Slipp Jimmy fri er basert på tegneserien To trøtte typer, Christopher Nielsens framstilling av den skakkjørte tilværelsen til Odd og Geir, to slitne karer som ramler fra rusrunde til rusrunde. De går på smeller og reiser seg til halvveis knestående igjen. Filmen bygger ut universet med diverse aparte karakterer, noen av dem kjenner vi fra før. Den trønderske, bælfeite, skyteglade HoldBrillan er en gammel kjenning, mens en skummel samemafia er blant de morsomme nykommerne.
Odd, Geir og speed-freaken Kælle blir hanka inn av kompisen Roy Arnie for å jobbe med et russisk, mildt sagt elendig, sirkus. Balansekunstneren er en katastrofe, klovnene er «faen så døve» og enmannorkesteret er på syre. I sentrum står elefanten Jimmy, som etter mange år med speed og heroinmisbruk er blitt en sliten junkie med heroinknekk i knærne og rødsprengte øyne. Han får amfetamin før han skal i manesjen, og heroin for å roe nervene ellers.
Da en gjeng patetisk fanatiske dyrevernere får snusen i opplegget, setter de alle kluter til for å frigjøre Jimmy. Oppi alt dette sauser man en gjeng aggressive samemafiamedlemmer, en gruppe trøndere på jakt - og ikke minst våre slitne venner. Alle har sine grunner til å jakte på elefanten Jimmy, som bryter ut av sirkusets klamme grep.
Dette er humor fra samfunnets mørke side, men like fullt - eller antakelig nettopp derfor - særs underholdende og smart. Filmen er stappfull av morsomme, stygge, satiriske øyeblikk, og Nielsen sparker oppover fra underdog-posisjonen mot samfunnets etablerte besserwissere. Det er rått og svart og tidvis utrolig burlesk, samtidig som historien engasjerer som pokker, man heier på den løpske elefanten og har hjertevarme for de trøtte typene som kontinuerlig fucker opp alt de tar tak i.
Selve 3D-animasjonen fungerer bra, til dels svært bra. Karakterene er rå og grove, og animatørene har på originalt vis blandet naturtro framstillinger (bakgrunner og landskap ser ut som vanlig film) med åpenbart karikerte mennesker. Nielsens særegne estetiske uttrykk er på utmerket vis brakt over på lerretet. Estetikken er i det hele tatt svært original - jeg kan ikke huske å ha sett animasjon som likner på teknikkene brukt i Slipp Jimmy fri. Detaljrikdommen er imponerende, og gir Nielsens historie det nedkjørte, slitne preget den trenger.
Manuset har noen svakheter i form av plotlinjer som ser ut til å ha blitt glemt underveis. De norske stemmene, blant annet framført av Egil Birkeland, Kristopher Schau, Janne Rønningen og Jan Sælid, er veldig bra, selv om det tidvis er litt for tydelig at synkroniseringen lyd/munnbevegelser er laget med utgangspunkt i den engelske versjonen som forhåpentlig skal erobre verden. Synkroniseringen er med andre ord ikke helt på topp, men når resultatet for øvrig er en fest av en film, er det definitivt til å se gjennom fingrene med.
Filmen skaper også, sitt morsomme og flirete uttrykk til tross, en liten melankoli hos tilskueren. Man klarer ikke helt å la være å sende en vemodig tanke til regissør Christopher Nielsens avdøde bror, Joachim «Jokke» Nielsen. Filmen fungerer som en rørende hyllest fra en bror til en annen, og når vi ser at filmen er dedisert rockeren, er klumpen i halsen merkbart til stede. Trist og morsomt på samme tid altså. Anbefalt!
