- Denne kroppen skjuler mye smerte. Det er så lett å tro at utseendet vårt forteller alt om hvem vi er og hvordan vi har det. Sånn er det ikke. Kroppen min har gått opp og ned i vekt. Og flere ganger har jeg fått komplimenter for utseendet mitt, når jeg har vært på mitt sykeste, forteller Cecilia Riis Kjeldsen (32) til KK.
Cecilia er kunstfotograf. Og ja, umiddelbart er det vanskelig å se for seg at hun i årevis har slitt med alvorlig depresjon og spiseforstyrrelser, rett og slett fordi utseendet hennes ikke røper de hemmelighetene. De vitner ikke om alle gangene hun har funnet kortvarig lindring i å kaste opp maten. Skammen hun har følt. Mindreverdighetskompleksene.
- Utseendet sier i grunn lite om hvordan vi har det. Likevel har vi lett for å tro at det gjør det. Og mange av oss kommenterer også andres utseende med den største selvfølgelighet, sier Cecilia.
I et mørkt øyeblikk, innlagt på sykehus fordi hun var så langt nede psykisk, ser hun Carina Carlsen (33) dukke opp i nyhetsfeeden. Carina som driver med burleskdans og som viser seg på Instagram i antrekk og positurer stort sett forbeholdt kvinner i helt andre størrelser, er i media fordi hun ufrivillig har blitt retusjert i en reportasje om kroppspositivisme.
- Det vekket noe i meg å se den debatten som blusset opp, forteller Cecilia.
Hun beskriver det som et vendepunkt. At nå fikk det være nok. Nok selvhat. Og nok av alle de negative tankene om egen kropp og eget selvbilde. Og en tanke slo henne. Det må da være mulig å skape en motvekt til alt dette perfekte? Kunne hun bidra på noe vis som fotograf?
Hun sender en mail til Carina og deler tankene sine. Engstelig, for at Carina, som står på barrikadene for et annet syn på kvinner og kropp, skal avvise en som henne. En som ser helt vanlig ut og aldri har turt å vise fram noe som helst av kroppslige skavanker i sosiale medier. Som ikke vet hva det er å få høre av fremmede mennesker at hun gjør dem kvalm. At hun bør slanke seg for helsas skyld og i hvert fall ikke tro at hun er deilig når hun kler seg opp for show. Men Cecilia vet så altfor godt hva selvforakt er, og håper Carina skal forstå.
Og det gjør hun.
Cecilias mail gjør inntrykk, og hun svarer med en gang. Klart de kan treffes!
- Etter første møte bestemte vi oss for å gjøre en uretusjert fotoserie tatt i det offentlige rom, forteller Cecilia.
Carina som hun er. Uten fancy lyssetting og helt uten retusjering, skutt på analogt mellomformat. Bildene deles i etterkant på sosiale medier, og KK trykker en kronikk de har skrevet. Tilbakemeldingene er overveldende. Nå er begge nominert til Jenteprisen 2019, som Plan Norge deler ut, og både Cecilia og Carina understreker at samarbeidet dem i mellom har har gitt mersmak. De vil gjøre mer. Mer av det som kan få andre til å føle seg litt bedre.
Det vanlige er å være misfornøyd
- Altfor mange er misfornøyde med hvordan de ser ut. Og noen blir sjuke av det. Vi håper vi kan bidra til at folk blir mindre opptatt av utseende, men da må vi også ha noen holdningsendringer. Det å slutte måle verdi ut ifra utseende er en start og det angår alle og enhver, sier Cecilia. Hun tror ikke at det å slutte å retusjere eller merke reklame vil løse alt, men det er i alle fall en start.
Ifølge en rapport om kroppspress fra 2018 utført av Redd barnas ungdomsorganiasjon Press, svarer sju av ti 16- og 17-åringer at de vil endre på utseendet sitt. Jentene er minst fornøyd. Nesten halvparten av de som er spurt i rapporten, svarer at de er misfornøyde med egen kropp. Også i den store Ungdata-rapporten fra 2018 er tallenes tale klar. Over 71 prosent av de opplever fra litt til svært mye press «om å se bra ut eller ha en fin kropp». 23 prosent opplever mye eller svært mye kroppspress.
- Det er mange ulike undersøkelser som viser hvor alvorlig det står til med den psykiske helsa blant unge, mye på grunn av kroppspress, sier Carina.
Og ifølge henne er ikke sånn at bare man blir voksen så slapper man av. Også voksne damer tar utallige selfies med ulike filtre før de finner et som er bra nok for profilbildet på Facebook.
Carina og Cecilia mener vi har vi blitt så vant til å forskjønne, minimere og optimalisere at vi har mistet evnen til å gjenkjenne det normale. Det ser bare stygt ut.
- Alle retusjerer bildene sine, det er ikke noe bare magasiner og reklamebransje driver med. Vi er så vant med Instagram- og Snapchatfiltre at vi ikke tenker over det lenger. Folk legger filtre på bilder av babyene sine. Det er klart det gjør noe med oss, sier Cecilia.
- Jeg tror det ødelegger oss. Instagram er verstingen i så måte. Vi hermer etter hverandres bilder og retter på de samme tingene. På den måten reproduserer vi de samme idealene igjen og igjen. Og jeg gjør det samme selv innimellom. det er veldig vanskelig å la være. Det har blitt et så innarbeidet uttrykk, forklarer Carina.
Begge mener at det er volumet av bilder i alle kanaler, og antall timer særlig de unge bruker på sosiale medier, som gjør at «trøkket» blir så massivt. Og når «alle andre» forskjønner bildene sine, vel da blir det enda vanskeligere å ikke gjøre det selv. Skal man være hun ene med hud som ser ut som hud og ikke porselen?
- Som fotograf er mitt lille bidrag til en bedre verden at jeg har bestemt meg for å ikke retusjere bilder. Jeg tar ikke vekk rynker og føflekker for eksempel. Et sted må man jo bare starte. Kanskje blir det vanligere etter hvert. Også har jeg bestemt meg for at kroppspositivsme også er et tankesett for meg, sier Cecilia.
Men hva ligger i begrepet kroppspositivisme? Hva innebærer det å kalle seg en kroppspositivist?
- Mange tror det handler om feite folk som ikke gidder å trene, sier Carina og ler litt.
- Vi må se forbi maten, kroppen og vekta, og se mennesket og den fortvilelsen som ligger bak
Kroppen er din egen
- Kroppspositivisme er en erkjennelse av at den psykiske helsen er like viktig som den fysiske, og at dette alltid henger sammen, sier Cecilia.
- Det handler om å ta eierskap over egen kropp. Det er en rettighet jeg mener alle har, men altfor få benytter seg av. Vi eier ikke kroppene våre lengre - den eies av samfunnet, og dette gjelder spesielt kvinnekroppen, mener Carina.
Selv har hun brukt mange år, og mange ulike strategier på endre seg selv, eller forsøke å bli akseptert.
- Jeg har vært den flinke tjukkasen, hun som alltid forsøker å gå ned i vekt og får mye sympati for det, og jeg har vært den morsomme tjukkasen, hun som underholder med å si stygge ting om eget utseende. Nå er jeg den en dårlige tjukkasen. Hun som ikke er konstant på slankekur og i stedet velger å prioritere den psykiske helsa, sier Carina.
Hun understreker at det ikke er sånn at hun ikke bryr seg om overvekten sin. Men etter femten år med spiseforstyrrelser må hun beskytte seg mot slankepress. Og ta alt som har med mat og trening i et eget tempo og på sin måte.
Noe av det som gir henne størst glede og mestringsfølelse er å danse burlesk, en showform med røtter fra cabaret-kulturen på 40-tallet, der hun opptrer i minimalt med klær, med dusker og fjær på strategiske kroppsdeler. Det hjalp henne til å kvitte seg med kroppshatet. Det hjalp henne til å tillate seg å være synlig, til å slippe seg fri, hun som hadde brukt all energi på skjule seg. Hun har til og med deltatt i Norske Talenter, noe som fikk kommentarfeltene til å koke av både hyllest og hat.
- Jeg skjønner jo at jeg provoserer. I det samfunnet vi lever i dag er ikke kropper som min akseptert, det lærer vi fra vi er små. Man skal ikke være tjukk. Da går det deg ille. Også kommer jeg og sier at jo, det er helt OK å se ut slik som dette. Jeg viser meg til og med fram. Da blir det jo bråk.
Carina påpeker at burlesk ikke er løsningen for alle som misliker kroppen sin. Men at det kan hjelpe andre å se en kropp som hennes i fri utfoldelse, det er hun ganske sikker på. For øvrig trenger man ikke stå på en scene for å slengt kommentarer etter seg heller.
Helt vanlig å få kjeft for utseendet
- På vei hit var det en som ba meg om å flytte meg på bussen, «slik at vi tynne også kan komme forbi». Det er helt vanlig. Vi som er overvektige blir «fatshamet» av alt fra forbipasserende og helsevesen, sier Carina som har valgt å fordype seg i denne tematikken. For øyeblikket går hun på masterstudiet i «empowerment og helsefremmende arbeid».
- Hvordan samfunnet ser på deg som overvektig, er veldig interessant. Det gjøres en rekke «fat studies» på universitetene i USA blant annet. Det handler om å avdekke en form for systematisk diskriminering, sier Carina og utdyper:
- I mange tilfeller får ikke overvektige riktig hjelp, fordi legene de møter antar at alle problemene de måtte ha skyldes vekten og derfor bare sender pasienten hjem igjen med beskjed om å slanke seg. Sånn bør det ikke være, sier Carina som har møtt helsepersonell som møter henne med respekt, og de som ifølge henne selv bare ser på henne som en som må skjerpe seg.
Nå holder hun foredrag til blant annet medisinstudenter om hvordan de kan bli flinkere til å snakke med pasienter som henne selv.
- For øvrig er det mange mennesker som påpeker at en kropp som min er helsefarlig. At jeg kommer til å dø av diabetes hvis jeg ikke går ned i vekt. Jeg opplever ofte å bli møtt med at jeg promoterer en syk livsstil, forteller Carina.
- Ja, det der provoserer meg skikkelig, skyter Cecilia inn.
- Mange later til å bekymre seg veldig, og vil liksom forklare Carina at hun har helseproblem. Som om hun ikke vet det selv? Det handler jo om at kropper som hennes er dømt til å aldri vises fram. Carina bryter med det, og sier at jo - min kropp finnes og den ser sånn her ut, sier Cecilia engasjert og legger til:
- Dessuten røper overflaten i grunn veldig lite om hvordan vi har det, både fysisk og psykisk. Og det er på et vis min vei inn i dette. Mine problemer med kropp og selvbilde har vært mer skjult, men de har vært alvorlige og ødeleggende.
Begge har opplevd å få komplimenter når de har vært på sitt sykeste. Noe som understreker flere poenger. At det ikke er noe lurt å kommentere andres utseende, og at mye kan skjule seg under overflaten.
- Jeg tror på åpenhet. Og jeg tror at Cecilias historie kan være med på å vise hvor mange ulike mennesker det er som sliter med dette, sier Carina.
Begge påpeker at kravet om det perfekte - ikke stopper ved utseendet. At vi er mange som kan føle på at «alle andre» lever et liv fylt av solskinn, nyfødte babyer og evigvarende ferier på øde strender.
- Helt klart. Likevel er det jo så mye bra med sosiale medier også! Det kan brukes til å gjøre en forskjell. Og det er jo sånn at vi ser en del motstemmer til alt dette glatte også. Verden går på mange vis framover, sier Carina som selv bruker Instagramkontoen sin til å blant annet avlive kroppsmyter.
Så hvordan går man egentlig fram, dersom man har lyst til å bevisst forsøke å la seg påvirke litt mindre? Føle seg litt mindre nedtrykt av alt vi ikke har?
- Det er mange ting man kan gjøre, som faktisk kan ha god effekt sier Carina og lister opp:
- Det å skrive fine ting om deg selv på noen lapper, og henge opp på speilet, det er bra. Det høres banalt ut, men det har en effekt. Jeg vil også anbefale at du finner en aktivitet som gir deg glede! Som gjør at du glemmer deg selv litt. Det kan være å kommer deg ut i naturen eller dra på trening. For meg er det burlesken. Det viktigste er at du skal gjøre det for deg - ikke for andre.
Cecilia foreslår å utvide horisonten litt. Lese bøker, komme seg ut, kanskje lære noe nytt. Alt som gir nye impulser gir litt mindre plass til det gamle, negative.
- Også anbefaler jeg å rydde litt opp i hvem og hva du følger i sosiale medier. Blir du nedstemt eller stressa, da bør du avfølge, påpeker Carina og legger til at det gjelder for det virkelige liv også.
- Omgi deg med mennesker som vil deg vel, og som løfter deg. Det er kanskje det aller viktigste, sier hun og ser på Cecilia med et smil.
