Vi er alle ofre en gang imellom, slår psykoterapeut Maria Holkenfeldt Behrendt fast først som sist. Men offerrollen kan være så mangt.

– Gjennom livet kommer vi alle sammen på et eller annet tidspunkt til å innta en offerrolle. Det kan være i forbindelse med småting, som når vi faller og slår oss som barn, eller de mer katastrofale begivenhetene, som når vi blir rammet av sykdom eller dødsfall. Altså når det skjer noe som vi ikke selv føler vi kan ta skylden for. Det er da vi har behov for hjelp, og det er ikke noe galt med det. Det er helt berettiget, sier hun.

– Hvis vi ikke vil innta offerrollen på de tidspunktene, så er det problematisk. For da får vi ikke det vi har behov for når vi har det tøft, enten det er hjelp til å gjøre innkjøp, besøk på sykehuset eller en klem.

Ok, det er helt greit å ha vondt av seg selv og føle seg som et offer av og til, men noen ganger kan følelsene bli en mer permanent tilstand, og da er det ifølge Holkenfeldt Behrendt ikke så hensiktsmessig lenger.

– For noen blir det å være et offer en konstant melodi som går på repeat i dem, og da er det alltid «de andre» eller omstendighetenes skyld. «Det var ekspeditøren i butikken som var så uhøflig», «jeg er alltid så uheldig», eller: «Det er fordi jeg har hatt en dårlig barndom.» Da ser man ikke så mye innover og spør: Kunne jeg selv ha gjort noe for å endre på tingene?