OPERATION SMILE: – Jeg er så superheldig at jeg har en mann som skjønner at jeg trenger utfordringer for å være fornøyd, sier anestesilege Grethe Heitmann. FOTO: Geir Dokken
OPERATION SMILE: – Jeg er så superheldig at jeg har en mann som skjønner at jeg trenger utfordringer for å være fornøyd, sier anestesilege Grethe Heitmann. FOTO: Geir DokkenVis mer

Operation smile:

- Mange av oss blir jo litt hekta

Da Grethe reiste ti dager til Nicaragua for å operere barn med leppe- og ganespalte, forandret hun ikke bare 120 barns liv. Også hennes eget ble forandret.

Klokken er 07.00. Grethe går ut av bussen ved sykehuset Hospital Alemán Nicaragüense de Managua i Nicaragua. Ser på menneskene som har begynt å samle seg under baldakinene utenfor. I løpet av dagen skal 220 barn og voksne, de fleste med leppe- og ganespalte, en medfødt misdannelse så skambelagt at enkelte blir holdt skjult for omverdenen, komme hit for vurdering, i håp om å få en operasjon.

Noen har reist i to dager, til fots og med buss, under stekende sol. Grethe ser mødre med forventningsfulle blikk. Et spedbarn, kanskje ikke mer enn et par uker gammelt. En unggutt på 20 år, som fram til for et par uker siden ikke visste at det var noe å gjøre med den åpne kløften i leppa han har hatt hele livet. Grethe tenker på sine tre barn hjemme i Fredrikstad. Vet at de har det godt sammen med pappa så lenge. I løpet av en drøy uke i Nicaragua skal hun være med på å forandre livet til mange av disse menneskene. Men ikke alle. Halvparten må sendes hjem igjen. Og hun, hun må være med og bestemme hvem.

– Første gang jeg hørte om «Operation Smile» var fra en kollega i Göteborg for et år siden, forteller Grethe Heitmann (42), anestesilege på Kalnes sykehus i Sarpsborg, med ekstrajobb på Östra Sjukhuset i Göteborg.

– Det at man kunne reise ut og hjelpe i 5–10 dager, trigget meg veldig. At man ikke måtte binde seg opp for flere måneder. Jeg tenkte: «Dette er fantastisk. Dette er gjennomførbart for en trebarnsmor. Det vil jeg gjøre!»

Selv hadde hun ikke noe forhold til leppe- og ganespalte. Hadde heller ikke spesialisering i barneanestesi. Men med lang og bred erfaring som anestesilege søkte hun likevel.

– Jeg var veldig spent på om jeg kom til å bli godkjent, og veldig redd for ikke å bli det. Samtidig var jeg veldig spent på hvilke muligheter det kom til å gi meg dersom jeg ble godkjent.

LES OGSÅ: Mina ble født i feil kropp og tenkte: «Hvordan kan noen elske meg». Så møtte hun Martin

– Det var viktig for meg at barna syntes det var greit

Hun hadde kjent eventyr på kroppen før. Som legestudent bodde hun en periode i Brasil og jobbet med gatebarn og hivsmittede barn. Det ble begynnelsen på flere opphold, og hun har tilbrakt mange nattetimer på sykehus i en av verdens voldeligste byer. Også de tre barna har vært med til Brasil flere ganger, og da de var 6, 8 og 11 år bodde familien i Brasil i et halvt år mens Trond, som er sosialantropolog, holdt på med feltarbeidet til doktorgraden innen sosialt arbeid.

– Da e-posten kom fra Operation Smile om at jeg kunne få reise til Nicaragua, tenkte jeg først: «Ja, det gjør jeg!» Det neste jeg tenkte var: «Hvor ligger Nicaragua? Er det i Afrika?» Haha. Jeg visste ikke helt hvor det var, og visste aldeles ikke at hovedstaden het Managua. Egentlig hadde jeg lovet mannen min ikke å stikke ut på oppdrag før doktorgraden hans var i havn, men nå fikk jeg sjansen.

En familie med erfaring fra fjerne himmelstrøk. Hvordan var det da mamma skulle reise bort alene? Bruke av ferie og avspasering for å hjelpe andre barn. Uten lønn for strevet. I hvert fall ikke i form av penger.

– Det var viktig for meg at barna syntes det var greit at jeg dro, forteller Grethe.

– Det er jo litt mer risiko enn å være på jobb hjemme, men samtidig var erfaringene fra Brasil gode å ha med seg. Vi sjekket opp UDs sikkerhetsvurderinger og fant at Nicaragua var regnet som et relativt trygt land å dra til – på linje med Brasil – og det var jeg jo fortrolig med.

En skilpaddebamse, en «spinner» og noen leker. Det hadde barna hennes med stor møde plukket ut fra sine egne rom og sendt med mamma. Kanskje ville barna i Nicaragua bli glad for det?

– Skilpaddebamsen fra Vilde brukte jeg for å skape kontakt med barna, forteller Grethe.

– Mange barn er jo litt skeptiske, og da hjalp det veldig med lekene. Bamsen er en del av verktøykassen min fra nå av.

LES OGSÅ: Legene trodde den smertefulle hodepinen til Lena var migrene. Senere viste det seg å være hjerneslag

MANGE KVINNER DØR I BARSEL: For tiden holder Grethe på med videreutdannelse innen fødselsanestesiologi. – Det er mange kvinner som dør i barsel, og mange barn får ikke oppleve å ha en mamma. På sikt kunne jeg hatt lyst til å bidra til å redusere mødredødeligheten på verdensbasis. FOTO: Geir Dokken
MANGE KVINNER DØR I BARSEL: For tiden holder Grethe på med videreutdannelse innen fødselsanestesiologi. – Det er mange kvinner som dør i barsel, og mange barn får ikke oppleve å ha en mamma. På sikt kunne jeg hatt lyst til å bidra til å redusere mødredødeligheten på verdensbasis. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Ønsker å signalisere til barna at verden er tilgjengelig og liten

Grethes besteforeldre var misjonærer på Madagaskar. Selv er hun medlem i Humanetisk Forbund.

– I oppveksten var historier om Madagaskar like selvfølgelig som historier fra Nord-Norge, og jeg lærte at man skal gjøre det man har tro på. Jeg ønsker å signalisere til barna mine at verden er tilgjengelig og liten. Og at man skal følge drømmene sine og ikke la frykten for det ukjente styre, men gripe mulighetene som byr seg.

Fuktig luft og slående varme. Da Grethe gikk ut av flyet i Nicaragua etter 24 timers reise, var hun alene på fremmed mark. På hotellet ble hun innlosjert på tomannsrom med en kvinnelig svensk lege:

– Vi var et team av 80 frivillige innenfor ulike faggrupper fra 16 ulike nasjoner. Vi hadde aldri møttes før, men det var utrolig hvor fort vi ble et team, forteller Grethe.

Kursingen av anestesilegene begynte allerede neste morgen, i hvordan gi sikker narkose i et land med begrensede ressurser. Gassuttaket for oksygen som kunne slutte å virke, strømbrudd, og sviktende avsug av narkosegasser som kunne gi personale intens hodepine. Alt sammen hendelser som kunne skapt overskrifter her hjemme, men som i Nicaragua var en del av arbeidshverdagen:

– Vi jobbet alltid med hodelykter. Og dersom strømmen gikk, så skrudde vi bare på hodelykten, og kirurgene fortsatte å operere, forteller Grethe.

Et tilnærmet tomt rom med to operasjonsbord i. Det var «operasjonsstuen» hun kom til første arbeidsdag. Alt utstyr lå nedpakket i kasser.

– Da var det bare å begynne å sjaue! Vi monterte respirator, monitorer og gass og lagde oss hyller av pappesker og gaffateip. Jeg hadde med meg en skohylle i tøy fra Ikea som jeg hengte på veggen. I den puttet jeg utstyr og medikamenter, og laget meg en arbeidsstasjon som fungerte.

LES OGSÅ: Google-direktør Malou Aamund: - I 2020 vil flere ha mobil i lommen enn rent drikkevann

NYTT SMIL: En liten jente i Nicaragua, som snart skal få et nytt smil. FOTO: Privat
NYTT SMIL: En liten jente i Nicaragua, som snart skal få et nytt smil. FOTO: Privat Vis mer

Hektisk arbeid

På operasjonsstuen her hjemme jobber Grethe alltid i team med en anestesisykepleier og med avanserte ventilatorer i rommet. I Nicaragua måtte hun ha kontroll på alt selv:

– Jeg hadde en pasient på bordet, og med en hånd sjekket jeg at han pustet ved å holde i en pustepute som hever og senker seg i takt med pasientens pust. Samtidig sjekket jeg monitoren for puls og blodtrykk, mens jeg med den andre hånden fylte ut anestesiskjema og forberedte medikamenter og utstyr til neste pasient.

Hun smiler.

– Men jeg ble jo helt gal i hodet av å følge med på pipingen på monitoren. Da jeg satt på flyet hjem, hørte jeg pipelyden i hodet mens jeg sov, og våknet med et rykk og slengte ut hånden og lette etter pusteputen.

Gjennomsnittlig 12 timer med intensive operasjoner hver dag. Med tid til kun ett måltid i løpet av dagen.

– Jeg lærte etter første dagen at eneste muligheten til ikke å kollapse var å spise energibarer og sjokolade på operasjonsstuen. Noe sånt er jo ikke lov her hjemme, men jeg bare måtte ha energi for å klare oppgavene, sier Grethe.

Da hun etter fire–fem pasienter per dag ankom hotellet sent på kvelden, var det godt å ha resten av anestesiteamet på sju kolleger å debrife med, før hun stupte i seng ved midnatt:

– Det mest risikable ved en anestesi er innsovningen og oppvåkningen, spesielt små barn med trange forhold i luftveiene. Den minste pasienten jeg bedøvet, var sju måneder gammel. Vi var alltid forberedt på akutte situasjoner. Vi snakket mye sammen om kvelden om det vi hadde opplevd i løpet av dagen, forteller Grethe.

FØRSTE DAG PÅ JOBB: Grethes første dag på «operasjonsstuen», her med med svenske Johannes Quiding Lood og amerikanske Chris Spencer (t.v.). – Det var bare å begynne å pakke utstyr ut av kassene og lage seg en arbeidsplass som fungerte, sier Grethe Heitmann. FOTO: Privat
FØRSTE DAG PÅ JOBB: Grethes første dag på «operasjonsstuen», her med med svenske Johannes Quiding Lood og amerikanske Chris Spencer (t.v.). – Det var bare å begynne å pakke utstyr ut av kassene og lage seg en arbeidsplass som fungerte, sier Grethe Heitmann. FOTO: Privat Vis mer

Hvert tredje minutt blir det født et barn med leppe- kjeve-ganespalte, ifølge hjemmesiden til Operation Smile. I 1982 startet dr. William Magee og kona Kathy Operation Smile, en frivillig hjelpeorganisasjon med ambulerende kirurgisk virksomhet i land med begrenset tilbud for leppe- og ganespaltepasienter. Driften finansieres gjennom sponsorer og gaver. Grethe møtte selv noen av giverne i Nicaragua, et svensk datafirma:

– Det var så fint å se disse datakonsulentene som gikk rundt og hjalp til. Da de oppdaget at det var 30 grader på sengeposten, handlet de inn vifter. Da besøket nærmet seg slutten, uttrykte en av dem at han ikke var klar for å dra hjem og sitte foran pc-skjermen igjen. Han hadde kjent på kroppen hvordan det var å hjelpe og hvor mye det betydde for livet til folk.

Hun smiler.

– Mange av oss blir jo litt hekta. Har man vært ute en gang, ender man ofte opp med at man vil ut igjen. Man forandrer virkelig liv.

Å legge barnet sitt i hendene til fremmede. La dem stikke i det og bedøve det. Utlendinger, til og med. Grethe forteller om mødre som satt på gangen og gråt da barnet ble hentet for operasjon.

– De ville jo at barnet skulle opereres, men samtidig syntes de det var veldig vanskelig. En kvinne og hennes barn ble operert samtidig, og under oppvåkningen lå de i samme seng. Det er fantastisk å tenke på at barnet hennes har fått en helt ny framtid. Et helt annet liv enn det hun hadde hatt.

Grethe får tårer i øynene.

– Jeg kan bare tenke meg da moren så barnet sitt for første gang da hun våknet. Hva hun må ha følt.

Men det Grethe husker kanskje aller best, var folkehavet utenfor sykehuset første dagen. Under baldakinene. At hun selv måte være med og velge ut hvem som fikk bli, og hvem som måtte sendes hjem.

– Noen kom med vannkopper eller annen smitte. Andre hadde hatt infeksjoner og forkjølelse, som gjorde luftveiene trange slik at vi ikke kunne operere. Foreldrene visste jo ikke at barn som var syke, ikke kunne opereres. De hadde reist så langt og hadde så store forventninger. Så mye lengsler og håp. Men om vi velger en veldig ressurskrevende pasient, så rekker vi jo å hjelpe mange færre i løpet av den tiden vi er der, sier Grethe, og legger til:

– Operation Smile legger vekt på god informasjon til foreldrene med barn som ikke blir tilbudt operasjon. Og alle blir tilbudt vurdering av tannlege på det lokale senteret samt annen oppfølging.

LES OGSÅ: I femte måned føder Ariel en sønn på et hotellrom i Mongolia. Han døde 20 minutter senere: - Man føler at man har drept barnet sitt

AKTIVE FORELDRE: Grethe og Trond planlegger uka i den aktive trebarnsfamilien. Snart er det Tronds tur til å reise ut, for å jobbe 12 dager i Brasil med doktorgraden sin i sosialantropologi. – Da er det min tur å holde fortet hjemme, sier Grethe. FOTO: Geir Dokken
AKTIVE FORELDRE: Grethe og Trond planlegger uka i den aktive trebarnsfamilien. Snart er det Tronds tur til å reise ut, for å jobbe 12 dager i Brasil med doktorgraden sin i sosialantropologi. – Da er det min tur å holde fortet hjemme, sier Grethe. FOTO: Geir Dokken Vis mer

120 pasienter fikk et nytt ansikt takket være Grethe og kollegene hennes i løpet av en drøy uke. Et nytt smil. Siste dag på operasjonsstuen pakket en sliten gjeng ned det ambulerende utstyret i kassene, samtidig som siste pasient ble operert. Da kollegene dro ut på en felles sightseeing dagen etter, valgte Grethe å reise rett hjem til familien.

– Dette var alt jeg fikk sett av Nicaragua, sier hun, og viser et bilde med trang utsikt fra hotellbalkongen.

– Jeg rakk ikke engang å kjøpe hjemkomstgave, så det ble en T-skjorte fra flyplassen til hver av barna.

Hvordan var det å komme hjem? Får man høyere terskel for i-landsproblemer og sutring etter å ha sett både nøden og gleden på kloss hold?

– Sutring har aldri vært lov her i huset uansett, sier Grethe lattermildt.

– Med mine egne barn er det litt som skomakerens barn. Datteren vår går på tåspissdans, og her om dagen sa hun at hun hadde vondt i tærne. Jeg svarte: «Vi mennesker har litt vondt iblant, sånn er det.» Men da den yngste var involvert i en ulykke i skiheisen og pådro seg bekkenbrudd, var det selvfølgelig ok å klage.

Noen velger å bruke sin legegjerning til å operere folks bryster og rumper større.

– Jeg kunne ikke tenke meg å jobbe med kosmetisk kirurgi, sier Grethe med ettertrykk.

– Vi skaper så mange kunstige behov gjennom kosmetisk kirurgi. Operation smile er i helt andre enden av skalaen.

Hun slår ut med hendene:

– Men samtidig er det jo sabla spennende! Jeg er ikke noen Mor Teresa som bare vil hjelpe. Jeg lærer masse, og det er mye egoisme i det også. Jeg har veldig stor eventyrlyst som jeg får dekket. Og så er jeg så superheldig at jeg har en mann som skjønner at jeg trenger utfordringer for å være fornøyd. I mars er det han som drar 12 dager til Brasil. Da er det min tur til å holde fortet hjemme.

Allerede kribler hun etter å reise ut igjen. Å bidra til å gjøre køen under baldakinen kortere.

– Jeg prøvde å få dra til både Ghana og Madagaskar nylig, men av praktiske grunner gikk det ikke. Jeg får satse på noe i oktober eller november. Så får jeg litt varme også.

Engasjementet og reiselysten har smittet over også på barna, forteller Grethe. I fjor var 11-åringen fire uker på internasjonal sommerleir i India.

– Operation Smile har et utdanningsprogram for frivillige fra man er 16 år, og jeg har tilbudt barna å være med der. Tenk om man kunne ta med seg datteren sin til Madagaskar på noe sånt som dette, i stedet for på en shoppingtur til en storby.

LES OGSÅ: Marte hadde selektiv mutisme: - Jeg ville så gjerne snakke, men klarte ikke å få ordene ut

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: