Mikkel ble en veiviser for pappa Torgeir. – Han fikk meg til å se hvem jeg selv var, sier Torgeir. Foto: Geir Dokken
Mikkel ble en veiviser for pappa Torgeir. – Han fikk meg til å se hvem jeg selv var, sier Torgeir. Foto: Geir DokkenVis mer

å Miste Et Barn

Lørdag 4. juli 2015 var Mikkels trøblete livsreise over

- Det er godt at jeg ikke visste noe på forhånd. Hvordan skulle jeg ellers klart å håndtere det, sier pappa Torgerir.

Det er 19. august 1999. Journalisten Torgeir Wittersø Skancke klargjør fotoutstyr, pakker sekken og setter kursen mot fjellet der han skal lage reportasje om et jaktlag. Han ble pappa for halvannen måned siden. Humøret er godt. Solen skinner inn gjennom frontruten på den grønne Peugeoten.

Vel fremme finner han fram mobilen. Går opp på en høyde for å få best mulig dekning. Det er blitt kveld. Samtalen flyter bekymringsløst rundt bålet der nede hos jaktlaget. Indrefileten er snart klar.

LES OGSÅ: Sorgen over å miste et barn går aldri over

Så får Torgeir på telefon høre ordene som for alltid skal endre livet. Mikkel, sønnen på seks uker, er syk. Det kan være svært alvorlig, har legen sagt. Ordene treffer ham som glør i øynene. Så var det likevel noe med den vonde magefølelsen han hadde båret på, mens kona Mette gikk svanger. 

Etter en søvnløs natt i teltet går Torgeir ned fra fjellet, setter seg i bilen og kjører hjem til en hverdag helt annerledes enn den han forlot dagen før. Hverdagen som 17 år senere skal få ham til å si: – Det er godt at jeg ikke visste noe på forhånd. Hvordan skulle jeg ellers klart å håndtere det?

EN LYKKELIG FAMILIE: En nyfødt lillebror med mamma Mette og storesøster Maja.                          Foto: Privat
EN LYKKELIG FAMILIE: En nyfødt lillebror med mamma Mette og storesøster Maja. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg kunne aldri se for meg at jeg skulle smile igjen

Fra vondt til mye verre

Etter å ha famlet en god stund finner legene til slutt ut at Mikkel har en sjelden genfeil som gjør at lunger og lever står i fare for å svikte før eller senere. Risikoen er visstnok minimal, men Mikkel er født uheldig. Alt som kan gå galt, skal komme til å gjøre nettopp det i årene som kommer. 

I en alder av åtte år har han fått ny lever to ganger. Komplikasjoner, tilbakefall og sykehusopphold er blitt en del av hverdagen for guttungen og familien hans. Noen ganger er situasjonen akutt. Sekunder som virvles opp fra marken, slukes rått av de roterende vingene på ambulansehelikopteret. 

LES OGSÅ: Du kan lære å leve med sorg

Mikkel selv lever opp til navnet sitt, norrøne Mikkil – den store. Han er langt ifra bare den syke gutten. Han er også sønnen som har så mye kjærlighet å gi. Han som allerede på fødeavdelingen måtte være nær enten Torgeir eller Mette, med den lille fingeren sin. Han som skal bli så forelsket i klassevenninnen Malin, at han alltid må innom kiosken på Rikshospitalet for å kjøpe kort og små gaver til henne, og som får hjelp av pappa til å skjære inn bokstaver i det store treet i bøkeskogen: M + M. 

Han som er så kreativ og elsker å være i sentrum. Alle vitsene, og alle parodiene fra «Borettslaget». Narvestad og Linda Johansen er favorittene.

Alt dette får imidlertid en brå slutt i februar 2011, når Mikkels sykdomsbilde går fra vondt til mye verre. Han får en innvendig blødning. 

«Det går vel bra?», spør Mikkel legen. 

Det skal bli det siste han sier. Mikkel forsvinner inn i koma. Når han våkner, er språket borte. 

«Minimal bevissthetstilstand», lyder dommen. 95 prosent av den gutten familien kjenner, er borte. 

Mikkel skulle leve i enda fire og et halvt år, men lørdag 4. juli 2015 er en trøblete livsreise over. Nøyaktig klokken 17.00 slipper Mikkel taket med familien rundt seg. Så kommer den store stillheten. 

I KOMA: I februar 2011 endres Mikkels sykdomsbilde brått. Han blir aldri den samme etter det. Foto: Privat
I KOMA: I februar 2011 endres Mikkels sykdomsbilde brått. Han blir aldri den samme etter det. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Slik forholder du deg til en som sørger

9 av 10 som tok kontakt for å høre hvordan det gikk var kvinner

Da jeg møtte Torgeir for første gang, kun en måned etter at Mikkel døde, fløt disse ordene stille fram: – Vi har lett for å se på livet som en linje fra a til b, men livet med Mikkel var ikke sånn. Det var som et stort ark med masse tegninger, både triste og fine. Nå er det som om noen har klort ut et stort hull i tegningen. I hvilken retning skal vi gå nå?

Siden den gangen har Torgeir fullført sitt viktige og kritikerroste bokprosjekt «I Mikkels lys», han har kjent på fraværet av frykt etter 16 år i kriseberedskap, og han har kjent på en stor sorg. Han har rukket å gjøre seg mange tanker om vår måte å håndtere sorg på.

– Det er en markant forskjell på kvinner og menn. I alle disse årene opplevde jeg at det var damene som tok ordet når vi møtte par på gata, mens mannen sto bak og sparket i grusen. 9 av 10 som tok kontakt for å høre hvordan det gikk ellers, var også kvinner.  

LES OGSÅ: Hvordan snakke med barn om døden?

Kate Elin Søyland, som er terapeut ved Åpen Dialog i Sandnes, støtter Torgeirs erfaringer:

– Menn har dessverre vanskeligere for å snakke om sorg, enn kvinner. Det innrømmer de i terapirommet. Det er gjerne først når mennene selv rammes av en alvorlig krise, at de begynner å sette ord på følelser som sorg og savn, forteller hun, og legger til at det selvsagt finnes unntak. 

SKREVET BOK: Torgeir har høstet usedvanlig mange godord for bokprosjektet sitt om sønnen Mikkel og hans liv. Forskjellen på hvordan menn og kvinner forholder seg til sorg, viser seg også når Torgeir holder foredrag, og når han reiser rundt for å snakke om boken sin «I Mikkels lys». – Det er klart flest kvinner blant de fremmøtte, forteller han.
SKREVET BOK: Torgeir har høstet usedvanlig mange godord for bokprosjektet sitt om sønnen Mikkel og hans liv. Forskjellen på hvordan menn og kvinner forholder seg til sorg, viser seg også når Torgeir holder foredrag, og når han reiser rundt for å snakke om boken sin «I Mikkels lys». – Det er klart flest kvinner blant de fremmøtte, forteller han. Vis mer

Torgeir er ett av dem.

– Jeg har alltid vært åpen og verbal, og skulle ønske vi menn kunne klare å definere tradisjonelle kjerneverdier for maskulinitet – mot, handlekraft og styrke – på en litt annen måte. At disse verdiene også ville inkludere å stå i følelsene sine, og tørre tilnærme seg andres. At det ikke ble betraktet som tegn på svakhet å vise følelser. 

Forskjellene mellom kjønnene viser seg fra tidlig alder.

– Det har alltid vært en forventning om at gutter skal være sterke og ikke gråte. Vi prøver å skjule tårene. Gråt er et tegn på at man er femi, feig og svak. Jeg tenker tvert imot at det er tegn på styrke, sier Torgeir.

Han tror at menn føler de må stå oppreist og holde fortet når krisene rammer. 

– Vi tror at vi er sterke, men innvendig frykter mange for sitt eget nederlag. «Hva skjer hvis jeg sprekker?» Det tar vi ikke sjansen på. I stedet rømmer vi fra det som er vanskelig. Mange drukner seg i jobb, eller alkohol. Menn er dessuten overrepresentert på selvmordsstatistikkene.

Torgeirs stemme er mild.

– Menn har vært på månen, på de høyeste fjell, Sydpolen og Nordpolen, men vi sliter med å reise innover i oss selv og erobre følelseslandskapene. Jeg kaller det for det siste ingenmannslandet, der mange menn fortsatt ikke våger å gå, sier han.

LES OGSÅ: - Fordi jeg hadde tre andre barn som trengte meg, kunne jeg ikke gi opp

Terapeut Søyland tror at mange kjenner på en usikkerhet og hjelpeløshet i møte med sorgen.

– Menn synes ofte at det er vanskelig å forholde seg til -følelser, spesielt de såre. Ikke alle menn har engang et verbalt språk for vanskelige følelser. Mange er vant til å håndtere dem på egen hånd, simpelthen ved å «ta seg sammen», sier hun.

Forskjellen mellom kjønnene har ofte fått næring helt fra barndommen.

– Blir du skjermet fra det som vanskelig, eller får høre at «store gutter gråter ikke», kan det sitte i et helt liv, sier terapeuten, som likevel øyner håp.

– Mannsrollen er i endring, og menn er blitt litt flinkere til å snakke om nære ting. Heldigvis. Gjennom å snakke om det som er tungt og vanskelig, blir vi nemlig mentalt -sterkere, selv om det gjør vondt underveis. Litt som å løfte vekter på treningsstudio: No pain, no gain.

Hva er sorg?

Torgeir har selv valgt en nær tilnærming til den.

– Det er både vondt og fint, sier pappaen som levde med sorgen lenge før Mikkel døde. 

- Den startet på mange måter rett etter fødselen, da vi fikk vite at Mikkel var syk. Vi levde med sorgen og ventefrykten i mange år. I tillegg mistet vi ham ikke bare én, men to ganger. Den gutten vi kjente, ble borte i 2011. Da han våknet fra koma, måtte vi bli kjent med en helt ny gutt. Det var fint på sin måte, men også sorgfylt, sier Torgeir, og legger til:

– Å leve med sorg og ventefrykt kan være vel så vanskelig som å miste. Spesielt de siste fem årene var dødsfrykten tøff. Jeg strevde med å finne håp. Det var ganske mørkt. Faktisk er det litt lettere å kjenne håp nå.

Sorgen, som han er blitt så godt kjent med over mange år, beskriver Torgeir slik:

– Jeg opplever at den ofte forenkles. Helsepersonell lærer gjerne om sorgens fem faser. Min erfaring er at sorgen er mye mer sammensatt. Den er mange biter i et kaos. Sorgen er ikke en konstant følelse. Den er heller ikke en tilstand som går jevnt nedover, før den blir borte. Sorgen er som en berg-og-dal-bane. Når du tror det går bedre, kan de tunge tankene plutselig komme ordentlig i rekyl. Den er som et hus med mange rom. Når du står inne i korridoren, ser du mange dører. Dørene står nær hverandre, slik at det tar kort tid å bytte rom. Veggene er tynne. Når du er inne i et rom, hører du lyden fra de andre. Befinner du deg i rommet der du er litt glad, sågar kanskje ler litt, kan du likevel være trist samtidig.

Torgeir liker når ordene er nakne. Han pakker dem ikke inn i unødig staffasje.

– Jeg tilhører ikke dem som er glad i å idyllisere, og liker ikke fraser som «motgang gjør sterk». Jeg vet forresten ikke om det stemmer. Jeg er ikke lenger den umodne guttungen jeg var. Jeg har fått større empati for andre, spesielt i forhold til barn, men samtidig har sorgen skadet meg, også fysisk. Den gjorde meg syk. Jeg fikk tre–fire diagnoser, hvorav én alvorlig, sier han. Tar en liten pause. Blikket hviler ikke.

– Det som er sikkert, er at sorgen endrer deg for alltid. Du ser verden med andre øyne enn før, da dagene kunne flyte helt ubekymret. En konsekvens er at jeg er blitt mer kompromissløs. Tar kompromissløse valg overfor både meg selv og andre. Jeg vil ikke bruke tid på noe jeg ikke finner meningsfylt.

Uredd og direkte var Torgeir også da han tok et oppgjør med sin beste kamerat:

– Vi kunne være på sykehuset i måneder, uten at jeg hørte noe fra flere av mine nærmeste venner.

48-åringen smaker på ordene.

– Gode kamerater forsvant. Det tror jeg at jeg skal våge å si. Under en skogstur i 2012 kom oppgjøret med bestekompisen. Jeg opplevde at han, i likhet med andre, hadde vært unnvikende. Jeg fortalte at jeg var skuffet.     

– Hva var reaksjonen?

– Han la seg flat og beklaget. Innrømte at han ikke var så god på det. Etter samtalen fikk vi et enda nærere og bedre forhold, sier Torgeir.

Han tror ikke at menns taushet henger sammen med mangel på empati.  

– Det handler ikke om at vi ikke bryr oss. Vi har bare problemer med å gå til kjernen, våger ikke å spørre «hvordan har du det egentlig nå?» Noen er kanskje også redd for å forstyrre i en vanskelig periode. 

– Er vi i ferd med å se en endring blant yngre menn? 

– På noen områder er det skjedd mye positivt. Menn tar i større grad del i omsorgsroller, og er mye mer sammen med barna, men jeg mener å se at menn fortsatt har et godt stykke igjen å gå, spesielt når det kommer til sorg. En mann bør tåle å se en annen mann gråte, uten å flykte over til å prate om bil og båt.

GRÅT GJØR GODT: – Før gråt jeg når jeg var alene. Nå har jeg grått så mye at jeg ikke lenger bryr meg om hvor jeg er og hvem som ser meg, hvis tårene kommer, sier Torgeir. 
 Foto: Geir Dokken
GRÅT GJØR GODT: – Før gråt jeg når jeg var alene. Nå har jeg grått så mye at jeg ikke lenger bryr meg om hvor jeg er og hvem som ser meg, hvis tårene kommer, sier Torgeir. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg trodde aldri vi skulle føle lykke igjen, men det gjør vi

Parforholdet røyk

Åpenhet og god kommunikasjon er ikke minst viktig når man er et par som opplever sorg sammen.

– Menn og kvinner sørger gjerne forskjellig. For å forstå hverandres reaksjoner og behov kreves det at man snakker sammen.

Ett av områdene som skiller kjønnene, er at menn gjerne blir mer handlingsorientert stilt overfor sorgen.

– Mannfolk vil gjerne ta tak, gjøre noe praktisk og håndfast, mens kvinnene er mer verbale og snakker seg gjennom sorgen. For noen damer kan det kanskje bikke over til å bli for mye emosjoner. Kanskje de kan ha godt av å adoptere litt av menns praktiske sorghåndtering, undrer Torgeir.

For ham selv har det vært viktig å våge å stå i sorgen. 

– Tanken om at man på død og liv skal tenke positivt i enhver situasjon, tror jeg kan noen ganger kan bli en flukt. Vi bør tørre flyte med sorgen. Det gjør vondt, men våg å være der. Ikke røm unna, råder Torgeir.

Mens bølgene var som høyest, vind i orkans styrke fra alle kanter, skulle Torgeir også være pappa for Mikkels to søstre, Pia (15) og Maja (20). 

– Det er et vanskelig tema, innrømmer Torgeir. 

Mye av fokuset blir på det syke barnet. De friske søsknene mister lett plassen sin og får en rolle litt på siden. 

– Som forelder kan det være vanskelig å se når du står midt i krisen. Du føler at du aldri strekker til, men vi gjorde så godt vi kunne, både Mette og jeg. 

De valgte å avslutte parforholdet i 2009, men sto samlet som foreldre likevel.

– Vi har hatt et likestilt forhold hele veien, og vært til stede like mye  i forhold til både Mikkel og søstrene. Enten var vi sammen på sykehuset, eller så vekslet vi på å være på sykehuset med Mikkel og hjemme med Pia og Maja. 

I tiden som er gått etter at Mikkel døde, har Torgeir hatt stort fokus på døtrene og sine nærmeste:

– Det viktigste for meg er å ta vare på dem rundt meg, og da spesielt jentene mine. Ingen vet hva morgendagen bringer, eller hvor lang tid jeg får. 

En ting pappaen imidlertid vet, er hvor sterkt avtrykk Mikkel har satt. 

– Jeg tenker på Mikkel som noe stort. Selv om forholdet vårt var mer innholdsrikt før hjerneskaden, fortsatte han på en overført måte å veilede meg også i tiden etterpå. Livet med Mikkel har fått meg til å se tydeligere hvem jeg selv er. Han er den som har lært meg mest om livet, sier Torgeir.

Et stille, mykt smil vokser fram. 

– Mikkel lærte meg hva kjærlighet er.

redaksjonen@kk.no

Du kan lese mer om Torgeir og hans tanker på livetettermikkel.no  

Terapeutens sorgråd til menn

Ingenting er feil å si! Det handler ikke om finne de rette ordene, eller det rette tidspunktet. Husk, du trenger ikke løse problemet. Still heller åpne spørsmål. Da føler den andre seg sett. 

Fortell gjerne at du har gruet deg til samtalen – da er dere i gang. Du kan tilby praktisk hjelp og prate om det vanskelige samtidig. Noen synes det er lettere å prate i bilen, eller når en går tur. Fysisk aktivitet og hjelp til praktiske gjøremål er viktig for den som er rammet av sorg – altså vinn-vinn.
Når du lærer å snakke om det som er vanskelig, vil du bli sterkere og mer følsom. 

Mental trening er like viktig som fysisk trening. Begynn med disse enkle ordene: Hvordan har du det, egentlig?
Tårer er ikke tegn på svakhet – de er tegn på liv!

Kilde: Terapeut Kate Elin Søyland

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: