Alkoholisme:

Må du drikke i dag, mamma?

Det spørsmålet stilte tenåringene hennes hver dag. Men Nina ville være i fred med alkoholen sin, og ble bare irritert.

ALKOHOLISME: Nina Anett Lea drakk tett i mange år uten å innse at det var hjelp bort fra alkoholen hun trengte. FOTO: Privat
ALKOHOLISME: Nina Anett Lea drakk tett i mange år uten å innse at det var hjelp bort fra alkoholen hun trengte. FOTO: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

– Jeg husker godt første gang jeg smakte alkohol. Det var på Hamar, jeg var 17 år og drakk min første øl. Jeg likte med en gang følelsen alkoholen ga meg. Jeg opplevde å bli avslappet, tryggere, mer selvsikker og turte å prate mer, sier Nina Anett Lea (50) fra Kongsvinger. Hun snakker med KKs journalist på Teams.

– Nå innser jeg at varselklokkene burde ringt allerede da, men som ung var jeg bare glad jeg hadde funnet noe som passet så godt for meg.

I begynnelsen festet Nina sammen med vennegjengen i helgene, det var ikke noe spesielt med det. Men ganske fort kjente hun at det var viktig å få i seg tilstrekkelig mengde, slik at hun ble full nok. Hun hoppet av videregående, ble samboer, fikk to barn og giftet seg med barnas far. Datteren Elise er i dag 27 år og sønnen Fredrik er 24. Nina er skilt fra barnas far.

Ninas barn og hennes mor har godkjent at de omtales i artikkelen.

- Dette er meg som 17 åring da jeg begynte å smake alkohol og festingen startet. FOTO: Privat
- Dette er meg som 17 åring da jeg begynte å smake alkohol og festingen startet. FOTO: Privat Vis mer

Bare én ting gjorde at hun slappet av

– Til tross for manglende utdannelse, fikk jeg gode jobber med mye ansvar. Som 28 åring var jeg leder med ansvar for cirka 20 ansatte. Dette var i en døgnåpen bensinstasjon med gatekjøkken, og jeg opplevde jobben som krevende. Den gangen var det også et utstrakt salg av kontantkort til mobiltelefoner, sier Nina.

– Jeg gledet meg til helgene, da kunne jeg drikke vin til maten med god samvittighet.

Nina var tobarnsmamma med god lederstilling og et tilsynelatende perfekt liv, men etter hvert kjentes dagene tyngre og tyngre. Stress, høye krav og en følelse av ikke å innfri forventninger tok overhånd. Hun klarte ikke å håndtere hverdagen, og vinflasken ble ikke lenger spart til helger. Alkohol var gulroten som fikk Nina til å komme seg gjennom arbeidsdagen.

– Bare én ting kunne få meg til å koble ut; det neste glasset, sier Nina.

Hun forteller hvordan skuldrene senket seg og følelsene flatet ut når alkoholen gled ned gjennom halsen. Hun følte hun fortjente den trøsten, så hardt som hun sto på.

– Å drikke ble min eneste fluktvei ut av en tilværelse jeg ville bort fra. Men ingenting ble bedre da jeg byttet jobb. Jeg var med på å starte en butikk her på Kongsvinger og drev den i 13 år. Krav og forventninger opplevdes som skyhøye, og alkoholmisbruket eskalerte.

DATTER: - Elise og jeg på ferie sammen i Hellas i høst. FOTO: Privat
DATTER: - Elise og jeg på ferie sammen i Hellas i høst. FOTO: Privat Vis mer

Prøvde å bevare fasaden

Ninas barn hadde for lengst begynt å klage på at mamma drakk så mye. De merket at hun endret seg med alkohol innabords, og det eneste de ønsket var en edru mamma. Som tenåringer spurte Elise og Fredrik stadig om mamma måtte drikke. De snakket også mye med mormor, som var fullt klar over datterens misbruk. Nina ville ikke innrømme at hun hadde et problem, og begynte å gjemme alkoholen.

– Kan du ikke heller ha glasset fremme, spurte tenåringene.

De hadde for lengst skjønt at selv om Nina nippet pent og pyntelig til vinglasset på stuebordet, smugdrakk hun på rommet sitt.

Med denne livsstilen våknet Nina sliten hver morgen før jobb. Da hun ble sykmeldt i 2017, fikk Nina enda større mulighet til å drikke. Forpliktelsene i forbindelse med jobb var borte, men det var ikke suget etter alkohol. Fremdeles var fasaden viktig for Nina, og hun isolerte seg mer og mer for å forhindre at fasaden sprakk. Det holdt at barna, moren og legen visste at hun drakk.

Når moren eller barna begynte å mase, ble Nina irritert. Hun ville være i fred med alkoholen sin. Elise ringte inn bekymringsmeldinger til legen, som også ga Nina klare råd om å drikke mindre.

Det året hun var sykmeldt kjempet Nina med å få ned det første glasset med rosévin om morgenen. Det kom gjerne opp igjen, men hun ga seg ikke før alkoholen satt og hun fikk kontroll over skjelvingene. Nina hadde ingen matlyst, hun følte seg utbrent og ulykkelig.

PÅ TUR: - Fra en Hellas-tur hvor jeg hadde begynt å bli litt for glad i virkningen og "pausene" alkoholen ga meg. FOTO: Privat
PÅ TUR: - Fra en Hellas-tur hvor jeg hadde begynt å bli litt for glad i virkningen og "pausene" alkoholen ga meg. FOTO: Privat Vis mer

Ville lære å drikke normalt

– Allerede i 2016, før jeg ble sykmeldt, gikk jeg til samtaler på DPS her i Kongsvinger. Psykologen mente jeg var deprimert. På hjemveien gikk jeg innom polet, jeg klarte ikke å slappe av uten alkohol, sier Nina.

– Til slutt løy jeg så mye, at jeg nesten trodde på det selv.

Nina måtte jevnlig levere PEth-prøver, som viser alkoholinntak over tid. Hun fikk beskjed om at hvis disse prøvene ikke ble bedre, ville hun miste retten til å kjøre bil. Hun fortsatte å drikke hele 2017. Hun opprettet profil på Tinder, og gjorde mye hun senere har skammet seg over.

Da Nina gikk over på AAP etter ett års sykmelding, fikk hun ikke flere forbrukslån. Hun var trist, ensom og syk, og kom til et punkt da hun innså at dette ikke gikk lenger.

Julen 2018 innrømmet Nina at det var alkoholen som styrte livet, hun hadde mistet seg selv til rusen, og slik ville hun ikke ha det. Hun verken klarte eller ville gå tilbake til jobben. I løpet av alle årene med alkohol, hadde Nina også flere innleggelser på medisinsk avdeling, blant annet en gang hun fikk et slags anfall og bet seg i tunga så blodspruten sto.

– Jeg bestemte meg for å søke hjelp, uansett hvor skamfullt det var. Jeg trodde at jeg skulle lære å drikke normalt. Jeg ble lagt inn til avrusning 11. april 2019, de første dagene var jævlige. Etter ti dager på avrusning, ble jeg innlagt på Trasopklinikken i Oslo. Der ble jeg i tre måneder. Cirka midt i oppholdet måtte jeg innrømme at jeg er alkoholiker og aldri kan smake alkohol mer. Det har vært en tøff, men helt nødvendig reise, sier Nina, som gjennom behandlingen ble introdusert for 12-trinnsmetoden og Anonyme Alkoholikere.

– AA-møtene er fremdeles veldig viktige for meg, jeg pleier å gå to ganger i uka, sier Nina.

HELLAS: - Opplevelser og reising har det blitt en del av for å lage nye minner. Hellas og Athen er favoritt FOTO: Privat
HELLAS: - Opplevelser og reising har det blitt en del av for å lage nye minner. Hellas og Athen er favoritt FOTO: Privat Vis mer

Trening og skriving

Nina har skrevet og trent seg gjennom bort fra rusen. Begge deler gjorde hun i utgangspunktet for sin egen del, det var en måte å komme gjennom de tunge dagene på. Hun innså at både trening og skriving også ble en viktig del av tilfriskningen, både fysisk og mentalt.

– I desember 2018 var jeg så syk at jeg nesten ikke kunne gå. Jeg begynte forsiktig å løpe på mølla, og i september 2019 løp jeg én mil i Oslo Maraton, sier Nina og smiler.

– Det ga en enorm mestringsfølelse, og trening er nå en viktig del av hverdagen min.

Nina forteller at det var vondt å rippe opp i alt det gamle, vonde, å lese dagboknotater og kjenne på de vanskelige følelsene. Men det var helt nødvendig for å kunne skrive en ærlig bok om alkoholmisbruket.

Bokas tittel er «Må du drikke i dag, mamma?». Nina ga den ut på eget forlag i 2021.

TRENER: - Jeg trener jevnlig, det ble min vei bort fra alkoholen. FOTO: Privat
TRENER: - Jeg trener jevnlig, det ble min vei bort fra alkoholen. FOTO: Privat Vis mer

I dag skal jeg ikke drikke

Selv om Nina har vært tørrlagt i mer enn tre år, er hun svært klar over hvor lett det kan være å falle tilbake. Hun vet at et eneste lite glass kan være nok til at hun raser utfor stupet igjen, noe hun absolutt ikke vil.

– Jeg er ydmyk og takknemlig overfor barna mine, mamma, leger og behandlere, som har sett meg og gitt meg sjansen til et nytt liv, sier Nina.

– Hver eneste morgen sier jeg til meg selv at jeg ikke skal drikke i dag. Kanskje må jeg si det resten av livet. Gjennom AA og 12-trinnsprogrammet får jeg nødvendige påminnelser. Vi er en fin gjeng som møtes, mennesker som betyr mye for meg. Hvem som deltar og hva som blir sagt, blir mellom oss.

Nina synes det er godt endelig å være åpen om den skambelagte avhengigheten. Hun opplever en form for drikkepress ute, og er glad hennes omgangskrets nå vet at hun ikke skal ha alkohol. Andre kan spørre hvorfor hun ikke drikker, noe Nina ikke synes fremmede har noe med. Hun har ingen problemer med at andre koser seg med et glass, men unngår fyllefester.

Flere gylne øyeblikk som edru

– Jeg passer ikke som leder med mye ansvar, og har nå tatt utdanning som helsesekretær, sier Nina.

– Men jeg føler meg ikke klar for å jobbe. Jeg merker at så fort kravene kommer, kaver jeg meg opp, og nå har jeg ikke lenger alkoholen å døyve følelsene med. Jeg har ikke hatt en eneste sprekk siden jeg ble utskrevet fra Trasopklinikken, og min viktigste jobb nå er å skape meg et godt liv som edru, uten å være til belastning for noen.

Nina har et nært og godt forhold til barna sine. Hun kan ikke gjøre noe med det som allerede har skjedd, men hun kan være den mammaen hun ønsker å være resten av livet. Hun har også fått tilbake det varme forholdet til sin egen mamma. Da Nina ble edru, ble hun også kjæreste med en mann hun har kjent i 30 år. Den første julen valgte hun å feire sammen med ham, for å bryte mønsteret fra tidligere julefeiringer. Nå har hun ingen problemer med slike markeringer.

– Jeg har blitt mer selektiv når jeg velger aktiviteter, og oppsøker ikke steder med bare vonde minner fra et alkoholisert liv, sier Nina.

– Jeg prøver tvert imot å skape nye minner og gjøre andre aktiviteter. For det er jo så utrolig mye gøy jeg kan gjøre når jeg ikke skal planlegge det neste glasset.

Nina forteller om spennende reiser, om brettseiling og kajakkpadling. Hun legger merke til småting, som hun ikke så før. Hun har til og med holdt foredrag for ansatte på medisinsk avdeling. Nina er klar på at det ikke hjelper å ta fra noen alkohol, vedkommende må ønske å slutte for sin egen del.

– Jeg håper jeg kan motivere andre som sliter til å se at det faktisk går an å ha et flott liv, helt uten alkohol. Det tok altfor mange år før jeg selv skjønte det, men nå er jeg her, og her skal jeg bli, avslutter Nina med et stort smil.

– Nå har jeg også fått tilbake retten til å kjøre bil, og jeg gleder meg til fine opplevelser i fremtiden, både alene, og sammen med de som betyr så mye for meg.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer