På trebåtfestivalen i Halden i 2009 drikker Julie med begge hender en hel dag, skriker til kjæresten hun hadde den gangen, slik hun så ofte har gjort i fylla når selvforakten velter fram – og bestemmer seg for å kjøre hjem til Nesodden. 

– Heldigvis kom blålyset. «Har du drukket litt?» spurte politiet. «Nei, jeg har ikke drukket litt. Jeg er drita.» Da fikk jeg to uker istedenfor tre. 

LES OGSÅ: Rikkes (39) mamma drakk seg ihjel

Julie ler like godt som hun forteller, og renner over av anekdoter fra fengselsoppholdet. Om den såkalte husmor­gjengen som satt inne for sånt som småsnusk med Nav, som tilbrakte kveldene foran tv-en strikkende, mest opptatt av hvordan de skulle få neste garnnøste inn bak murene, og om de tyngste tragediene, alltid med den største galgenhumoren – typene Julie lett kom i god kontakt med. 

– Men det å havne i fengsel – ble ikke det en vekker?

– Nei, det var ikke noe «herregud». Jeg hadde aldri kjørt i fylla før og visste at jeg ikke ville gjøre det igjen, sier Julie enkelt, før hun forstår at hun må utdype. – Jeg var ikke ferdig med å drikke. Jeg ble tilbudt antabus i fengselet, men det ville jeg ikke, for jeg skulle jo feire når jeg kom ut igjen. Det er de indre tingene det baller på seg med, som angst, ikke ytre ting som å kjøre i fylla.