Livmorhalskreft

Lone (28) tok celleprøven for sent

Etter voldtekten i tenårene, fikk Lone Beate Engstrøm Larsen (28) så sterke smerter i underlivet, at hun ikke klarte å gjennomføre celleprøve.

LIVMORHALSKREFT: Lone Beate Engstrøm Larsen (28) har vært igjennom mye i løpet av livet. Nylig fikk hun beskjed om at hun hadde kreft. Foto: Privat
LIVMORHALSKREFT: Lone Beate Engstrøm Larsen (28) har vært igjennom mye i løpet av livet. Nylig fikk hun beskjed om at hun hadde kreft. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

- Jeg er en av dem som ignorerte «sjekk deg-kampanjen». Jeg ventet for lenge, sier Lone Beate Engstrøm Larsen (28).

Hun tenker seg om litt, før hun fortsetter:

- Det blir kanskje feil å si at jeg ignorerte det, men jeg hadde problemer som gjorde det vanskelig for meg å ta celleprøven.

Problemene oppsto mest sannsynlig på grunn av et traume, etter en voldtekt da Lone var 16 år gammel. Hun forteller at hun var på fest, og at en av deltakerne på festen prøvde seg på henne. Hun avviste ham, og fortalte at hun hadde kjæreste.

- Han sa «det går bra, ingen får vite noe». Jeg skal ærlig innrømme at jeg var langt ifra edru, men jeg husker at det utviklet seg, selv om jeg sa nei. Jeg skrek at jeg ikke ville, mens tårene rant. Kroppen min ble fullstendig handlingslammet. Mannen var mye større og sterkere enn meg, hva skal man gjøre?

Lone fortalte ikke om voldtekten til noen med det første. Da hun etter hvert åpnet seg til venninnene sine, ba de henne om å anmelde overgrepet.

- Jeg følte det var for sent. Jeg følte også at jeg hadde skyld i det selv, og at jeg burde ha kjempet mer imot.

For å komme seg videre forsøkte Lone å fortrenge det som hadde skjedd, og fortsette livet som normalt. Hun fikk aldri bearbeidet opplevelsen, og flere år senere fikk hun vulvodyni – sannsynligvis på grunn av overgrepet.

- Jeg tror det var kroppens måte å si ifra på; at jeg ikke hadde fått bearbeidet hendelsen.

UTSATT FOR VOLDTEKT: Lone var bare 16 år gammel da hun ble utsatt for et overgrep på en fest. Foto: Privat
UTSATT FOR VOLDTEKT: Lone var bare 16 år gammel da hun ble utsatt for et overgrep på en fest. Foto: Privat Vis mer

Fikk store smerter

Lone hadde vært sammen med kjæresten i fire år da smertene oppsto. De ble gradvis verre, og etter hvert klarte ikke Lone å ha sex lenger. Det ble så ille at hun ikke klarte å bruke tampong. For å unngå mensen, brukte hun p-piller.

- Det tok litt tid før jeg oppsøkte lege. Jeg var hos to-tre leger, og alle sa at det var en soppinfeksjon. Jeg ba om å bli utredet av en gynekolog.

Gynekologen fortalte Lone at hun hadde vulvodyni. Hun gikk i behandling hos en bekkenbunnsfysioterapeut, i tillegg til å bruke et dilatorsett for å tøye muskulaturen.

- Jeg gjorde også forskjellige øvelser hjemme, som skulle bidra til at jeg klarte å slappe av i muskulaturen. Mye tålmodighet, og samtaler med fysioterapeuten, bidro til at det begynte å løsne litt. Jeg ble mye bedre, både psykisk og fysisk, etter to år med behandling.

Sammenhengen mellom overgrep og vulvodyni

Sammenhengen mellom overgrep og utviklingen av vulvodyni, er lite forsket på, men det finnes studier som tyder på at bortimot halvparten av vulvodynipasienter har opplevd en eller annen form for psykisk, fysisk eller seksuelt overgrep.

- Det er mulig at ulike former for overgrep kan ha bidratt til å utløse lidelsen hos noen, samtidig som det er mange andre faktorer som også kan påvirke dette, sier Linn Myrtveit Stensrud.

Stensrud er psykolog, og jobber som stipendiat på OsloMet. Nå holder hun på med en doktorgrad om vulvodyni, sponset av Norske Kvinners Sanitetsforening.

- Ofte er det sånn at de fleste ønsker å finne en årsak når de opplever en uforklarlig lidelse, og da er det naturlig å tenke at det kan komme av negative hendelser, enten det er overgrep, infeksjoner eller noe annet.

PSYKOLOG: Linn Myrtveit Stensrud. Foto: Magnhild Landrø
PSYKOLOG: Linn Myrtveit Stensrud. Foto: Magnhild Landrø Vis mer

I sin forskning har Stensrud sett at mange pasienter forteller om opplevelser hun som psykolog ville ha kalt for traumer, uten at de selv beskriver det som traumer. Derfor kan det være vanskelig å fange opp i studier hvor man bruker spørreskjemaer.

- Jeg mistenker derfor at den reelle forekomsten er høyere enn det tidligere studier viser, men det gjelder muligens også i befolkningen for øvrig. Min erfaring er at en del først forstår at de har vært utsatt for et traume etter at de har gått i terapi og fått hjelp til å sette ord på det.

Blødninger under sex

I fjor sommer var Lone friskmeldt, og hun hadde sex med kjæresten igjen. Smertene var borte, men hun begynte å blø litt.

- Jeg tenkte at det var normalt, ettersom vi ikke hadde hatt sex på seks år.

Rundt samme tid begynte sjefen til Lone å snakke om at hun måtte ta celleprøve. Økt fokus på kvinnehelse i samfunnet og media, bidro til at Lone bestilte time for å ta celleprøve hos legen.

- Jeg fortalte at jeg hadde hatt volvodyni, og han lovte å være forsiktig. Undersøkelsen var litt ubehagelig, men det gikk fint, det var ikke vondt.

Mens Lone satt i gynekologstolen, fortalte legen at hun blødde litt. For mye blod i prøven kan føre til at prøven ikke blir gyldig. Hun så at legen tok ut spekelet, som brukes til å åpne skjeden, som var fullt av blod.

Mens legen beveget seg mot vasken for å hente papir, sa han at Lone kunne gå ned fra stolen, men at hun skulle være forsiktig, da det var litt blod på gulvet.

- Jeg satte meg opp i stolen og så ned på gulvet. Der var det mer enn litt blod. Det var et grotesk syn, og jeg syntes det var ganske ubehagelig.

Lone forklarer at hun nærmest tok sats og hoppet ut av stolen for ikke å havne i blodet på gulvet. Hun fikk papir av legen som hun kunne bruke til å stoppe blødningene, mens han satte i gang med å tørke opp blod fra gulvet.

- Jeg var glad for at jeg hadde på meg munnbind akkurat da, sier hun med en liten latter.

Legen fortalte Lone at hun ikke skulle bekymre seg, men at han skulle ordne en henvisning til gynekolog som kunne undersøke henne nærmere.

- Han var veldig snill og profesjonell, og klarte å roe meg ned.

Blødningene fortsatte

Lone dro hjem fra legekontoret, og da hun kom hjem oppdaget hun at hun fortsatt blødde. Neste dag dro hun på jobb som vanlig. Blødningene fortsatte.

- Jeg begynte å bli bekymret, og ringte legevakten. Der fikk jeg beskjed om å ringe på ny dersom det ikke ga seg innen fire timer.

Blødningene ga seg, og morgenen etter dro Lone på shopping sammen med en venninne. Plutselig kjente hun at blødningene kom tilbake.

- Jeg kjente det på bussen på vei hjem. Da jeg kom inn døra hjemme, så jeg at jeg hadde blødd gjennom truseinnlegget, og gjennom dongeribuksa. Det var kraftige blødninger.

Blødningene var av og på de neste tre dagene. Dag tre valgte Lone å kontakte legen, som ringte sykehuset og ba om at hun skulle bli undersøkt av en gynekolog.

- Legen ved sykehuset tok ny celleprøve, og jeg blødde ved kun lett berøring. De tok også biopsi, i tillegg til å undersøke med ultralyd.

Lone fikk beskjed om at hun skulle få svar på prøvene innen to uker.

Fikk kreftbeskjeden

To dager etter undersøkelsene ringte telefonen. Det var fra sykehuset. Lone var på jobb, og gikk på bakrommet. Prøvene viste at Lone hadde celleforandringer, og kreftceller.

- Det var et sjokk. Jeg klarte ikke helt å oppfatte hva som ble sagt. Beina mine knakk sammen under meg, og jeg begynte å hylgråte.

Venninnen til Lone, som også var på jobb den dagen, kom for å trøste henne. Begge to hadde vanskeligheter med å forstå hva som hadde skjedd. Dagen etter fikk Lone en samtaletime med en lege på sykehuset.

- Jeg klarte ikke å forstå hva som hadde blitt sagt, så jeg spurte hva det egentlig var. Om det var kreft-kreft, eller godartet. Jeg var ganske fjern, egentlig.

Legen kunne fortelle at det var livmorhalskreft, men at de ikke visste mer om omfanget på det tidspunktet. De visste ikke om det var spredning, og kunne derfor ikke gi henne en prognose.

Mye som skjedde på kort tid

Det var mye å prosessere for 28-åringen. Dagen før hun tok den første celleprøven, hadde hun og samboeren blitt enige om å gjøre det slutt – etter 10 år som kjærester. Så gikk det et par uker, og hun fikk påvist kreft.

- Først ringte jeg til mine nærmeste for å fortelle om bruddet, og så kom jeg med enda en dårlig nyhet. Jeg tror ikke jeg fikk tid til å forstå hva som faktisk skjedde, før det hadde gått noen uker.

Lone forklarer at bruddet med eksen var helt udramatisk, de hadde bare vokst fra hverandre.

- I påsken dro eksen på hytta, og jeg satt igjen i huset. Jeg var alene i to dager, og snakket knapt med noen. Det eneste jeg hørte var en stemme i hodet som fortalte meg at jeg har kreft. Jeg knakk sammen hver gang.

Alene med tankene fikk Lone tid til å prosessere hva som hadde skjedd.

- Å ha noe i kroppen som vil ta livet ditt, er en skremmende tanke.

Det tok to uker før Lone fikk vite hvor omfattende sykdommen var. Hun måtte bare vente på svar.

- Å ikke vite noe, gjorde meg veldig nervøs. Men jeg prøvde å ikke ta sorgene på forskudd. Galgenhumor har også vært et viktig hjelpemiddel for meg.

Etter en av undersøkelsene på sykehuset, hvor Lone tok PET-Scan (undersøkelse med radioaktivt stoff), gikk hun ut derfra med «Radioactive» av Imagine Dragons på ørene.

- Jeg har en tendens til å le når ting er seriøst. Å se ting på en humoristisk måte er min måte å takle det på, selv om andre kan synes det er litt forstyrrende.

Mye bekymringer

28-åringen har merket at hun har fått mindre matlyst, og hun har gått ned noen kilo den siste tiden. Bekymringene tar mye plass i hodet hennes.

- Det har blitt noen lange dager med mye tanker. Jeg tenker ofte at det går til helvete. Det eneste som får meg på andre tanker er å jobbe og være med venner, sier Lone, og understreker at støtte fra venner og familie er veldig verdifullt.

Men det er én ting som plager henne.

- Jeg hater at folk spør «hvordan går det?». For hva skal man svare på det, egentlig? Det brukes mest som en høflighetsfrase. Jeg vet det kun er godt ment, men det blir slitsomt å få det spørsmålet hele tiden.

Selv med støtte fra folk rundt, føler Lone på at hun er alene.

- Jeg er bare 28 år. Jeg trodde aldri det ville skje med meg. Likevel føler jeg ikke på urettferdighet, jeg er mest sint.

- Hvordan har eksen din taklet dette?

- Det har nok gått mer innpå ham enn på meg. Han er i en veldig rar situasjon nå, og vet nok ikke helt hvordan han skal forholde seg til det. Han har vært en stor støttespiller for meg gjennom 10 år, og heldigvis er vi gode venner, sier Lone, og tilføyer:

- Ettersom det ble slutt mellom oss nesten samtidig som jeg fikk kreft, er det noen som har misforstått og trodd at han gikk fra meg på grunn av det. Jeg må bare understreke at det ikke er tilfellet – hvem forlater en dame som har kreft, liksom? Han stiller opp og kjører meg til og fra sykehuset når jeg trenger det. Jeg vet at han er der om jeg trenger å prate, sier hun.

Fikk operasjon raskt

To uker etter at KK snakket med Lone over telefon første gang, tar vi kontakt på nytt. Hun er innlagt på St Olavs hospital. Hun ble operert to dager i forveien, og kan fortelle at hun er ganske neddopet av smertestillende.

- Det var en ganske omfattende operasjon, sier hun.

ETTER OPERASJONEN: Lone våknet opp uten livmor, livmorhals, eggledere og lymfeknuter. Foto: Privat
ETTER OPERASJONEN: Lone våknet opp uten livmor, livmorhals, eggledere og lymfeknuter. Foto: Privat Vis mer

Idet Lone skulle få narkose, sa anestesisykepleieren: «Tenk gode tanker, så får du gode drømmer». Lone skrek.

- Jeg hadde ikke så mange gode tanker i hodet mitt akkurat da. Det var ganske tøft å være der alene. Det har blitt en del «breakdowns» de siste dagene, jeg må innrømme det. Jeg unner ingen å gå gjennom det samme.

Vil aldri kunne bære frem sine egne barn

Lone måtte fjerne livmorhals, livmor, eggledere og lymfeknuter ved bekkenet. Legene fikk fjernet svulsten, og det er 90 prosent sannsynlighet for at hun blir frisk fra kreften. Men hun vil aldri kunne bære frem sine egne barn.

- Det var en trist beskjed å få. Jeg har vært usikker på om jeg ønsker å få barn i det hele tatt, men når valget blir tatt for deg, er det ganske fælt. Jeg tror ikke helt at jeg har klart å fordøye den beskjeden ennå.

Fremover skal Lone gå på etterkontroll hver tredje måned. Tross omstendighetene, virker hun å være ved godt mot. Det viktigste for henne, er å inspirere andre til å ta celleprøven.

- Jeg tok celleprøven tre år for sent. Men det hjelper ikke å angre nå, jeg håper bare at min historie kan bidra til at de som venter eller utsetter, sjekker seg nå. Gjør det før det er for sent.

Tar ofte lang tid før kreften utvikler seg

Livmorhalskreft skyldes HPV, og utvikles over mange år – det tar vanligvis minst 10-15 år fra HPV-smitte til utvikling av livmorhalskreft. Livmorhalsprogrammet anbefaler kvinner i alderen 25-69 år screening med celleprøve hvert tredje år.

- Hensikten er å finne forstadier som kan behandles før utvikling av kreft. Hver enkelt celleprøve har begrenset sensitivitet (følsomhet) når det gjelder å oppdage celleforandringer, forklarer Sveinung Sørbye.

Sørbye er forsker med doktorgrad i helsevitenskap, og overlege ved Avdeling for klinisk patologi ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

- Ved å ta celleprøve reduseres risiko for livmorhalskreft med 50 prosent de fem neste årene. Tar du celleprøve hvert tredje år, vil legene ha tre-fem muligheter til å oppdage forstadier av kreft i løpet av en periode på 10-15 år.

FORSKER OG OVERLEGE: Sveinung Sørbye. Foto: Privat
FORSKER OG OVERLEGE: Sveinung Sørbye. Foto: Privat Vis mer

Flere unge rammes

Stadig flere kvinner mellom 25 og 39 år rammes av livmorhalskreft.

- Hvis sykdommen oppdages tidlig, før den har spredd seg, er 95,1 prosent av kvinnene fortsatt i live etter fem år.

Sørbye jobber for kvalitetssikring av celleprøver, slik at risikoen for feiltolkning reduseres. Når en celleprøve tas, analyseres prøven manuelt i mikroskop (cytologi). Denne metoden er vanskelig og ressurskrevende, og det hender at kreft eller forstadier til kreft overses. Da vil også mulighetene for livreddende behandling forsinkes.

Liv kunne ha blitt reddet dersom man brukte andre metoder: Enkelte sykehus har valgt å kvalitetssikre celleprøver til yngre kvinner som en del av rutinen. Flere leger mener at kvalitetssikring av celleprøver bør bli en del av Livmorhalsprogrammet, eller at helseforetakene får i oppdrag å kvalitetssikre celleprøvene, slik at det gis dekning for dette innenfor sykehusbudsjettene. Dette kan redde liv.

- Hva kan man gjøre for å ta celleprøve, om man sliter med smerter eller ubehag?

- Ettersom det er HPV som er årsak til livmorhalskreft er det mulig å ta en HPV-test. Det er vanligst å ta HPV-test hos lege ved gynekologisk undersøkelse, men det er også mulig å ta prøven selv. Noen studier viser dessuten at det er mulig å utføre HPV-test i urinprøve, sier Sørbye, og legger til:

- Ved negativ HPV-test er det lav risiko for kreft. Det er også lurt å ta HPV-vaksine for å redusere risiko for smitte av HPV.

Til info: Ekskjæresten til Lone har lest og godkjent teksten.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer