Hvordan være i gleden over at ditt eget barn overlevde, når 77 mennesker døde? Hvordan finne tilbake til hverdagen, når du ikke kan forstå hvordan ditt eget barn kan gå videre med sitt liv, etter å ha blitt skutt etter, og sett vennene sine bli henrettet?
Elleve år er gått siden Anders Behring Breivik sprengte en bombe i regjeringsbygget som drepte åtte mennesker. Så skjøt han og drepte 69 ungdommer på AUF´s sommerleir på Utøya.
Nå kommer Elin Hesjevik med boken De heldige - om de komplekse følelsene etter den sommeren i 2011, da sønnen dro på ungdomsleir og kom hjem som en annen.
Lara mistet storesøsteren Bano på Utøya
Venninnen
Vi møter mor og sønn på skjerm, Elin på hjemmekontoret som lærer i Trondheim, hun jobber som lektor i matematikk og kjemi på Bybroen videregående skole.
Torbjørn sitter i Førde, der han jobber for LO. Elin sitter fremoverlent med underarmene som en lav mur foran seg. Torbjørn bruker et minutt på å få til bildet, har alltid en plan B, sier han.
- Hvor vil dere starte?
- Jeg pleier ofte å fortelle om den første telefonen, begynner Elin, før hun stopper opp, må legge ned bildet av sønnen.
- Jeg klarer ikke å ha Torbjørn i ansiktet når jeg snakker om det.
«Hvor lang tid tok det før dere fikk vite om han levde?» har mange spurte henne.
«Det var bare noen timer, men det var fryktelig lenge likevel», har hun svart.
«Så glade dere må ha vært for å få ham hjem!»
Elin stopper opp, blir stille.
- Vi var jo det, men … Det er fortsatt vanskelig å sette ordene på det. Det er noe med smerten over det tapte livet.
Boken har hun dedikert til Torbjørns gode venn Hanne. De to stod 25 meter fra hverandre da terroristen kom til pumpehuset. Hun ble skutt og drept der, mens Torbjørn klarte å flykte.
Elin stopper alltid ved graven hennes når hun er på Vestlandet.
Evig glad i deg står det på gravsteinen - de samme ordene hun sendte moren sin før hun ble drept, som en av de siste, mens redningsmenn og kvinner var på vei.
Telefonen
Da Torbjørn ringte moren den ettermiddagen i juli, var det fra en annens telefon, han hadde løpt fra sin egen. Han stod i kafébygget med en kamerat og åpnet pølsepakker som skulle kokes til middag, da de hørte lyden av skarpe skudd. Tretten av ungdommene ble drept der.
I panikk klarte Torbjørn å løp ned mot vannet, der han sammen med noen andre, forsøkte å gjemme seg bak en stein.
«Mamma, jeg har gjemt meg bak en stor stein» hvisket han da han ringte.
Men Elin klarte ikke å tro på ham, ordene ga ikke mening. Så mange ganger tidligere, hadde han tulleringt henne. En gang hadde han utgitt seg for å være faren til en av elevene hennes, klaget over hvilken elendig lærer hun var, nå ville han rapportere videre til rektor!
Nå antok Elin at dette var en sånn type telefon.
«Torbjørn du kan ikke tulle med slikt», svarte hun, mens blodet frøs til is i årene hennes, for han fortsatte å hviske, ble fortvilet over å ikke bli trodd, og sa han måtte legge på.
Mistet hver sin mann: - Vi vil elske livet slik de elsket oss
«Vit at jeg elsker dere alle»
Elin var på besøk hos en venninne den gangen, de hadde laget mat, skulle spise og kose seg. Nå var barnet hennes kanskje i livsfare. Hun ringte Torbjørns far, som ringte opp igjen det nummeret Torbjørn hadde ringt Elin fra, og hørte en jente gråte stille i bakgrunnen.
Som aktiv i Arbeiderpartiet ringte han partikollegaer for å høre om noen visste noe, men ingen tok telefonen. Så kom en melding fra Torbjørn, med ord de aldri pleide å bruke i familien.
«Om noe skjer, så vit at jeg elsker dere alle.»
Torbjørn ser gode venner bli skutt og drept. Da ABB roper at han er fra politiet, at de kan komme fram, er det Torbjørn som ber ham vise fram legitimasjon. Da blir han skutt etter, men kommer seg unna.
Han er blant de heldige som plukkes opp av en båtene campingfolket kom ut med, og blant de første ungdommene som kommer til Sundvolden Hotel. Han er en av de første som svarer på spørsmål fra journalistene om hva som skjedde der ute.
De er absurde de minuttene Elin ser ser sønnen sin på tv. Hun hører ham fortelle om de mange skuddene, de mange drepte, og den uutholdelige stillheten mellom hver gang det skjer. Torbjørn, som alltid har hatt bobler av glede i stemmen, men som nå er en annen.
Det umulige rommet
I boken beskriver Elin at når han ringer henne, er det han klarer å fortelle om som deler av et knust glass, med sylskarpe kanter som skjærer henne opp, med biter det ikke går å sette sammen igjen.
Da hun møter igjen Torbjørn på Sundvolden, får hun endelig klemt ham inntil seg, men finner ikke ordene, de hun tenker at hun så gjerne skulle ha sagt, som kunne ha trøstet, eller ha gjort det litt lettere.
Men i en av bokens sterkeste scener, sies alt i den ordløse omfavnelsen mellom far og sønn når faren Sigmund kommer til Sundvolden.
Sigmund går bort til resepsjonen.
«Har dere et ledig rom?»
«Selvfølgelig!»
Han tar nøkkelen hun rekker ham, og idet han snur
seg rundt, ser han Torbjørn. Han er barbeint. Han ser
så sårbar ut. De går mot hverandre, og Sigmund kjenner
det verke i brystet. Han minnes en grytidlig morgen for
mange år siden. Han var akkurat blitt pappa for første
gang, og jordmoren kom mot ham med den nyfødte og
la ham i armene hans. Og han tok imot den lille med
en ærefrykt han aldri hadde kjent før. Ingenting vondt
skulle få ramme sønnen hans. Pappaen skulle passe på
ham for alltid. Nå lukker han armene rundt Torbjørn,
og han kjenner at han fylles med den samme ærefrykten.
Han har fått ham tilbake. Torbjørn lar seg omfavne.
Gråten velter fram, og Sigmund klemmer enda hardere,
og Torbjørn vet at han er trygg. Endelig er han trygg.
- Sist uke solgte jeg senga mi for å få råd til mat
De møtes igjen i det umulige rommet på Sundvolden Hotel, dit overlevende ungdommer kommer inn og der foreldre fortsatt venter på sine. Hit kommer også foreldrene til Torbjørns venninne Hanne - Eva og Kolbein. Elin har fått sønnen sin tilbake. Eva og Kolbein venter på bekreftelsen om at datteren er død.
Hun vet ikke hva hun skal si til dem, prater om vær og vind. I det umulige rommet er det Eva som finner ordene.
«Vi er så glade for at det gikk bra med Torbjørn», sier hun, mens tårene renner hos Elin.
Dro på stranda
Tre år tidligere hadde Elin og Sigmund skilt seg. Da de forlot Sundvolden, var det aldri noen tvil om hvor de skulle dra. Til huset i Nordfjord, der de hadde bodd sammen som familie da de tre barna var små, og som Sigmund nå bodde i.
- Vi var raske med å erkjenne som familie, at nå skal vi være sammen. Vi satte alt annet til side, og bestemte oss for å gjøre kjekke ting sammen, forteller Elin.
De dro på stranda, og Elin så sønnen løpe barbeint ned til vannet sammen med den et år yngre broren Øyvind. Bare noen dager tidligere hadde han løpt for livet på Utøya. Nå så hun sårene han fortsatt hadde på beina, men også hvordan han tullet med broren da han kastet seg ut i vannet. Først da kjente hun gleden og lettelsen skylle over henne, han var i live!
- Jeg har fått Madeleine to ganger. I 1995 og i 2011
Et sterkt møte
De ryddet bort avisene, skrudde av tv og radio, ville hegne om hverdagen, og holde det hele på avstand. Samtidig som det ikke var til å komme i fra.
«Hvordan har du det?» spør jeg om morgenen. Det er den femte dagen etter at Torbjørn var vitne til at venner ble henrettet. Jeg forteller ikke at jeg hørte skrikene hans om natten. Jeg sier ikke noe om at jeg stoppet ham på flukt gjennom huset og leide ham tilbake til senga uten å vekke ham. De«t går bedre nå» svarer han, «det går bra», og jeg våger ikke å spørre mer. For hva om jeg gjør alt verre?
Senere på dagen ser hun ham svare på journalistens spørsmål, rolig og reflektert, uten tegn til nattens panikk.
28. Juli kom beskjeden om at Hanne var identifisert. Sammen med resten av familien sin, dro Torbjørn til Stryn for å være med i begravelsen.
Først da han møtte blikket til de to søsknene sine på vei ut av kirken, bak Hannes kiste, forstod han at det kunne ha vært ham de fulgte til graven.
- Da gikk det opp for meg hvor tilfeldig det var, at Hanne døde mens jeg overlevde. Jeg har ikke skyldfølelse for det, men det var et sterkt møte med hvor tilfeldig det var, sier han nå.
Ensomme netter
Ukene i Nordfjord husker Elin som fulle av samhold, men også med netter fylt med svart ensomhet.
Når hun ser tilbake, ser hun en mamma som har det vondt, men som ikke vil at barna skal se smerten hennes. Hun gråter for Torbjørn, for vennene hans og for alle foreldrene som ikke fikk sine barn hjem.
I marerittene hun har, ser hun de døde. Natt etter natt er hun på øya, løper rundt, ser ungdommene som forsøker å gjemme seg, forsøker desperat å gi råd: Flykt! Svøm!
- Det eneste jeg husker fra Utøya er alle som gjemte seg ved vannkanten som er døde i dag
Dro tilbake til Utøya
Torbjørn ble fulgt opp av fastlegen den gangen for ti år siden, som bad ham fortelle hva som hendte på øya. Det gjorde han, men uten detaljene, de lot seg ikke fortelle den gangen.
I august, når sommeren går mot slutten, vil han ta livet tilbake, og drar tilbake til Ålesund for å fullføre studiene i Innovasjonsledelse og entreprenørskap.
Samme måned drar han og Elin sammen på Nasjonal minneseremoni i Oslo Spektrum. I september drar hele familien tilbake til Utøya. Torbjørn viser dem hvor teltet stod, kafebygget som de flyktet fra, steinen han gjemte seg bak, som han har omtalt som stor, men som nå slår dem alle som liten. Mangelen på gjemmesteder er i det hele tatt slående.
De har alle sine bilder i hodet, nå får de justert dem, får flere av de samme bildene. Å gå på øya sammen med Torbjørn, var noe av det viktigste de gjorde sammen, har Elin tenkt.
«Du må se framover»
Da høsten kommer i 2011, starter Elin i ny jobb som lærer. Allerede på Sundvolden fikk Elin tilbud om psykolog, men takket nei, forstod ikke selv den gangen hva hun trengte og ikke trengte i denne sjokkfasen, forteller hun.
I april 2012 startet rettssaken, Elin følger den tett. Når sommeren kommer igjen, blir hun sykmeldt. Mens Torbjørn tar livet tilbake, står hun i dusjen og husker aldri om hun har tatt i sjampo eller ikke.
«Det gikk bra», sier faren hennes.
«Det gikk ikke bra, 77 ble drept, 69 på Utøya», svarer hun.
«Nå må du se framover», sier faren hennes.
Det går ikke, tankene og følelsene er som ville hunder som halser etter henne, glefser etter hælene.
Det er smerten over alle de som ikke kom hjem. Det er telefonsamtalen som kunne ha blitt den siste. Det er det at hun, som alltid hadde vært en løvemamma for de tre barna sine, som ville ha tatt kulene for dem når som helst, ikke klarte å si et eneste styrkende ord da det gjaldt som mest.
Det er det at datteren Synnøve vurderte å dra til Utøya den sommeren, men valgte å dra på rockefestival i stedet. Elin var på nippet til å overtale henne til å dra til ungdomsleiren. Hvordan ville det ha påvirket Torbjørn der ute på øya? Kunne hun ha mistet dem begge? Det er nesten ikke til å bære.
Danny var en vital 18-åring - så ble han skjenket av vennene
Kjelleren
Uroen og rastløsheten har fulgt Elin siden. Hun har flyttet flere ganger, men aldri klart å slå seg til ro.
To år etter møtte hun veggen, og oppsøkte en mental trener. Det verste var å fortelle om den dårlige samvittigheten for at Torbjørn er så glad, mens så mange døde.
For fem år siden begynte hun å skrive. Bestemte seg for å stoppe opp, for å ta tilbake kontrollen over sitt eget. Så mye var usagt og unngått. Nå ville hun se i hvitøyet det som skjedde, og skrive om de vanskelige tankene og følelsene i en bok.
Når hun setter seg ned og leser artikkel på artikkel, leser hun også intervjuene Torbjørn har gitt. Slik blir hun kjent med en annen side av sønnen, skyggesiden som han aldri viser dem. De mange vanskelige følelsene som han også strever med.
For ham har mye av det som skjedde, vært for vanskelig å prate med familien om - det har vært lettere å fortelle til fremmede journalister.
Kjelleren kaller Torbjørn det nå, der han sitter, med det våkne blikket og raske setningene. Det har tatt tid å godta at livet ikke alltid kjennes så bra.
- Jeg har erkjent at det er ok å ha en kjeller. At det å ok å gå ned i den, bli kjent med den, vite hvor lyset er og hvor du finner døra ut.
Sønnen til Trine (49) kom aldri hjem fra Utøya
Det sterke laget
Når Torbjørn ellers skal fortelle om hva som har hjulpet ham, er det dét å ha et sterkt lag rundt seg, han trekker fram.
- Det gjelder både i og uten krise. Det med å gjøre hverdagslige ting og å le sammen. Gjøre meningsfulle ting sammen og å vite at døra er åpen, om man skulle ha mot og krefter til å snakke om det som er vanskelig.
- Det er avgjørende å ha et sikkerhetsnett rundt seg når du faller. Det har blitt mye viktigere for meg i jobben og med tanke på den store familien. De som faller utenfor, trenger den hånda som kan dra de inn igjen.
Elin sitter fortsatt i skjermintervjuet med sønnen ute av syne. Men hun hører hva han sier. Hvordan er det for henne, som har hatt så mange vanskelige tanker om alt hun heller burde ha sagt og gjort, å høre at hun har vært en del av det sterke laget som har vært avgjørende for Torbjørn?
- Jeg blir litt målløs.
Hun stopper litt opp, smiler og fortsetter.
- Da han ringte, kunne jeg ikke forstå hvordan han skulle klare seg. Vi var veldig redde for hvordan det skulle gå videre. Men han har et livsmot av de sjeldne.
Torbjørn er født med en grunnleggende optimisme, har hun tenkt. I intervjuene han stilte opp på, så hun det tydelig.
«Hvordan kunne han treffe så mange av mine venner?» sa han først.
Så: «Jeg er heldig som har så mange venner som lever».
Fengselsbesøket
I LO jobber han med å hjelpe unge som har falt utenfor arbeidslivet tilbake igjen. Også som politiker brenner han for temaet. Denne høsten står Torbjørn som førstekandidat til Arbeiderpartiets stortingsliste i Sogn og Fjordane. I den anledning har han reist mye rundt i fylket og snakket med folk i ulike situasjoner.
Under et fengselsbesøk møtte han en ung mann på alder med ham selv. Etter å ha snakket litt sammen, kom det fram at rus var en del av årsaken til fengselsoppholdet. Var det noe spesielt som skjedde? dristet Torbjørn seg til å spørre.
- Da svarte han at han hadde vært på Utøya 22. juli. Det ble et utrolig sterkt øyeblikk. Jeg var der fordi jeg kanskje skal på Stortinget. Han var der fordi han satt i fengsel. Han hadde ikke hatt et lag rundt seg etter 22. Juli, men prøvde å selvmedisinere seg.
- Det sier noe om verdien av å ha et godt lag rundt seg. Jeg tror det bor minst like mye bra i ham som i meg. Man kjenner det. Det er en sånn person som har mye å by på. Jeg tror og håper på det. I det øyeblikket … hadde det ikke vært for corona, ville vi ha gitt hverandre en klem.
Ordene som er så lette å si
Gjennom bokskrivingen, fant Elin flere av ordene. Flere i familien har også bidratt ved å skrive om hvordan de har opplevd det - slik har de funnet ordene for hverandre. Det har vært smertefullt, men godt å rydde i tankene. Håpet er at boken kanskje kan hjelpe andre.
- Jeg tenker at min historie ikke er unik, det er mange som opplever kriser. Jeg håper jeg kan gi folk litt større forståelse for det som skjedde. Hadde jeg stått utenfor, hadde nok jeg også sagt at «du må gå videre». De ordene som er så lette å si.
I juni giftet Torbjørn seg i Førde, med hele familien tilstede. Når bryllupet blir tema, smiler både mor og sønn bredt. Livet går videre.
Samtidig som at det som hendte den gangen for ti år siden, alltid vil være med dem. Elin, som i så mange år forsøkte å legge det hele bak seg og å se framover, har hun nå falt til ro med at det ikke lar seg gjøre.
- Jeg har vært nødt til å erkjenne at jeg skal leve med den historien, og leve godt med den. Det er en psykisk skade jeg skal ha med meg.
Tror på det gode i mennesket
Å ha erfart det fullstendig meningsløse som skjedde på Utøya, den tynne linjen som går mellom liv og død - hvordan preger det dem i dag?
Torbjørn tar seg til hodet med den ene hånden, smiler. Det er et stort spørsmål. Svaret er komplekst.
- Du får ikke noe forvarsel. I de store filmene bygges det jo gradvis opp med atmosfære og musikk, men i virkeligheten er det fra 0 til 100. Det er ingenting som kan forberede deg på det.
Det var ikke tilfeldig at Breivik angrep AP-ungdom, minner han om. Det har gjort det enda viktigere å kjempe for det han tror på.
På Utøya opplevde han terrorens brutale ansikt - men også rausheten og omsorgen mellom ungdommene ute på øya, og fra campingfolket som kom ut i båtene for å hjelpe.
- Jeg tror fortsatt på det gode i mennesket. Hvis du gir alle en mulighet til å gro, tror jeg folk vil stille opp og bry seg om hverandre.
For Elin, har den smertefulle erfaringen gjort det meningsløst å bekymre seg.
- Jeg pleide å være en som var redd for alt som kunne gå galt, men det ble helt meningsløst etterpå. Det går ikke an å tenke seg til hva som kan skje. Man kan aldri være trygg. Man må bare leve dagene imellom som best man kan.
Utdragene i kursiv, er hentet fra Elins bok “De heldige”, ute på Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold i sommer.
Hannes foreldre, Eva og Kolbein, har lest gjennom reportasjen og er innforstått med omtalen av datteren.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
- Jentene mine skulle ikke miste moren sin også
- Jeg håpet broren min var død
