Viljar Hanssen (19) og lillebroren Torje (16) var begge på Utøya i 2011. Viljar ble skutt fem ganger, mistet et øye og tre fingre. Slik har guttene og moren deres, Chirstin Kristoffersen (39), taklet det som skjedde sommerdagen 22. juli 2011.  Foto: Nina Ruud
Viljar Hanssen (19) og lillebroren Torje (16) var begge på Utøya i 2011. Viljar ble skutt fem ganger, mistet et øye og tre fingre. Slik har guttene og moren deres, Chirstin Kristoffersen (39), taklet det som skjedde sommerdagen 22. juli 2011. Foto: Nina Ruud Vis mer

Reportasje

Livet etter Utøya

Først nå har angsten sluppet taket hos Christin og sønnene.

Utøya? Det er det mest fantastiske stedet på jord. Der har jeg hatt de beste dagene i mitt liv. Det er et sånt sted du får utforsket alt du er interessert i, du møter folk som er opptatt av det samme som deg. Det er alt: Fotball, politikk ... sier Viljar (19), før han avbrytes av Torje (16):

– Også er det kåret til Norges beste sjekkested. Liker du å diskutere politikk, spille fotball, sjekke jenter, er det et paradis.

22. juli 2011 var dagen da alt vi var stolte av ble forsøkt sprengt i fillebiter. Forsøkt skutt i stykker.

På den hjerteformede øya ble 69 forsvarsløse mennesker drept. De fleste ennå ikke fylt 18. 66 ble skadet. Og likevel. To år etter, nesten like ufattelig, kan Viljar og Torje lyse opp på spørsmål om Utøya.

Etter fem skudd, et øye og tre fingre mindre. Etter to år der hver eneste dag har handlet om å ta hverdagen tilbake. Mange ganger har familien fått spørsmål om hvordan de har klart å gå videre. Når mamma Christin (39) skal oppsummere, sier hun det så enkelt som dette: Mestring og vennskap overvinner alt. Men hun sier også:
– Om noen år skal vi se oss tilbake og spørre oss hvordan i all verden vi klarte det.


LES OGSÅ: Bodil (40) lever med uhelbredelig kreft

Først i våres slapp angsten taket i guttene. De har begge jobbet beinhardt med den, oppsøkt og utfordret alt de har vært redde for. Foto: Nina Ruud
Først i våres slapp angsten taket i guttene. De har begge jobbet beinhardt med den, oppsøkt og utfordret alt de har vært redde for. Foto: Nina Ruud Vis mer

De dreper oss her ute

«De dreper oss her ute.» Når Christin utpå ettermiddagen 22. juli får den desperate telefonen fra Torje, hører hun hysteriet i stemmen, men håper det nettopp er kun dét; hysteri i etterkant av bomben som bare noen timer i forveien har eksplodert ved regjerings­kvartalet.

Så får hun Viljar i andre enden, hører det innbitte storebrormoduset han er i, og forstår det er alvor: «De skyter på oss her ute, men jeg skal passe på.»

Som en av de første ringer hun politiet, og får det bekreftet: Noe er på gang. Sammen med ektemannen Sveinn Are Hanssen, kaster hun seg i bilen, fortsatt med et håp om at det hele kan bygge på en misfor­ståelse. Inntil de blir forbikjørt av et tredvetall svarte politi­biler. Paradoksalt nok gir det henne en kald ro i kroppen. Hun forstår at det som ligger foran dem vil kreve et kaldt hode. Men framme venter politisperringer, politibiler, ambulanser. Og hun hører skuddene. Og idet hun prøver å løpe gjennom politisperringene og fysisk må holdes tilbake, er bare et rått morsinstinkt tilbake.

– Jeg tenkte bare at jeg måtte ut dit og ordne opp. Og hente guttene. Si til dem som skjøt at de måtte holde opp. Kanskje jeg kunne tatt en kule for noen, sier Christin.

(Artikkelen fortsetter under bildet)






Etter fire-fem timer kommer telefonen om at Torje er blant dem som er fraktet til Sundvolden Hotel. Etter en uendelig lang biltur - direkteveien er sperret - kommer de fram. Overalt ser hun unge, fortvilte ansikter, pakket inn i hvite badekåper. Og så stopper verden opp – på et lite hvitt ansikt, og med søkkvåte klær og sko. Torje.

Fortsatt livredd for å bli innhentet av andre drapsmenn. Fortsatt med følelsen av å være helt ubeskyttet. Men aller verst er dette: Følelsen av å ha sviktet Viljar. Allerede har Christin fått høre flere historier som tyder på at Viljar er død. Men velger ikke å forholde seg til det, har kun fullt fokus på dette ene:

– Jeg kjente intuitivt at Torje så fort som mulig måtte få en følelse av at også den siste tiden med Viljar var god.

Sammen finner de seg en rolig krok, setter seg ned med føttene mot hverandre og snakker seg fram til det gode, helt til også Torje forstår, at en lillebror og en storebror passet på hverandre – til det siste.

LES OGSÅ: Slik tilga Monika de som voldtok henne

Løvemamma Christin Kristoffersen (39). Tre måneder etter Utøya-tragedien ble hun ordfører på Svalbard. Foran høstens valg er hun Troms sin 4. kandidat til Stortinget.  Foto: Nina Ruud
Løvemamma Christin Kristoffersen (39). Tre måneder etter Utøya-tragedien ble hun ordfører på Svalbard. Foran høstens valg er hun Troms sin 4. kandidat til Stortinget. Foto: Nina Ruud Vis mer

Den vakreste sangen

Hvert førtiende minutt den natten ringer Christin alle sykehus sør for Trondheim. I sju­tida på morgenen blir hun oppringt fra Ullevål, de har identifisert en person som passer hennes beskrivelse. Hele natten har hun trøstet andre. Og håpet det har betydd noe, at nettopp hun, som kanskje har mistet en, har sett flere av ungdommene i øynene og sagt hun er oppriktig lykkelig for at nettopp de lever.

Men på Ullevål knekker hun.
Ser Viljar i sykehus­sengen, ser bare ett øye, det andre er skutt vekk, hører maskinene som jobber og hveser rundt ham.

– Da hadde jeg brukt det jeg hadde av krefter. Jeg ble liggende på gulvet en stund, men stablet meg opp igjen og fikk ligge med hodet på kanten av sengen og med Torje i fanget.

Men så er løvemamma oppe og går igjen.

– Jeg la 27 strategier for Viljar den dagen. Det var alt fra begravelsen til hvordan vi skulle håndtere ulike grader av funksjons­hemming og opp til best case scenario ... som er nå, sier Christin, og stryker en hånd over Viljars skulder før hun fortsetter:

– Det var viktig for meg å ligge i forkant. Når Viljar så meg i øynene, skulle han vite at jeg hadde en plan.

(Artikkelen fortsetter under bildet)






Den sjette natta får Christin en ekkel følelse. Er han i ferd med å gi opp? Også legene er bekymret for at han ikke overlever natten. Men så bestemmer en mamma seg for at sønnen hennes skal overleve.

Sent på kvelden henter hun Viljars kompis Martin. Oppdraget er som følger: De skal drite i all frykt, alt alvor. De skal minne Viljar om at livet er det kuleste vi har. De skal synge og tulle og fortelle vitser. De skal gjøre alt det livet bør handle om når man er 18 år.

– Martin fortalte damehistorier så jeg måtte holde meg for øra, ler Christin.

– Det var jo reelle detaljer, skyter Viljar inn.

Sånn fortsetter natten. De finner noe å holde fast i. På morgenen skjer det. Når Martin synger en sang de ofte sang på Utøya, synger Viljar plutselig med.

– Sang og sang ... sier Viljar.

– Det var den vakreste sangen vi noen gang hadde hørt, ler Christin med blanke øyne.

LES OGSÅ: "Jeg er så glad for at vi fikk kysset farvel."

Gjemte ikke unna noe

Nærheten og åpenheten dem imellom er åpenbar. Og «traume» et stort, uforståelig ord som ikke helt passer på dem. Men det var først i vår Torje sov hele natten gjennom. Og angsten hos begge brødrene slapp taket. Hvor startet de fra den gangen? Med to gutter som har vært livredde for å dø. Som har sett venner bli drept. Som har en grunnleggende følelse i kroppen av at samfunnet er utrygt.

– Det har vært superviktig å være ærlig. Vi gjemte ikke unna noe, vi fortalte hverandre alt, følte på det og forholdt oss til det, sier Viljar.

– Det har vært en stor styrke ikke å skyve noe bort. Når du har planlagt din egen sønns begravelse ... jeg har vært realitetsforankret hele veien. Det er ikke noe jeg må takle nå i ettertid, siden jeg taklet ting underveis. Men av og til satt vi bare med hendene i fanget og gråt. Når alt bare var crap. Når alt var helt for jævlig og meningsløst og urettferdig, og det ikke var noe annet ord for det enn crap. Men det ble også en styrke, å sitte der overfor hverandre og være helt nakne, men likevel kjenne at vi var sammen om det, sier Christin.

LES OGSÅ: – Skal jeg ligge her til jeg dør?

Foruten sin egen og guttenes sorg, har Christin også kjent mye på sorgen til alle de som ikke fikk barna sine hjem. Hver søndag vil familien for alltid tenne lys, for alle dem som ble fratatt livet den fatale julidagen. Foto: Nina Ruud
Foruten sin egen og guttenes sorg, har Christin også kjent mye på sorgen til alle de som ikke fikk barna sine hjem. Hver søndag vil familien for alltid tenne lys, for alle dem som ble fratatt livet den fatale julidagen. Foto: Nina Ruud Vis mer

Kampen for å mestre hverdagen

Men under traumet, finner familien raskt ut av, ligger mestring. Som et sterkt tau å holde i.

– Det var viktig for meg at de hver dag hadde en følelse av at de fikk til noe, sier Christin.

(Artikkelen fortsetter under bildet)






– Det kom veldig intuitivt. Vi har brukt en teknikk der jeg hele tiden hadde noe å se fram til. Det kunne være hva som helst, å spise en yoghurt selv eller å få en is ute. Hver dag gikk det litt bedre, sier Viljar.

To uker etter terrorangrepet, deltar Torje i Norway Cup.

– Jeg var vanvittig imponert over ham, det var en av de tingene han tok på seg i sin mestringskamp, sier Christin.

Også Viljar er med. Fra rullestolen og fortsatt med bandasje rundt hodet, insisterer han, på storebrødres vis, å gi gode råd: Ikke spill ego!

Tre måneder senere venter enda en stor opptur. 10. oktober, ni dager før Viljar skrives ut fra Sunnaas, vinner Arbeiderpartiet valget i Longyear­byen. Christin blir Longyearbyens første kvinnelige ordfører. Viljar blir den yngste i lokalstyret.
Familien skal imidlertid erfare at den jevne hverdagen koster dem alle mer enn før. Begge brødrene er tilbake på skolen, men merker at det er vanskelig å henge med, til dét tar angsten for mye plass i dem.

– Angsten har vært vår største utfordring. Det har tatt tid å gjenvinne tillit, det har vært en uro i kroppen som sier at samfunnet er utrygt. Vi har jobbet hardt med det, både profesjonelt og med familien, sier Viljar.

Sorgen over alle de har mistet, krever også svært mye. Foruten sin egen og guttenes sorg, har Christin også kjent mye på sorgen til alle de som ikke fikk barna sine hjem. Hver søndag vil familien for alltid tenne lys, for alle dem som ble fratatt livet den fatale julidagen.

LES OGSÅ: Slik endret hun livet hans

Når livet er som aller best

En av de største oppturene kom i vår, da angsten begynte å slippe taket. Det ble igjen mulig å konsentrere seg. Og begge brødrene fullførte skoleåret med gode karakterer.

Torje hadde til og med stått på scenen. Med en hovedrolle i musikalen «Hair». Nå skal begge guttene flytte til Tromsø. Torje begynner på videregående, på dramalinja. Viljar starter psykologistudier ved universitetet.

Som to helt vanlige gutter. Som endelig klarte å vinne hverdagen tilbake.

– Livet er best når jeg plutselig kjenner at det har gått en halv dag uten at jeg har tenkt på det som skjedde, sier Torje.

Og Viljar, gutten som etter å ha blitt skutt fem ganger sparket vekk sin egen bror for at i det minste én av dem kunne komme hjem, som en gang lå i vannkanten og kunne ta på sin egen hjerne, som sang sjørøverviser for å holde seg i live, som på båten, halvt levende, halvt død, spurte om noen hadde sett en liten gutt med rødt hår, som seks dager senere våknet, og i et evig øyeblikk igjen kunne se sin lillebror i øynene, han svarer slik på spørsmålet om når livet er aller best å leve:

– Hver dag hele tiden.

LES OGSÅ: Hadde 20 prosent sjanse for å overleve