Er det løgn hvis jeg svarer utfyllende på spørsmål jeg egentlig ikke vet svaret på? Hvis jeg runder ned for en kjenning som vil vite hvor mye sjokolade jeg har spist, eller opp når samme irriterende type lurer på hvor langt jeg egentlig jogget? 

Når sant skal sies, lyver jeg mer enn jeg liker å innrømme. Eller, en gang tilsto jeg, men selv da tok jeg litt hardt i: Ganske tidlig i forholdet vårt, presterte jeg nemlig å si til min mann at jeg lyver hele tiden. Det var selvsagt nok en løgn. Men jeg overdriver uten annen grunn enn at historien kanskje blir bitte litt bedre, og trekker fra av samme grunn.

Og når venninnen min spør meg om noe (som hun gjør konstant, som om jeg var hennes eget, private orakel), så svarer jeg – selv om jeg egentlig ikke har noen som helst forutsetning for å vite om svaret mitt er rett. Jeg har vel tenkt som så at den som spør skal få svar, først ganske nylig forsto jeg at hun har tatt alt jeg sier for god fisk, selv om jeg har svart med forbehold som «det er kanskje fordi …»

LES OGSÅ: Tar du ofte barnet ditt i å lyve om småting?

Lyver oftere enn vi tror 

Psykolog og løgnforsker Robert Feldman hevder at folk flest lyver en til to ganger daglig i samtaler som varer mer enn fire–fem minutter. Ja, han ble overrasket selv da forskningen hans avslørte hvor mye plass løgnen tar i hverdagslivet.

– Da jeg startet undersøkelsene mine, trodde jeg løgner var sjeldne, noe uvanlig som bare unntaksvis dukket opp i dagliglivet, skriver han på sin egen hjemmeside. 

– Da jeg oppdaget hvor ofte løgner blir brukt i dagligdagse samtaler, og at for eksempel to mennesker som er i ferd med å bli kjent i gjennomsnitt lyver tre ganger i løpet av ti minutter, ble jeg sjokkert.

Han forklarer at løgnen i slike sosiale settinger blir brukt for å få samtalen til å flyte bedre. 

– Folk lyver for å behage eller for å få andre til å føle seg bedre. Eller, for å bygge seg selv opp og få overtak på andre. Og mange av oss lyver vel så mye til oss selv som vi blir løyet til av andre.

LES OGSÅ: Slik ser du om noen lyver

Er det egentlig løgn når jeg bare finner på? Og burde ikke venninnen min ha skjønt om jeg snakket sant eller ikke, hun som kjenner meg så godt? Hun ser det vel på meg?

Sannheten er at det ikke finnes vanntette metoder for å gjennomskue løgn. Løgnforsker Feldman kaller det en av de to største misforståelsene om løgn.

– Det er ingen tegn, verbale eller nonverbale, som indikerer at en person lyver. Og mange av tegnene vi tror er assosiert med løgn er ikke egentlig det. Det viser seg at vi ikke er så flinke til å avsløre når andre sier noe usant, mener han.

– Den andre store misoppfatningen er at vi er nådeløse sannhetssøkere. Det viser seg at vi i mange tilfeller aksepterer og til og med omfavner løgn, i noen tilfeller er det rett og slett hensiktsmessig å akseptere andres løgner. Og når løgnene stemmer overens med den måten vi ønsker å se oss selv, for eksempel som smarte, kompetente og suksessrike mennesker, blir vi ofte motivert til å tro på løgnene vi blir eksponert for.

LES OGSÅ: Derfor bør du tenkte deg om to ganger før du forteller en hvit løgn til barnet

- I noen situasjoner kan en hvit løgn være mer sympatisk

Svein J. Magnussen er professor i kognitiv psykologi, og konstaterer at vi mennesker ikke kan skilles i løgnere og sannhetsapostler.

– Alle lyver, men noen er mer produktive enn andre, påpeker han. – Det er bred sosial aksept for hvite løgner, de eneste løgnene vi ikke tolererer er offentlige løgner fra offentlige personer og vitner i rettssalen. I disse situasjonene kan løgn få stor innvirkning på andre menneskers liv.

Magnussen mener at litt løgn og overdrivelser er greit. Oljing av sosiale relasjoner, kaller han det.

– I noen situasjoner kan en hvit løgn være mer sympatisk enn å fortelle sannheten, hevder han.

Men hva sier det om meg som menneske om jeg lyver for egen vinning? Eller bare på ren automatikk, og uten at det egentlig har noen sosial betydning?

– Det blir et spørsmål om moral, sier professoren.

I sin nyeste bok «Vitnepsykologi 2.0», som ble utgitt på Abstrakt forlag i slutten av mai, påpeker han at løgn som filosofisk og moralsk spørsmål har opptatt Vestens tenkere i århundrer, og religionen i årtusener. Vi vet at det er galt, likevel lyver vi så det renner av oss. I boka viser han til definisjonene i en artikkel av DePaulo og medarbeidere der det skilles mellom direkte løgn, overdrivelser, og subtile løgner. Direkte løgner er ikke nødvendigvis alvorligere løgner enn subtile løgner, skriver Magnussen.

– Å underslå informasjon eller komme med subtilt villedende formuleringer, er løgner som har ført til mange store menns fall i politikk og næringsliv, mens direkte løgner i sosiale sammenhenger kan redde ansikt og pinlige situasjoner. Mange av de daglige løgnene fungerer som olje i sosiale sammenhenger, og såkalt hvite løgner kan være sosialt støttende og oppmuntrende for andre mennesker. Men forskning viser at vi nok er villige til å gå lenger i løgn og bedrag i dagliglivet enn hva som strengt tatt kan moralsk forvares, skriver han.

LES OGSÅ: En lystløgner blir så vant til å lyve om noe at de til slutt tror på det selv

I en undersøkelse fra USA som Magnussen trekker fram i boken, medga mer enn 90 prosent av deltakerne å ha vært uredelige i formidling av egne følelser overfor partner, om inntekt, om karrieren, om sexlivet og om alder. 

– Det er en tendens til at vi lyver mer til fremmede enn personer som står oss nær, men da deltagerne i undersøkelsen til De Paulo og Kashy (1998) ble bedt om å notere til hvem de hadde fortalt de mest alvorlige løgnene, var det nettopp partneren som var mottaker. Dette var oftest løgner hvor sannheten ville true forholdet, for eksempel utroskap, skriver Magnussen.

Løgnforskningen avslører ingen kjønnsforskjeller, vi kan ikke si at kvinner lyver mer eller mindre enn menn. Men det er en forskjell i hva vi lyver om.

– Kvinners løgner er overveiende sosiale løgner, mens menn oftere produserer selvhevdende løgner, og enkelte forfattere har spekulert på om dette er grunnen til at både menn og kvinner foretrekker samtaler med kvinner, skriver professoren.

Han fastslår at løgn og bedrag er en integrert del av vårt sosiale liv, og bare unntaksvis et sosialt problem. Og hva er da problemet? Når alle gjør det, er det da selvsagt at løgn må anses som moralsk forkastelig?

Ja, mener løgnforsker Feldman: 

– I og av seg selv kan en hvit løgn gi interaksjoner som er mindre intime og personlige. Og i flertall skaper de hvite løgnene et miljø av bedrag som øker sannsynligheten for at større løgner blir begått.

Et miljø av bedrag altså. Kanskje på tide å ta et oppgjør med de hvite, små løgnene. Jeg er med! Hvis vi i den anledning kan inngå en avtale om ikke å spørre hverandre hvor mye sjokolade vi har spist eller hvor langt vi egentlig jogget. Det får da være grenser for ærlighet.

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 29, 2017