«Verdens sterkeste mann» står det på ringeklokken til lydbyrået som ligger et steinkast unna Oslos største shoppinggate, Karl Johan. Døren åpnes sekunder etter at det ringer på. Opp noen etasjer og inn i det som er, og ser ut som, en gammel – men flott Oslo-leilighet. Høyt under taket, godt med lys og mange rom som er gjort om til kontorer og lydstudioer.
Her jobber artist, låtskriver, produsent og lyddesigner, Mari Hajem (28). Hun åpner opp døren og ønsker velkommen, før hun raskt sprader lett tilbake til det ene studioet, for å gjøre seg ferdig med dagens lydarbeid. I dialog med sin kollega er det tydelig at hun vet hvordan ting skal høres ut.
I dag har de spilt inn stemmer til radioreklame. Andre dager kan de lage lyddesign til reklame- eller animasjonsfilm. Her er Mari lyddesigner og komponist. Det er hun som finner de rette lydene, og komponerer dem sammen. Hun komponerer også musikk. En jobb hun synes er kreativ, spennende, morsom og utfordrende.
Aldri har hun hatt en jobb som ikke har vært innenfor lyd eller musikk.
– Man skulle ikke tro man kunne få seg jobb innenfor lyd når man hører dårlig, sier Mari. Litt blyg, men veldig til stede.
Et ørebarn
Du har kanskje hørt om «ørebarn»? Vel, Mari var en av dem. Og det er ikke så uvanlig. Ørebarn er noe man gjerne kaller barn som har hyppige ørebetennelser på grunn av trange øreganger. Det kan føles smertefullt og det kan føre til dårligere hørsel.
Hos noen kan det bli nødvendig med operasjoner for å bedre øreproblemet. Vel, Mari var en av dem også.
– Opp mot tenårene er det ganske vanlig at ørene vokser seg til, men det gjorde det aldri hos meg. Det ble så alvorlig at det ødela ting i øret mitt, forklarer Mari til KK.
Mari hører dårlig på begge ører. Dårligst på høyre side. Hun har vært igjennom mange små, og to store operasjoner. Likevel har hun holdt det for seg selv i frykt for å bli sett på som annerledes.
Elisabeth (21) fikk varige brannskader etter laserbehandling
Som barn var hun veldig temperamentsfull og sint, fordi hun ikke hørte ting og ble frustrert over det.
– Men jeg var veldig utadvendt også, da. Så har jeg fått høre at jeg snakker veldig lavt, forteller Mari i det lydtette rommet, hvor man ikke hører annet enn hennes stemme – klart og tydelig.
Hun forteller at hun er redd for at hun roper når hun snakker, fordi hun ikke hører hvor høyt det er. Og derfor er det befriende å synge, for da kan hun bare rope ut.
– Mens lillebroren min, han har fått kjeft for at han snakker for høyt, stakkars! For han har vokst opp med en søster som ikke hører noen ting, sier hun lattermildt.
«Drikker du ofte alene?», sa legen da Fanny kom inn med 3,2 i promille
– Ikke veldig sexy å miste sanser
Mari har vokst opp på en gård i Lier. Hun forteller at som en gårdsjente som vokste opp på landet, blir man automatisk tvunget til å finne måter å underholde seg selv på. Det lyser opp i øynene hennes når hun nevner pianoet som foreldrene hennes arvet da hun var liten.
– Det ble bare en instant connection med det pianoet. Jeg satt der hele tiden, forteller hun.
Foreldrene skjønte fort at det var noe musikalsk på gang. Som femåring begynte lille Mari å ta pianotimer. Men hun hadde en egen måte å bruke instrumentet på. Mens hun spilte la hun hodet sitt inntil kassen – så hun kunne kjenne vibrasjonene som kom fra musikken hun spilte.
– Jeg fikk glede fra det instrumentet som jeg ikke fikk fra TV eller musikk på høyttalere, for da måtte jeg jo skru opp så høyt at de voksne bare kom og skrudde ned igjen. Så det var med på å avsløre at det var noe, forteller Mari.
Musikeren tror også at måten hun spilte piano på da hun var liten, har vært med på å gjøre henne god på å spille og synge samtidig.
– Jeg så jo ikke på instrumentet i mine første år, fordi hodet mitt var inntil kassen. Og det har gjort at jeg ofte lukker øynene når jeg spiller, fingrene bare går på egen maskin, sier hun.
Mari forteller at noen opplevde henne som litt rar og overlegen under oppveksten, fordi hun ikke alltid hørte at de snakket til henne. Allikevel valgte hun å ikke fortelle til noen at hun slet med hørselen.
– Jeg holdt det hemmelig fordi jeg ikke ville være «den personen», sier hun mens hun ser seg tenkende rundt før hun fortsetter:
– Vi har blitt ganske flinke på å åpne oss om mentale problemer, det er liksom lov å si «jeg har angst og depresjoner». Men det er mer stigma rundt å ha en fysisk funksjonsnedsettelse, det snakker vi ikke om. Og det synes jo ikke heller, for noen av oss.
Hun synes at det til tider har vært veldig sårt. Men det har ikke vært vanskelig å skjule det.
Ved å være den som alltid satt seg fremst i klasserommet for å kunne høre hva læreren sa, eller bare skylde på at det var kaldt når hun ikke kunne dukke hodet under vann i svømmingen, så er det ikke mange som har sett på Mari som annerledes ... bare litt rar og overlegen.
– Jeg ville ikke ha de der hørselsspøkene, som «hæ, hva sa du?» og de typiske spøkene der, forteller hun.
Heller ikke Maris første kjæreste visste at hun hørte dårlig.
– Det burde ikke være flaut, men dårlig hørsel assosieres som regel med høy alder. Det er jo ikke så veldig sexy å miste sanser.
- Fremdeles unngår jeg å se meg selv i speilet
Kunne ikke le av vitsene til «de kule»
Det har heller ikke vært enkelt å miste sanser. Å gå på restaurant med venner har vært sårt og utfordrende for Mari, når hun ikke har hørt hva vennene hennes har sagt. Hun sammenligner seg selv med besteforeldre som begynner å høre dårlig.
– Jeg merker at de rundt meg blir lei over at jeg spør «hva sa du?» mange ganger. Da blir det sårt, fordi jeg merker at folk ikke gidder å gjenta flere ganger, og jeg gidder ikke å spørre flere ganger. Da blir man bare sittende der smertelig klar over at jeg ikke er som alle andre, sier Mari.
Hun tar seg selv også ofte i å tenke over at hun mest sannsynlig kommer til å miste hørselen mye raskere enn andre på sin egen alder. Hun spenner seg når hun snakker om det.
– Jeg tipper at når jeg begynner å nærme meg femti, så har jeg veldig mye dårligere hørsel enn alle vennene mine. Hørselen går jo automatisk og naturlig ned med alderen hos de fleste.
– Og det er også trist fordi jeg har lyst til å leve av det jeg gjør nå, så lenge jeg kan.
– Hvordan har det vært å holde dette for deg selv så lenge?
– Jeg ble jo litt rar, for jeg kunne aldri le av vitsene til de kule fordi jeg ikke hørte dem eller hva som ble sagt. Så jeg brukte hvert eneste friminutt alene på musikkrommet.
Mari fikk nøklene til skolens musikkrom av en musikklærer som hadde veldig troen på henne musikalsk. Til å begynne med var hun der alene, men etter hvert ville flere være med å spille musikk i friminuttene. Noen av de er Maris nærmeste venner den dag i dag.
– Så ut ifra den utenfor-heten så vokste det noe musikalsk. Der kunne vi bare synge og spille høyt, så det var aldri noe problem med å ikke høre hva noen sa, forteller hun.
Til tross for at hun bar på en stor hemmelighet, så fant hun sin plass på musikkrommet. Der kunne hun bruke den frustrasjonen hun følte, på å være kreativ og lage musikk.
Desta Marie Beeder: - Alle vennene jeg har nå, er folk jeg har møtt i voksen alder
«Hvem vil jobbe med en halvdøv artist?»
I 2012 kom Mari inn på LIPA (The Liverpool Institute for Performing Arts), også kjent som Paul McCartney-skolen i Liverpool. Bare fire prosent av søkerne kommer inn der, og Mari forteller at skolen er veldig tydelig på at de ønsker mennesker som faktisk ønsker å lage en karriere ut av musikken sin.
Hun beskriver sine tre år på LIPA som helt fantastiske, men heller ikke her fortalte hun noen om hemmeligheten sin.
– Jeg sa i fra til studentveilederen og til en sanglærer som jeg var veldig nær, men jeg sa det ikke til så mange andre. Det var jo helt tullete, forteller hun mens hun ser ned i bakken.
I 2017 fikk hun platekontrakt hos plateselskapet Tylden & Co, som oppdaget henne på NRKs Urørt. Men det tok henne hele to år før hun fortalte noe til dem.
– Jeg tenkte de ville rynke på nesa om de fikk vite at jeg hørte dårlig, men det gjorde de ikke.
I 2019 gikk Mari gjennom et tungt brudd etter et langt forhold. Så kom 2020 og hun mistet jobben på grunn av koronapandemien. Alle avtaler med plateselskapet ble satt på vent.
Men den tunge perioden skulle vise seg å være et vendepunkt i Maris liv. Hun følte at hun ikke hadde noe mer å tape, og valgte å åpne seg om hørselen sin.
– Jeg var veldig redd for at plateselskapet skulle være sånn «nei, en halvdøv artist, det gidder vi ikke. Der er døra». Men de var jo bare satt ut over at jeg ikke hadde sagt noe før og synes det var imponerende at jeg klarte å produsere låter i tillegg til å synge.
- At store jenter ikke har sex, er noe av det tristeste jeg vet
Et helt nytt liv
Og det var den biten som manglet. Hun forteller om hvordan det å åpne seg helt, og det å kunne være seg selv, har gjort musikken hennes – og livet hennes, enda bedre.
– Det var som om noe våknet litt, jeg fant ut at dette er en historie jeg vil fortelle. For det finnes flere som meg, men det er ingen som snakker om det.
– Skulle du ønske du hadde snakket om det tidligere?
– Både ja og nei. Jeg tror nok det riktige tidspunktet kanskje var noen år tidligere enn hva jeg gjorde, men jeg er veldig glad for at jeg har fått leve ungdomsårene så å si normalt. Jeg tror at samfunnet kanskje ikke var like åpent og inkluderende som det er i dag, svarer Mari med rak rygg og legger til:
– For mye har skjedd bare de siste årene, når det kommer til å åpne seg opp om mentale lidelser og å snakke om skavankene våre. Så jeg vet ikke helt om jeg hadde fått så mye ut av det om jeg hadde sagt noe tidligere.
Hun tenker spesielt på ungdomsårene, og hvordan vi så gjerne vil være lik som alle andre. Hvor usikre vi er. At man ikke har lyst til å skille seg ut.
– Men sånn burde det jo egentlig ikke være. Det er litt dumt å gå tre år på ungdomsskolen og ikke høre hva mattelæreren sier.
– Hvordan har det vært å åpne seg om dette nå?
– Jeg føler at jeg snakker om en fantasivenn. En del av meg som jeg har feiet bort hele livet, så det er litt rart. Men det har også vært veldig godt. Godt å bli kvitt skam, og den ekle følelsen jeg hadde når jeg tenkte på det. Den ugne følelsen slipper mer nå.
Hun beskriver livet etter at hun åpnet seg om funksjonsnedsettelsen som et helt nytt liv. Nå kan hun høre hva venninnene sier på restaurant, fordi de lar henne sitte med «det gode øret» til. Kollegaer stusser ikke over hvorfor lyden alltid er høyere på den ene siden etter at hun har vært i studio. Hun har fått bekreftet at hun er bra nok.
– Det virker som små ting, og jeg har vært redd for at det skal bagatelliseres. Men det er ingen bagatell. Også det å kunne belyse at jeg kan lage sanger og produsere musikk på tross av dårlig hørsel hevder meg litt. Se hva jeg får til!
Lykkelig bonusfamilie: - Jeg skjønte ikke hvor spesiell oppveksten min var
Beethoven ble jo døv
«Å spille en feil note er ubetydelig. Å spille uten lidenskap er uunnskyldelig», sa den kjente komponisten Ludwig van Beethoven.
Mari er fast bestemt på at hun har fulgt sin lidenskap og gått for en ren musikk-karriere på tross av den dårlige hørselen – ikke på grunn av. For selv om hun er både redd og stressa for at hørselen skal bli verre, har hun alltid visst at det er musikk hun skal drive med.
Hun synes også det har vært frustrerende å måtte forklare folk at dårlig hørsel ikke betyr at man ikke er musikalsk.
– Musikalitet er noe du er født med, det er en evne. Det sitter i hjernen, og ikke i den mekaniske hørselen. Beethoven ble jo døv, men han kunne fortsatt spille og komponere, forteller hun målbevisst.
Men det er ikke «bare, bare» å være artist med nedsatt hørsel. For eksempel når Mari skal spille konserter, hører hun seg selv veldig dårlig på scenen. Noen ganger har hun ikke hørt seg selv i det hele tatt, og har bare måttet håpe på at konserten går bra.
– Hvis vi skal ha faktiske høyttalere, så må jeg være den kjipe artisten som er sånn «eh, jeg kan ikke ha det på høyre side, hvis ikke hører jeg ingen ting».
Hun er også redd for at den høye musikken skal gjøre henne enda mer hørselskadet, eller at hun skal få tinnitus.
– Jeg er veldig redd for at det skal skje noe som gjør at jeg ikke kan gjøre dette lenger. Det er så fint å ha en mening i livet, men med en funksjonsnedsettelse som kan ta fra meg nettopp meningen i livet mitt, så er det noe jeg må jobbe mye med mentalt.
Mamma i rullestol: - Jeg får ekstremt mange blikk
Fant svulst
Ikke sjelden har hun fått høre at folk er overrasket over at hun synger fint når hun hører dårlig. Eller fått kommentarer som «hvorfor vil du gjøre livet ditt vanskeligere ved å utsette deg selv for det?».
– Men det har jeg ikke noen kontroll over, fordi det er dette jeg elsker å gjøre. Jeg er jo heldig sånn sett, mange sliter med å vite hvilken retning i livet de skal velge – for min del så har det vært sånn «nei, med dette skal jeg».
Hun stopper opp i noen sekunder.
– Så må man jo hele tiden leve litt på kanten, fordi ting som skjedde før jul kan dukke opp.
Det er bitte lille julaften 2021. Mari skal bare gjennom en liten operasjon for å «blåse» opp øretrompeten. En enkel sak.
Under operasjonen finner legene en svulst. Ikke kreft, men en svulst som har kommet av seg selv etter alle de andre små operasjonene hun har hatt opp igjennom. Vevet og cellene i øret til Mari har blitt herjet så mye med, at kroppen har begynt å produsere enda mer vev og dannet en svulst.
Svulsten kan vokse seg større, og om den blir stor nok kan den begynne å dytte på ting som ikke skal dyttes på. Hadde den dyttet nok på ansiktsnerven som går gjennom øret, kunne Mari potensielt sett blitt lam i halve ansiktet. Og hun kunne blitt døv.
Men heldig for Mari oppdager legene svulsten før den blir så stor.
To og en halv time senere enn planlagt våkner Mari opp fra operasjonen. Når de forteller henne hva som har skjedd er hennes første tanke «å nei». Hun får panikk. Hele øret er stappet med bandasje. Hun vet ikke om hun har hørsel.
Legene ber henne sjekke mobilen sin, fordi de ikke har fått sagt i fra til noen om hva som har skjedd. Når Mari ringer sine nærmeste, som var veldig bekymret over å ikke ha hørt noen ting, må hun avslutte samtalen med «men jeg tror det har gått bra».
– Etter jul tok jeg ut bandasjene, og da hørte jeg at jeg kunne høre. Men det kommer til å ta enda lengre tid før jeg får vite hvor bra.
– Føler du at du hører noe bedre, da?
– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, fordi det er så skummelt.
Mari sukker, før hun raker seg opp igjen i ryggen.
– Men jeg velger å ha troen, og jeg skal jobbe med musikk uavhengig av hva som skjer. Det er viktig å ha troen.
– Svulsten kan komme tilbake, så jeg har kirurgene på speed dial, sier hun spøkefullt.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
Deler ærlig bilde: – Jeg var en av dem som aldri følte meg god nok
