LEVDE SOM GATEBARN: Christina Richardsson forteller med egne ord om veien fra livet som gatebarn i Brasil til  en tilværelse som ung kvinne i Sverige med en karriere. Foto: Helen Karlsson
LEVDE SOM GATEBARN: Christina Richardsson forteller med egne ord om veien fra livet som gatebarn i Brasil til en tilværelse som ung kvinne i Sverige med en karriere. Foto: Helen Karlsson Vis mer

Gatebarn

- Mange barn får ikke den samme sjansen som jeg

Christina Richardsson vokste opp som gatebarn i Brasil før hun som åtteåring ble adoptert til Sverige. Her forteller hun om møtet mellom to kulturer og tapet av dem hun elsket aller høyest.

Allerede som åtteåring tenkte jeg tanken om at livet mitt skulle bli en bok, for å vise hvordan ulike barn kan ha det i verden. Det skulle gå nesten 25 år før tiden var inne.

Da jeg våknet opp en morgen for tre år siden, skjønte jeg at jeg hadde møtt den berømte veggen. Jeg hadde en heltidsjobb og en deltidsjobb samtidig som jeg studerte på heltid – og hvem som helst burde skjønt at det ikke var holdbart i lengden. Men utbrentheten ble vendepunktet som førte til at jeg begynte å bearbeide barndommen min og skrive boken om mitt liv, «Sluta aldrig gå». Skrivingen ble en prosess der jeg har vært hundre prosent ærlig mot meg selv. 

LES OGSÅ: Leo Ajkic: - Det kom soldater på døren for å hente pappa

Mine første minner fra Brasil er fra fjellsprekken der mamma og jeg bodde de fem første årene av mitt liv. Det var så spartansk som det kan bli. Vi brukte et malingsspann som kasserolle og steiner og planter for å lage ild. Vi levde utelukkende av det skogen hadde å by på. Selv i dag jeg kan huske hvordan sulten sved i magen. 

Av og til dro vi inn til den lille byen Diamantina for å tigge penger til mat. Jeg var glad og positiv, og så på verden med et ganske naivt blikk, men når vi tigget på gaten, kunne jeg se at det var mange som var mye bedre stilt enn oss. Jeg skjønte at penger var viktig. Det jeg derimot ikke skjønte, var hvorfor vår måte, altså å tigge noen slanter eller selge blomster som vi fant på veien, skulle være mer feil enn å selge varer fra en kiosk. Når voksne spyttet på oss kunne jeg ikke fatte hvorfor jeg hadde gjort meg fortjent til slik forakt.

Uten det grunnlaget min mor ga meg i de årene, hadde jeg trolig – kanskje litt usvensk sagt – ikke vært en så bra person som jeg er i dag. Tiden i grotten var fylt av kjærlighet og trygghet. Helt til den natten mamma vekket meg og sa at vi var nødt til å dra med en gang. Jeg hørte hunder og mannsstemmer som nærmet seg. Mamma og jeg måtte løpe så fort vi kunne, og klarte å komme oss unna ved å gjemme oss i en grop som vi dekket over med greiner og busker. Etter det husker jeg ikke noe, bortsett fra noen glimt av at mamma og jeg vandrer og haiker om hverandre til São Paulo, storbyen med 17 millioner innbyggere.

Kontrasten var ekstremt påtagelig. Fra den vakre villmarken, grotten, fossen, stillheten og den rene luften til skyskrapere, et mylder av biler og mennesker, høyt tempo og tykke skyer av eksos. Allerede fra første dag visste jeg at jeg måtte lære meg spillereglene raskt hvis vi skulle ha noe håp om å klare oss. 

Mamma var kvinne, uutdannet, mørkhudet og hadde barn. Hun hadde alle odds mot seg når det gjaldt å skaffe seg en jobb. Å tigge ga oss heller ikke nok, så jeg skjønte snart at jeg ble nødt til å stjele fra dem som hadde det bedre enn oss. I ettertid har jeg hatt mange diskusjoner med folk som har hevdet at de aldri, aldri kunne stjålet. Men hvis man aldri har opplevd hjelpeløsheten man føler når kroppen skriker etter mat, så tror jeg ikke at man kan skjønne det. Jeg var vant til å sniffe lim for å stille sulten, men når sulten når et visst nivå, er den ikke mulig å døyve. Desperate mennesker går over grensen og blir farlige. Vi gjør alt for å overleve. 

Mine erfaringer har virkelig lært meg å være ydmyk, og at vi alle bærer på ulike historier, men at alle teller og spiller en rolle. Jeg var nødt til å bli god til å stjele lommebøker ellers hadde jeg ikke overlevd. Jeg havnet i bråk flere ganger, og et par ganger ble jeg tatt av politiet. Vi gatebarn skapte en følelse av «vi og dem» – politiet og de rike mot oss. Midt oppi alt sammen var moren min det solide fundamentet til alt som var godt i meg. Selv om vi sov på gaten på et par pappbiter, til tross for sulten og søvnløsheten, sluttet hun aldri å oppdra meg. 

FANT FAMILIEN: I 2015 reiste Christina til Brasil for å finne familien sin der. Det lyktes, og hun møtte sin mamma (til ­høyre) og øvrig familie. Foto: Privat
FANT FAMILIEN: I 2015 reiste Christina til Brasil for å finne familien sin der. Det lyktes, og hun møtte sin mamma (til ­høyre) og øvrig familie. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Ble adoptert bort mot morens ønske

Jeg husker spesielt en tidlig morgen da vi ble vekket av at en mann spyttet på oss. Min spontane reaksjon var å rekke tunge til ham, men da fikk jeg en skikkelig skjennepreken av mamma. Hun lærte meg at uansett hvordan jeg blir behandlet av andre, er det mitt valg hvordan jeg vil behandle og møte andre. En annen person som var viktig for meg, var Camile, min første ordentlige venn. Jeg elsket henne som en søster. Når mamma var borte om dagen, var det Camile og jeg, ofte sammen med andre barn, som hang sammen på gaten. Camile var fantastisk til å fortelle historier, og vi satt ofte i en klynge rundt henne og lyttet til fantasiene som fikk oss til å drømme oss bort fra livet på gaten.

Vi barna ble ikke sett på som mer verdt enn rotter, og nå og da ble gatene «renset» gjennom henrettelser på stedet eller mystiske varebiler som kom og samlet inn barn.

Jeg glemmer aldri hvor grusomt redd jeg var da vi ble jaget av noen menn med våpen. Takket være at jeg var så rask, var jeg blant dem som overlevde. Det var ikke Camile. Hun og flere andre barn ble stilt på rekke og skutt, én etter én. Mens jeg satt bak et hushjørne og så min beste venn bli drept, var det også en del av meg som døde. Naiviteten forsvant, og jeg skjønte hvor lite også mitt liv var. Drapene på Brasils gatebarn pågår fremdeles i dag. Majoriteten av drapsmennene går ustraffet, og mange av dem er i politiet.

Da jeg var seks år gammel, fikk jeg en lillebror. Livet med oss begge på gaten ble snart uholdbart for mamma, og etter et par år satte hun oss på barnehjem. Vi ville få det bedre der. Og, jo da, vi fikk både mat og tak over hodet. Men det var tøft aldri å vite når og om vi fikk se mamma igjen. Det siste hun sa til meg, var: «Christina, jeg kommer tilbake. Pass på Patrique, og pass på deg selv.» Hun ga meg en lang varm klem før porten slo igjen. Mamma gråt, og tårene vellet opp i øynene mine også og rant nedover kinnene.

Jeg gikk på skolen, jeg fikk dusje, og jeg fikk venner. Jeg har gode minner fra barnehjemmet, men bekymret meg også hele tiden for mamma ute på gaten. Ett år senere ble Patrique og jeg adoptert til Sverige, uten mammas godkjenning. Selv om jeg var åtte år gammal og stor nok til å forstå veldig mye, fikk jeg aldri sagt ha det til henne og ble aldri forklart hva en adopsjon innebar. Vi havnet i en liten by i Nord-Sverige, der ingenting lignet noe av det jeg var vant til. Jeg syntes det var så rent overalt, og skjønte ikke hvor det var blitt av alt søppelet.

LES OGSÅ: Rørende gjenforening i Colombia

Den første kvelden i mitt nye hjemland pusset jeg tennene med Colgate tannkrem og en rosa tannbørste på det nye, fine badet vårt. Jeg hadde fått en hvit nattkjole i bomull av min nye mor, Lilli-Ann.

Christina Richardsson:  «Sluta aldrig gå» (Bokförlaget Forum). 
 Foto: Produsenten
Christina Richardsson: «Sluta aldrig gå» (Bokförlaget Forum). Foto: Produsenten Vis mer

Hun og pappa Sture fikk meg til å føle meg etterlengtet. I mange år hadde de prøvd å bli gravide før de adopterte meg og min bror. Men det var vanskelig for meg å passe inn. Plutselig skulle jeg kle meg i sukkersøte klær og leke med Barbie, når hverdagen tidligere hadde handlet om å lete etter mat i søppelbøtter, stikke av fra politiet og ta meg av lillebroren min. Takket være min nysgjerrige natur lærte jeg meg i alle fall det svenske språket på rekordtid. Jeg skjønte at det ikke var jakten på mat som var nøkkelen til overlevelse her, men det å lære seg å kommunisere. 

Siden jeg allerede hadde en mor, var det lettere å akseptere pappa i begynnelsen. Men med tiden fant Lilli-Ann og jeg hverandre, og spesielt i løpet av de fire årene hun ble behandlet for kreft, forsto jeg hvilken kjempe hun var. Lilli-Ann døde da jeg var 16 år. Og jeg elsket henne like mye som min biologiske mor, selv om det var to ulike typer kjærlighet.

For bare et par år siden, i forbindelse med at jeg skrev boken min, fikk jeg også gjort en etterlengtet reise tilbake til hjemlandet mitt. Jeg ville finne grotten og besøke barnehjemmet. Om mamma levde, ante jeg ikke. Jeg hadde ikke sett henne på 24 år, og det var blitt vanskelig å holde minnet om henne levende. Med tiden hadde de små detaljene som rynker og nyanser forsvunnet fra netthinnen. Og selv om jeg kunne se deler av henne i speilbildet mitt, kunne jeg ikke sette fingeren på hva likhetene besto i. Med hjelp av en person i São Paulo fikk jeg i alle fall treffe min elskede mamma igjen. Møtet ble utrolig emosjonelt for oss begge, og i dag holder vi kontakten. Fremdeles lever jeg med mammas ord «slutt aldri å gå» manende i mitt indre. Dette sa hun til meg da Camile ble drept. Hun mente at man skaper sitt eget liv. Selv om vi ikke kan påvirke alt livet gir oss, kan vi velge hvordan vi møter våre sorger og kriser.

Vel hjemme i Sverige etter reisen sa jeg opp min faste jobb og startet opp på egen hånd. I dag reiser jeg rundt og foreleser og har begynt å leve ut drømmen min. Jeg ønsker å bruke mine erfaringer til å hjelpe andre barn og jobber i dag med sosial inkludering, kulturmøter og identitet. Av boksalget kommer jeg til å gi en del av inntektene til barnehjemmet jeg bodde på i Brasil. Det er så mange barn i vår verden som ikke får den samme sjansen til et nytt liv som jeg fikk. Den dag i dag kan jeg føle skyld over at jeg fikk det så bra, mens så mange barn fremdeles lever på gaten.

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 6

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: