Det er ikke akkurat dét man ­lærer på journalistikk­høy­skolen: å bli forelsket i intervju­objektene sine. Jeg skjønte at jeg var i «trøbbel».

Året var 2005. Hun var journalist i TV 2 Sporten, han var publikums­favoritt og klar for å lose Norge gjennom flere seire i håndball-VM i Tunisia, med sin skuddsikre høyrearm fra venstrekanten.

Guro hadde egentlig takket nei til å jobbe under mesterskapet, men i siste sekund ble hun overtalt av kollegene sine til å dra. Hun var på høyden av karrieren sin da VM gikk av stabelen, var blitt et kjent fjes for det norske folk etter sportsanker-­jobben. Mange var også nysgjerrig på å vite hva hun holdt på med på fritiden.

Da hun ankom VM-byen rett etter åpningskampen, var kubjellene og de norske flaggene allerede i full gang med å kjempe om oppmerksomheten. Stemningen var det ingenting å utsette på, men Norges kantspill hadde dessverre ikke levd opp til de høye forventningene. ­Første oppgave for Guro: lage en kritisk reportasje om håndballguttas vingspill.

Da møtte hun Håvard. Og selv for den engasjerte idrettsutøveren var det vanskelig ikke å miste fokus et øyeblikk da den flotte blondinen med den sjarmerende moldedialekten gjorde sin entré. Det sa pang.