<strong>TUNGT Å BÆRE:</strong> - Det er en altfor tung hemmelighet å bære så lenge, forteller Kari. Det tok sytten år fra overgrepene startet, til hun klarte å fortelle om det. FOTO: Astrid Waller
TUNGT Å BÆRE: - Det er en altfor tung hemmelighet å bære så lenge, forteller Kari. Det tok sytten år fra overgrepene startet, til hun klarte å fortelle om det. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Overgrep mot barn

- Mamma gjorde plass til at jeg kunne fortelle det

De ble begge misbrukt. Sytten år etter misbruket startet, ropte Kari det ut. Emilie ropte det ut i søvne.

Publisert
Sist oppdatert

- Helt siden jeg var liten, har jeg har hatt en magefølelse på at det ikke var riktig det som skjedde, men det tok 17 år før jeg klarte å fortelle om det. Det har vært en langsom modningsprosess å forstå hva jeg ble utsatt for og hvordan det har påvirket meg.

- Jeg var bare fem år da det startet. Jeg kjenner voksne som har blitt voldtatt i voksen alder - de begynner å se innover, etter om de har gjort noe feil. Det gjorde jeg som barn også, men du har ikke ordene. Jeg visste ikke hva jeg skulle si og var redd for å bli tatt for å gjøre noe galt. Så kommer skammen. Om man ikke sier noe med en gang, er det på en måte for sent. Tar man det med en gang, føles det bedre.

- Jeg ble som et uvær

- Skal du ta det senere, passer det aldri. Så vil man på en måte legge det bort, at det ikke skal ta plass. Da jeg var tenåring var det viktig at det ikke skulle påvirke meg i det hele tatt. Jeg prøvde å skyve det bort.

- Det var da jeg fikk min første kjæreste, og skulle ha sex med han, jeg forstod hvor feil det var, det slektningen hadde gjort med meg. Jeg ble så redd for at kjæresten min skulle merke noe på meg, og skjønte at sånn skal det jo ikke være. Jeg holdt det så tett til hjertet for jeg ville ikke at det skulle definere meg.

- I kjæresterelasjonen ble jeg som et uvær. Det ble vanskelig å være fysisk og å ikke være fysisk, ble vanskelig det også. Årene fra jeg var 18 til 22, var spesielt krevende. Her hadde jeg jobbet med å holde det på avstand, men så kom det snikende, og det verste var at jeg ikke forsto hva som skjedde.

<strong>FOTO:</strong> Astrid Waller.
FOTO: Astrid Waller. Vis mer

- Mestringstrategiene mine har vært å kjøre meg selv hardt, med både trening og studier. Jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle si det. Skal man koke te eller finne fram en flaske vin? Så kommer den andre stemmen: «Du overdramatiserer. Det blir bare mye styr.» Det er styggen på ryggen.

- Det var mamma som på en måte gjorde plass til at jeg kunne fortelle det. Jeg gikk på Krigsskolen i Oslo og var hjemme i Tromsø på påskeferie. Det hadde vært mange situasjoner der jeg var oppfarende, der mine reaksjoner ikke var proporsjonale med situasjonen - slik var det denne påsken også.

- Mamma forstod ikke hvordan en som hadde fått til så mye kunne være så ulykkelig. Da skjønte jeg at alle mine forsøk på å skjule det ødela mer enn det løste noe. Jeg ropte det. «Du skulle bare ha visst hva han har gjort med meg i så mange år! Han har misbrukt meg!»

- Jeg ble innlagt i tre måneder

- Jeg stod i stua da jeg ropte det, og løp inn på et av soverommene og ble liggende på gulvet i tre timer. Da det ramla ut ble det sjokktilstand. Moren min, min daværende samboer og lillebroren min var der. Jeg prøvde å roe det hele litt ned, som et plaster på såret.

- Du vil ikke det skal være sant. Alle mine mareritt om hva som kom til å skje, har skjedd: Å ikke bli trodd og at familien skulle splittes. Mamma og mine nærmeste tror på meg, men for noen er det vanskelig å tro på. Jeg tror man vil beskytte seg selv. Det kan jeg forstå, men det gjør det vanskeligere å stå i for meg.

- Jeg anmeldte høsten 2015, da jeg var 22 og hadde blitt troppssjef. Jeg hadde hørt at det statistisk sett er én av fire som har opplevd overgrep. Jeg stod og så på de vernepliktige jeg hadde ansvar for, og tenkte at jeg ikke kunne la være å gjøre noe med det. Det regnet den dagen jeg anmeldte. Jeg gikk inn på politistasjonen og gikk ut igjen . «Da var det gjort, nå kan livet gå videre», tenkte jeg.

- Siden har jeg tenkt at mye kunne ha blitt annerledes om en av politimennene hadde tatt en prat med meg om hva jeg kunne forvente videre. Eller at jeg hadde fått et telefonnummer jeg kunne ringe. Jeg tenkte at min jobb var gjort, men det var jo feil. Å anmelde fikk noen ekstreme konsekvenser.

Kari (27), kaptein i Hæren

  • Ble misbrukt av en slektning i barndommen. Anmeldte da hun var 22 år. Slektningen tilstod i det første avhøret - men tilståelsen ble kjent ugyldig, da lensmannen hadde glemt å gi han tilbud om advokat.
  • Mannen ble frikjent i tingretten, men i første runde dømt til to års fengsel i lagmannsretten, samt en erstatningsplikt på 300.000 kroner. Men han anket til Høyesterett, som kjente dommen ugyldig og sendte saken tilbake til lagmannsretten for ny behandling.
  • I 2019 ble han frikjent på grunn av manglende bevis, men dømt erstatningspliktig for 397.000 kroner, for minst tre tilfeller av seksuell handling . Han anket erstatningsdommen til Høyesterett, som avviste anken i januar i år.
  • Retten klarte ikke å bevise at overgrepene mot Kari var seksuell omgang, og overgriperen ble frikjent. Han ble dømt til å betale erstatning fordi beviskravene der er for lavere.
  • Behandlere ved Universitetssykehuset Nord-Norge, er ikke i tvil om at Karis traumer, sperrer, angst og depresjoner skyldes de omfattende overgrepene. (Kilde: nrk.no)
  • Kjemper for: Å oppheve foreldelsesfristen for dom for seksuelle overgrep, og at politi og rettsvesen skal bli mer bevisste på den belastningen det er å anmelde overgrep.
  • KK har vært i kontakt med slektningens advokat, og gitt både advokaten og slektningen anledning til å uttale seg i saken. Ingen av dem har kommet med noe tilsvar.
  • Til NRK uttalte advokat Ivar Blikra følgende i mars: Min klient har i brev til Kari og i tre rettsinstanser beklaget at han utsatte henne for grenseoverskridende og straffbare handlinger. Saken er tragisk for de involverte og storfamilien.

- Utover våren ble jeg syk, først fysisk, så psykisk, jeg var helt flat. Da ble mamma bekymret og tok meg med til akutten. Det tok to år før jeg fikk jevnlig behandling. Jeg var innlagt i tre måneder, det har nok reddet meg. I terapien lærte jeg at alle reaksjonene jeg hadde var helt normale. Jeg trodde jeg var blitt et monster, som hadde kastet ut kjæresten annenhver uke - jeg trodde jo han var farlig. Men nå fikk jeg begreper som hjalp meg til å sette ord på følelsene.

- Bare dette med at det finnes triggere - at noen tar på deg for eksempel, eller det kan være et blikk eller en lukt som plutselig kan utløse mange reaksjoner. Når man ikke vet det, reagerer man som om det er farlig. Nå som jeg vet det, er det fortsatt vanskelig. Men jeg kan si at “når du gjør sånn, så er det ikke noe galt med deg, det er jeg som henger igjen i fortida”. Jeg har også fått psykomotorisk fysioterapi, det har vært veldig bra for meg. Det sitter jo i kroppen.

- Med en så stor hemmelighet, og med så store vansker med å fortelle om det, både før og nå, blir man også grunnleggende ensom. Ved å fortelle om dette nå, håper jeg færre kan kjenne på ensomheten.

<strong>ANMELDTE:</strong> -Ville jeg fortsatt ha anmeldt, har noen spurt. Ja, men jeg hadde forberedt meg bedre og bedt om mer hjelp. FOTO: Astrid Waller
ANMELDTE: -Ville jeg fortsatt ha anmeldt, har noen spurt. Ja, men jeg hadde forberedt meg bedre og bedt om mer hjelp. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg vil leve, ikke bare overleve

- Rettsprosessen tok fire år. At det skulle ta så lang tid, hadde jeg aldri trodd. Jeg skjønner det er lett å tenke at en slik sak ikke har noen hast når den anmeldes så lenge etterpå - men det har den jo for den det gjelder. Du kommer deg ikke videre. Når man har kommet seg så langt i livet, er det synd om det er rettsprosessen som skal knekke deg.

- I rettssalen ble jeg behandlet som en voksen, men det var det lille barnet det handlet om. Man må aldri glemme barnet, uansett hvor voksen man er. Jeg lekte «boksen går» da misbruket startet. Det er sånne ting jeg tenker er viktig for de som skal dømme å minne seg selv om. Å spørre seg selv hvor høy personen var da det skjedde. Hvor mye klarte hun å formulere? Å anmelde har - for å si det rett ut - kostet mer enn det smaker. Akkurat nå føles det som at det har kostet for mye.

- Jeg har prøvd å holde fast i at jeg kanskje om ti år vil tenke at det var verdt det. Man husker heldigvis mest av det gode. Jeg håper det vil kjennes verdt det en gang i framtida. Gjennom behandlingen har jeg møtt flere andre som har vært utsatt for overgrep. Sånn sett kjenner jeg veldig på at denne kampen må man bare ta, om man har krefter til det. Men jeg klandrer ingen som ikke anmelder.

- De vanskelige minnene er mindre tilgjengelige nå som jeg har delt de høyt i rettssalen. Men hver morgen lurer jeg på hvordan jeg skal stå opp og leve dagen uten at den er preget av fortida. Du våkner i sjokk. Akkurat i det sekundet du våkner, husker du ikke det som har skjedd - så slår det inn. Hver dag er en kamp. Det rare er at du blir vant med det.

- Det største erfaringen jeg har gjort meg, er at det er kun er jeg selv som gjør livet verdt å leve. Jeg har valgt å leve, så da må jeg også gjøre det. Det er mitt mål nå, å gå fra å overleve til å leve.

Emilies historie: - Jeg forsøkte å vise små tegn

Fra hun var seks år, ble Emilie utsatt for overgrep av stefaren. Fram til leirskolen i sjette klasse, da hun ropte i søvne.

<strong>EMILIE:</strong> - Det tar lang tid å fri seg fra skyldfølelsen. FOTO: Egil Håskjold Larsen / Sant &amp; Usant
EMILIE: - Det tar lang tid å fri seg fra skyldfølelsen. FOTO: Egil Håskjold Larsen / Sant & Usant Vis mer

- Det tar i snitt 17 år før den som har vært utsatt for overgrep, klarer å snakke om det. Hvorfor tror du det tar så lang tid for mange?

- Jeg opplevde en stor skam i det å ha vært med på å holde det hemmelig, latt det pågå. Det at jeg ikke klarte å si ifra tidligere eller stoppe det, ga meg enda mer skam, og gjorde det vanskeligere å si ifra. Overgriperen har ofte brukt mye tid på å legge skyld hos offeret, og den skyldfølelsen tar det lang tid å fri seg fra. Det gjør det vanskelig å bryte ut.

- Overgriperen har ofte en voldsom kontroll over offeret. Det er en maktforskjell mellom et barn og en voksen, og det utnytter overgriperen. Det kan være snakk om bruk av løgner, «dette er noe alle opplever» eller det kan være trusler om å enten gjøre dem vondt eller skade deres nærmeste. De bruker den naturlige kontrollen de har over barnet til å forstørre frykten og styre den. Overgrep er et tabu. Det er ikke noe man vil snakke om. Den tausheten og usikkerheten gjør at mange kanskje frykter at de ikke vil bli trodd dersom de forteller.

- Jeg forsøkte å vise små tegn, som å si at jeg hadde vondt i hoftene mine, men det var det ingen som plukket opp eller forstod. På skolen sa jeg en gang at jeg var morgenkvalm. Da det ble feid bort som en litt dum kommentar, følte jeg bekymring rundt å skulle fortelle mer. Jeg gjorde også alle ting veldig sakte, i håp om at de skulle forstå noe.

Emilie (22)

  • Ble misbrukt av stefaren fra hun var seks til tolv år. Han ble anmeldt da Emilie var tolv, og dømt til seks års fengsel.
  • Emilie forteller også sin historie i dokumentarfilmen «Alt det jeg er»
  • I forlengelse av filmen er det også utviklet et digitalt prosjekt for lærere og kommuner for å øke kompetansen om overgrep og handlingsmulighetene man har når barn forteller om overgrep. Les mer på altdetjeger.no.
  • Kjemper for: Å være en stemme for andre barn og unge som står i samme situasjon - og si til dem at de ikke er alene.

- Hvor lang tid brukte du?

- Overgrepene mot meg startet da jeg var rundt seks år gammel. Det var først da vi hadde seksualundervisning i sjette klasse at jeg forstod at det som skjedde hjemme hos oss ikke var vanlig. Læreren fortalte om to voksne som har sex. Jeg så ned i boka og ble klam i hendene, mens det som skjedde hjemme snurret rundt og rundt i hodet mitt, som en film jeg ikke forsto.

- Han snakket om sex og om å elske hverandre. For meg var sex noe helt annet. Etterpå følte jeg en enorm tristhet og var utrolig forvirret. Så ble jeg sint på læreren. For ham var sex noe fint, men for meg var det stygt.

- Fortsatt visste jeg ikke at det var ulovlig det jeg levde med, eller at det het seksuelle overgrep. Fem måneder senere varslet jeg, på leirskolen.

<strong>HEMMELIGHETEN SPRAKK:</strong> Emilie gjorde alle ting sakte i håp om at noen kanskje skulle forstå. Da hun var tolv, sprakk den store, mørke hemmeligheten. FOTO: Andrea Gjestvang / Sant &amp; Usant
HEMMELIGHETEN SPRAKK: Emilie gjorde alle ting sakte i håp om at noen kanskje skulle forstå. Da hun var tolv, sprakk den store, mørke hemmeligheten. FOTO: Andrea Gjestvang / Sant & Usant Vis mer

- Hva var det som gjorde det vanskelig?

- Først og fremst var det frykten for ikke å bli trodd og skammen over å fortelle om det. Jeg var også redd for konsekvensene dersom jeg ikke ble trodd, eller at han fant ut at jeg hadde fortalt det til noen. Jeg var bare tolv, og visste heller ikke helt hva jeg skulle kalle det, eller hvordan jeg skulle fortelle det. Jeg hadde ikke noe språk for det.

- Hva var det som gjorde det mulig?

- Jeg fikk utrolig nok hjelp av et flashback. Jeg var på leirskole, og det var kun to dager igjen. Redselen for å dra hjem hadde nok festet seg. De andre jentene våknet av at jeg ropte i søvne. Der og da bestemte jeg meg for å fortelle alt. Jeg ba jentene om å ikke si noe til læreren, men det gjorde de. Heldigvis.

- Hvordan var det for deg å fortelle om overgrepene?

- Da jeg fortalte læreren min om det som var blitt min store hemmelighet, var jeg redd for å dø. I seks år var jeg blitt manipulert og hadde levd i frykt for at han ville gå etter den ene søsteren min, moren min, eller bare skade meg mer.

- Jeg var også blitt et veldig stille barn med en konstant frykt for å gjøre noe feil. Jeg snakket bare dersom noen tok kontakt med meg. Det var derfor skummelt i seg selv å skulle lede en samtale. Mens jeg snakket, hørte jeg hele tiden en stemme som sa at «nå bør du ikke si noe mer». Det var tungt å fortelle, også fordi opplevelsene den gang var så nær i tid.

- Hvordan ble du møtt da du fortalte?

- Da jeg hadde fortalt alt til læreren min, ble jeg redd for at jeg hadde sagt det til feil person, at hun tenkte at jeg var en som fortalte noe som ikke var sant, og at hun kanskje ville kontakte han.

- Da leirskolen var ferdig, skulle jeg heldigvis bo hos min far og ikke der stefaren min var. Mandagen etter hentet læreren min meg under gymtimen. Hun ville at jeg skulle fortelle historien en gang til, denne gangen til en spesialpedagog som jobbet på skolen. Så ble jeg tatt med til politistasjonen, der jeg fortalte om overgrepene enda en gang. Jeg skammet meg voldsomt og følte på mye på skyld.

- Hva har åpenheten betydd for deg?

- Frem til jeg begynte å jobbe med filmprosjektet, var det kun noen få jeg snakket åpent med om min historie. Jeg ble fortsatt møtt med mye taushet. Jeg ville snakke om det, men følte at det var ingen som ville lytte. Jeg ble sittende med mange tanker alene. Tenkte de at jeg allerede var så ødelagt at det ikke var noe håp? At det derfor ikke var noen vits i å snakke om det? Eller at det var for mye for dem å ta inn over seg? Dette grublet jeg på. Jeg kjente også på en forventning om at jeg bare skulle legge det bak meg, og heller se framover. Det gir meg noen tanker om den kunnskapen man blir møtt med som utsatt.

- Det å være åpen om overgrepene har gitt meg en sorg i forhold til det jeg har mistet. Disse årene da jeg var barn som jeg ikke får tilbake. Samtidig har det gitt meg håp for fremtiden. Med åpenhetsprosjektet som filmen er, brenner jeg for å bidra til at flere kan være åpne, og å få oppleve at det ligger et håp om en god fremtid der.

- Takket være filmen har jeg det mye bedre nå. Den prosessen har vært til stor hjelp for familien min også. Vi har kommet hverandre nærmere. Sannheten var en stor hemmelighet, og det føltes som om vi hadde glassvegger mellom oss.

- Underveis i opptakene ble det etterhvert umulig for oss som familie å ikke forholde oss til det som hadde skjedd. Den åpenheten som kom i kjølvannet av dette, hjalp til å knuse disse glassveggene. Skammen som hadde vokst seg skyhøy med årene begynte å blekne i håpet fra lyset som hadde vært på den andre siden av glassveggen.

Omfattende overgrep

  • 9 prosent av alle kvinner har vært utsatt for voldtekt minst én gang i livet.
  • 1 av 5 jenter og 1 av 14 gutter oppgir å ha vært utsatt for seksuelle overgrep i barne- og ungdomsårene.
  • Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt i barndommen øker risikoen for alvorlige fysiske og psykiske helseplager.

(Kilde: Folkehelseinstituttet)

Bærer på det i 17 år

- Det tar i snitt sytten år før overgrepsutsatte forteller om det, bekrefter psykolog og forsker Helene Flood Aakvaag ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Det er mange og sammensatte årsaker til det, mener psykologen.

- Noen ønsker sterkt å legge det som har hendt bak seg, andre er redde for hva som vil skje om de sier noe, eller tror ikke det vil hjelpe å dele. Mange kjenner også på skam.

- Noen klarer seg fint, men mange sliter i etterkant. Det er en klar sammenheng mellom det å oppleve overgrep og å ha symptomer på forskjellige psykiske lidelser, som angst, depresjon og posttraumatisk stress. De som har opplevd overgrep har også økt risiko for å utsettes for nye voldshendelser, påpeker psykolog Flood Aakvaag.

Har du vært utsatt for overgrep finnes det likevel god hjelp å få, understreker hun.

- Man kan oppsøke (eller ringe) overgrepsmottakene eller hos tiltak som Dixi ressurssenter eller støttesentrene mot incest og seksuelle overgrep.

På dinutvei.no kan man lese om de forskjellige tilbudene og annen informasjon som kan være nyttig, og man kan ringe vold- og overgrepslinjen på telefon 116 006. Så om man vegrer seg for å snakke med familie eller venner, går det likevel an å kontakte disse tjenestene!

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet
Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer