VAR ALKOHOLIKER: Først etter nesten tretti år med rus var Julie Winge (46) klar for å slutte å drikke. – Det er bare når du har fått nok, at du forstår at du er alkoholiker. Jeg er heldig som fikk nok.  Foto: Geir Dokken
VAR ALKOHOLIKER: Først etter nesten tretti år med rus var Julie Winge (46) klar for å slutte å drikke. – Det er bare når du har fått nok, at du forstår at du er alkoholiker. Jeg er heldig som fikk nok. Foto: Geir Dokken Vis mer

Julie Winge

- Mamma, må du drikke i dag? Nei da, Maria, ikke så mye. Bare et glass eller to

Da barnevernet banket på døren hennes bestemte Julie Winge seg for at hun var ferdig med å drikke.

På trebåtfestivalen i Halden i 2009 drikker Julie med begge hender en hel dag, skriker til kjæresten hun hadde den gangen, slik hun så ofte har gjort i fylla når selvforakten velter fram – og bestemmer seg for å kjøre hjem til Nesodden. 

– Heldigvis kom blålyset. «Har du drukket litt?» spurte politiet. «Nei, jeg har ikke drukket litt. Jeg er drita.» Da fikk jeg to uker istedenfor tre. 

LES OGSÅ: Rikkes (39) mamma drakk seg ihjel

Julie ler like godt som hun forteller, og renner over av anekdoter fra fengselsoppholdet. Om den såkalte husmor­gjengen som satt inne for sånt som småsnusk med Nav, som tilbrakte kveldene foran tv-en strikkende, mest opptatt av hvordan de skulle få neste garnnøste inn bak murene, og om de tyngste tragediene, alltid med den største galgenhumoren – typene Julie lett kom i god kontakt med. 

– Men det å havne i fengsel – ble ikke det en vekker?

– Nei, det var ikke noe «herregud». Jeg hadde aldri kjørt i fylla før og visste at jeg ikke ville gjøre det igjen, sier Julie enkelt, før hun forstår at hun må utdype. – Jeg var ikke ferdig med å drikke. Jeg ble tilbudt antabus i fengselet, men det ville jeg ikke, for jeg skulle jo feire når jeg kom ut igjen. Det er de indre tingene det baller på seg med, som angst, ikke ytre ting som å kjøre i fylla. 

Hun ser på colaen foran seg på det ellers nakne, værslitte trebordet. 

– Det verste var å finne ut av hva jeg skulle si til ungene. 

Det er en fin høstdag, vi sitter ute på terrassen til Julies foreldre på Nesodden, med Oslofjorden skvulpende gråblå rett nedenfor – Julies kjæreste ønsker mediefri sone hjemme. 

«Hei, jeg heter Julie og er alkoholiker», skrev hun i en tekst som ble publisert på kk.no i april. 

Da hadde hun vært edru siden 2013. Det hun trodde skulle bli en liten og raskt forbigått greie, tok av. E-postene raste inn – spesielt fra pårørende. Så kom tilbudet om å skrive bok. I boken «Fyllik» skriver hun ufiltrert om selvforakt, angst og skam – en partyjentes trofaste parasitter, helt siden hun som 14-åring gikk rundt på familiefesten og tømte alle vinslantene på bordet – til hun 43 år gammel, den tåkete sommeren 2013, sto ansikt til ansikt med barnevernskonsulenten. «Nå lurer du meg ikke lenger. Du må slutte å drikke. Ellers tar vi barna dine». Inne på doen, i en svart ramme, henger et brev fra Ingmar Bergman til Julies far, teaterregissøren Stein Winge, der Bergman lovpriser hans kunstneriske geni. Det henger plakater og avisutklipp av hennes mor, skuespilleren Kari Onstad, fra ulike roller, vakker som få. I boken skriver Julie helt ufiltrert om sin egne foreldre – men hun fritar dem også for all skyld. De har alltid vært der for henne når hun har trengt dem. 

– I familien har jeg aldri vært den umulige fylliken, bare Julie. Vi har alltid snakket veldig åpent om ting. 

Hva skulle de ha gjort? Sittet oppå henne i voksen alder? Og hvordan skulle de ha forstått at hun hadde et alkoholproblem når hun selv ikke forsto det, ja, blånektet for det, var full av halve sannheter og småløgner om hvor bra det gikk?

– I innlegget på kk.no står det at du forsto at du var alkoholiker da du var 21 år gammel. Hva skjedde da?

– Jeg husker at jeg jobbet på Onkel Oswald som servitør, og at jeg spurte en eldre kollega: «Hvor lang tid tar det før det synes at man fester mye?» Det er min først bevisste tanke om at jeg ville drikke mye. 

Som servitør var det lett for henne å leve ut «partygirlen». Dagene derpå innebar alltid det hun kaller ekstremt sterk fylleangst – over alt fra utskjelling av kjærester, 
utslåtte tenner, overgrep – eller alle blackoutene der hun ikke husket noe. Vonde følelser som igjen måtte drikkes vekk. Det var nettopp angsten, og kanskje først og fremst den voldsomme selvforakten, som ble hoveddriverne i drikkingen. Når hun raste og skrek i fylla, var det seg selv hun raste og skrek mot. Mot den teite, dumme, feite, stygge jenta hun mente hun var, som lå så langt unna den rosa drømmen alt alltid startet med.

– Jeg var veldig rosa, romantisk, ute etter kicket, på jakt etter prinsen. Når jeg skulle på byen, boblet det i hele meg. Men utover kvelden dukket det en selvsentrert besserwisser fram. Var jeg ute med en kjæreste, ville selvforakten dukke opp. Da skjelte jeg ham ut. 

– Kunne du slå?

– Å jajaja. Jeg var såpass utagerende i fylla at jeg alltid våknet opp med min egen største og verste mistanke. «Danset jeg naken på bordet på Smuget i går?» Men skam gjør ingen edru. 

Julie smiler litt av det siste, det var skammen hun drakk på. 

– Da jeg ble eldre, ble partyet overført til kos. «Åh, nå har barna lagt seg, nå skal det bli deilig å sette seg ned med litt vin.» Men det ble aldri deilig etterpå, det ble bare helt grusomt. 

ALKOHOLMISBRUKER: – Barna mine la seg aldri senere enn klokken åtte. Da hadde jeg tre timer alene med alkoholen. Foto: Geir Dokken
ALKOHOLMISBRUKER: – Barna mine la seg aldri senere enn klokken åtte. Da hadde jeg tre timer alene med alkoholen. Foto: Geir Dokken Vis mer

– Når du er yngre, er det ikke veldig uryddig å dra på fylla. Blir du full i middagsselskaper som eldre, slår skammen sterkere inn. «Gud, jeg må klare det i kveld.» Når skammen trer inn, kommer isolasjonen. På et punkt begynte jeg å putte varene i sekken istedenfor i polposen. LES OGSÅ: Lars var alkoholiker: - Å innrømme at jeg var alkoholiker var det mest skambelagte jeg kunne gjøre

Alkoholikere er helt vanlige mennesker

33 år gammel ble Julie mamma til Maria – med akkurat den samme boblende forventningsfullheten som så mange andre kommende mødre. To år senere, i 2005, kom Mathias. Mannen Terje, den mest barnekjære mannen Julie noen gang har møtt, var pappaen til begge.

– Hvordan påvirket det å bli mamma drikkingen?

– Det gjorde det ikke. Jeg jobbet som servitør og som skuespiller – der drikker man først etter jobb.

– Hva skjedde når du gikk gravid?

– Absolutt alle avhengige vil klare å slutte for kortere perioder, men du vil alltid gå og tenke på neste drink. Men jeg tenkte ikke på at jeg måtte amme også. «Det er ikke bare ni måneder, nei …»

Julie ler, full av galgenhumor, og føyer til det som er lett å glemme: - Alkoholikere er ikke bare alkoholikere, men også helt vanlige mennesker. 

LES OGSÅ: "Ingrid" (48) fikk alkoholproblemer som 20-åring: - Jeg kunne drikke en kartong vin om dagen

For slik var det også: Julie var en som tilsynelatende fikset alt. Hun elsket babylivet. Gikk på polet med Maria i babysele, sov når hun sov, ryddet og vasket og matet, dullet og bysset og nusset – og drakk de tre timene om kvelden etter at Maria hadde sovnet. Da Mathias kom to år etter, var lykken komplett. I barnas barnehage ble Julie og mannen sett på som ressurspersoner, der hadde Julie alltid et verv, og de hadde ofte med seg en haug med barn hjem fra barne­hagen. Titt og ofte bidro de også med det de kunne: Underholdning for barn – sammen drev de nemlig et barneteater.

– Jeg drev et barneteater i over seksten år med mange ansatte. 

De byttet på å være hjemme med barna og å turnere Norge rundt med ulike forestillinger, som «Ole Brumm» og «Askepott». Å slenge seg i bilen og legge ut på veien var noe av det beste Julie visste. Det var et frirom til å drikke – men, som hun sier: – Jeg spilte Tussi på scenen hver kveld klokken 18. 

– Var det på et punkt at drikkingen eskalerte?

– Nei, den lå her oppe hele tiden, sier Julie og rekker hånden høyt opp.

– Jeg kunne ha dratt ned kurven for graviditetene, men i hodet var jeg alkoholiker.

Partyfaktoren min har ligget på samme sted hele tiden. Angstfaktoren har ligget på samme sted hele tiden. Til slutt var det mengdene med angst jeg ikke orket mer av. I 2010 døde barnas far av kreft. De var ikke lenger et par, og hadde hatt delt omsorg for barna.

– Da visste jeg at det var slutt på barnevakt, da var jeg og barna noe jeg måtte stå i 24 timer i døgnet. 

Det er en setning Julie skriver både i boken og bruker i intervjuer. Den er full av galgenhumor, slik kanskje bare de såreste tingene i vårt liv kan være. 

– Barna mine la seg aldri senere enn klokken åtte. 

Klokken 20.00 ble nemlig det hellige klokkeslettet livet nå skulle kretse rundt, tiden da mor endelig kunne drikke en kartong med vin. Morgenen etter sto hun opp, full av angst, fikk barna på skolen på autopilot, tilbrakte dagen i sengen foran tv-en, før hun hentet dem – og ventet på at klokka igjen skulle bli 20. 

RUSKLINIKK: – Jeg trodde egentlig det skulle bli enda mer dramatisk å være på Trasoppklinikken. Men jeg har jo gått på teaterskole, det var mye verre, ler Julie.  Foto: Geir Dokken
RUSKLINIKK: – Jeg trodde egentlig det skulle bli enda mer dramatisk å være på Trasoppklinikken. Men jeg har jo gått på teaterskole, det var mye verre, ler Julie. Foto: Geir Dokken Vis mer

– De siste årene skled tidsperpektivet ut. Sommeren 2013 var det ganske ille, den er ganske tåkete. Jeg drakk ikke hele dagen, men startet med øl i kaffekoppen klokken 17 istedenfor å vente med vinen til klokken 20. LES OGSÅ: "Hvis du lurer på om du kanskje er alkoholiker, lurer du egentlig på det da?"

Omsorgssvikt

Allerede da barna gikk i barnehagen, var Julie blitt kalt inn på teppet der, konfrontert med at det luktet alkohol av henne. Som vanlig bortforklarte hun det, som vanlig ble hun trodd. Men etter enda en episode ble barnevernet koblet inn. Jevnlig kom en barnevernskonsulent hjem til dem – hun og Julie fikk raskt en god tone. 

– Jeg klarte å lure henne med at broren min flyttet inn og skulle passe på oss. Barnevernet kunne ikke forstå at jeg var alkoholiker, jeg passet ikke inn i det bildet de hadde av en alkoholiker. Men den sommeren så hun at jeg hadde angst.

Hun forteller litt mer ettertenksomt nå, kanskje fordi minnene er vage eller vonde. 
Det er etter en fylleepisode hun blir ringt inn til barnevernet, at Julie tenker at livet slik hun kjenner det, er over. For dagen etter, mens barna plasker ute i plastbassenget, åtte og ti år den gangen, hører Julie stemmene utenfor. Hun byr barnevernskonsulenten inn på kaffe – men denne gangen takker hun nei. «Du kan ikke lure meg mer. Du må legge deg inn – ellers tar vi barna dine.» 

– Da svarte jeg bare ja på alle setningene hennes. Det er en rosa barnevernshistorie. Barnevernet var på rett sted til rett tid. Hun gjorde alt hun kunne for at jeg skulle få beholde barna. Hun besøkte meg på Trasopklinikken, og har til og med tilbudt seg å sitte barnevakt. Hun er den eneste utenfor familien som har møtt meg med full tillit. Hadde hun vært streng og jævlig, ville det gått nedenom og hjem. Hun har æren for at jeg sitter her med barna mine nå, sier Julie enkelt og ­smiler med glade øyne.

– Og da hadde du fått nok? Du var ferdig med å drikke?

– Da var jeg ferdig.

Det tyngste med å skulle være på Trasoppklinikken i to og en halv måned var å skulle fortelle det til barna. Julie ba om hjelp fra barnevernskonsulenten til dette. Som sa det akkurat som det var: «Mamma drikker for mye og klarer ikke å slutte selv. Hun må ha hjelp.»

– Hvordan var det å løfte på teppet du hadde feid så mye under?

– Jeg gruet meg til å skrive konsekvenslister over hva rusen hadde ført med seg. Gruet meg til å gjennomleve ting, sier Julie, og kaster med ett det kanskje det vondeste ordet ut i den milde høstlufta: – Omsorgssvikt, sier Julie, og lener seg litt fram. – Jeg har jo sendt barna på skolen – men har jeg hatt penger til riktig tøy til riktig sesong? Har jeg hatt nok mat i skapet? Dro vi på ferier?

Alt har jeg skyldt på fordi jeg har dårlig råd – men var det derfor? 

– Mathias sier han ikke husker noe av at jeg drakk, men det hender han kommer på ting når vi går tur. Men jeg tror at Maria, de siste årene jeg drakk, ble klar over at jeg drakk for mye. Jeg tror hun følte at hun måtte passe på meg. Hun så meg full, og hun ble nervøs på vei inn i sosiale tilstelninger: «Mamma, må du drikke i dag?» «Nei da, Maria, ikke så mye. Bare et glass eller to.» Jeg tror at hun hadde en slags angst for hvordan dagen kom til å se ut de to siste årene.

Julie blir stille i noen sekunder. 

– Det var ingen som ba meg om å ta den, men jeg tok hele den reisen. Det er ingen vits i å pynte på sannheten. Man blir ikke edru av det. 

– Hvor vondt gjorde det å forstå at drikkingen har skapt stor usikkerhet hos datteren din?

– Lenge prøvde jeg å overbevise meg selv om at alt var normalt for henne. Fordi vi har vært åpne hele veien etterpå, har det gått fint, men jeg kan få små angstrier av å se tilbake. Det er vondt å høre henne fortelle at hun ofte lå våken om kvelden og tenkte at «dette er sånn som alle voksne gjør», mens jeg trodde at hun sov. Jeg får ofte fantasier om hvordan det kunne ha gått. 

– Jeg hadde nok sluttet uansett, men uten en kniv på strupen ville jeg ha fortsatt i, la oss si, ett år til? Med mye mer saus og omsorgssvikt enn før. Det begynte jo å seile sin egen sjø mot slutten. Så det er mer det som gjør vondt: Å tenke på hvor lett det kunne ha gått videre, hvor mange barn det går videre for.

LES OGSÅ: Drikker du for mye alkohol?

Det tok lang tid før Maria sluttet å ringe hjem for å sjekke hva slags tilstand mamma var i. Men i snart tre år har Julie vært edru – og føler seg veldig, veldig ferdig med alkohol. 
I dag er hun avhengig av Netflix. Og hun har begynt å trene i et håp om å bli treningsnarkoman. Og når vi sier at vi tenkte å runde av med å snakke om edruskapslivets gleder, lyser Julie opp. 

– Det er helt fantastisk. De er små og veldig mange. Som å tørre gå til postkassa. Selv det å åpne inkassoregninger synes jeg er gøy. «Da legger jeg den her ...» ler Julie og viser med armen hvordan hun liksom sorterer regningene, og har alt på stell. 

– Og så er det utrolig deilig å stå opp frisk en time før barna uten grunn. Uten skam og angst.

Så deilig det hadde vært å slutte akkurat her. Med duggfriske morgener uten angst. Men som Julie også sier: – Jeg er alkoholiker, og det er en kronisk sykdom. Dette er ingen happy ending, det er én dag av gangen, hele veien. 

Fortsatt kan selvforakten skylle voldsomt opp i henne. Ærlig innrømmer hun at forakten for egen kropp er kommet tilbake. Som attenåring slet hun med spisevansker, nå kjenner hun at hun igjen dusjer med øynene i taket. 

Så hva gjør man med all den helvetes selvforakten? Som de færreste vel kommer helt unna? Har Julie kommet fram til noen teknikker?

– Jeg bruker ingen teknikker. Mange snakker jo om yoga og meditasjon … men etter å ha gått gjennom et tonn med selvransakelse og alltid prøvd å være helt sikker på at jeg ikke ljuger … «Er jeg irritert på barna fordi de er irriterende, eller er det fordi jeg er trøtt?» Å ta en runde innom seg selv før man bryter ut i et «hysj» – det er der det ligger. Det gjorde meg edru, og siden det gjorde det, så fortsetter jeg med det. Det som hjelper, det hjelper. Og på et punkt må man slutte å ta imot råd.
redaksjonen@kk.no

Vi gjør oppmerksom på at Julie Winges bok, «Fyllik» utgis på Aller Media-eide Aller Forlag. Aller media utgir også KK. Denne reportasjen står også i KK nr 44, 2016.