<strong>FAVNEN FULL:</strong> Mamma Ester med tvillingene Karl-Axel (t.v.) og Inga sommeren 1945. Det skulle gå nesten et helt liv før de møttes igjen. Foto: Privat
FAVNEN FULL: Mamma Ester med tvillingene Karl-Axel (t.v.) og Inga sommeren 1945. Det skulle gå nesten et helt liv før de møttes igjen. Foto: Privat Vis mer

Gitt Bort Av Mamma

- Mamma solgte meg for 1 krone og 75 øre

Ett år etter at dette bildet ble tatt, ble Inga (70) «gitt bort» av moren.

Publisert
Sist oppdatert

ALLERS.NO: – Her er mamma Ester med meg og tvillingbroren min på fanget, sier Inga Sköld (70) fra Bottnaryd i svenske Småland. Hun sitter med en bunke papirer og fotografier foran seg, og viser fram et kolorert bilde fra 1945.

På bildet sitter Inga i mammas armer sammen med tvillingbroren Karl-Axel i en grønn sommeridyll. Inga, på morens venstre arm, er et par måneder gammel, og det er fremdeles omtrent et år til hun skal gis bort til en annen familie. 

– Ester ga meg bort, eller solgte meg, for 1 krone og 75 øre. Det var kostnadene da presten stemplet avtalen, sier Inga.

Egentlig var det Ingas storesøster som ble gitt bort først.

– Men mamma angret seg og ville ha henne tilbake, så de byttet helt enkelt unge. Den andre familien fikk meg i stedet, mamma hadde vel ikke rukket å knytte seg like mye til meg, sier Inga.

Hun understreker at hun ikke anklager sin biologiske mor.

– Hun arbeidet på en gård sammen med pappa, og de flyttet ofte. De hadde allerede fire barn da de fikk oss tvillingene. Og jeg fikk det veldig godt hos min nye familie.

<strong>NOEN LIKEHETER:</strong> Inga kan kjenne en viss ømhet for sin biologiske mor. – Jeg har fått høre at jeg har gester som er som hentet fra mamma Ester. Det er artig å høre, sier hun. Foto: Sven Magnusson
NOEN LIKEHETER: Inga kan kjenne en viss ømhet for sin biologiske mor. – Jeg har fått høre at jeg har gester som er som hentet fra mamma Ester. Det er artig å høre, sier hun. Foto: Sven Magnusson Vis mer

LES OGSÅ: Barbros mamma ble gravid med fetteren som 16-åring

Mødrene var venner

I bunken med papirer Inga har samlet sammen de senere årene, finnes også fødselsjournalen, som viser at Inga var veldig liten da hun kom til verden; bare 43 cm og ynkelige 1,8 kilo.

– Det ble nøddåp på barselavdelingen, men jeg overlevde.

Inga har puslet sammen små detaljer om hva som skjedde de første årene av livet hennes. Hun vet i dag at mamma Ester og adoptivmammaen Maj var venner og bodde ganske nær hverandre. Maj hadde fått barn seks år tidligere, en jente som hadde hjerteproblemer som liten.

– Men Maj ville ha søsken til datteren sin. På en eller annen måte kom de to kvinnene overens om at Ester skulle gi et av sine barn til Maj, forteller Inga.

Først hadde Ester gitt bort tre år gamle Britt-Marie, men angret seg og hentet henne hjem igjen etter en måned. Inga var 14 måneder og har ingen egne minner om det som skjedde. Men den nye søsteren hennes, den gang 7 år gamle Iris, har senere fortalt hvordan vesle Inga ble satt på kjøkkengulvet og Iris tok av henne luen så det lyse, krøllete håret kom fram, og sa: «Dette er lillesøsteren min, og denne skal de ikke få ta tilbake».

Inga vokste opp og hadde det bra, forteller hun. Familien flyttet mange mil fra Motala, men hun husker hvordan det i begynnelsen kom brev som adoptivmamma Maj leste og brente.

– Maj brøt kontakten med den biologiske familien min ganske raskt. Hun pleide å si at blod er tykkere enn vann og våget nok ikke å risikere at jeg skulle treffe den gamle familien min. Så de brevene var nok fra mammaen min, gjetter jeg.

Inga vet at hun en gang i løpet av disse årene møtte søsteren hun hadde byttet plass med. Inga hadde da flyttet til Småland og var som tenåring bedt på kaffe hos noen ungdommer. De hadde besøk av noen venner fra Motala, og blant dem var det en jente som gransket Inga fra topp til tå. Inga syntes det var underlig, men fikk ikke noen forklaring før lenge etterpå.

– Det var søsteren min, som kjente til hvem jeg var. De hadde alltid beholdt et bilde av meg der hjemme. Men hun våget ikke fortelle. Hun trodde ikke at jeg kjente til bakgrunnen min.

Men Ingas adoptivforeldre hadde tidlig fortalt for Inga at hun var adoptert, og at hun en gang hadde hatt etternavnet Gustafsson.

– Takket være at de fortalte så tidlig, ble dette aldri noe rart. De var veldig kloke, sier Inga.

<strong>NYTT HJEM:</strong> Inga ble født da andre verdenskrig gikk mot slutten. Fra hun var 14 måneder gammel, vokste hun opp hos adoptivfamilien sin. Foto: Privat
NYTT HJEM: Inga ble født da andre verdenskrig gikk mot slutten. Fra hun var 14 måneder gammel, vokste hun opp hos adoptivfamilien sin. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: «Ven her», sa mamma. Hun kom aldri tilbake

Møtte søsteren igjen

Hun ble voksen, giftet seg med Bosse i Bottnaryd, jobbet på aldershjemmet i området og fikk en sønn og en datter. Adopsjonen var blitt fortid, nå bygde Bosse og hun en felles framtid.

En søster begynte å søke kontakt med Inga via brev, men for Inga føltes det ikke viktig akkurat da, og brevene forble ubesvart.

– En gang begynte jeg å skrive et svar, men fikk det liksom ikke helt til…

En dag kom en kollega og ropte på henne.

– Jeg trodde vi skulle hjelpe hverandre med å løfte en pasient, forteller Inga.

Men kollegaen tok med Inga inn på et rom og lukket døren. Der inne sto det en fremmed kvinne.

– Det var som å se seg selv i speilet! Det var Rut, min sju år eldre søster.

<strong>SAMMEN IGJEN:</strong> Det føltes godt da Inga endelig fikk møte tvillingbroren Karl-Axel. Foto: Privat
SAMMEN IGJEN: Det føltes godt da Inga endelig fikk møte tvillingbroren Karl-Axel. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Ble adoptert bort mot morens ønske

Ringte tvillingbroren

Sakte ble kontakten opprettet. Da Inga fylte 50, kom også broren hennes, og med seg hadde han moren deres. Men nærheten var vanskelig.

– Jeg syntes mest synd på henne. Jeg var ikke engang nysgjerrig, til tross for at hun jo var min biologiske mor. Hun var et fremmed menneske, og jeg lurte mest på hva hun hadde hos meg å gjøre, jeg hadde ingenting å si til henne.

Tvillingbroren, Karl-Axel, møtte hun ikke da. Men nysgjerrigheten hadde begynt å vokse, og i høst tok hun mot til seg og ringte ham. Hun visste at han bare bodde seks mil unna.

– Jeg var vel redd for å få en dør i ansiktet om jeg kontaktet ham, så det drøyde, forklarer Inga.

Men reaksjonen ble den motsatte. «Jeg har også tenkt på deg», svarte han da de møttes igjen etter 69 år. Og nå holder de kontakten på telefonen.

For Inga har de siste årene ført til at hun har fått en større ro inni seg.

– Jeg begynner å bli gammel og ville treffe tvillingbroren min før det var for sent. Det var som å slutte en sirkel.
 

 

 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer