Mamma på hjul:

Mamma i rullestol: - Jeg får ekstremt mange blikk

Hanne Øverli Eriksson (27) har opplevd at folk spør hvem som er mor til babyen i vogna og fremmede som følger etter henne for å hjelpe til.

MAMMA: Hanne var ikke i tvil om at hun ville bli mamma. At hun er lam fra livet og ned, skulle i hvert fall ikke stoppe henne. FOTO: Astrid Waller
MAMMA: Hanne var ikke i tvil om at hun ville bli mamma. At hun er lam fra livet og ned, skulle i hvert fall ikke stoppe henne. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

- Ja, altså, du får bare spørre meg om hva som helst altså!

Det skriver Hanne til meg på sms. Før telefonintervjuet har Hanne og jeg hatt mye kontakt på sms, der jeg har prøvd å legge premissene for dette intervjuet. Vi landet på: Å bryte stigmaet rundt folk som sitter i rullestol samt å stille de spørsmålene man ikke tør å stille, men som de aller fleste lurer på.

Og akkurat dét, var Hanne med på.

Forsoningen

- Hei, det er Hanne!

Gjennom telefonrøret aner jeg små babylyder som søker oppmerksomhet.

- Hun var bare sikkert spent på hvem jeg pratet med, svarer Hanne i andre enden av røret. Hanne er for tiden i mammapermisjon hjemme på Jessheim med sin 3 måneder gamle datter.

- Hun sover og spiser, så for min del har det vært en veldig enkel start på dette nye livet.

Men graviditeten og fødselen var ikke enkle. Det kommer vi tilbake til. Først må vi ta en svipptur til Honningsvåg i 2012. Da var Hanne Eriksson 17 år, og løping var hennes største hobby. Hun elsket å kjenne vinden ta tak i håret hennes mens hun jaktet kilometer på kilometer og svetten pipla i panna. Og det var nettopp på en løpetur, at Hanne merket at noe var galt.

- Under løpeturen vrikket jeg kneet mitt og det viste seg menisken min var ødelagt. To måneder senere gjennomgikk jeg en operasjon som dessverre ikke ble vellykket. Kneet mitt hadde stivnet helt, og jeg ble raskt lagt inn på sykehus.

Og situasjonen skulle forverre seg. Hanne fikk høy feber og kroppen hennes gjennomgikk flere anfall som varte bortimot en time. Under en av anfallene ble hun lagt på respirator da de ikke klarte å vekke henne. Da hun kom til seg selv igjen klarte Hanne verken løfte anklene, beina eller rumpa.

Hun prøvde å trene seg opp igjen, og i starten var legene optimistiske på at dette var noe som kom til å gå over. Men Hanne ble heller verre enn bedre. Etter 6 måneder var hun nå helt lam. Hun klarte verken tisse eller gå på do selv.

Hanne Eriksson var 17 år da hun ble lam fra livet og ned. FOTO: Astrid Waller.
Hanne Eriksson var 17 år da hun ble lam fra livet og ned. FOTO: Astrid Waller. Vis mer

Legene klødde seg i hodet. Hvorfor skjedde dette? Ikke før det hadde gått veldig lang tid, da hun var hos nevrolog i Sverige, ble hun utredet for Guillain-Barré syndrom. Og det var nettopp det som hadde rammet henne.

Ettersom det hadde gått over 6 måneder siden kroppen hennes sviktet for første gang, var det for sent å gå i gang med behandling. Det var ikke mer de kunne gjøre, og Hanne ble lam som 18-åring. For Hanne var det på en måte en lettelse å høre at legene ikke hadde flere valgmuligheter, for da måtte hun på ordentlig begynne å tilpasse seg det nye livet i rullestol. Samtidig ble det mange tårer i den perioden.

- Vennene mine og familien min kom på besøk hele tiden, og jeg følte aldri at jeg sto alene. De gråt sammen med meg, noe som også gjorde det enklere på sett og vis. Men ingen forteller deg hvordan du skal leve litt ditt som en 18-åring i rullestol, så det måtte jeg finne ut selv.

- Google kan mye, men ikke hvordan man skal klare seg som 18-åring som nylig har havnet i rullestol.

Et stabeist

Hanne kjente seg ikke igjen i historiene hun fant på nettet om andre unge mennesker som hadde havnet i rullestol. Hun var jo den samme Hanne, med de samme målene som hun alltid har hatt: Å flytte fra Honningsvåg og bli lærer. Likevel var hun klar over sine begrensninger, og bestemte seg tidlig for å bli sterk i resten av kroppen nå som bena hennes ikke lenger fungerte.

Hun meldte seg raskt på rullestolkurs, men var likevel fast bestemt på at ingen dørstokker skulle bort i hjemmet deres. Trappa skulle hun komme seg opp på egenhånd. Akkurat som før. Etter to år med kreative løsninger og et par knall og fall, gikk hun til slutt med på å si ja til heis.

- Jeg var et stabeist og ville være selvstendig. Før heisen ble satt inn brukte jeg hendene mine til å løfte meg opp trappen. Trinn for trinn. Det ble en del dips i løpet av den dagen kan du si! Det burde jo vært en parasesong av mesterens mester, haha. Dipsøvelsen hadde jeg naila, sier Hanne som lett tar 50 dips på rappen etter mye trening.

Tidlig lærte hun seg å mestre en rekke aktiviteter i rullestol, men var likevel klar på at dette ikke skulle prege hele livet hennes. Hun ville fortsatt reise, få seg kjæreste, studere og oppleve alt det livet hadde å by på. Hun skulle ikke bli boende i Honningsvåg.

- Ingen forteller deg hvordan du skal leve litt ditt som en 18-åring i rullestol. FOTO: Astrid Waller
- Ingen forteller deg hvordan du skal leve litt ditt som en 18-åring i rullestol. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Får ikke en «vanlig» orgasme

20 år gammel flyttet hun til Hamar og kom inn på lærerhøyskolen. Her fikk raskt god dialog med paramiljøet, og fikk prøvd ut en racingstol for første gang. Det tok ikke mange øktene før hun fant ut at det var racing hun skulle drive med. Her fant hun løpegleden tilbake, med vinden som blafra i håret hennes mens hun rulla avgårde. Endelig kunne hun kjenne på den euforiske treningsgleden igjen!

På en tur til Oslo traff hun sin nåværende kjæreste som ikke brydde seg om at Hanne satt i rullestol. Det var et samtaleemne som ikke engang dukket opp før en god stund etter at de hadde blitt sammen. Og samlivet deres fungerer på samme måte som hos alle andre, selv om Hanne sin kropp reagerer noe annerledes.

- Da jeg ble lam fikk jeg raskt time hos en sexolog og etterhvert en fertilitetsterapeut som forklarte meg grundig hvor ting ville oppleves og hvorvidt jeg kunne bli gravid eller ei. De tok tester på meg, men de var usikre på om et vaginalt samleie ville være godt nok for å få barn. Det måtte jeg bare prøve ut når jeg var klar for det.

- Hva angår det seksuelle, får jeg ikke en vanlig orgasme. Jeg kan nesten ikke huske hvordan en vanlig orgasme føles ut for å være ærlig! Men når jeg blir befølt andre steder enn der nede, kan kroppen min få orgasme. Det kjennes bare annerledes ut.

- Og ja, jeg merker når jeg når klimaks altså! Det skjer noe med kroppen, men ikke disse sammentrekningene som skjer ved en orgasme. Og dette varierer jo fra person til person på grunn av skaden de har. Det finnes ikke et fasitsvar på hvordan ting føles ut og oppleves for oss som havner i rullestol.

- Mange tenker kanskje at man ikke er mor når man sitter i rullestol. FOTO: Astrid Waller
- Mange tenker kanskje at man ikke er mor når man sitter i rullestol. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Ble naturlig gravid

26 år gammel ble Hanne gravid via vaginalt samleie. Og i hennes tilfelle ble det raskt et risikosvangerskap da hun ikke kunne føde vaginalt, samtidig som hun ikke kunne kjenne eventuelle smerter fra magen. Eller spark forøvrig.

Det var det kjæresten min Fredrik som først la merke til.

- Men etterhvert som hun snudde seg og beina havnet under brystpartiet, kunne jeg endelig ane spark fra den lille i magen.

Fra uke syv var Hanne inn og ut av sykehuset da hun slet mye med oppkast, og babyen ikke vokste optimalt. I uke 16 ble hun lagt inn på sykehuset med sonde og diagnotisert med alvorlig hyperemesis, men sonden kastet hun opp stadig vekk. Etter 30-40 besøk på Ahus bestemte legene seg for å legge inn Hanne i uke 32.

Annenhver dag fra uke 32 var hun på sykehuset for å få næring, og i uke 35 ble hun lagt inn på føden der hun ble satt på blodtrykksmedisin. Og nå var kroppen til Hanne svak. Den hadde vært gjennom noen tøffe uker uten næring. Babyen i magen hennes var derimot sterk nok til å komme ut, og i uke 36 ble det av den grunn planlagt keisersnitt.

Legene var dog usikre på epidural da Hanne ikke har mye følelse nederst i ryggen. De var redde for at nervestystemet hennes skulle oppleve smerte, og satte derfor epidural mye høyere oppe enn normalt.

Hanne ble bedøvd fra brystet og ned. Tross hun ikke har følelse i underkroppen sin, var det viktig for legene å se hvordan nervesystemet hennes ville oppleve selve fødselen, og derfor måtte også kroppen hennes være bedøvd.

Under operasjonen merket legene at livmora til Hanne ikke trakk seg sammen. Den fortsatte å blø, og Hanne mistet store mengder med blod. En sprøyte ble satt for å sette i gang sammentrekningen av livmoren, samtidig som hun fikk tilførsel av blod. Hanne selv var inn og ut av bevissthet da hun reagerte på noen av medisinene og tapte mye blod. Derfor erindrer hun lite fra selve fødselen.

- Men jeg husker at jeg kun fikk holde Ella i et og et halv minutt før hun ble tatt bort fra meg. Det var et utrolig fint øyeblikk.

Samboeren til Hanne fikk ansvaret for den babyen mens Hanne ble ferdigsydd og operert. Deretter fikk hun prate med lille Ella på Facetime som trengte varmebehandling da kroppen hennes var kjølig når den kom ut.

I fem dager var Hanne på sykehuset før familien kunne starte sitt nye liv hjemme. Og livet som småbarnsmamma? Det har vært mye bedre enn forventet.

- Hun gikk lett opp i vekt, amming går bra og hun sover som bare det, sier Hanne om livet med baby. FOTO: Astrid Waller
- Hun gikk lett opp i vekt, amming går bra og hun sover som bare det, sier Hanne om livet med baby. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Får mange blikk

- Før jeg fikk barn hørte jeg først og fremst alle skrekkhistoriene fra kjente; amming gjør vondt, ungen sover ikke på natta, dere lever på take away-pizza og får ikke tid til NOE.

- Men for vår del har det ikke vært sånn i det hele tatt! Hun gikk lett opp i vekt, amming går bra og hun sover som bare det. Men bare vent, sa vennene mine. Men hittil har det ikke skjedd noen endringer faktisk, sier Hanne som opplever livet som nybakt mamma som faktisk, ja, en dans på roser.

Men når hun ferdes i offentligheten med lille Ella opplever hun at det å være mamma i rullestol definitivt blir lagt merke til på både godt og vondt.

- Vi får ekstremt mange blikk på kjøpesenteret om jeg triller vogna og Fredrik går ved siden av meg. Fredrik kan ofte føle seg som en drittsekk da folk ser ut til å tenke at han burde ta vogna ettersom jeg sitter i rullestol. Men for meg er det helt naturlig å trille den selv!

Men det har ikke bare vært blikk hun har opplevd på kjøpesenteret når hun har vært der alene med Ella.

Det har til og med hendt at folk har kommet etter meg når jeg har gått inn på et toalett for å skifte på Ella. Et voksent par spurte til og med hvem sin unge det var. De tok det for gitt at den var adoptert, og kunne ikke skjønne at jeg hadde vært gravid. De var der for å hjelpe meg sa de, og se hvordan jeg håndterte dette...

Til og med på sykehuset var de usikre på hvordan de skulle behandle Hanne.

- Mange tenker kanskje at man ikke er mor når man sitter i rullestol, og vet ikke hva vi er i stand til å gjøre. Til og med på sykehuset var de usikre på hvordan de skulle håndtere situasjonen, og jeg fikk ofte spørsmål om jeg trengte hjelp til å dusje eller gå på do med babyen min. Til og med flere leger trodde jeg ikke hadde blitt gravid på naturlig vis. Også bekjente av meg har tenkt sitt om graviditeten, men de har aldri spurt meg direkte. Og det er nettopp derfor jeg kan tenke meg å snakke mer om dette.

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg gjør jo alt det andre funksjonsfriske foreldre gjør. Jeg har mammapermisjon, er på barseltreff, ammer, skifter bleier og annet. Det eneste som skiller meg fra dem, at jeg gjør alt dette på hjul. Jeg føler meg dog ikke som en annerledes mamma selv om folk rundt kanskje tenker at det er så imponerende alt det jeg får til. For meg er det fantastisk det alle mødre gjør. Og det burde ikke være slik at jeg er mer fantastisk eller imponerende bare fordi jeg gjør det fra rullestolen min.

Det er så mye stigma rundt det å sitte i rullestol, mener Hanne. Og mange tør som regel ikke å stille henne spørsmål de kanskje tenker at vil oppfattes feil. Derfor trenger vi mer åpenhet rundt dette, mener 27-åringen, som drømmer om å holder flere foredrag om livet i rullestol, og ikke da bare for andre som sitter i stol, men for alle.

- Man tenker kanskje at man mister hele livet sitt når man havner i rullestol, men alt blir ikke borte! Man må bare finne nye måter å tenke på, og komme i dialog med andre som sitter i stol. Og en ting som er viktig å poengtere- man er jo den samme personen, du har bare en mindre del av kroppen som fungerer.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer