FILMAKTUELL: Henriette Steenstrup spiller rektor Liv i Dag Johan Haugeruds kritikerroste drama «Barn», som har rullet seksere og femmere på terningene i landets største aviser. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
FILMAKTUELL: Henriette Steenstrup spiller rektor Liv i Dag Johan Haugeruds kritikerroste drama «Barn», som har rullet seksere og femmere på terningene i landets største aviser. FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

Henriette Steenstrup:

- Man må jo tro at man er verdt å elske, hvis man skal treffe noen. Og det tenkte jeg da jeg traff ham

Egentlig prøvde Henriette Steenstrup å gi bort mannen hun selv endte opp å gifte seg med. - Det ble heldigvis ikke match mellom dem, sier hun til KK.

Hun har tatt vare på et lydopptak fra julen 1981. Sju år gammel hadde Henriette underholdt familieselskapet julaften med hele 35 skottevitser. Hun har selv telt dem. Erkjent at hun må ha vært et slitsomt barn. Så lenge hun kan huske har hun hatt et ekstra gir. Alltid i sentrum av familieselskapene, med løse vitser, eller tunga ut av munnviken, bøyd over den klassiske gitaren. Mens storesøsteren «satt rolig i et hjørne og var smart», ga hun mer gass.

Vanskelig å forestille seg? Skuespiller og komiker Henriette Steenstrup (44) som har kastet seg hemningsløs inn i de mest hysteriske TV-seriene, de pinlige sketchene og de klammeste karakterene. Som dukker opp igjen, selv om du har zappet til neste kanal, i det ene talkshowet etter det andre, som vert eller gjest, og du et øyeblikk lurer på om ungenes godteri har satt seg fast i fjernkontrollen, men nei, hun er der også.

«Torsdag kveld fra Nydalen», der ensemblet bestående av humorkollegaer som Morten Ramm, Henrik Thodesen og Else Kåss Furuseth tok den helt ut, talte der andre tiet, ble en æra, og kanskje Henriettes store gjennombrudd for snart ti år siden - som komiker.

Ikke bare morsom

Men det er jo skuespiller Henriette først og fremst er. Men hvis noen skulle sette henne bås, slik undertegnede nettopp gjorde, så er det helt greit.

- Jeg er ikke så lei meg for å ha havnet i en bås. Den båsen jeg har havnet i er ikke den verste.

- Å ha et komisk talent er vel så bra, selv om det har litt lavere status. Det er gøy, og det er dessuten en bås du kan bli eldre i uten at det er krise, smiler Henriette imøtekommende, hun har hørt det før, det skal litt mer til for å bli fornærmet.

For de som har fulgt med i timen vet også at hun har spilt i seriøse roller, som i Shakespeare og Ibsen på Nationaltheatret. Og de som er helt oppdaterte har sett henne briljere i hovedrollen som rektor Liv i Dag Johan Haugeruds kritikerroste drama Barn, som har rullet seksere og femmere på terningene i landets største aviser, som blir omtalt som den sterkeste norske spillefilmen på mange år, og som ble plukket ut til sideprogrammet til den prestisjetunge filmfestivalen i Venezia.

Henriette har knapt landet, for tre dager siden ble hun sminket av samme stylist som Penelope Cruz. Men, ikke minst, representerte hun filmen, som ble vist for et internasjonalt publikum, i en fullstappet sal, til stående applaus.

Hverdagen har likevel for lengst tatt henne igjen. Hjem til flanellskjorte, og brødskiver med leverpostei til lunsj. I eneboligen på Nordberg er det ikke lenger en presseagent som holder i logistikken, det er mor sjøl. Det er kommunevalg, og skolen er stengt, mine og dine barn må plasseres og aktiveres, vaskehjelpen må få gjøre seg ferdig, men «kom for all del inn». Henriette viser vei til et nyvasket rom og en fløyelchaiselong med plass til to. Slenger seg ned, og legger inn en pose snus i overleppen. Innser at det eneste som mangler nå er en Netflix-serie. Men å snakke om film får holde.

- Jeg har en gang sagt at målet er å bli en kvinnelig utgave av Sven Nordin, som kan gjøre både komedie og drama. Mye takket være Dag Johan, som har gitt meg slike seriøse roller, har jeg fått en veldig vifteformet karriere. Det er fint med variasjon.

Året 2019 viser at hun tar ambisjonene på alvor: I sommer var hun aktuell i TV-musikalen «En for væra som en er», da Ole Ivars suksessmusikal ble flyttet fra Nationaltheatret til et nytt format - en komiserie i ti deler. I høst skriver hun på sin egen serie, og til vinteren er hun aktuell i det dystopiske Netflix-dramaet Ragnarok. For ikke å snakke om Barn. Sven Nordin eat your heart out.

Det tok henne fem forsøk før hun kom inn på teaterhøyskolen. Dette er til dem som fikk henne til å tvile på seg selv. For nte gang.

Politisk ukorrekt

Barn er en film som starter med at en elev forårsaker en annen elevs død, i skolens storefri. Et lett gjenkjennelig lokalsamfunn med sinte FAUere og klønete lærerkollegaer kaver i sorg og kaos og politiske motsetninger: Gutten som døde er sønnen til en kjent lokal FrP-politiker. Og politikeren er rektorens hemmelige kjæreste. Filmen stiller også det norske samfunnet under lupen.

- Det er en film som tar både høyre og venstre siden på alvor, men som særlig blottstiller venstresiden, med sine fordommer. Man skal ikke se bort ifra at venstresiden viser er en viss arroganse som kan være med å nøre opp under den ufine stemningen vi har i ordskiftet. De har liksom monopol på de riktige verdiene, mener Henriette, som også kan møte seg selv i døra. For hvem har egentlig retten til å kalle seg politisk korrekt?

- Men når det kommer til stykket er folk folk, - og de er grunnleggende ganske greie. Og feilbarlige. Vi dummer oss ut alle sammen. I så måte er Barn en film som tar på alvor at vi skal leve sammen i et samfunn, og prøve å se det gode i hverandre. Henriette humrer litt ironisk av sine velvalgte ord på selveste valgdagen.

Henriette Steenstrup må ikke være morsom. Hun føler heller ikke at folk forventer det av henne, i alle fall ikke som privatperson.

- Jeg tenker jo at den beste måten å omgås på i denne verden er å være nysgjerrig på andre. Jeg prøver mer på det, enn på å være morsom på fest. Kanskje man møter noen interessante folk. Privat er jeg ikke så opptatt av å underholde, forklarer hun.

Med styrket selvtillit som skuespiller i et kritikerrost drama, har hun ironisk nok nesten begynt å tvile på komikeren i seg, om hun kan være morsom igjen, etter en slik grandios og seriøs filmrolle.

- Å være morsom er veldig sårbart. Og målbart. Hadde Nytt på Nytt ringt nå, så hadde jeg tenkt at jeg ikke ville klart å levere. Det der med selvtillit går opp og ned.

- Å være morsom er veldig sårbart, sier Henriette til KK. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
- Å være morsom er veldig sårbart, sier Henriette til KK. FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

Skuespillerdrømmen

På Hovseter på 80-tallet, var hun sjelden i tvil om skotte-vistene holdt mål. Det var skuespiller hun skulle bli. Henriette vokste opp i et kreativt hjem der sang og musikk og humor fikk mye plass, med besteforeldre på morsiden som begge var skuespillere, og med en storesøster som ifølge Henriette egentlig var den morsomme, men som ikke kjempet om plassen.

- Det er kanskje noe med småsøsken, at de instinktivt må jobbe for oppmerksomheten? Jeg ser det også på yngstemann, forteller hun og viser til Billy (8), eieren av den store trekisten som står i hjørnet av stua, fylt til randen av skytevåpen i plast.

- Han sluker alt av humor på YouTube, og har begynt å øve på vitser og imitasjoner. Hun ler høyt og rått, kommer plutselig på sønnens siste underholdningsnummer:

- Han er veldig glad i å lage mat og akkurat nå jobber han med noen Hellstrømsparodier!

Datteren Ebba (12) går også i mammas fotspor, og har allerede spilt inn to spillefilmer.

- Begge har noe av dette i seg, jeg blir overrasket hvis de begynner på NTNU.

- Akkurat nå lurer Ebba på om hun heller skal bli regissør. For da jobber hun ikke så mye på kvelden.

Au. Et lite stikk i mammahjertet?

- De ser det jo selv. Billy har sagt det rett ut «Jeg er veldig stolt av at du er skuespiller, mamma. Men jeg liker det ikke.»

Hun kjenner på samvittigheten, når hun er borte en til to kvelder i uka. Men nå kan hun i alle fall prøve å legge jobbkveldene til barnefrie uker.

Kunsten å holde sammen

For fire år siden gikk Henriette og skuespillerkollega Fritjov Såheim fra hverandre etter ti år langt ekteskap, solgte felles hjem på Nordberg, og flyttet inn i hver sine boliger i samme nabolag. Hun omtaler det som et udramatisk brudd. De feirer fremdeles jul og 17. mai sammen.

- Jeg leste nettopp en artikkel av en parterapeut om at folk skiller seg for lett. Jeg er ikke enig. Jeg tror tvert om at mange bruker for lang tid på å skille seg! Særlig når barn er involvert. Jeg tror mange tenker man at man kan nøye seg med det man har. Mitt brudd var ganske ukomplisert. Vi var veldig enig om at vi var ferdige, at her er det ikke noe, vi er ikke kjærester lenger, og har ikke vært det på mange år.

Hun ser kanskje brått for seg en upassende overskrift og legger til:

- Jeg heier jo på at folk holder ut! Jeg har venner som holder sammen som idealer, som har vært veldig tydelig på at de er kjærester, at de har noe som er bare deres. Det lure er kanskje unngå å ende opp med å leve superparallelle liv, på hver sin kant.

«And along came Rune»

To år etter skilsmissen er hun nygift. Det var ikke planen. Hun var ikke på utkikk etter en kjæreste. Nå skulle hun ha tid til seg selv, til å være mamma, og i nødstilfeller, date på Tinder? Hun rakk ikke en gang å skaffe seg en Tinderprofil før forelskelsen slo inn med full kraft.

Det kunne vært manus til en romantisk komedie. Notting Hill møter Sliding Doors:

Majorstua, 4 år tidligere: En kjekk og atletisk mann tryner på sykkel. En skuespiller på vei til et TV-opptak oppdager forferdet det som skjer. Husker at et par venner hadde fått traumatisk hodeskade etter fall på sykkel. Uten å nøle, slik Florence Nightingale antagelig ville ha gjort, løper hun bort til ham.

- Hvordan gikk det med deg? spurte jeg oppjaget. Men han hoppet opp, full av energi og svarte kvikt «Her går det bra! Men jeg vet hvem du er, fordi jeg kjenner søstera di!» forteller Henriette, om første gangen hun traff Rune, og oppdaget at de hadde felles kjente, og at han var en sympatisk fyr. Intet mer. Ikke da.

Da hun som nysingel et år senere kom til å tenke på ham igjen, var det for å spleise ham med en singel venninne, som hadde vært singel i mange år. Trodde hun.

«Jeg vet om en fyr, som har alt, som er helt super» sa jeg. Så sendte jeg dem på blinddate. Jeg prøvde å gi ham bort! Henriette ler, leter etter en ny posisjon, som om hun er litt for rastløs til å starte uka så tilbakelent, i en chaiselong.

- Det ble heldigvis ikke match. Og det var da jeg innså at jeg hadde plukket ut en fyr til henne ut ifra hvem jeg selv kunne tenke meg å gå på date med, istedenfor å tenke på hvem venninnen min passet sammen med.

- Det var nok et utslag av at jeg tenkte slik: at han var for fin for meg. For kjekk.

I filmen Barn blir rektor Liv konfrontert av sin egen mor, som mener hun ikke burde ta seg til takke med den første og beste. Henriette kjente seg igjen i den scenen. At det kunne hun også fort ha gjort.

- Jeg har selv tenkt det om meg selv, at jeg ikke er så stilig, at jeg ikke er en som menn forelsker seg i. Jeg har aldri tenkt på meg selv som pen. Eller som en man magnet, sier hun, og tar en kunstpause.

- Men nå tenker jeg at jeg er det! Hahaha!

- Jeg har en mann som får meg til å føle meg veldig stilig, sier hun innstendig, hun vil ikke le det bort heller, for hun er inne på en viktig erkjennelse:

- Man må jo tro at man er verdt noe, verdt å elske, hvis man skal treffe noen. Og det tenkte jeg når jeg traff ham, - at jeg var verdt å elske.

Etter blinddaten tok Henriette sats og inviterte Rune på fest. Han skjønte først ingenting, hun hadde jo prøvd å spleise henne med venninnen. Trengte hun flere guttekompiser? Men det tok kanskje et kvarter før hun ikke lenger klarte å skjule hva hun følte, og sa det rett ut. Resten er historie.

Rune Assmann, lederutvikler fra Skien, en nokså vanlig fyr, som hadde levd 49 år utenfor showbiz, ble Henriettes nye kjæreste.

GIFT: To år etter skilsmissen er hun nygift. Det var ikke planen. Hun var ikke på utkikk etter en kjæreste. Men så møtte hun Rune. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
GIFT: To år etter skilsmissen er hun nygift. Det var ikke planen. Hun var ikke på utkikk etter en kjæreste. Men så møtte hun Rune. FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

Hvordan gled han inn i ditt glamorøse liv?

«Im also just a girl standing in front of a boy, asking him to love her» smiler Henriette og parodierer Notting Hill.

- Han er utrolig sosial. Jeg kan ta med ham hvor som helst, han hever et hvert selskap. Dette intervjuet hadde vært bedre om han var med!

Hun føler seg fremdeles nyforelsket og begeistret og har lyst til å ha ham med på alt, superlativene kommer seilende:

- Dessuten er han veldig smart. Han har mye livserfaring, og vært rundt blokka noen ganger. Jeg kan snakke med ham om alt. Han er min beste venn.

Ser man det, - der ringer han også. Ikke for å spørre om han skal kjøpe dopapir, bare for å si at han er glad i henne. Hun smiler bredt i det hun avslutter samtalen.

- Haha, er det ikke provoserende?

Den moderne familie

I vinter kjøpte de hus sammen. Her i en oppusset 50-tallsbolig i Henriettes nabolag, begynner den moderne familie sakte med sikkert å ta form. I tillegg til Runes to voksne barn, Ingvild og Eilert, er han alenepappa for sønnen Andreas på ni, dette ble hans nye hjem. Annen hver uke bor også Ebba og Billy her. Rune og Henriette har ikke tatt lett på det. Å slå sammen to hjem er en vanskelig og lang prosess. Før de bestemte seg for å flytte sammen, gikk de i terapi.

- Vi gikk til en barnepsykolog. Fordi vi har så mange barn til sammen, ville vi ikke tråkke i salaten, forklarer Henriette.

- Det var selvsagt ganske opplagte ting hun sa, men som likevel er lett å glemme når man er dritforelska. Hun sa at «dere må dyrke det dere har, men dere må huske at disse barna er ikke forelska. De har ikke valgt dette. Derfor må de få masse tid. De skal ikke tvinges på de nye menneskene.»

- Hjalp det, å gå i terapi?

- Det var ikke kaldt vann i blodet, men det var smarte tips. Det er viktig at ungene ikke føler at de mister deg til den nye, at du har tid til barna, og gjør ting sammen med bare dem. Det er vi opptatt av å gjennomføre.

De har også vært bevisste på å skape nye bånd på tvers av familiene. Når Henriette dro til Venezia, tok hun ut noen ekstra dager i forkant av verdenspremieren, og inviterte Ebba og Runes datter Ingvild på jentetur.

- Da vi giftet oss fikk også alle barna en bryllupsreise i gave. Vi jentene dro til Venezia, og guttene blir med Rune og meg til England i vinter på fotballkamp. Alle er Liverpoolfans.

Helikoptermamma

Filmen Barn har også gjort henne mer bevisst på hva slags forelder hun er, og hva slags forelder hun ønsker å være. Hun vet hun er den engstelige. I filmen skjer det verste tenkelige, et barn dør.

- Jeg er mye redd for barna mine, og jeg må jobbe mot det. Fordi de skal jo ut der, klare seg. Jeg kan ikke verge dem mot alle slags situasjoner. De må kunne sykle til skolen, de må kunne ta T-banen. Så jeg prøver å gi slipp.

Selv tok hun T-banen alene fra Røa til Grünerløkka for å ta gitartimer fra hun var seks år. Det var en annen tid, men hun prøver likevel å sende dem bekymringsløst av gårde slik foreldrene hennes gjorde: «Ha det bra! Kom hjem klokka sju!», - de er jo blitt 8 og 12 år gamle. Men så klarer hun ikke helt å gjennomføre uten å ringe eller sende en melding underveis: «Hvordan gikk det? Husket du å gå på 3-ern, og ikke 4-ern?»

- Også går de jo på feil bane! Men det går jo også bra, sier hun, lettere oppgitt over seg selv.

Hun mener filmen på humoristisk vis karikerer den typisk norske, resurssterke forelder.

- Vi foreldre er oss selv nærmest. I FAU-møter og i skolehverdagen er vi veldig opptatt av å ivareta mitt barn, av at mitt barn blir sett. Det er et enormt individfokus! Men at «mitt barn» har laktosefri melk kan ikke dominere mailinglistene.

Selv prøver hun å ikke la seg rive med, når hun føler forventningspresset om å være til stedet på alle ukas fotballtreninger og kamper, samt sang og musikaløvelser.

- Jeg prøver å jobbe mot det. Man gjør det jo helt umulig for seg selv som forelder. Er det en ting under blir i dag, så er det sett. Og snakket med og til. Og det er bra! Men så må vi innimellom slippe de litt også, si at «beklager, men dette må du nesten ordne opp i selv». Man tenker jo at man burde ha vært hjemmeværende for å få til alt det man bør få til, sukker hun.

Men så var det det med gjennomføringsevnen da: Hun vet at hun burde la være å rydde opp etter dem - for ellers tar det for lang tid, eller at hun ikke burde ha dårlig samvittighet fordi hun ikke kan være tilstede på alle barnas aktiviteter. Det skal jo bli folk av dem, hun vil jo at de skal være empatiske, ikke egoistiske unge mennesker, når de en dag forlater redet.

- Jeg tenker at det må være lov, å lære barna våre at vi vokse også må bli sett, at det er ikke bare deg her. At vi voksne kan også bli lei oss, og ikke minst slitne. Du må gjerne spørre meg om hvordan min dag har vært også!

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: