– Når et menneske så kraftfullt som mamma går bort blir det tomt, men det åpner samtidig et space som vi andre kan fylle. Søsteren min Kristin var jo med i «Let’s Dance», og jeg kom med boken min.
Malin Berghagen (53) kroer beina yogamykt under seg i hotellsofaen i Gamlebyen i Fredrikstad. Hun ligner mamma Lill-Babs av utseende, men der moren hadde en sprakende intensitet, er Malin mer nedtonet. Harmoni er kanskje det første man tenker på. Og nettopp harmoni var også innholdet i foredraget hun holdt for 80 damer her i Gamlebyen i går, basert på boken sin «Livslyst».
Scenen hun sto på ligger bare en drøy time fra revyscenen «Humla» på Karl Johan, der mamma gjennom store deler av 70- og 80-tallet holdt hoff for showglade nordmenn - og skrev autograf til alle som bad om det. Malin husker en mor som kunne være borte i månedsvis.
– Når mamma hadde vært i Norge ville jo vi barna ha henne for oss selv. Men så fort vi gikk utenfor døren ba folk om autografen. Det har gjort at jeg er veldig nøye med det. Om noen kommer bort til oss når jeg er sammen med barna mine, sier jeg alltid at det ikke passer. Jeg vil vise barna at jeg prioriterer dem.
Mamma reiste i 60 år
Malin Berghagen er skuespiller, programleder, foredragsholder og yogainstruktør. Men uansett hvor sterkt hun står i bevisstheten til den jevne svenske er det ikke til å komme fra at hun stadig nevnes i samme åndedrag som mamma Lill-Babs, som gikk bort i 2018 etter kort tids sykdom.
Landsbyjenta Barbro Svensson slo igjennom i 1959 med landeplagen «Är du kär i mej ännu Klas-Göran?» og ble raskt hele Skandinavias «Lill-Babs», med suksess så langt som til Tyskland. Men å være Skandinavias kanskje mest elskede artist kommer kanskje ikke gratis. Det krever hardt arbeid, og kanskje også noen offer?
– Mamma ble artist da hun var 18 og holdt på hele livet. Det var 60 år med reising. Hun kunne være borte alt fra to måneder til et halvt år. Vi flyttet ofte med henne da vi var små. Mormor passet på oss og hun ble kjempeviktig for meg. Jeg identifiserte meg mer med mormor enn med mamma.
– Hva tenker du om det?
Malin smiler.
– Jeg opplevde så mange fantastiske ting, og ville ikke byttet det bort. Jeg kunne våkne midt på naten av at Monica Zetterlund sang midt i stua vår. Eller at Sammy Davis var på besøk.
Transer og pride
Malin er det midterste av tre søstre. Storesøster Monica kom til verden da Barbro Svensson var 17 år. I 1965 giftet hun seg med musiker Lasse Berghagen og fikk Malin. Etter tre års ekteskap fant Lill-Babs lykken på nytt med den norske landslagskapteinen i fotball Kjell Kaspersen, og Kristin kom til verden. Malin minnes en barndom på 60- og 70-tallet, blant transvestitter, kunstnere, i en omgangskrets blottet for rasisme. At de levde midt i pride lenge før pride fantes.
Men med en mor som har deltatt i Melodifestivalen tre ganger, leverte hit på hit på radio og TV, spilt i filmer og skrevet autografer til The Beatles - før de ble kjente, hvordan var det å skulle velge sin egen vei?
Malin drar på det.
– Mamma var mye å leve opp til. Et ekstremt godt menneske og veldig omtenksom. Men vi ble jo oppdratt av henne, og det har lært oss å sette grenser.
– Hun var ikke så flink til det?
– Nei. Det å si «Nei» er også å vise kjærlighet.
Savnet å ha mamma i fred
På spørsmål om hvordan det var for en liten jente å måtte dele mamma med befolkningen i minst tre land, svarer Malin at hun ikke vet om noe annet. At både hun og søsteren Kristin var bare noen timer gamle da de ble fotografert for et ukeblad, og har levd med det.
– Men vi fikk jo ikke ha mamma i fred da hun døde heller. Sorgen ble offentlig, og naboer og hele landet sørget. Men samtidig har vi aldri fått så mye kjærlighet som da. Vi skjønte hvor elsket mamma hadde vært. At alle har en Lill-Babs-historie.
Hva er Malins Lill-Babs-historie? Hun drar på det. Trekker frem at det alltid ble sunget hjemme hos dem, både mamma, mormor og tante Birgitte. De tre viktigste personene i hennes liv. I dag er alle borte. Blir det tomt, nå som sangen har stilnet?
– Det er som et sykkelhjul der navet er borte. Nå må vi søstrene prøve å skape et eget hjul.
Ikke vent med å leve!
Malin mener livslyst er talende for både henne og moren. Det handler om at livet kan ta slutt når som helst, og at man må bruke mindre tid på å syte og klage.
– Plutselig «skjer livet». Plutselig smeller det til og man kan ikke beskytte seg. Man må leve fullt ut og elske alt vi kan, mens vi har det.
Hun smiler.
– Det er som mamma sang: «Venta inte på att leva tills du blir gammal».
Bulimi i Oslo
Sommer 1986. Malin Berghagen var 18 år og modell. Hun hadde nettopp kommet hjem fra Paris og skulle jobbe som mammas påkleder på «Humla» i Oslo.
– Jeg slet med bulimi på den tiden og hadde det ikke så bra. Mamma tok kontakt med en akupunktør som fant ut at problemet mitt var redsel. For meg selv, og for hva andre ville synes om meg. Det var en veldig viktig tid og han gjorde meg fit for life, sier Malin.
Sommeren skulle bli øyeåpnende på flere måter. En av mammas dansere het Dag Taylor, og snart ble han og Malin et par. Hun la modell-livet bak seg, og allerede året etter ble Christopher født, og to år etter der igjen datteren Love.
Seks år senere tok forholdet slutt, og presseoppslagene var store da Malin i 1993 giftet seg med sangeren Tommy Nilsson, han med hiten «Öppna din dörr». Sammen fikk de barna Linn og Isak og flyttet til bygda Järvsö, med knappe 5000 innbyggere. Forøvrig mamma Lill-Babs’ barndomsbygd.
– Jeg hadde alltid drømt om å bli hjemmeværende. Når man har hatt en mamma som har jobbet mye og som var mye borte, så vil man bo på landet. Enten blir vi som våre foreldre, eller så blir vi det motsatte, forteller Malin.
Lena Kristin Ellingsen om det travle småbarnslivet: - Jeg har fullstendig mistet kontroll på livet mitt
Slange i paradiset
Midt i småbyidyllen i Järvsjö var det noe som ikke stemte. I 2007, etter 14 års ekteskap gikk Malin og Tommy Nilsson hvert til sitt. Tre år senere sto Nilsson frem med sitt alkoholmisbruk, og til svenske P4 Extra sa han: «Jeg var ikke så lett å leve med før jeg ble tørrlagt. Når alkoholen går foran andre ting i forholdet er det ikke så mye å velge mellom. Jeg ble ikke slem, ikke fysisk, men jeg kjeftet på folk og holdt på».
Hva med Malin? Skulle hun ønske at hun tidligere i livet hadde hatt noen av verktøyene og livsvisdommen hun har i dag?
– Man kan ikke angre noe, sier Malin med ettertrykk.
– Jeg er den jeg er i dag på grunn av det jeg har opplevd. Polletten ramler ned når polletten ramler ned. Det er viktigere å fokusere på det jeg lærte, enn det som skulle vært annerledes. Jeg prøver heller å skape noe meningsfullt ut fra det jeg har opplevd.
Trøst fra Wahlgren ble til forhold
Hun kaster et forelsket blikk mot kjæresten Martin Charlton, som hun møtte på middag hos Pernilla Wahlgrens bror, bare tre uker etter at Lill-Babs døde, og familien Wahlgren ville trøste. Martin er engelskmann, med eget firma innen event i Stockholm. På middagen ble de to sittende rett overfor hverandre, og siden har de i grunnen vært sammen. Så nei, Malin tenker aldri at livet skulle vært annerledes.
– Jeg møtte jo Martin, men på den annen side hadde jeg ikke fått mine fire barn med Martin, og han hadde ikke fått sine to barn. Det trengtes andre ingredienser for å skape disse fantastiske barna våre.
Hun ler:
– Og forresten så hadde ikke Martin holdt ut med meg i fem minutter da jeg var 20 år. Og jeg ikke med ham. Jeg føler en stor takknemlighet for de pappaer som har vært i mitt liv.
Yogakurs av barnepiken
Malins bok tar for seg alt hun lærte av mamma og mormor, om hvordan ta vare på seg selv, både på innsiden og utsiden. Hun høster av sine egne erfaringer også, og fra yogakursene hun holder på Mallorca, i Hellas og på Costa Rica.
– Jeg fikk et yogakurs i 20-årgave av barnepiken min Mimmi, som jeg har hatt siden jeg var liten. Jeg har alltid vært åndelig søkende, men aldri religiøs. Mange tror at yoga er hindu, men det er jo en vitenskap og et verktøy. Alle kan gjøre yoga, uansett religion. Det får mennesker til å stoppe opp og handler om ydmykhet og takknemlighet.
Blomstrende romantikk
Hun var 20 da hun fikk første barn. I dag er flokken hennes 32, 29, 24 og 17 år. Malin setter pris på den voksne samtalen. Men samtidig har det vokst frem noe nytt. En nytt rom, også her, med barna halvveis ute av døren:
– Martin og jeg har en veldig morsom og herlig tid. Å bli forelsket i vår alder! Vi har så mye tid til hverandre, og det føles som om vi har vært på et halvt års bryllupsreise. Vi skal sørge for at de kommende årene blir så gøy som mulig, før vi blir gamle og skrøpelige. Hver måned feirer vi dagen vi møttes, ved å gjøre romantiske ting for hverandre.
Hun lener seg frem og hvisker:
– Og så er det jo et blomstrende ...
Martin gjør hysjtegnet fra sidelinjen. Malin begynner å le:
– Nei, han er så prektig. Vi kan ikke snakke om det ...
– Du mener ... ?
– Ja! Det er jo helt fantastisk i denne alderen!
Snakker med mamma hver dag
Det var få som visste at Lill-Babs var syk. Hvert fall så syk. Malin forteller at moren var i Norge hos en lege, fordi hun hadde så hovne ben. Noen uker senere, den 3. april 2018 var hun borte. Rakk akkurat å fylle 80 år.
I begravelsen hjemme i Järvsjö var både familie, venner og artistkollegaer samlet.
Hvordan har tiden etterpå vært for Malin?
– Den har vært ... god, sier hun ettertenksomt.
– Jeg møtte jo Martin. Han har stått der så trygg og stabil ved min side.
Hun forteller om kommoden hun gjerne bruker som mentalt bilde:
– Man har forskjellige skuffer i livet som man kan velge når man vil trekke ut. En for sorg. En for glede. En for kjærlighet. Det har hjulpet meg veldig.
Sorgen kan ramme henne fortsatt. Det vil den nok alltid gjøre. Savnet etter en mor og en stråleglans som var så sterk.
– Jeg prater med mamma hele tiden, og jeg spør meg selv: «Hva ville mamma gjort nå?». Mamma var jo kjærlighet manifestert, sier Malin.
Moren rakk aldri å få møtt Martin. Her, utendørs, i Fredrikstads gamle brosteinsgater, spør vi Malin hva hun tror mamma ville syntes om kjæresten hennes.
– Å, hun ville elsket ham! utbryter Malin og hviler hodet inn mot brystkassen hans et øyeblikk.
