SPISEFORSTYRRELSER: Emeline Kihle har hatt spiseforstyrrelser i fem år. Moren har vært hennes absolutt viktigste støttespiller.  Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: Scanpix
SPISEFORSTYRRELSER: Emeline Kihle har hatt spiseforstyrrelser i fem år. Moren har vært hennes absolutt viktigste støttespiller. Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: ScanpixVis mer

Spiseforstyrrelse

- Mamma og pappa er grunnen til at jeg ble til, men de er også grunnen til at jeg fortsatt er her

Emeline Kihle (22) har hatt anoreksi i fem år. Moren har vært hennes absolutt viktigste støttespiller og har til tider vært helt avgjørende for at den magre kroppen skal få i seg næring.

– Mamma og pappa er grunnen til at jeg ble til, men de er også grunnen til at jeg fortsatt er her. Hadde det ikke vært for dem kunne jeg ligget under en stein nå, sier Emeline Kihle (22).

Hun nærmet seg 17-årsdagen sin da mamma Synnøve Kihle så henne i dusjen en dag. Hun var blitt så tynn. Og det var da hun bestilte en time til legen.

– Legen sa jeg skulle prøve å spise mer, og jeg var jo enig i det. Men så kom jeg hjem og fant ut at det var ikke så lett likevel, forteller Emeline.

Samtidig jobbet Emeline hardt på skolen for å få gode nok karakterer til å få være med på utveksling i andreklasse på Fystikkalleen videregående skole. Englandsoppholdet hadde hun gledet seg til og jobbet mot siden hun og moren besøkte skolen under åpen dag i tiende klasse. Halvannet år senere, og fem måneder etter det første legebesøket, måtte Emeline hentes hjem fra sykehuset etter én og en halv uke i England. Når moren ikke sørget for at Emeline spiste, så stoppet det opp.

– Du dro vel på en onsdag og ble lagt inn på sykehus torsdagen uken etter. Vi forsto nok fortsatt ikke helt alvoret, men da vi kom til riktig sted på Ullevål tok det omtrent en halvtime fra det ble sagt at hun var dårlig, til hun lå i en sykeseng med intravenøst, forteller Synnøve Kihle.

– Vi fikk beskjed om at det kanskje ble en liten innleggelse, og så for oss en helg. Da vi hørte at det ble et seks ukers opphold forsvant lufta ut av oss.

– Det er jo i ettertid et av de kortere oppholdene jeg har hatt, legger Emeline til.

Nå har hun vært syk i fem år.

LES OGSÅ: - Spiseforstyrrelsen var noe jeg klarte. Jeg var flink til å ha spiseforstyrrelse

- Du blir veldig konsentrert om arbeidsoppgavene

Moren har vært Emelines absolutt viktigste støttespiller. Hun har til tider vært helt avgjørende for at den magre kroppen skal få i seg næring. Under den første innleggelsen bodde hun sammen med Emeline, mens faren var hjemme med lillesøsteren.

I et halvt år etter jobbet hun redusert for å være der under alle måltidene. En blanding av mor, nær venn og sykepleier. Båndet mellom dem er blitt sterkt, men sykdommen har gått hardt utover familien, som på mange måter er blitt delt i to.

Emeline har rutiner som må følges og måltider blir vanskelige. Å dra bort på middag forutsetter at hun vet hva som skal serveres, og at det serveres til riktig tid. Det har blitt vanskeligere for moren å dra hjemmefra, og de samlende familiemiddagene er ikke som de var. Ofte må de dele seg; Emeline og moren, og lillesøsteren og faren. 

Som pårørende til en med en spiseforstyrrelse må du bare blokkere ut noe av det vonde, forteller Synnøve. Barnet ditt spiser ikke. Klart det er utrolig tungt, klart hun har grått, men ofte har man ikke kapasitet til å føle på det.

LES OGSÅ: Dette kan være tidlig tegn på spiseforstyrrelse 

– Du blir veldig konsentrert om arbeidsoppgavene. Vi må sørge for at den maten hun skal ha er der til riktig tid. Du klarer ikke, eller orker ikke helt å ta det innover deg. Det er lettere å la være. Jeg tror du kommer i et slags overlevelsesmodus. Du går på.

Emeline har mistet venner i løpet av disse fem årene. Hun har løyet til foreldrene sine, gjemt unna mat. Hennes nære forhold til moren, og det at hun trenger mye hjelp, går utover tenåringssøsteren. Det er vanskelig å invitere med venner hjem, og det er vanskelig å få nok tid med moren.

– For Henriette kan det nok ha vært litt godt at Emeline har vært innlagt, sier Synnøve. 

LES OGSÅ: Når en du er glad i får demens: - En fryktelig vanskelig sykdom for omgivelsene 

Familien er en viktig del av behandlingen

- Alle i familien blir veldig sterkt berørt av en spiseforstyrrelse, og foreldre er en viktig del av behandlingen. Det er også viktig å huske på at søsken blir berørt. Mange søsken blir redde, og de kan bli lei seg for at forholdet mellom dem har blitt forandret. De kan være redde for å ta med folk hjem fordi de ikke vet hva som kan skje, og den syke kan ta mye oppmerksomhet fra foreldrene, forteller Inger Halvorsen, overlege ved RASP (Regional seksjon spiseforstyrrelser, Oslo universitetssykehus). 

Når barn under 18 legges inn på RASP har de foreldrene med seg. På den måten jobber de sammen mot spiseforstyrrelsen - foreldre og den syke, sammen med fagpersoner. Dessuten møter den pårørende andre i samme situasjon, og lærer mye om en sykdom det kan være vanskelig å forstå. 

Det er dessuten viktig at de pårørende også ivaretas, og at også de får hjelp til å forstå hvordan de best kan hjelpe og være der for barnet sitt, som ledd i behandlingen og som støtte for foreldre. 

Å ha et barn med spiseforstyrrelse gjør at du ofte føler deg enormt maktesløs og fortvilet

- Det er viktig å huske på at de pårørende også ofte får reaksjoner på situasjonen. Å ha et barn med spiseforstyrrelse gjør at du ofte føler deg enormt maktesløs og fortvilet, sier Halvorsen. 

LES OGSÅ: Gutter med spiseforstyrrelser ser ofte på seg selv som mindre enn de egentlig er

– Tungt å føle at alt går i vasken

Det har vært mye bekymringer, tanker og søvnløse netter, og i de verste periodene har foreldrene vært inne og sjekket at Emeline fortsatt pustet om natten. Sykdommen har sluppet litt opp og det har gått litt bedre, men så kommer den tilbake for fullt. Igjen og igjen.

Emeline har hatt drømmer og mål hun har jobbet hardt mot – Englandsturen, et USA-opphold med Folkehøgskolen. Hun skulle feiret russetid, og avsluttet tredje klasse sammen med de andre, men gang på gang tar sykdommen tak og holder henne tilbake.

– Det er tungt. Det er jo vanskelig når man føler at alt bare går i vasken. Du vet du må bli kvitt sykdommen - i hvert fall lære bedre å leve med den - for at ting skal gå, men likevel går det ikke. Det er noe med at mestringsfølelse også gir ny motivasjon og vilje til å gå videre, og når man ikke får det blir det vanskelig å skulle fortsette, sier Emeline.

– Det er kjempetøft å se på. Fryktelig vondt. Jeg vet jo selv hvordan det er å glede seg til noe men så skjer det ikke, sier Synnøve.

LES OGSÅ: Da Hege begynte med amfetamin i 20-årene var drastisk vektnedgang en av bivirkningene

Lagde dokumentar om sykdommen

Gjennom hele perioden med anoreksi har Emeline vært opptatt av at hun skal få til like mye som andre på sin egen alder. Det har vært slitsomt og det har vært mange nedturer, men «stå-på-viljen» er tydelig. Drømmen er å jobbe med radio og nylig lagde hun en dokumentar om seg selv om spiseforstyrrelsen, i forbindelse med et skoleprosjekt.

– Før vi begynte med denne oppgaven sa radiolæreren at han aldri hadde opplevd at noen i klassen solgte dokumentaren til NRK.

– «Det skal jeg», tenkte du da, sier Synnøve til datteren.

Og det gjorde hun. Emeline tok kontakt med NRK. De ville gjerne ha dokumentaren, men i en lengre versjon, og som fulgte Emiline resten av året. Håpet var at dokumentaren «Ulykkelig tynn» skulle ende med tur til USA sammen med Folkehøyskolen.

– Så fikk den dessverre en helt annen slutt, sier moren.

For Emeline ble innlagt. Gjennom året på Folkehøgskole var hun blitt tynnere igjen.

Anoreksi handler ikke bare om å bli tynn. Det er så mye mer

– Målet med dokumentaren var å vise hvordan det egentlig er. Det var ikke den verste tiden dette her, heller ikke den beste. Anoreksi er kanskje litt romantisert, og noe noen streber etter. Men det er ikke så kult, og det handler ikke bare om det å bli tynn. Det er så mye som følger med. 

LES OGSÅ: KK-journalist Elin Liljeros (31) forteller hvordan hun ble sugd inn i anoreksiens grep som 15-åring

- Viktig at familien er med

Stein Frostad er seksjonsoverlege ved Seksjon for spiseforstyrringar ved Haukeland Universitetssykehus. Han forteller, i likhet med Halvorsen, at en spiseforstyrrelse ofte rammer hele familien.

– Hos de yngste pasientene er familiebasert terapi den beste behandlingen. I denne terapien er det foreldrene som får opplæring og støtte til å gjennomføre behandlingen. Samspillet i familien er viktig, og det kan bli stor belastning på foreldrene. Hos voksne brukes vanligvis individualterapi, det vil si at det er pasienten og terapeuten som er hovedsamarbeidspartnerne, men støtte fra familien er også viktig for behandling av voksne, forteller han.

– I starten er spiseforstyrrelsen vanligvis godt skjult. Man får tanker om at en bør ned i vekt, at det er bra å ikke spise, og kanskje får man skryt fra venner om at man har gått ned. Det kan være vanskelig å se hva som skjer. Foreldrene kan lure på hva som skjer med datteren eller sønnen, og de kan være usikre på om det er en vanlig tenåringsreaksjon, eller noe annet. Det oppstår lett konflikt mellom den som er rammet og foreldrene.

I mange tilfeller er foreldrene usikre på hvordan de skal forholde seg når et barn rammes av spiseforstyrrelse, ofte er denne usikkerheten medvirkende til konflikt mellom foreldrene.

– Det er viktig at familien er med, og det er viktig at familien holder sammen.

LES OGSÅ: Høytider kan være utfordrende når man sliter med en spiseforstyrrelse 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: