- Det var vanskelig. Jeg var smart, men for lat til å bli en intellektuell. Jeg prøvde meg som skuespiller, men likte ikke skuespillere. Bøker kunne jeg ikke skrive. Så da ble jeg musiker likevel, forteller Martha Wainwright med et smil.
Heldigvis. Martha Wainwright har en nydelig soveromsstemme, skriver triste, stygge tekster som handler om livet, kjærligheten, depresjoner og det som hører slikt til. Med gitaren som basis blander hun folk, pop, litt streif av franske viser og hint av jazz på en plate en rekke kritikere har plassert på sine årsbeste-lister.
Martha er søsteren til Rufus Wainwright, og datteren til folklegende Loudon Wainwright III og Kate McGarrigle, den ene halvparten av duoen Kate & Anna McGarrigle. Gode musikalske gener gjorde imidlertid ikke jobben alene, slik Martha hadde håpet på.
- Jeg begynte å synge ganske sent, jeg holdt det for meg selv fordi jeg var veldig redd for å mislykkes. Etter hvert fant jeg ut at jeg kunne synge, og skrev gode tekster og etter å ha jobbet mye sammen med min bror, begynte jeg å gjøre egne konserter. Jeg ga ut noen ep'er og folk begynte å etterlyse en fullengder, forteller Martha.
Plateselskapene var tvilende i begynnelsen. De syntes det var altfor vanskelig å båssette den kanadiske artisten som ikke ville inngå kompromisser og bli slepen popbabe. Men så løsnet det, debuten som bærer Marthas navn kom ut, og ble raskt en kritikerfavoritt.
- I låta Factory synger du "These are not my people, I should never have come here". Det virker som om denne setningen er albumets røde tråd?
- På mange måter er den nok det. Sangene mine er veldig personlige og utleverende, og handler i stor grad om ensomhet, det å ikke vite hvem du er eller hvor du skal, og følelsen av å være på feil sted med feil folk. Følelsen av å være litt fortapt.
Factory er en av de sterkeste sporene fra Marthas debutplate, og det er ifølge artisten selv ingen tilfeldighet.
- Jeg skrev Factory etter å ha tilbragt dagen i et industristrøk i Californina fullt av underbetalte og utnyttede arbeidere og sleipe industriherrer. For å få opplevelsen litt på avstand gikk jeg ned på stranda om kvelden og skrev en ny låt. Med meg hadde jeg en gitar jeg hadde lånt i studioet jeg var innom - det var Bob Dylans gitar, som han hadde gitt bort til studioeieren. Følelsen var faktisk ganske spesiell, jeg burde skrive flere sanger på lånte gitarer, jeg tror det tilfører musikken en ekstra dimensjon.
Etter en neddempet, trist plate preget av Marthas egen sinnstilstand ("Jeg er ikke melankolsk, jeg er deppa!") ser Wainwright ikke bort fra at neste plate kan ha en litt annen brodd.
- Det er befriende å skifte fokus litt når man tenker mye på seg selv. Jeg tenker mye på politiske og samfunnsmessige forhold og selv om jeg aldri kommer til å skrive politisk musikk, kan det være at neste plate kommer til å handle om noe annet enn bare meg selv, sier Martha.
Hun ser på seg selv som feminist.
- Vi lever definitivt i «a man's world», og det provoserer meg stadig. For meg er bare det å innta en scene en feministisk handling, et statement. At jeg tar stor plass provoserer. Jeg merker at mange menn ikke forstår musikken min og både personlig og privat oppfatter de meg som skummelt ærlig og litt desperat. Jenter som er vimsete, überfeminine og utsletter seg selv når de møter en ny fyr ser ut til å ha lettere for å få seg en kjæreste. Heldigvis blir de dumpa ganske kjapt også, avslutter en leende Martha Wainwright.
