På sykehus under korona

– Mamma måtte gjennom hjerteoperasjonen alene

Da moren nylig måtte hjerteopereres, fikk verken mannen eller barna besøke henne på sykehuset. Det har fått datteren Una til å reagere.

NÆRT FORHOLD: Una Sand reagerer på at moren hennes måtte gå gjennom en omfattende hjerteoperasjon uten at familien fikk følge henne inn eller besøke henne. FOTO: Privat
NÆRT FORHOLD: Una Sand reagerer på at moren hennes måtte gå gjennom en omfattende hjerteoperasjon uten at familien fikk følge henne inn eller besøke henne. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Februar 2021. I Oslo er gatene tomme. En by med en million mennesker holder seg til sine kohorter. De få som er utendørs er gjemt bak munnbind. Men tomme gater har også sin pris, for selv i kontrollerte kohorter oppstår det uventede kriser.

– Mamma fikk påvist en sjelden, medfødt hjertefeil for et par måneder siden, og vi fikk beskjed om at hun måtte gjennom en hjerteoperasjon, forteller Una Sand (24).

Una er låtskriver og artist, men under korona har hun satt seg på skolebenken for å studere sykepleie.

ARTIST: Una Sand er artist og låtskriver og har jobbet med musikk blant annet i Los Angeles. Under korona har hun satt seg på skolebenken for å studere sykepleie. FOTO: Trygve Indrelid
ARTIST: Una Sand er artist og låtskriver og har jobbet med musikk blant annet i Los Angeles. Under korona har hun satt seg på skolebenken for å studere sykepleie. FOTO: Trygve Indrelid Vis mer

At hun selv skulle få kjenne helsevesenets utfordringer så til de grader på kroppen, var en utilsiktet «gave». En innsikt hun gjerne skulle vært foruten.

– Da mamma skulle opereres fikk vi beskjed om at vi ikke fikk lov til å besøke henne på sykehuset. Vi var selvfølgelig engstelige før operasjonen, og pappa hadde spurt om han kunne få være med henne ved innleggelsen. Mamma spurte også om å få ha pappa der, men svaret var nei. Grunnet korona var det ikke lov til å ha med ledsager.

Una rister på hodet:

– Mamma måtte gå gjennom hjerteoperasjonen alene. Bare tanken på hvor skremmende det må ha vært å skulle gå gjennom noe sånt alene.

SAMHOLD: Una og familien har alltid hatt et nært forhold. FOTO: Privat
SAMHOLD: Una og familien har alltid hatt et nært forhold. FOTO: Privat Vis mer

Sjokk å oppdage

Mamma og pappa har alltid vært aktive, de står på ski, løper, klatrer og gjør yoga, forteller Una. At den spreke moren hennes på 52 år var syk var det ingen som hadde mistenkt. Ingen hadde heller kunnet forutse at faren hennes ble rammet av hjerneslag, bare et knapt år tidligere. Samme dag som han og kona skulle feire 30-års bryllupsdag ble han hentet i ambulanse, og takket være rask behandling unngikk han varige men.

Men da faren lå der på sitt mest sårbare, satt familien ved sykesenga og holdt ham i hånden. Sånt betyr noe for helsa. For sjelen. For livet, mener Una.

– Jeg satt hos pappa hele tiden og kunne snakke med legene om jeg så noe endre seg med ham. Jeg var på sykehuset hver eneste dag, og passet ham mesteparten av tiden. Personalet skiftes jo ut hele tiden, og de oppfatter kanskje ikke de små forandringer som pårørende kan se. Det var en stor trygghet for pappa at jeg satt hos ham. Og det ble en veldig stor kontrast til mammas operasjon nylig.

AKTIVT LIV: Unas foreldre på tur i 15 minus, noen dager før beskjeden om hjerteoperasjonen kom. FOTO: Privat
AKTIVT LIV: Unas foreldre på tur i 15 minus, noen dager før beskjeden om hjerteoperasjonen kom. FOTO: Privat Vis mer

Redd for å miste mamma

Det var i slutten av januar 2021 det ble klart at Unas mamma måtte hjerteopereres.

– Det var et sjokk å få vite om mammas hjertefeil. Frem mot operasjonen rakk vi å bygge opp mye engstelse for hvordan det skulle gå. Man er jo ikke udødelige selv om legene er flinke, forteller Una.

Uten familie føler man seg enda mer alene om det man skal gjennom. Og det er jo gjerne det man har en partner for, å ha noen å støtte seg på når noe skjer.

Ungdomskjærester

Unas mamma og pappa har vært kjærester siden de var 15-16 år. Una beskriver en familie som står hverandre svært nær. Og selv om mamma er «beintøff», var det vondt å se usikkerheten og frykten.

– Jeg tror det kunne bidratt til å gi både oss og mamma en større trygghet om hun hadde hatt pappa tilstede. Det plaget meg veldig at den tryggheten ble tatt fra henne, sier Una.

Dagen før operasjonen kjørte faren Unas mamma til sykehuset. Det ble en tøff opplevelse.

– Pappa måtte si hadet til mamma utenfor sykehuset, og hun gikk inn døren alene.

På hjerteavdelingen ventet sykepleiere og leger. Flinke folk som hadde som jobb å sette hjertet hennes i stand. Men personalet var også de eneste moren hadde til å lose seg gjennom uvissheten.

– Rett før operasjonen var hun mer rolig. Hun kjente seg trygg på legen, men det gikk veldig opp og ned. Vi tenkte at vi måtte holde oss positive, men man blir jo redd, sier Una.

USIKKER TID: Una Sand synes det var tungt at familien ikke fikk besøke moren da hun ble hjerteoperert. FOTO: Jonathan Vivaas Kise
USIKKER TID: Una Sand synes det var tungt at familien ikke fikk besøke moren da hun ble hjerteoperert. FOTO: Jonathan Vivaas Kise Vis mer

– Hylgråt da jeg hørte mammas stemme

Una er samboer i Oslo, og også hun har fått kjenne på betydningen av familie. Høsten 2020 ble hun innlagt med en akutt tarmbetennelse. På avdelingen på Lovisenberg sykehus var det ikke besøksforbud, til tross for korona, og Una kan ikke få fullrost hva det betød for henne å få ha familien rundt seg:

– Jeg begynte jo å hylgrine bare jeg hørte mammas stemme nede i gangen. Den trygge tilstedeværelsen av noen man er glad i er så viktig. Det er ingenting som slår det når man er syk og redd.

– Frustrerende

Dagen før mammas operasjon dro Una, foreldrene og broren til stranden for å ha litt tid sammen. På trygg avstand tuslet de rundt og snakket om det moren skulle gjennom. Ja, og om alt det fine som lå foran dem også. Reisene til sommerhuset i Italia. Snart var de nok der igjen. Av smittehensyn hadde hele familien avskåret seg fra kontakt med venner og bekjente i forkant. Men likevel kunne de ikke være med moren på sykehuset:

– Det var frustrerende, men vi fikk ikke gjort noe med det, forteller Una.

– Jeg forstår at man må tenke smittevern og at pandemien er alvorlig. Men kunne ikke hvert fall pappa ha fått være med henne? De bor sammen og begge har hjemmekontor. Isolasjon i forkant av operasjonen og en covid-test, det burde vært mulig, mener Una.

– Den psykisk og fysiske helsa henger jo sammen, og jeg tror det ville vært bedre for både oss og henne om pappa kunne vært der.

Redd for å ikke overleve

Når vi snakker med Una har det gått et drøyt døgn siden mammas operasjon. Una forteller at de når som helst kunne ringe sykehuset for å høre hvordan det gikk. Dessuten ringte personalet dem både før og etter operasjonen og ga dem en oppdatering,

– Men selv om man får telefon av legen, er det noe helt annet å være til stede. Hadde vi kunnet sitte ved hennes side, ville hun nok sovet, og det hadde vært nok bare at vi var der, uten at hun trengte å si noe.

Hun legger til:

– Jeg synes det er ubehagelig at mamma ikke hadde noen hos seg som kjente henne. Man får en annen trygghet av en pårørende. Om man våkner og har vært redd for ikke å skulle overleve, er det er en umenneskelig påkjenning å ikke ha en pårørende der som kan holde deg i hånda.

UNA OG MAMMA: Una har alltid hatt et nært forhold til moren, og da Una selv var innlagt på sykehus i fjor gråt hun av glede da hun hørte morens stemme ute i gangen. FOTO: Privat
UNA OG MAMMA: Una har alltid hatt et nært forhold til moren, og da Una selv var innlagt på sykehus i fjor gråt hun av glede da hun hørte morens stemme ute i gangen. FOTO: Privat Vis mer

Gråtekonsert

Det var etter rundt fem timer på operasjonsbordet at Una og familien endelig fikk telefon om at mammas hjerteoperasjon hadde gått bra.

– Da ble det gråtekonsert i stua hjemme hos pappa, sier Una.

Hun understreker at hun er svært takknemlig for jobben personalet gjorde.

– De var så snille og gjorde alt de kunne. Det er politikken rundt jeg reagerer på. Jeg tror beslutningstakerne ville vært enige i alt jeg sier, om de hadde vært i en lignende situasjon selv.

Hun utdyper:

– Dersom de selv hadde hatt alvorlig sykdom, tror jeg de ville ønsket å ha en pårørende hos seg. Jeg har respekt for restriksjonene og at ikke alle kan ha med seg en ledsager for hver minste lille ting, men for så alvorlige ting bør det være en selvfølge.

Reaksjoner på facebook

Da Unas mor var ferdigoperert, skrev Una et innlegg på Facebook og Instagram, et hjertesukk over det familien hadde opplevd.

– Det har vært snakket mye om gravide kvinners rett til ikke å føde alene, men veldig lite om dem som skal gjennom en større operasjon eller behandling. Innlegget mitt fikk stort engasjement og mange kommentarer, blant annet fra en dame som fortalte at hun var behandlet for kreft i sommer, og ikke fikk ha besøk en eneste gang. Det er klart det er hardt.

Også moren leste Unas facebook-innlegg, og ifølge Una kjente hun seg igjen i det datteren skrev:

– Mamma sa til oss i telefonen fra sykehuset: «Dere er med meg på et vis. Men det hadde vært enda bedre å ha dere her».

Skrev låt om farens sykdom

Una var 18 da hun signerte en låtskriverkontrakt med publishingselskapet Sony ATV i Nederland, og har jobbet med musikk blant annet i Los Angeles. Hun beskriver musikken som en terapi. Da faren ble innlagt med hjerneslag skrev hun låten «Lose you». Hun tror ikke det kommer en ny låt etter mammas operasjon:

– Det ble litt for tøft og litt for nært etter det med pappa. Jeg fikk mange hyggelige kommentarer, men det bidro også til at jeg stadig gjenopplevde mange av følelsene fra da pappa var syk.

Hun smiler:

– Men kanskje jeg heller skal lage en energisk, fin låt mamma kan jogge til i Italia når hun er frisk.

Ønsker endring

Hun forteller familiens historie fordi hun vet at de ikke er alene. Siden pandemien fortsatt ikke er under kontroll, tror hun mange kommer til å oppleve det samme som dem:

– Jeg håper at vår historie kan være med å skape debatt og at det kan bli en endring. Om man skal gjennom noe av det tyngste i sitt liv, noe så alvorlig, burde man ikke fratas retten til å ha en av sine nærmeste med seg.

Hun legger til:

– Jeg synes det er rart at myndighetene har valgt å gjøre det på den måten. Om nærmeste pårørende kan vise til negativ covid-test og betale for sin del av den, bør man få lov til å ha hvert fall en pårørende med seg.

Samlet igjen

Unas mor er nå utskrevet, og har kommet hjem. Una forteller at både hun, broren, faren - og moren, er lettet over at alt har gått bra:

– Det var veldig deilig å få mamma hjem, både for henne og oss.

Una understreker at hun tar pandemien på alvor, og forstår at man er nødt til å gjøre alt man kan for å begrense smitten.

– Jeg skjønner at vanlig besøksordning under en pandemi er for mye å be om. Men mamma skulle så gjerne hatt pappa ved sin side. Jeg skulle så ønsket at han kunne holdt henne i hånden og sagt at det kom til å gå bra. At hun kunne våknet og sett pappa i øynene og skjønt at han fikk rett, og delt øyeblikket med ham.

GLEDE: Una og faren har nå fått mamma hjem fra sykehuset. FOTO: Privat
GLEDE: Una og faren har nå fått mamma hjem fra sykehuset. FOTO: Privat Vis mer

KK har fremlagt Rikshospitalet Una Sands opplevelse og syn. De svarer følgende:

– Vi har forståelse for at pårørende vil være sammen med sine nærmeste i tunge situasjoner i livet. Vi vet at pårørende kan spille en viktig rolle for pasientene våre. Samtidig har vi en plikt overfor alle våre pasienter og ansatte å drive sykehuset på en smittevernsmessig forsvarlig måte, sier Hedda Holth, pressevakt ved Oslo Universitetssykehus.

Hun opplyser at følgende restriksjoner gjelder på Oslo Universitetssykehus, som Rikshospitalet er en del av:

– Da pandemien først begynte innførte vi besøksforbud. Dette ble lettet til besøksrestriksjoner på forsommeren i fjor da smittetrykket var lavere. Etter utbruddet i Nordre Follo i slutten av januar så vi oss dessverre nødt til å innføre besøksforbud nok en gang.

Hun forteller at unntak er nødvendige ledsagere - som for eksempel tolk, partner/ledsager til fødende og barselkvinner, og barn.

– Sykehuset tillater ellers kun besøk til kritisk syke pasienter. Sistnevnte omfatter i hovedsak intensivpasienter og pasienter i livets siste fase.

På spørsmål om hvorvidt man vil se på restriksjonene på nytt, gitt at pasienter som skal gjennom store operasjoner kan oppleve det som tungt å ikke få ha noen nære hos seg, svarer Holth:

– Smittesituasjonen i området rundt oss vil være styrende for pårørendes tilgang til sykehuset. Når situasjonen tillater det vil pårørende få besøke sine nære på sykehuset.

Mer informasjon om besøk på sykehuset finner man her.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer