiret alene.

Å intervjue Sissel Kyrkjebø er som å bevilges adgang til et hvelv der en sjelden rosemalt kiste står på øverste hylle, under et tynt lag av stjernestøv. En kiste som få har fått lov til å studere på nært hold, og langt mindre fått lov til å løfte lokket av. Sissel Kyrkjebø har klart kunststykket å holde pressen i ånde siden hun slo gjennom som 16-åring – uten å lette på så mye som en flik av privatlivet. Jo da, den eventyrlige karrieren, som nærmest savner sidestykke siden Sonja Henie, er rikelig omtalt. Men Sissel har ikke akkurat brettet ut, enten det dreier seg om bryllupet med Eddie Skoller, døtrene Ingrid og Sarah, broren Bjørn som døde brått, skilsmissen fra Skoller, eller faren hennes som fikk alzheimer og gikk bort i 2016.

Det meste med Sissel er nemlig privat. Ufravikelig. Blikket mørkner en smule på spørsmål som ikke omhandler yrket. Hun møter til intervju kledd i jeans og strikkejakke.

– Så hyggelig, sier Sissel og hilser med det umiskjennelige Sissel-smilet.

Hun er høyreist og vakker, og så folkekjær at å si noe ufordelaktig om Sissel Kyrkjebø vil være det samme som å tenne på en stavkirke eller å tisse på en isbre. Imaget hennes er like ufordervet som Hardangervidda, om vi ser bort fra et par stramme skinnbukser i duett med Espen Lind på 2000-tallet og skilsmissen fra Eddie Skoller. Fortsatt har hun ikke kommentert bruddet. Ikke skinnbuksene heller, for den saks skyld. Men da hun ble spurt for 15 år siden, svarte Sissel at hun ikke var klar for å snakke om bruddet. Kanskje er tiden inne nå?

– Det er så lenge siden jeg skilte meg. Jeg føler ikke noe behov for å snakke om det, svarer hun.

Hun beskriver seg som lettrørt, uten noen nedre grense for hva som trigger tårene. Og hun lar seg gjerne bevege av Disney-filmer også. – Jeg har arvet det etter mamma. Hun og jeg kan sitte og gråte sammen, sier Sissel. Jakke fra Tsh. FOTO: Astrid Waller
Hun beskriver seg som lettrørt, uten noen nedre grense for hva som trigger tårene. Og hun lar seg gjerne bevege av Disney-filmer også. – Jeg har arvet det etter mamma. Hun og jeg kan sitte og gråte sammen, sier Sissel. Jakke fra Tsh. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Sosiale medier kan fort bli en illusjonsverden der du ikke er tro mot deg selv

Det som var for tidlig er blitt for sent. Vinduet har lukket seg. Og slik er det med Sissel. Det som ikke handler om jobben, forblir oppi kista. Men kanskje ligger det en verdi i det å holde igjen, i en tid der alle skal dele alt?

Jeg har aldri kunnet hive meg på sosiale medier-bølgen ved å skulle dele av privatlivet mitt. Jeg føler meg ikke komfortabel med det, og bruker det kun til å utdype det som er mitt yrke. Sosiale medier kan fort bli en illusjonsverden der du ikke er tro mot deg selv. Uansett hva du gjør, må du alltid være tro mot deg selv.

La oss ta et steg tilbake, til 24. juni 1969 i Bergen. Sissel Kyrkjebø ble født tre uker etter at USAs president Richard Nixon kunngjorde at han ville trekke 25 000 soldater ut av Vietnam, og tre uker før Apollo 13 forlot jorda på vei mot månen. Laila og Erling visste ikke at de var blitt foreldre til selveste julestjerna, men etter hvert begynte datterens talent å skinne gjennom. Bare tre år gammel sang hun i barnegospelkoret. Mamma hadde snakket henne inn, til tross for at aldersgrensen var fem år.

Jeg var jo heldigvis høy for alderen, sier Sissel med en latter.

Det har risset seg inn i hukommelsen, å stå der pent på rekke, mens en voksen mann med briller sto fremst og sang. Mannen var Rune Larsen, som har fått æren for å ha oppdaget Sissel. Da hadde han fått 80-tallskrøller, hun var blitt 14 år og hadde akkurat begynt i «Syng med oss» på NRK.

Voksne menn med krøller har i grunnen spilt en stor rolle også privat. Sissel møtte 24 år eldre Eddie Skoller under et tv-show i 1989. Han var programleder, hun gjest. Paret giftet seg i Bergen i 1993 og flyttet til Charlottenlund utenfor København. Fire år senere kom datteren Ingrid. To år deretter kom Sarah. Sissel forteller om småbarnsårene. Viktigheten av å leve i nuet. Selv om hun var mye på turné, forsøkte hun å legge til rette for korte reiser:

– Det er jo ikke gøy å reise på turné og være borte fra barna i to uker. Men samtidig er det min jobb.

Etter 11 års ekteskap gikk paret hver til sitt. Skoller sa senere til Jyllands-Posten: «Egentlig var vi det perfekte par, Sissel og jeg. Jeg hadde ikke noe imot å spille andrefiolin. For meg kom bruddet som lyn fra klar himmel. Men som Sissel sier, var det noen mørke skyer på himmelen jeg ikke så.» I 2011 flyttet Sissel og døtrene til Oslo.

– Jeg var veldig klar for det. Jeg tok en pause fra karrieren i to og et halvt år og var bare hjemme. Jeg ville at jentene skulle vite at jeg var der når de kom hjem fra skolen. Alt var jo nytt for dem her. De hadde aldri bodd i Norge, selv om det var mitt hjemland.

Helt siden barna ble født, hadde Sissel gjort sitt ytterste for at de skulle snakke norsk. De pratet dansk med faren, som naturlig var, men selv la Sissel aldri om under 22 år i Danmark.

– Døtrene mine svarer meg på dansk når jeg snakker norsk til dem. Selv etter mange år i Norge.

Sissel ler og demonstrerer med et par danske fraser.

– De snakker norsk med alle andre enn meg.

Døtrene er 23 og 20 år. Sissel tindrer når hun snakker om å ha voksne barn. Men samtidig er det noe med det å gi slipp.

– Jeg har levd et liv der jeg har vært mye på reise. Det har på en måte vært en forberedelse på det som kommer nå.

Hun smiler rørt.

– Jeg er så heldig som får oppleve å se jentene vokse opp, og forme sitt eget liv. Livet er jo utrolig sårbart og går i faser. Noen faser har mer oppoverbakke enn rett fram. Når man har barn, må man bare håpe at man greier å gi dem nok ballast som de kan bygge videre på.

En kreativ lekestue

Da Sissel begynte å nærme seg femti, fikk hun en idé. Hva med å gi fansen en ny låt hver uke i ett år? I alt femti låter, hver med en musikkvideo og en video med personlige refleksjoner. Sissel beskriver «Reflections» som en kreativ lekestue, der hun kan utfolde seg fritt. Med døtrene halvveis ute av døra har hun også hatt tid til det. Men hvordan er det egentlig å se 50 etter navnet sitt?

– Helt fint, forsikrer Sissel.

– Helt topp. Jeg håper jeg slekter på mamma. Hun er 86 nå og holder seg veldig godt.

«The First time ever I saw your face» er en av låtene i «Reflections». I videoen forteller Sissel om det nydelige i en sang som ikke handler om sårede følelser, men som heller feirer kjærligheten: «A song celebrating the first time ever I saw your face. The first moment when I kissed your mouth, the first moment when I lay with you.»

Selv fant Sissel kjærligheten på nytt i 2009, med skatterettsadvokat Ernst Ravnaas. Også han en mann med krøller. Paret giftet seg i 2013 i Hov kirke. Dagene i leiligheten i Oslo begynner gjerne med at Sissel går tur med hundene, og passer det seg sånn, spiser hun og Ernst frokost sammen. Feriene og helger tilbringer de på det hvitmalte landstedet ved Randsfjorden.

– Jeg kunne gjerne bodd på landet, sier Sissel.

– Men jeg har jo en mann som har sin jobb.

Landstedet minner henne om barndommens ferier hos besteforeldrene, med fisketurer, rabarbra og rips.

Jeg vokste opp i en liten blokkleilighet i Bergen, så mitt forhold til hage er en verandakasse. Å være hos besteforeldrene mine er gullkantede barndomsminner. Jeg drømmer om å bli som bestemor når jeg selv blir bestemor. Jeg vil gjenskape den gode følelsen. Noe mine egne jenter har fått av mine foreldre.

– Med voksne barn kan du i prinsippet bli bestemor om ikke så lenge?

Sissel ler trillende.

– Da blir jeg nok helt gæren. Døtrene mine sier det også: «Mamma, når du blir bestemor, kommer du til å ta helt av.» Denne syklusen av liv, den er både vemodig og flott.

Sissel husker da hun flyttet til Danmark som 20-åring. Alt var nytt. Likevel følte hun seg ikke ensom. – Det var en herlig tid. Kjole fra Sherri Hill. FOTO: Astrid Waller
Sissel husker da hun flyttet til Danmark som 20-åring. Alt var nytt. Likevel følte hun seg ikke ensom. – Det var en herlig tid. Kjole fra Sherri Hill. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Jeg elsker julen, men mitt syn på høytiden har forandret seg

Vi kjenner henne som «Sopran-Sissel», «OL-Sissel», «Titanic-Sissel» og ikke minst «Jule-Sissel». Hvordan føles det å være så knyttet til julen at mange tenker på henne før de tenker på Jesus?

Sissel setter i å le. Latteren runger så høyt og lenge at journalisten rødmer og en i rommet ved siden av titter ut.

– Jul er høytid uansett om du er troende eller ikke, sier Sissel og røper at sangen hun gleder seg mest til på den forestående juleturneen, er «O helga natt».

– Jeg elsker julen, men mitt syn på høytiden har forandret seg. Jul for meg er også et kulturelt fenomen, som amerikanske Thanksgiving, når familien er sammen. Julen er vårt fellesskap.

Noen «Fanny og Alexander»-jul à la Bergman har det aldri vært hjemme hos dem:

– Vi er ikke så mange i min familie. Den minste julen vi har hatt, var da jentene og jeg feiret sammen, bare vi tre. Det var kjempekoselig, det også, sier Sissel.

Hun legger til noe som er viktig for henne:

– I julekonsertene ønsker jeg å gi julestemning og berøre. Og få fram at julen er alt det som vi har sammen. At julen er for alle. Enten jeg synger Clapton eller om Bethlehemsbarnet. Eller Joni Mitchells låt «River». Om den såre julen, når man er ensom eller har kjærlighetssorg.

Sissel husker en barndom med turer i fjellet hver søndag. Hun, foreldrene og de to storebrødrene. Oftest var det regn.

– Vi gikk ikke i kirken hver søndag, men turene i fjellet var den beste gudstjeneste for meg. Sånn er det ennå. Jeg kommer tettest på troen i kirken og i naturen.

– Du har kanskje sunget mer i kirken enn du har vært på gudstjeneste?

– Ja, kanskje, sier Sissel.

– Eller … jeg kjenner meg hjemme i kirken. Troen kan ingen ta fra meg. Det er deilig å være en del av en større trygghet og vite at man ikke er alene. Det høres naivt ut, men det er min barnetro.

I tillegg til barnetroen fikk Sissel med seg hjemmefra en trygghet på at hun selv skulle få forme livet sitt. Foreldrene la seg ikke borti valgene. Det samme har hun forsøkt å gi videre til døtrene sine.

– Man kan ikke leve sine barns liv. Når foreldre prøver, er det ofte gjort i beste mening. For eksempel om barna har et talent. Foreldrene mine var støttespillere og observatører.

Det har ikke manglet på tilbud, men Sissel falt aldri for fristelsen til å ta med døtrene på rød løper.

– Jeg var veldig bevisst på at barna var under min beskyttelse. De skulle få lov til å være seg selv. Vi gikk på kino sammen når det ikke var rød løper.

Hva med oppdragelsen, har hun klødd i fingrene etter å styre retning eller å spare barna for hjertesorg?

– Ja, noen ganger, sier Sissel.

– Men samtidig skal de gjennom det og det. Og sånn satt jo foreldrene mine også da jeg var ung. Jeg ønsker å være like bevisst som mamma og pappa.

– Jeg begynte aldri å synge for å bli stjerne

Hun blir beskrevet som en «sanger innen alt fra pop- og folkemusikk, til klassisk og salmer». Og akkurat det er ganske beskrivende. En som både har sunget med Odd Grythe, Neil Sedaka, Sting, Plácido Domingo og Warren G kan neppe beskyldes for å rendyrke sin sjanger.

– Jeg begynte aldri å synge for å bli stjerne, men fordi jeg elsket å synge, sier Sissel, og tonefallet røper at mangel på merkelapp ikke plager henne det minste.

Da Sissel i 1987 ga ut platen «Glade jul», solgte den ufattelige 600 000 eksemplarer og står som en av norsk musikkhistories største suksesser. Til sammen har hun solgt seks millioner soloalbum, spilt inn musikk til storfilmer som «Titanic» og «Ringenes Herre» og turnert verden over. Hvordan er hun før hun skal på scenen? Nervøs?

– Nei, men jeg blir veldig trøtt. Jeg må ha et sted og legge meg og ta en liten hvil. Og så får jeg adrenalin.

– Rockeband har whisky på raideren, ditt krav er en seng?

Hun ler.

– Jeg har ligget på gulvet også. Da går jeg gjennom hele konserten i hodet, akkurat som en alpinist som går gjennom løypa.

Det har hendt hun har fått jernteppe. Sissel tar det ikke så tungt. Da finner hun bare på litt tekst eller begynner på nytt. Det gjelder ikke å være så hard mot seg selv. Men på ett felt er hun urokkelig: yrkesstolthet. Både hos seg selv og hos folk hun jobber sammen med.

– Jeg er perfeksjonist.

Hun nikker mot journalisten.

– Du er også perfeksjonist, siden du både tar opp intervjuet og tar notater. Vi bør alle være stolte av yrket vårt.

– Hvordan reagerer du på dem med en mer slumsete holdning?

– Det må de stå for. For meg er det viktig å ha respekt for yrket mitt og ta det seriøst. Jeg er så heldig at jeg kan velge å jobbe med folk som er kjempegode til det de kan og som er stolte over å levere. Men det er jo et prestasjonsyrke. Det var en som sa: «Du er aldri bedre enn din siste konsert.»

Hun nikker megetsigende.

– Den er ganske ekkel. Men man må samtidig se på hva forutsetningene er akkurat denne dagen, og ikke være for hard mot seg selv. Jeg har prøvd å gi dette videre til jentene mine også. For eksempel når det gjelder skolearbeid, men også der må man være forsonende. Du må se hele bildet. Hva er forutsetningene akkurat i dag? Man kan kun gjøre sitt beste.

KK nummer 24 er i salg fra fredag 6. desember.
KK nummer 24 er i salg fra fredag 6. desember. Vis mer

- Når du står midt oppi det, er det vanskelig å løfte blikket

Stjernestøvet har drysset over Sissel i løpet av snart 35 år. Men hun har også stått ved noen svarte hull. Året var 1999. Sissel var gravid i sjuende måned, med Sarah, og var i sving med forberedelsene til 30-årsdagen. Hva skulle de spise? Hvem skulle de be? Så kom telefonen fra moren. Den yngste av de to storebrødrene hennes var død, 36 år gammel.

«Jeg forsto ingenting. Jeg knakk sammen. «Hvorfor?» tenkte jeg. Jeg prøvde å skyve spørsmålet unna, men det kom tilbake», sa Sissel til VG i 2003.

Når sjokket rammer, og livet mer enn butter, hvor henter Sissel Kyrkjebø styrke fra? Hvordan kommer hun seg videre?

– Jeg henter mye av styrken fra troen min, sier Sissel.

– Men når du står midt oppi det, er det vanskelig å løfte blikket. Det du går gjennom, er så energikrevende at du ikke klarer det. Da er det utrolig godt å ha troen og vite at man ikke er alene.

Hun nikker.

– Jeg forsøker å minne meg på at jeg kan lære noe av det. At når jeg kommer ut på den andre siden, vil jeg være mye sterkere. Og at jeg ikke er alene. Jeg har min barnetro i bunn.

For en som har stått i medienes søkelys fra hun var i tenårene, føler hun muligens at berømmelsen har hatt en pris? Er det noe hun har ofret? Sissel rister på hodet.

– Jeg vet ikke om noe annet liv enn dette. Jeg har ikke gått glipp av en ungdomstid mer enn en idrettsutøver har.

– Idrettsutøvere opplever kanskje …?

– Jeg har jo fått noe annet. Jeg hadde det som plommen i egget og har fått så mange muligheter og opplevelser.

I dag, om hun med all sin erfaring skulle gitt et råd til seg selv som 16-åring, på trappene til livet, med alle sorger og gleder foran seg?

– Du må være tro mot deg selv. Alltid, sier Sissel med ettertrykk.

– Som det står i Markusevangeliet: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» Det er mitt mantra.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: