- Jeg giftet meg med en som var ett år eldre enn meg. Vi havnet i slåsskamp på bryllupskvelden.

Kari Traa ler opplagt. Minnene fra bryllupet ser ikke ut til å plage henne. Heller ikke slagsmålet. Vi kommer tilbake til det. Til jonsok-kvelden på Voss, da Kari Traa giftet seg med en kar fra grenda som foreldrene hadde valgt ut.

Men først skal vi opp på taket av et forretningsbygg i Oslo, så langt unna fuglekvitteret på Voss du kan komme. Kari Traa er i hovedstaden for å holde digital shoppingkveld, og for å møte KK.

Gjensynet er gledelig, for det er ikke første gang KK møter OL-vinneren i kulekjøring fra Nagano i 1998 – som siden har bygget seg et ullkonglomerat av superundertøy i rosemønster og frekke farger. «Alle» har hatt Kari Traa på kroppen. Og «alle» husker Kari fra da hun gjorde den heller uskrevne sporten kulekjøring til allemannseie, og satte Voss på verdenskartet da hun hoppet fallskjerm i bunad. Men det stanser ikke der.

Marte fant kjæreste på uvanlig vis: - Hadde nesten gitt opp

De siste årene har hun bodd på Voss med kjæresten Lars og døtrene Hedda (11) og Silja (9), og mens andre ville hvilt mellom salgene, ligger Kari Traa et hestehode foran. Ølet, for eksempel, i samarbeid med det lokale bryggeriet, som bærer navnet «Traa». Og de 67 rimelige leilighetene hun og kompanjongene fra Skigutane bygde for å «gi noe tilbake til bygda og hindre at ungdommene flytter ut». Området heter forresten «Karibyen» på folkemunne, selv om Kari helst så det fikk et annet navn. På spørsmål om hun er en ressurs for bygda, ja, en hjørnestein om du vil, rister Kari på hodet:

– Næh. Ikje i det heile tatt. Eg likar no berre å halde på, sier Kari, før hun i neste øyeblikk forteller om søyle-fundament hun skal støpe til nytt grendehus i morgen.

- Jeg må begynne å tenke på den biologiske klokka

– Man får være glad for hver lille rynke man får

I det hele tatt holder Kari Traa et tempo som kan få den jevne sofasliter til å bli liggende på nettopp sofaen. Men det har ikke alltid vært sånn. Jo da, håndarbeids­prosjektene står i kø, som fantasibunadene hun sydde for Fretex i vår. Men når det kommer til trening, mener ­OL-vinneren at hun er like av og på som de fleste av oss.

– Jeg kan trene en måned, og den neste gjør jeg ingenting. Det er den berømmelige dørstokkmila. Men Lars sier: «Nå merker jeg på deg at du har begynt å trene. Du er mye gladere.» Den energien du får. Det er et ork første gangen, men helt fantastisk når du er i gang.

At 47-årige Kari ser sprek ut, er mye takket være det bratte fjellet på Voss, som hun og en venninne går opp flere ganger i uka.

– Men jeg fikk jo så vondt i knærne og tærne på vei ned, så vi begynte å ta med oss en sykkel på skuldra, og så sykler vi ned.

Hun demonstrerer en kropp som har begynt å knake når hun reiser seg og vondter som ikke var der før, mye grunnet hard bruk i hine hårde dager. Men at årene går, det mener Kari er en fordel.

– Man får være glad for hver lille rynke man får. Det viser jo at du får ett og ett år til. Ikke alle får det. Jeg synes at det er fint å bli voksen. Det er ikke lenger noe jag etter noe.

Legen spurte henne her om dagen om hun hadde noen symptomer på overgangsalderen. Kari mente hun foreløpig er gått klar. Med mindre trangen til å plante blomster i hagen regnes?

– Før har jeg aldri vært opptatt av hage, men nå synes jeg det er fint at det spirer og gror. Jeg vet ikke, kanskje man skaper et slags reir til familien?

– Hva har du i hagen?

– Ja, si det! Jeg har prøvd hortensia, men den trives ikke på Voss. Jeg skulle kjøpe betong til grendehuset her om dagen og kjørte forbi et hagesenter. Der hadde de en handlevogn full av blomster for 500 kroner. Og da slo jeg til og ble helt vill av glede.

Ønsket å lage et rendyrket jentemerke

Egentlig skulle Kari Traa, på høyden av sin kulekarriere i 2002, bare hekle seg en lue, siden sponsorenes luer var så stygge. 20 år senere forteller hun at businessen går så det suser, med USA, Canada, Sverige og Finland som det største nedslagsfeltet utenfor Norge.

– Jeg ønsket å lage et rendyrket jentemerke og blande humor og galskap. Jeg lager ikke klær for sliterne, men for dem som vil være litt sporty. Det er en ganske bred målgruppe, alt fra tiåringer til damer i rullator. Vi har 20-årsjubileum i år, og da må vi ta en skikkelig «gal-feiring».

Hun ler:

– Men det er jo ikke alt vi gjorde for 20 år siden som er like etisk, sett med dagens øyne. Som for eksempel da jeg lot en mannlig saueklipper klippe av meg ulla – selvsagt Kari Traa-ull. Hehe. Eller at jeg malte sauene i mange farger, lik ulla vi solgte i butikk.

Hun lyser opp:

– Men jeg synes jo fortsatt den første kampanjen vi gjorde, var litt kul, da jeg sto i sleden og pisket nakne mannfolk utkledd som reinsdyr med horn og Rudolf-neser.

#Girlswillbegirls

Hennes nyeste prosjekt er likestillingskampanjen #Girlswillbegirls, der Kari oppfordrer jenter til å dele sine historier om forskjellsbehandling i idretten:

– Vi jenter er ikke svakere enn gutta, vi må bare jobbe hardere. I det daglige er det uskrevne regler for hvordan vi snakker om damer og jenter. Norge er kommet langt i forhold til mange andre land, men fortsatt er det en vei å gå.

Hun forteller at selskapet ønsker å være med på å gjøre jenter sunne, sterke og glade.

– Selv var jeg en litt ujentete jente, og har aldri fått høre at det kan du ikke gjøre fordi du er jente. Jeg er stolt over å ha vært i en idrett der menn og kvinner konkurrerer på like vilkår, med de samme pengepremiene, til og med.

Høsten 2021 satte vonde bilder fra skiidretten spiseforstyrrelser på kartet. Kari synes at det er fryktelig lesning, og at man nok ikke kan forstå hvordan det oppleves om man ikke har vært der. Selv har hun ikke kjent press om å være tynn. I kulekjøring er det faktisk en fordel å være tyngre – det går fortere da, sier Kari med et smil.

– Under OL i Nagano veide jeg 82 kilo. For min del måtte jeg ned i vekt for å holde meg skadefri. Jeg hadde skader i knærne, og når du lander etter et hopp, utgjør ti kilo hundre kilos belastning. På et tidspunkt spiste jeg to sjokolader hver dag og drakk brus. Til middag forsynte jeg meg alltid to ganger, og måtte legge meg på sofaen etterpå for å la maten synke. Den eneste kommentaren jeg fikk på vekta, var fra bestefar: «No ser du no godt ut, Kari», sa han og blunket, og da skjønte jeg at jeg var på vei over en grense.

– Jeg tenkte først at Rune var litt for kjekk for meg

Gjennomførte 23 fallskjermhopp i sommer

Egentlig hadde Kari Traa pusset opp leiligheten i Oslo, og planen var å bli boende. Men så traff hun Lars Haukom fra Kristiansand, og da hun ble gravid med Hedda, gikk flyttelasset til Karis hjembygd. Lars fikk seg jobb på luftsportlinja på Voss Folkehøgskule, og Kari kunne jobbe på Active Brands-kontoret på Voss. Huset har de pusset opp selv, og fra vinduet kan de se Bømoen, friområdet hvor Kari og Lars hopper fallskjerm, mens døtrene hopper på trampoline og lurer på om de ikke snart skal kjøpe is.

– Det er et hyggelig sted der folk i bygda samles. Men det er best å hoppe når jentene ikke er med. Da rekker vi kanskje seks–sju hopp på en dag.

– Hva synes barna om at mamma hopper ut fra fly?

– Nei, det er nå bare sånn mødre er. De vet jo ikke om noe annet, sier Kari.

Hun forteller om 23 hopp i sommer, akkurat innenfor kravet for ikke å miste sertifikatet. Andre år har hun vært oppe i 250. Hun trekker fram samholdet i formasjons­hoppingen. Det å få til noe i lag.

– Vi antar du ikke er plaget av høydeskrekk?

– Det er faktisk mange fallskjermhoppere som har høydeskrekk. Men oppe i luften får man ikke følelse av hvor høyt det er. Det er først når du ser andre fare nedover, at du kan tenke: «Å, f... så fort det går.»

Hun skryter av hvor flink Lars er med elevene sine. Med hans opp mot 300 hopp i året – bekymrer Kari seg når samboeren stuper mellom himmel og jord i en fart på 300 kilometer i timen?

– Nei. Jeg er trygg på Lars. Jeg har jo bekjente det ikke er gått så bra med, men mest innen basehopp. Fallskjermhopping er veldig trygt i Norge. Man må ha sertifikat og registrere hoppene. Om jeg skulle svime av i luften, har fallskjermriggen en selvutløser, og i tillegg har vi to skjermer i «ryggsekken» om den ene ikke skulle fungere.

– Du har ikke så mye nerver?

– Ikke på sånne ting, i hvert fall, sier Kari.

Hun knekker løs en nikotintyggegummi og forteller at hun har prøvd å slutte flere ganger.

­– Jeg brukte snus fram til 2008, men man blir jo like avhengig av tyggis. Silja sa da hun gikk i barnehagen: «Hvorfor sluttet du med tyggis, mamma? Om du ikke hadde sluttet, ville du ikke vært så sur og sint på meg hele tiden.» Da begynte jeg å tygge igjen med en gang! Det er ikke verdt å ødelegge livet til ungene.

– Er du mye sur?

Kari drar på det:

– Jeg kan nok gå i min egen verden og tro at folk vet hvordan jeg tenker.

– Jeg hadde nesten ikke tid til å bearbeide alt det vonde

Laget hjemmeskole for døtrene

Da korona stengte Norge, var Kari på siste flyet fra USA. Hun våget ikke engang å klemme barna før hun isolerte seg. Hun forteller om nabobygda Ulvik, som raskt ble hardt rammet.

– På Felleskjøpet-døra hang det en lapp: «Dersom du kommer fra Ulvik, ring det og det nummeret.» Venninna mi ringte meg og sa: «Jeg så en fra Ulvik på Voss i dag!» Og jeg bare: «Hva! Gjorde du?» Vi visste jo ikke da. Det var så mye usikkerhet i starten.

Kari og Lars laget hjemmeskole for døtrene – med SFO – og innredet sokkelen med avlagte møbler fra kommunehuset. Lars var rektor, Kari lærer. Og for å simulere skolevei gikk familien en tur rundt i nabolaget om morgenen.

– Vi hadde gym i hagen, og naturfagtime ved elva, og fant kruttpistoler, paraplyer og sparkesykler. Jentene kalte det for «kuleskule». Lars hadde en del Teams-undervisning med elevene sine, men jeg hadde mye tid, siden jeg ikke kunne reise og hovedkontoret i Oslo var stengt. Men jeg så jo hvor heldige vi var. Andre har jo kanskje ikke engang balkong.

Når familien er på ferie eller steder med mye folk, strener Kari fremst i kjent stil, med det resultat at Lars og jentene går rett inn i kommentarene: «Var ikke det Kari Traa?»

– Lars ber meg om å gå bak, så jentene slipper det. Jeg har forsøkt å forklare dem hvorfor folk av og til kjenner meg igjen. De vet at jeg startet Kari Traa klær, og jeg tror de er litt stolte. Eller, ikke stolte kanskje.

Kari ler.

– Men de synes jo uansett at klærne klør. Da sier jeg: «Dere skulle bare visst hvor mye klær klødde da jeg var liten!» Ulla vår er av fin merinoull. Jo, tynnere og lengre ullfibrene er, desto færre skjøter, som da gjør at ullplagget klør mindre.

Camilla Stoltenberg: - Jeg mer glad i mennesker enn jeg trodde

– Jeg tenkte bare «shit»

Høsten 2021 kom nyheten som rokket den norske folkesjelen: Bunaden var havnet på verstinglista over miljøfiendtlige plagg. Å lage ulla til tradisjonsplagget skulle visstnok sette et anselig karbonavtrykk. Hvordan forholdt ullbedriften Kari Traa seg til nyheten?

– Jeg tenkte bare «shit». At det beste du kan gå i nå, liksom skal være plast? Det gikk jo ikke helt vår vei. Men man kan sikkert lage rosemønster i plast også. Det er mye plastklær som ser og kjennes ut som ull.

Hun forteller om kolleksjonen «Wastelayer», der overskuddsulla ble karvet sund og brukt på nytt. Og i 2018 lanserte bedriften plastløftet, der bruken av ny plast ble redusert med 97 prosent.

– Resirkulert plast er jo mye dyrere enn ny plast, men om mange nok går for det, blir det billigere til slutt, sier Kari.

Hun forteller at mesteparten av produksjonen foregår i Kina, siden mye kunnskap ligger der.

– Men vi må jo ut til fabrikkene og sjekke at de ikke spruter ut masse kjemikalier. Det er sikkert mye der som ikke ville vært godt nok i Norge, men vi må ta ett steg om gangen.

Man skulle tro at Kari hadde nok å henge fingrene i, men på kveldstimen tar hun fram broderiet og syr bringeklut til Heddas konfirmasjonsbunad. Det nitide perlemønsteret er vossabunadens stolthet, og en metode er å sy perlene på trådrett broderistoff og siden kante med rødt ullstoff. Men ikke Kari Traa. Hun gjør det på gamlemåten, og syr perlene rett på ulla – med et påfølgende hav av muligheter for å havne skjevt.

– Du gjør det ikke akkurat lett for deg?

– Hehe. Nei, jeg må jo bare prøve. Men jeg rekker jo opp hele tiden, også.

Hun demonstrerer broderiet på langsynt avstand.

– Det er blitt vanskeligere å træ i nålen, og det gjelder å ha helt nyklipt tupp på tråden. Jeg prøvde meg på briller og en lupe med lys, men da ble jeg svimmel. Jeg er blitt så langsynt at når ungene viser meg noe på telefonen, må jeg holde den på strak arm.

På spørsmål om hva hun og Lars gjør for å holde romantikken i live, ler Kari:

– Nei, romantikk. Vi har jo jentene i lag. Det er de vi lever for. Og så har vi samme hobby, selv om vi ikke gjør det så mye i lag. Men vi står masse på ski sammen om vinteren.

Penelope Lea (17): - Det handler om å kjempe for det og de man er glad i

- Jeg ønsker at barna skal få være som de er og velge selv

Minigrisene Sivert og Gudmund er oppkalt etter bestefedrene til Lars, og fikk større innvirkning på familien enn Kari først hadde tenkt. Riktignok hadde hun egenhendig snekret grisehus i hagen, for at grisene skulle få lov til å grave i jorden, men for to år siden gikk det opp for yngstedatteren at pølser var laget av gris. Sju år gamle Silja var med ett blitt vegetarianer.

– Jeg er jo ikke en så god kokk og tenkte: «Hvordan skal dette gå?» Men vi måtte jo bare støtte henne. Men vi har sagt at hun må spise fisk, og vi prøver å spise litt vegetar, vi andre også, sånn at vi alle kan spise det samme til middag. Jeg ønsker at barna skal få være som de er og velge selv. Jeg vil ikke peile dem inn på noe. Selv er jeg aldri blitt styrt inn på noe.

Kari har satt seg som mål at døtrene skal kunne snakke med henne om alt og komme til henne om noe er vanskelig. Som bryllup, for eksempel. For nå er vi tilbake der vi startet. I Karis bryllup. Ikke med Lars – hun og samboeren «driver ikke med sånt». Nei, vi skal tilbake til da Kari giftet seg – som niåring (jepp, du leste riktig).

– Det er tradisjon på Voss med barnebryllup på jonsok. Men «brudgommen» er jo like gammel, altså! understreker Kari, når det går opp for henne hvordan det må lyde for ikke-vestlendinger.

Begge døtrene hennes har «giftet» seg, i brudekrone og det hele, den ene noe mer begeistret enn den andre.

– Det er vi voksne som finner jevngamle barn i grenda til brudepar, forteller Kari.

– Da jeg møtte Lars, sa han: «Jaså, så her på Voss gifter dere bort ungene?» Selv giftet jeg meg med en som var ett år eldre enn meg, og vi havnet i slåsskamp.

– På bryllupsnatta?

– Ja, eller på bryllupskvelden.

Kari finner fram bilde. Av ni år gamle Karis uttrykk å dømme er det forståelig at kvelden måtte ende i slåsskamp.

– Brudgommen het Vidar. Året etter giftet han seg med en klassevenninne av meg. Det var dårlig med brudgommer i grenda. Hehe. Og da Vidar giftet seg som voksen, sendte jeg ham en melding: «Alle gode ting er tre!»

Kari forteller at neste «barnebryllup» skal holdes i det nye grendehuset.

– Under korona hadde vi ikke bryllup, men nå er vi i gang igjen. Det hender at vi ikke har nok gutter og må låne en brudgom fra en annen grend. Men i dag trenger jo ikke jenter å gifte seg med gutter, heller. Jenter kan jo like gjerne gifte seg med jenter. Men spørsmålet er jo om vi har to jentebunader.

Hun tenker seg om.

– Eller så kan vi jo droppe hele bryllupet. Jonsok blir det uansett.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no