Karoline Krüger:

– Man slutter ikke å være lidenskapelig etter å ha blitt 50

Etter at døtrene flyttet ut, har Karoline Krüger og mannen Sigvart fått tilbake ungdomstiden.

KAROLINE KRÜGER: – Livet nå minner om slik det var på 1990-tallet. Jeg hadde helt glemt den friheten, sier Karoline Krüger. FOTO: Astrid Waller
KAROLINE KRÜGER: – Livet nå minner om slik det var på 1990-tallet. Jeg hadde helt glemt den friheten, sier Karoline Krüger. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Folketeateret høsten 2022. ­Ensemblet synger og danser seg gjennom ABBA i tre forrykende timer. Og ikke bare i disse tre timene. «Mamma Mia» er en av de største suksessene på norsk scene, med 220 000 solgte billetter. Og midt i alt sammen, Karoline Krüger, en dame på 52, i spandex og platåsko og med en stemme og moves som rekker til bakerste rad og vel så det. Undertegnede journalist sitter i salen, svett bare av å se på, og det er ett ord som utkrystalliserer seg: «superstjerne». En superstjerne jeg ikke ante at nasjonen hadde fostret.

Jo da, Karoline Krüger vant Grand Prix i 1988, fikk femteplass internasjonalt, ble berømt i Frankrike over natten, og har siden vært å se jevnt og trutt på scener ­landet rundt, spesielt rundt juletider, der hun og ektemannen Sigvart Dagsland og synger julen inn med klassikere fra eget album. Med derfra til dette? Et fest­fyrverkeri som ser ut som om hun holder sitt livs ­rockekonsert og roper til den jublende salen: «Hallo, Oslo! Er dere klare for en til?»

– Takk. Så hyggelig, sier Karoline Krüger (52) da vi ­roser innsatsen, og penser raskt over på hvor gøy «Mamma Mia» var. Det fantastiske ensemblet.

OVERSTIMULERT: Karoline har lyst til å jobbe mer med film, og husker replikkene hun hadde i «Mannen som elsket Yngve», etter åtte kopper kaffe: – Da jeg endelig skulle si replikken i et nærbilde, var jeg helt skjelven og hadde fått lemus i kinnet. FOTO: Astrid Waller
OVERSTIMULERT: Karoline har lyst til å jobbe mer med film, og husker replikkene hun hadde i «Mannen som elsket Yngve», etter åtte kopper kaffe: – Da jeg endelig skulle si replikken i et nærbilde, var jeg helt skjelven og hadde fått lemus i kinnet. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Vi møter henne i Oslo-leiligheten, et slags lokalkontor mens hun spiller i ­hovedstaden fire–fem dager i uken. Derimellom bærer det hjem til Bergen, til huset der begge døtrene har flyttet ut, og Karoline og Sigvart har fått til­bake en slags ungdomstid – i det svake ekkoet fra livlige fiskepinnemiddager og barneføtter som en gang løp ut og inn.

Karoline byr på te, tente lys og piano­konsert i bakgrunnen. På lang­veggen står et elektrisk piano med ­headset, for å skåne naboene. En ting er julesanger som de skal ut på veiene med i desember. Noe annet er de fartsfylte Abba-låtene. Karoline er nemlig ikke ferdig som Donna. Etter påske braker det løs igjen, med «Super Trouper» som det mest andpustne nummeret. Vi spør: å synge og danse samtidig i tre timer, mange på samme alder blir tungpustet av å løpe til bussen?

Karoline ler:

– Da skulle du sett oss når vi går av scenen. Vi vinker til publikum, i spandex og glitter, men i det øyeblikket vi kommer ut i kulissene, knekker vi sammen og tar oss til alle vondtene her og der.

Hun demonstrerer akutt knesmerte:

– Jeg og Kåre Conradi støttet hverandre ut: «Hvordan går det med kneet ditt?» «Helt jævlig! Hva med hoften din?» Haha! Fra dag én delte regissøren ensemblet inn i «young cast» og «old cast», og det var aldri tvil om hvem som var hvem.

SPANDEX QUEENS: Karoline i sitt knallgule «Mamma Mia»-kostyme, sammen med Siren Jørgensen (t.v.) og Siw Anita Andersen. FOTO: Thomas Andersen / TV 2
SPANDEX QUEENS: Karoline i sitt knallgule «Mamma Mia»-kostyme, sammen med Siren Jørgensen (t.v.) og Siw Anita Andersen. FOTO: Thomas Andersen / TV 2 Vis mer

– Slippe dramatikk

Undertegnede har intervjuet Karoline Krüger før. Første gang var hun i 40-årene, og fortalte om livet etter hun fikk kreft. Da visste Karoline ingenting om at sykdommen skulle forme alle valg hun siden tok, og at det var nettopp kreften som skulle lede til at hun i dag spiller i de aller største musikalene. Neste møte var ikke mindre dramatisk. Mellom intervjuet og da bladet gikk i trykken, havnet Sigvart i en bilulykke, og Karoline og barna visste ikke om han kom til å klare seg. KK-bladet med Karoline på forsiden sto i hyllene på Narvesen på Haukeland – tre i bredden – og da hun løp opp trappene, rakk hun å oppfatte overskriften: «Livet går i en annen retning nå». Jo takk, i en annen retning skulle det saktens gå, med opptrening for Sigvart og Karoline som stablet bilen full av utstyr fra Hjelpemiddelsentralen og kjørte til og fra behandling. Sterke, fine Sigvart som hun hadde vært forelsket i siden tenårene, da hun sto i altrekken lengst bak i koret, og han var strålende solist i front. Nå var det museskritt og rullator som gjaldt.

Og så siste intervju, da Karoline spektakulært nok hadde brukket lårhalsen, bare to dager før premieren av «Chess». «50 er det nye 80», sa hun, og hadde rukket å svelge skuffelsen over å gå glipp av sin topp-tre på ­bucketlisten: hovedrollen i en stor musikal.

Nå banker hun i bordet:

Denne gang håper jeg vi slipper noen dramatikk!

Intervjuet er hentet fra KK nr. 25 som er i salg fra fredag 9. desember.
Intervjuet er hentet fra KK nr. 25 som er i salg fra fredag 9. desember. Vis mer

Røykte 25 om dagen

Julekonsertene, 15 i antall, har vært planlagt siden ­august. Karoline gleder seg til ukene med Sigvart på veiene. Vi spør, å være gift og turnere sammen, byr det kanskje på noen utfordringer? Får man etter hvert litt lyst på … enkeltrom?

– Det eneste spektakulære vi har på raideren, er ­veeeldig store hotellrom, sier Karoline.

– Vi er nødt til å ha jobbspace rundt oss, for vi har mange hatter på oss i det rommet: Vi er kolleger, vi er venner, og vi er gift.

Julegavene ble kjøpt inn allerede på ferien i Frankrike i juli. For med siste konsert 22. desember gjelder det å tenke langsiktig og føre gode lister.

Jeg er blitt så allergisk for stress. Jeg kjenner det nå som jeg har over 50 år på baken. Stresset legger seg som en klump i mellomgulvet og flytter seg oppover. Det er veldig ubehagelig. Oppmerksomheten farer av gårde, og jeg blir mye mer hissig. Jeg vil eie min egen oppmerksomhet.

Hun forteller om en bok hun leste nylig, om oppmerksomhetsalgoritmer. Hvor forbannet det gjorde henne at noen sitter og lager datakoder for å stjele oppmerksomheten vår. Faktisk minnet det henne om en bok om røykeslutt på 1990-tallet:

– Forfatteren solgte den inn med: Om du leser boken, slutter du å røyke. Jeg var jo en intens røyker på 90-­tallet, og kunne røyke 20 til 25 sigaretter hver dag. Jeg lærte i boken at du bare er lykkelig like før det første trekket. Etter det handler alt om neste gang du skal røyke. Da det gikk det opp for meg at det satt en gjeng dresskledde menn, noen av verdens smarteste hjerner, og la en strategi for hvordan de skulle holde meg avhengig, da sluttet jeg på dagen. Jeg nektet å være i lomma på de folkene.

– Har du aldri røkt siden?

Hun tenker seg om.

– Jeg har absolutt holdt i en røyk, men jeg har ikke ­inhalert.

– Du er som Bill Clinton?

– Haha. Nei, men om jeg hadde inhalert, tror jeg at jeg ville begynt igjen.

– Griner hemningsløst

Hun er selvlært artist, med unntak av seks måneder med method acting på anerkjente Lee Strasberg Institute i London. Karoline husker at de skulle være et tre eller føle en tekopp. Og instruktørens tilbakemelding på ­hennes Cleopatra. I et litt for livlig øyeblikk hadde nemlig bergenske Cleopatra gestikulert, og det med en hel finger!

– Han hermet etter fingeren i været: «I have never ­before seen Cleopatra do this.»

Karoline ler:

Men skuespill handler jo om å bruke erfaringer fra eget liv og finne ekvivalenter.

PURUNG: Fra 1987, da Karoline slo gjennom som artist. FOTO: Privat/Rune Larsen
PURUNG: Fra 1987, da Karoline slo gjennom som artist. FOTO: Privat/Rune Larsen Vis mer

Hun regner seg som et utpreget følelsesmenneske og husker da hun introduserte døtrene for tårepersen ­«Tårnfuglene» i et forsøk på å gi dem 1980-tallsdannelse på familiens filmkvelder på tirsdager. Da klimakset kom og den fordums helten rullet utgammel fram i rullestol, satt begge tenåringsdøtrene med det Karoline beskriver som «ugly cry faces».

– Vi griner hemningsløst hjemme hos oss.

Selv tar hun gjerne til tårene av talent og folk som ­utfolder seg. Sånn sett kunne hun kanskje like gjerne vært lærer? Karoline nikker og måler opp halvannen ­meter mellom hendene:

– Jeg kom jo fra en laaang gren av lærere. Du skal ikke se bort fra at jeg blir lærer en gang.

– Krevende å være småbarnsmor

Datteren Sophie studerer religionsvitenskap, har tatt master i heksene i «Marvel»-universet og bor i nabolaget med samboer. Emma, den yngste, har gått i mammas fotspor og studerer scenekunst i Oslo. Karoline forteller om en generasjon med høye krav, og at hun har forsøkt å gi døtrene slack: «Kan du ikke bare droppe den prøven og bli hjemme? Slappe litt av?»

FAMILIETID: Karoline på premieren av musikalen «Chess» med Sigvart og døtrene Sophie (t.v.) og Emma. FOTO: NTB og Tore Skaar.
FAMILIETID: Karoline på premieren av musikalen «Chess» med Sigvart og døtrene Sophie (t.v.) og Emma. FOTO: NTB og Tore Skaar. Vis mer

Jeg vet at jentene mine er veldig glad i meg. Men jeg tror også at de ser at jeg har mine «hang ups». ­Historien dine barn har om deg, er ofte helt forskjellig fra dine egne historier om deg selv som mor.

– Det kan være hardt å høre?

– Ja, absolutt! Og så har vi jo såkalt fenomenologisk minne. Vi tror at det vi gjorde én eller to ganger i barndommen, skjedde hele tiden. Jeg husker at pappa satte meg opp i ryggsekken og løp orientering på fjellet. I min verden skjedde det hele tiden, men i virkeligheten kanskje bare to ganger. Jeg har tenkt på det når det gjelder mine egne barn. Jeg kan være temperamentsfull, og de gangene jeg har vært rasende, har jeg tenkt: «Hva om det er kun dette jentene mine husker? At jeg var rasende?» Det er som bildene fra renessansen, man malte stort det man ville skulle være viktig.

– Hvordan forholder du deg til at barna kanskje husker deg som rasende?

– Nei, man må jo akseptere hverandres sannheter. Jeg syntes at det var tidvis enormt krevende å være utøvende og småbarnsmor. Å skulle fordype meg i faget mitt, ­kontra det fragmenterte i mammarollen. Jeg har vært så utmattet i perioder av mitt liv. Jeg tror nok jentene har hatt en god barndom, men jeg skulle gjerne hatt andre verktøy og tatt imot mer barnepass. At jeg hadde klart å se at nå er det for mye.

– Lidenskapelig

Karoline forteller om det nye livet, der hun og ­Sigvart plutselig har fått så mye tid. Jo da, hun kunne selvsagt brukt den på trimmaskinen i kjelleren, og kanskje går hun ned. En dag.

– Livet nå minner om slik det var på 1990-tallet. Jeg hadde helt glemt den friheten: «Kom til Oslo. Her er det gøy.» «Jeg spiller i Stavanger. Kom hit!» Det er en fantastisk tid, og foreløpig er helsen god. Men jeg ser jo nå at tiden er knapp. I 20-årene trodde jeg at jeg hadde all verdens tid, men etter noen krasjer i livet, verdsetter jeg tiden mye mer.

KONE OG MANN: Karoline og Sigvart giftet seg i Årstad kirke i Bergen i 1993. FOTO: Aleksander Nordahl/NTB.
KONE OG MANN: Karoline og Sigvart giftet seg i Årstad kirke i Bergen i 1993. FOTO: Aleksander Nordahl/NTB. Vis mer

– Kolleger har fortalt at det er verre å få roller etter 40. Du er 50 og står på din karrieres høyde?

– Ja, men det er del av den store endringen etter #metoo og alt sammen. Livet er ikke lenger over når man er 40 år. Man slutter ikke å være lidenskapelig etter 50. Ja vel, så knirker det litt når jeg reiser meg og litt mer når jeg setter meg, og jeg legger på meg bare av å se på et stykke sjokoladekake. Men det er jo livet, og man må bare flyte med.

Råd for overgangsalderen

Den middelaldrende kvinnen blir ofte parodiert, med hetetokter, luftig tunika og piggsveis. Ikke helt ulikt ­Rosie i «Mamma Mia». Har Karoline noen råd til voksne damer for å føle seg i sin beste alder? Hun ­retter et par sotete briller med gullinnfatning:

– Begynn med kule lesebriller med farget glass. Da slipper du å sminke deg! sier hun og ler.

– Nei, men noe handler om å forvente respekt. Å ta erfaringene sine på alvor. Ikke tenke på tiår som har gjort deg sliten, men tiår som har gitt deg unik erfaring. Det ligger autoritet og sensualitet i å ha levd. Selv tør jeg å ­uttale meg med mye større tyngde nå enn før.

Hun utdyper:

– De voldsomme øyeblikkene i livet har lært meg måter å håndtere smerte på, som jeg ikke ville vært foruten. Jeg kan bruke det for å forstå andres smerte. Vi kvinner vil så gjerne hjelpe, men livet kan være en knyttneve i ansiktet, og da er det viktigste å si: «Jeg skjønner.» Ikke lever en løsning. Ofte handler løsningen om å greie å sette det ene beinet foran det andre og bare akseptere at akkurat nå er det sånn.

To ganger om dagen setter Karoline seg på meditasjonsstolen og legger håndflatene mot hverandre. Sånn sitter hun, i ti minutter, mens hun gjentar frasen: «Nam myoho renge kyo.»

– Jeg merker at støy og frustrasjon kleber mindre, og jeg blir mindre hissig. Jeg er så urolig i sinnet, og oppmerksomheten springer fort i alle retninger. Å lytte til min egen stemme får meg til å holde fokus. Når pusten får jobbe trygt og naturlig, blir stemmen dypere, og du får mer naturlig autoritet. Sånn sett har voksne kvinner en fordel, for stemmen blir dypere med årene.

Hun himler med øynene.

– Men jeg må være alene når jeg mediterer, så jeg har stengt meg inn i mangt et mørkt kott rundt omkring.

– Skulle du ønske du hadde disse verktøyene da du var syk?

Hun rister på hodet.

– Jeg tror ikke på å ønske meg noe. Jeg er sinnssykt glad for at kreften ble oppdaget i tide, men jeg ser meg veldig lite tilbake, og jeg samler lite på bilder.

ÅPENHJERTIG: – Hver gang jeg opplever noe voldsomt, fantastisk eller trist, er min første tanke at jeg må dele det med Sigvart. FOTO: Astrid Waller
ÅPENHJERTIG: – Hver gang jeg opplever noe voldsomt, fantastisk eller trist, er min første tanke at jeg må dele det med Sigvart. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Hadde ikke tålt stresset

Da hun var yngre, ville folk gjerne definere henne. «Du som er så ordentlig!» I dag er de mer opptatt av ­rollene hun gjør. Karoline synes at det er befriende:

– Nå kan jeg høste av alt jeg stresset med før, og jeg tør å være med på helt andre ting.

– Er det derfor du først nå er med i så store oppsetninger?

– Ja. Jeg kunne ikke gjort store musikalroller før. Det hadde jeg aldri turt, og kroppen min hadde nok ikke tålt stresset. Nå har jeg ikke tid til å tenke sånn. Om det går galt, er det ingen som dør av det. Jeg er absolutt en «late bloomer».

Hun mener at det voksne kvinnelivet handler om å være nysgjerrig, og hun har lært seg å bruke mangelen på formell utdannelse til sin fordel:

Jeg har ofte følt meg underlegen i teaterarbeid, og i en ny jobb tenker jeg alltid: «Hvordan gjør de her, hva er de riktige grepene?» I «Mamma Mia» jobbet jeg med noen av verdens beste innenfor stort komisk musikalsk teater. Det var bare å suge til seg. Jeg vet jo at jeg har min kompetanse i bunnen, men det er alltid noe å lære, en annen måte å se det på. Jeg har aldri hatt det så morsomt på jobb som nå.

VINNER: Karoline da hun vant norsk Grand Prix i 1988. FOTO: Privat/Rune Larsen
VINNER: Karoline da hun vant norsk Grand Prix i 1988. FOTO: Privat/Rune Larsen Vis mer

– Jul i pysjamas

Hos Karoline og Sigvart kommer juletre med juletrelys opp 15. desember, etter påtrykk fra døtrene. Men juletrepynten må vente til lillejulaften. Noen «Putti Plutti Pott»-jul blir det imidlertid ikke – Karoline er ikke et ­nisse-menneske.

Jentene mente at de ble ertet da de var små etter at Sigvart og jeg sa i et intervju at vi feiret julen i pyjamas. Det virket jo som om vi ikke gadd å kle på oss til julemiddagen. Haha.

Feiringen foregår med døtrene og Karolines foreldre og søsken – og ofte med venner.

– Vi har noen husvenner som kommer og går hos oss. Jeg er veldig glad i at sosiale mønstre brytes opp. Det blir en annen rytme av det, sier Karoline.

– Jeg vet fra ganger jeg for eksempel har flyttet til ny by og kjent på ensomheten det medfører, at det er så utrolig lite som skal til. Kanskje bare én avtale. For folk som er alene i julen, kan den ene invitasjonen gjøre hele forskjellen. Og juleselskapene blir morsommere når det ikke bare er firkantet familiefest med mor, far og barn, men venner og vennskap på tvers av aldersgrupper. En klassisk vinn-vinn.

Hun og Sigvart bytter på å lage hverdagsmaten. Julematen er det Karoline som tar seg av. Men det er ett måltid hun aldri disker opp med:

Frokost på julaften er avlyst. Det får være måte på å stå på kjøkkenet. Før brukte jeg å gå i kirken, men det ble altfor mye mos.

– Mas?

– Nei, mos. Stappe. Til pinnekjøttet. Du må jo ha tid til å lage den. Men første juledag har vi en lang juledagsfrokost med kakao med krem. Det er så godt og forhøyer enhver anledning. Jeg liker å gjøre det varmt og lunt for familien.

NY STEMME: – Jeg både synger og snakker annerledes nå, og mye av det jeg laget på 1990-tallet, kan jeg ikke høre på i dag. Jeg tenker bare: «Hvem tilhører den stemmen?» sier Karoline. FOTO: Astrid Waller
NY STEMME: – Jeg både synger og snakker annerledes nå, og mye av det jeg laget på 1990-tallet, kan jeg ikke høre på i dag. Jeg tenker bare: «Hvem tilhører den stemmen?» sier Karoline. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Når julen ringes inn, pinnekjøttet står på bordet, og mosen har stjålet av kirketiden, hva er det som runger ut av høyttalerne? Er det muligens … parets egne låter?

– Aldri i verden! utbryter Karoline.

– Bare tanken! Jeg spiller mye Ivar Kleives pianoimprovisasjoner. Og så er jeg veldig svak for Michael Bublé. En skikkelig crooner-jul.

Den siste julen med mormor

Det gjelder å ikke komme tomhendt til livet. Underveis er det stein som skal hogges. Humper i veien som skal meisles. Karoline husker gode foreldre og julekonsertene med pappa der hun sang, han spilte, og de fikk betalt i juleskinker. Men det er en jul hun aldri glemmer: den siste med mormor. Hun som slo døren på vidt gap hver gang Karoline kom på besøk, satte seg på huk og fikk henne til å føle seg som den mest elskede i verden.

– Mormor var min beste venn og min største fan. Det er det lov å si når det er snakk om en bestemor.

Karoline smiler:

Hun ga meg betingelsesløs kjærlighet, og jeg ­elsket henne hemningsløst. Når jeg var syk, teipet hun steiner rundt på kroppen min og ga meg kålomslag mot det ene og det andre.

Karoline forteller om den siste tiden. Mormor var blitt svært svekket. Og så kom julen.

– Mormor hadde alltid hatt tjuesju nisser og kamferdrops, og insisterte alltid på å vise meg hva hun hadde kjøpt i julegave. Jeg sa: «Nei, mormor, jeg vil ikke vite», men hun greide ikke å styre seg, for hun gledet seg sånn. Den siste julen rådet det en slags vennlig absurditet i huset, der vi tilpasset alt for at hun skulle kunne være sammen med oss.

– Visste hun at hun var hos dere?

– Bare glimtvis. Julen er et slags ideal for hvordan vi ønsker livet skal være, men det blir sjelden sånn. ­Vanskelige ting blir ekstra tydelig i julen, som et slags forsterket speil på livet. Jeg hadde så lyst til å ta vare på henne, men det var likevel så hjelpeløst. Noen ganger er man bare tvunget til å akseptere at sånn er det.

– Hvordan tror du at du selv blir som mormor, om du er så heldig?

Karoline tenker etter:

– Jeg håper at jeg kan ta med meg det fine fra mormor. Som mor skal du jo geleide og rettlede, og du må være tilsvarende god på å si unnskyld. Som mormor har du mye større mulighet til å gi slack og hemningsløst erklære: «Jeg synes du er best.»

– Karoline har alt for meg

I disse dager legger hun og Sigvart ut på juleturné, med ekstra stort dobbeltrom. Hva er det fineste ved mannen? Hva er det som gjør at kjærligheten fortsetter å vare? Karoline smiler:

– Hver gang jeg opplever noe voldsomt, fantastisk ­eller trist, er min første tanke at jeg må dele det med ­Sigvart. Jeg må høre hva han synes. Han har et underfundig og klokt blikk på det meste. Jeg kan fort fyre meg opp et sankthansbål av småting. Sigvart mener at jeg ­enten er blid, eller så er jeg sint. Jeg kan spørre ham om råd når livet knyter seg til: «Er det meg, eller de andre? Hvor stor del av problemet her er mitt?» Det er viktig å vite forskjell.

Da vi ringer Sigvart og ber ham beskrive kona, bruker han ord som «leken», «vennlig», «distré» og ikke minst «klok», en han kan spørre til råds og som gjør alt for ­døtrene.

– Ingen av oss er avhengig av hverandre, men vi har valgt hverandre. Karoline har alt for meg, og det er alltid mer fest og fargerikt om vi er sammen.

GODORD: Karoline og Sigvart på ferie i London. FOTO: Privat
GODORD: Karoline og Sigvart på ferie i London. FOTO: Privat Vis mer

Han mener at kona har en «gammeldags gårsdskonementalitet» og trår til når det virkelig gjelder:

– Jeg vet at det var ganske voldsomt for Karoline etter ulykken. I tillegg til meg skulle hun ta seg av alt med huset og barna. Noen kan kjenne, om livet butter, at «oi, jeg er gift med feil person», men vi har sett at fundamentet vårt holder. Krisene har gjort forholdet vårt dypere.

– Hun er en man tar med seg i krigen?

– Absolutt! Og i freden også. Karoline er for alle anledninger, sier Sigvart.

RUNDT BORDET: – Juleselskapene blir morsommere når det ikke bare er firkantet familiefest med mor, far og barn, men venner og vennskap på tvers av aldersgrupper, mener Karoline. FOTO: Astrid Waller
RUNDT BORDET: – Juleselskapene blir morsommere når det ikke bare er firkantet familiefest med mor, far og barn, men venner og vennskap på tvers av aldersgrupper, mener Karoline. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Kan ikke ha det sånn

Karolines kalender er fullpakket med «Mamma Mia», «Chess» og Jan Eggum-forestillingen «En natt forbi» i Bergen. Ja, og så «Hver gang vi møtes» i februar. I høst satte hun og Sigvart seg ned for finne en dag for å file på en julesang, og landet på et innsmett – om sju uker!

– Vi ser jo begge at det er for mye nå. At sånn her kan vi ikke ha det. Men som par har vi en ganske lik opp­levelse av hva som er verdifullt. Vi snor oss sammen i en slags felles pust, selv om jeg nok er litt mer temperamentsfull og opp og ned enn Sigvart.

SØLV: Karoline med sin første sølvplate, på 80-tallet. FOTO: Privat/Rune larsen
SØLV: Karoline med sin første sølvplate, på 80-tallet. FOTO: Privat/Rune larsen Vis mer

Med to kreative ektefeller – kan det muligens oppstå gnisninger? Når den enes karriere skyter i været, og den andres kanskje følger en jevnere kurve? Karoline nikker:

– Jeg husker da jentene var små, og jeg satt innesnødd i Bergen med to små barn, mens Sigvart var på juleturné med Märtha, tidenes suksess. Vi snakket i telefonen om kveldene, og jeg sa: «Kos deg med den biffen i kveld, da!» Da følte jeg meg nokså innesnødd. Men nå har jeg hatt noen gode år. Sigvart har vært ekstremt raus og er en veldig lite misunnelig person.

– Man må kanskje være raus når kona rocker salen i spandex?

– Ja. Haha.

– Takknemlig for sykdom

Om hun skulle oppsummere de tre viktigste hendelsene i ­livet? Det som har tatt henne gjennom storm og stille. Ja, kanskje det som var selve ­stormen og stilla? Svaret kommer med en gang:

– Valget jeg tok om å gå side om side med Sigvart, var ­klokere enn jeg forsto da, sier Karoline.

– Alt vi har skapt sammen. Musikken som har gitt oss en hel omgangskrets. Og selvfølgelig, jentene våre! Og på tredjeplass, det å få kreft som 40-åring. Det var en enormt dannende opplevelse.

Karoline forteller om kronikken i Bergens Tidende, der hun gikk ut med at hun hadde hatt tarmkreft. Hun har aldri angret på åpenheten, for noe skjøt fart etter det. Midt i skrekken kom noe til syne under molden. En ­helleristning som alltid hadde ligget der, gjemt under stress, tvil og uro. Nå sto innrisset der, av en kvinne som hadde sluppet taket og tok det som kom, samme hva ­livet slengte i fleisen på henne:

– Det var mye som krakelerte det året. Jeg følte at noe i skallet mitt brast, og jeg kunne puste. På en måte er jeg takknemlig for at jeg ble syk, for det meste av det jeg gjør i dag, er en direkte følge av valgene jeg tok etter det.

Karoline smiler et nedtonet superstjernesmil. Hogd i helleristningen – med sotede lesebriller og det hele.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer