Det har gått fem år siden Mette Grøholdt (48) gikk ut av tiden. Hjemme i huset på Vinderen i Oslo står fortsatt navnet hennes ved siden av ringeklokka. Bildene hun begynte å male etter at hun ble syk og ikke kunne gå tilbake til jobben som partner i et konsulentselskap, henger på veggen i gangen.
På kjøleskapet henger det bilder av en elsket og savnet mor og hustru (har du også mistet noen du er glad i?). På bordet i stua ligger boken «Berørt», som Mette ga ut bare et halvt år før hun døde. Boken er skrevet til dem som må leve med plager etter varig sykdom. Datteren er glad for at Mette rakk å gi ut boken før hun døde.
– Jeg er stolt av moren min og hvem hun var, sier Maria Øyasæter (26).
LES OGSÅ: Mariannes mann døde to dager etter bryllupet
Formet av foreldrene
Foreldrene viste alltid at størst av alt er kjærligheten. Kjærligheten de delte har blitt en rettesnor i Marias liv også. Hun håper at den dagen hun selv finner en partner og stifter familie, at kjærligheten vil være sterk nok til å tåle at en av dem kan bli syk.
– At ingen av oss skal angre på at vi valgte hverandre, men at vi i stedet er sterke sammen, slik mamma og pappa var. Kjærligheten de viste hverandre da mamma ble syk, har formet meg.
Det at foreldrene var en enhet, har vært viktig for Maria.
– Når pappa forteller meg at nå ville mamma ha vært stolt av meg, så stoler jeg på det. Han kjente henne godt nok til å snakke for dem begge, sier Maria, som studerer psykologi og er over halvveis i studiene.
LES OGSÅ: – Det var rart å se den sterke pappaen min bare bli svakere
Mette var syk i 6 år og fikk tre tilbakefall. Men når Maria minnes moren, er det ikke først og fremst sykdom og død hun tenker på.
– Det er kjærligheten. Mamma var et utrolig flott menneske som jeg beundrer. Vi kom, om mulig, bare enda nærmere hverandre i denne perioden. Døden var aldri et tema, men heller ikke tabu. Vi fokuserte på livet.
De første årene jobbet Maria mye med å akseptere at moren var død. Nå har hun kommet til et punkt hvor hun erkjenner at moren er helt borte.
– Nå tenker jeg i stedet på alt mamma går glipp av. Mamma skulle ha fått levd livet.
Å gå på graven er fortsatt tungt.
– Det føles så unaturlig at hun som var så ung skal ligge der, flere meter under jorden.
I det siste har Maria begynt å tenke på at det vil bli rart den dagen hun får sin første jobb som psykolog, finner en partner, gifter seg og får barn uten å kunne dele det med moren.
– Disse tingene har jeg ikke hatt «plass» til å sørge over før nå. Men jeg er heldig som har en pappa som min. Han har vært en fantastisk støtte.
Noe av det siste Mette fortalte datteren sin, var at hun kom til å få et fint liv, at hun elsket henne og var stolt av henne.
– Jeg har mye av henne i meg, og det tar jeg med meg videre. Jeg kommer til å savne henne hele livet, men kjærligheten hun ga meg, vil vare livet ut.
Per Fugelli, som var en venn av moren, fortalte Maria en gang at hun var klok som sin mor.
– De ordene varmet veldig. Å bli sammenlignet med mamma er et kompliment jeg setter pris på.
Sjokkbeskjeden
Bare uker etter at Maria hadde begynt på videregående høsten 2006, kommer moren og faren og henter henne. Alvorstynget setter de seg ned sammen med Maria på en benk i skolegården. «Skal dere skilles?», spør Maria. «Nei, jeg har fått kreft», svarer moren.
– Det satte meg helt ut. Jeg hadde ikke noe forhold til døden og hadde ikke engang tenkt tanken på at foreldrene mine ville dø noen gang.
Prognosen var imidlertid god.
– Det tok ikke lang tid før mamma gikk tilbake i jobb og alt var normalt igjen.
Ett år senere får hun tilbakefall og «kreft på ordentlig», som Mette beskriver det som i sin egen bok. Denne gangen ble det mye tydeligere for familien at Mette var blitt syk.
– Det var først da jeg leste boken, at jeg forsto hvor store smerter mamma hadde. Jeg er evig takknemlig for at mamma og pappa tok valget, og at mamma orket å la oss få være barn og ikke ta del i de smertene. Fordi det var ingenting vi kunne ha gjort, og det ville bare vært veldig sårt.
LES OGSÅ: Lurer du på om du har kreft?
Hjalp andre
«Det er ikke det å være frisk og gå Birken som krever mest styrke, det er det å være kronisk syk og prøve å leve et godt liv med det», skrev Mette i en kronikk i Aftenposten i 2010.
– Det var her mamma, for meg, viste at hun var et usedvanlig menneske. Måten hun valgte å leve livet på etter at hun fikk kreft som 42-åring.
I et intervju med Hjemmet fortalte Mette i 2011 at hun var glad hun levde, men at det å overleve hadde en pris.
– Mamma var egentlig veldig privat, men delte i håp om å kunne hjelpe andre. Og hun mottok mange brev og holdt flere foredrag for ulike målgrupper.
Da Mette fikk tilbakefall for tredje gang og tilbrakte 17 uker på sykehuset, fikk Maria panikk.
– Jeg skjønte ikke hvordan hun skulle overleve det.
Men livet skulle leves minst mulig dramatisk da Mette ble syk. For familien ble det viktig å beholde det normale i det unormale.
– For mamma var det viktig å være Mette og ikke «hun som var syk».
Utdrag fra «Berørt»: «Bli med å bade da, mamma!», sa Maria. Tanken var meg svært fjern. «Jeg tror ikke det, Maria. Blir her og passer på, jeg». «Kom igjen ‘a. Det er jo så varmt. Det er sikkert kjempedeilig.». Hun ga seg ikke. «Dere skjønner det,» sa jeg og ble mammapedagogisk i stemmen, «at jeg er litt brydd over kroppen min. Det at den er så tynn, gjør at jeg synes det er litt vanskelig å vise meg uten klær foran andre i familien akkurat nå. Jeg blir sjenert.». Maria ble stille en stund. Så på meg. «Jeg synes du skal tenke helt omvendt, jeg, mamma. Den kroppen din har hjulpet deg gjennom tre år med sykdom og har gjort at du har overlevd kreft tre ganger. Jeg synes du skal være stolt over kroppen din, jeg.». Jeg badet ikke, men med Marias kloke ord i bakhodet bar jeg kroppen min med en annen type bevissthet, om ikke akkurat stolthet, resten av sommeren», skrev Mette Grøholdt.
Maria innrømmer at å være ungdom og ha en alvorlig syk mor, har vært vanskelig.
– Jeg var ensom. Vennene mine var for unge til å forstå hva jeg gikk gjennom, noe jeg ikke klandrer dem for.
Alt håp ute
Fjerde gangen Mette fikk kreft, forsto Maria at moren kom til å dø.
– Da var det ikke håp lenger. Bare spørsmål om tid.
Det er flere gode enn dårlige minner fra tiden da livet til Mette nærmer seg slutten.
– Vi reiste på hytta, og vi feiret pappas 50-årsdag. Mammas siste år ble finere enn man skulle tro. Vi ble så flinke til å leve i nuet.
Familien håper i det lengste at Mette vil overleve sommeren, men i april 2012 dør hun. Likevel, de siste fire årene har gått bedre enn forventet.
– Jeg er lei meg på mammas vegne for at hun ikke er her. Det er så mye hun skulle ha vært en del av, men livet går ubønnhørlig videre, og jeg er heldig som har en pappa jeg kan dele ting med.
LES OGSÅ: Slik kan du lære deg å leve med sorg
Blitt mer tolerant
Forholdet til døden har endret seg etter at Maria mistet moren sin.
– Da mamma var syk, var jeg livredd for døden og forsøkte å stenge den helt ute. Men etter at mamma gikk bort, kunne jeg forholde meg mer ærlig til den, og den var ikke like skremmende lenger. Jeg har et lite håp om at det er noe mer, og at jeg får møte mamma igjen. Jeg vet ikke om det bare er ønsketenkning, men tanken gjør meg godt.
LES OGSÅ: - Det var først da jeg så mamma og pappa gråte, at jeg skjønte hvor alvorlig det faktisk var
Maria mener at toleransen hennes har økt etter det hun har vært gjennom.
– Du vet ikke hva folk gjennomgår, og jeg er blitt snillere, på et vis. Ved å sørge for at du selv har det bra og jobbe for det, er det lettere å være snill mot andre.
For Maria har det vært viktig å skille mellom sorg og savn.
– Sorg bunner i noe eller noen du har mistet, mens savnet handler om hva du lengter etter eller ønsker deg tilbake til.
Da Maria skjønte at sorgen ikke var noe hun bare kunne sette seg ned og bli ferdig med, var det lettere å gå videre.
– Livet er godt nå. For meg har det vært viktig å leve mitt liv videre og ikke bure meg inne i håp om at det som er vondt i perioder, går over. Savn er en livslang prosess.
Denne artikkelen har også stått på trykk i Allers nr. 18/2016.
