- Jeg haaaater måker, utbasunerte Odd Børretzen for noen år siden. Morten Abel derimot, han har sansen for dem. Faktisk så mye at han har plassert en skeptisk utgave av arten på coveret - fordi han synes at måker og mennesker har mye til felles.

Måker og mennesker lever i en tøff verden, og må kjempe for tilværelsen. Some of us will make it, erklærer musikeren håpefullt med platetittelen. Implisitt forteller dette imidlertid også at noen ikke klarer seg. Morten synger om mange i den siste gruppa, lurvete løsfugler som pepres ned av livets haglladninger.

Some of us will make it er en lett gjenkjennelig Abel-plate, som popper, slentrer og danser avgårde. Abel synger bedre enn på lenge, og vi slipper tullete horror-låter som forrige plates The Birmingham Ho. Takk for det! Fortsatt har han en helt egen måte å synge engelsk på, men det er til å leve med. Tankene sendes til September Whens lydbilde, og vi minnes på at Morten Abel er en svært kompetent låtsnekker.

Plata er stappfull av musikalske lån og referanser, både til Abels eget materiale, og andres gylne musikklinjer. River Phoenix har for eksempel et gitarriff som glatt kunne sneket seg inn hos DumDum Boys, mens Waiting at the Gate har et umiskjennelig snev av Springsteen-i-ballademodus. Her og der høres Tom Petty.

Sorgmuntre tekster møter bølgende melodier, Abel følger sine musikalske innfall og leker seg med poptradisjoner og melodibrudd. Resultatet er en fin popplate som ofte overrasker, selv om de store livsendrende poplåtene ikke er til stede i denne omgang.