– Jeg glemmer aldri synet av flammene da hjemmet vårt bokstavelig talt gikk opp i røyk, sier Mari Sæther Hestflått (45).

– Jeg visste med sikkerhet at det ikke var folk hjemme, men jeg visste også at de to hundene var inne i en påbygd gang. Alt som sto i hodet på meg var å redde dyrene, som er en del av vår familie.

Få minutter etter at Mari hadde sluppet ut hundene, raste taket sammen.

Dette må du ikke gjøre når det lyner

Satt mange minner i veggene

Mari snakker med KKs journalist på telefon fra Valsøyfjord i Heim kommune på Nordmøre.

Gården hun eier og driver heter Sandnes Skysstasjon, og huset hun bodde i het Oppistua. Det er her hun har røttene sine og de to yngste barna hennes har bodd her hele livet. Det er fremdeles vanskelig å snakke om den forferdelige brannen, det er mange følelser og tårene presser på.

– Dette var ikke bare et hjem for oss. Oppistua var et 350 år gammelt hus, som mange har gode minner fra, sier Mari med gråtkvalt stemme.

Maris foreldre ble skilt da hun var to år, og hun var sin fars eneste barn. Han gikk bort i 2011, mor bor i Molde.

Selv om Mari har flyttet mye, både i inn- og utland, har hun alltid kommet hjem til Oppistua på så fort anledningen bød seg. Der har det hele tiden vært gårdsdrift. Sandnes Skysstasjon ble opprettet av Maris far i 1994.

– Fra jeg var 12 år, drev pappa rideleir her, og jeg hjalp til i alle ferier. Det var stort sett «hestejenter» som deltok, og alle bodde sammen med oss i Oppistua, sier Mari, som forteller at det kunne være opptil 20 jenter rundt middagsbordet.

Betina ble utbrent: - Nå vet jeg at jeg kan være omsorgsfull og raus, men likevel si nei

– Sandnes Skysstasjon fikk også ærefulle oppdrag, fordi vi brukte hest og vogn på den gamle måten. Vi har både kjørt kongen og dronningen, komprinsparet og vi deltok på OL seremonien på Lillehammer i 1994.

Mari forpaktet gården fra 2007, og tok over i 2011. Hun forteller alt dette for å forklare at det ikke var et hvilket som helst hus som gikk opp i flammer 1. mars 2023.

Mari er utdannet agronom og hun har også økonomisk utdannelse. Hun har aldri vært i tvil om at det er dyr, og spesielt hest, hun vil jobbe med.

Mistet hjemmet, men ikke jobben

– På onsdager er det skolefri for barnetrinnet på jentenes skole, og vi hadde en rolig og hyggelig morgenstund, før jeg kjørte dem til sfo. Det er en kjøretur på cirka 20 minutter, sier Mari.

– Sønnen min er voksen, og var i Trondheim noen dager.

Etter å ha levert ungene, dro Mari innom en butikk. Da hun oppdaget to ubesvarte anrop på mobilen, de var fra en familievenn, ringte hun opp igjen.

– Det brenner hos dere, hørte Mari stemmen i mobilen sa, men klarte ikke å ta det innover seg.

Hun var to mil hjemmefra og ringte en nabo for å høre om det hadde skjedd noe. Da hun fikk bekreftet at det brant, skjønte Mari alvoret og ringte 113. Hun tenkte ikke på å si hvem hun var, tråkka bare på gasspedalen og suste hjem. Tanken på hundene i et brennende hus kvernet.

– Da jeg nærmet meg, så jeg flammene, det synet kommer jeg aldri til å glemme, sier Mari med gråten i halsen.

– Da hundene var befridd, hjalp naboer meg å flytte hestene, som var redde. Jeg var engstelig for at de skulle forville seg ut i trafikken. Det var vindstille, snøfritt og røyksøylen steg rett til værs.

Ingvild (32) turte ikke å sjekke posten, åpne døra eller svare på telefonen

Mari har også sauer og en ammeku. Mange av sauene var drektige på den tiden. Skrekkslagen spurte hun brannvesenet om de skulle få dyrene ut. Hun ble lettet over beskjeden om at bygningene var skumlagt, brannen ville ikke spre seg dit. Dyrene kunne bli der de var.

Marie er uendelig takknemlig for de flinke brannmennene som bergen resten av driftsbygningene på gården. Gårdsveien er bratt, og hadde det vært nedbør, kunne det blitt vanskelig.

– Jeg har vært bonde siden 2012, og selv om vi mistet hjemmet vårt og alt vi eide, mistet jeg ikke jobben min, sier Mari.

– Først i ettertid tenkte jeg at jeg burde informert om at jeg eide huset og gården og om dyrene da jeg ringte nødetatene, men jeg klarte ikke å tenke klart der og da.

Enorm støtte fra hele lokalsamfunnet

Naboene slo øyeblikkelig ring rundt Mari. De sto sammen med henne under slukningsarbeidet, tok godt vare på henne, og de har tatt seg av dyrene på en uvurderlig måte. De har tatt lamming og alt på strak arm, slik at Mari har kunnet konsentrere seg om å skape en ny tilværelse for seg og barna. Noe annet var hun ikke i stand til å gjøre, i hvert fall ikke den første tiden.

– Det ble foretatt politiavhør på stedet. Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at vi var maks uheldige, men jeg skulle gjerne visst hvorfor det tok fyr i den gamle, tørre bygningen, sier Mari.

Hun forteller om en raushet og hjelpsomhet i etterkant av brannen, og som gjorde at den lille familien i første omgang fikk dekket primærbehovene. Lokalbutikken stilte med et gavekort på 5000,- kroner. Heim kommune ordnet fullt møblert og utstyrt nødleilighet nærmere sentrum, der de kunne flytte rett inn.

Maris mor kom med klær. Foreldre til jentenes skolevenner spurte hva de trengte, og vips, så var det ordnet. Mari kunne for eksempel si at det var litt høyt for minstejenta å nå opp til vasken på badet, så de trengte en krakk. Fem minutter senere ble en krakk levert på døra. I gjenbruksbua har Mari fått tak i mye nyttig utstyr både til jentene og til seg selv, blant annet et par gode arbeidssko.

– To ganger ble det også opprettet Spleis, og vi er uendelig takknemlige både overfor de som satte i gang spleisen, og for alle som har bidratt, sier Mari.

– Takket være de 210 000,- kronene vi fikk der, kunne jentene få Ipad, svømmeutstyr og litt annet utstyr som strengt tatt ikke var livsnødvendig, men som de ble kjempeglade for å få. Vi fikk også muligheten til å kose oss litt.

Traumer og bearbeiding

Mari har snakket mye om brannen med barna, som sier de savner tingene sine, men som fant seg fort til rette i sitt nye, midlertidige hjem. De kan plutselig si de savner for eksempel trappa eller stua, uten å lage noe dramatikk rundt det. De lever her og nå, med alt som foregår rundt dem.

Familien bor i et byggefelt, der også mange av skolevennene til jentene bor, så de har alltid noen å være sammen med. Dessuten tror Mari det er litt stas å flytte fra landet til «byen» for en periode, hun erfarer at barna er svært tilpasningsdyktige, og ikke opplever den samme sorgen som hun gjør selv.

Familien har trengt tid sammen for å kunne roe seg ned, det har de fått.

– Jeg er i løpende dialog med skolen, som heller ikke merker noe spesielt på barna. Men de er klare til å sette i gang tiltak hvis situasjonen endrer seg, sier Mari.

– Vi har fått tilbud om støtte og hjelp fra det offentlige. Selv har jeg god nytte av både lege og psykolog, og ikke minst samtaler med nære venner. For det aller viktigste er samholdet her i bygda, som er helt unikt. Kanskje det er en fordel å bo på et såpass lite sted, når uhellet først er ute.

Barna har vært med og sett på branntomta, men det er bare Mari som stadig drar dit. Barna har ikke samme behov som Mari, og kan selv si fra når de vil være med. Mari forteller hvordan sjokket hun opplevde 1. mars i begynnelsen gjorde henne glemsk og stressa, hun var hele tiden redd for at hun hadde glemt noe viktig. Det er bedre nå, men hun kommer nok til å være sykmeldt en stund til.

- Jeg har brukt mange år på å komme meg til hektene og få overskudd

Tente selv på bålet

– De første tre månedene var jeg for eksempel livredd for fyrstikker, og klarte ikke å tenne opp i ovnen. En sky på himmelen kunne gi meg panikk og få meg til å gråte, uten at jeg visste hvorfor, sier Mari.

– Senere forsto jeg at skyen minnet om røyken fra brannen.

Mari forteller at det å være med å rydde på tomta, har vært god terapi. Hun er takknemlig for å bli inkludert og tatt hensyn til. Da det ble laget bål av materialrester, var det Mari som tente på. Den opplevelsen gjorde at ting normaliserte seg, og Mari er ikke lenger redd for å tenne opp i ovnen. Hun går heller ikke rundt å tenke på alle branner som kan oppstå overalt.

– Det gjør fortsatt vondt å kjøre hjem, jeg har ikke helt forsonet meg med at Oppistua er ugjenkallelig borte. Jeg forventer nesten at hjemmet vårt plutselig skal stå der, som det gjorde i 350 år. Men nå klarer jeg å tenke på framtida for barna og meg. Sakte, men sikkert skal livet bli både normalt og fint igjen, sier Mari.

– I første omgang skal vi sette opp en hytte, for tomta er stor. Der kan vi bo til det nye huset vårt er ferdig. Arbeidet begynner til høsten.

Mari har selv tegnet huset, som skal bli en moderne versjon av Oppistua. Tømmeret skal hentes fra egen skog, og hestene skal få dra det. Mari vil fortsette å drive regenerativt landbruk sammen med naboene, i tillegg til agroturisme.

– Jeg er opptatt av at barn og ungdom skal få andre tilbud enn å se på en skjerm, og håper å komme i gang med rideleir og andre tiltak, kanskje hesteassistert terapi. Spesielt tenker jeg på de unge som har det vanskelig på en eller annen måte, sier Mari.

Først skal imidlertid Mari og døtrene bo på setra ved Englivannet i sommer. Allerede i slutten av juni kommer 30 barn fra Friluftskolen for å være sammen med dyrene, fiske og prøve å ri.

– Det er mye å ta tak i, og jeg blir hjemme og fortsetter planleggingen og arbeidet her. Men ungene skal på ferier, blant annet med mormor. Vi er tross alt heldige som har så mange som bryr seg om oss, avslutter Mari. Og nå er gråten helt borte fra stemmen.