SÅRBAR: Maria har brukt tid på å bli kjent med følelsene sine. Nå trenger hun ikke lenger mat for å døyve de vonde følelsene, men tør å kjenne på både sorg og sinne. Foto: Pål Bentdal
SÅRBAR: Maria har brukt tid på å bli kjent med følelsene sine. Nå trenger hun ikke lenger mat for å døyve de vonde følelsene, men tør å kjenne på både sorg og sinne. Foto: Pål BentdalVis mer

Overspising

Maria (39) utviklet spiseforstyrrelse da hun bare var ni år gammel

Brukte mat som både trøst og straff. – Ved å spise meg fysisk dårlig oppnådde jeg en slags balanse.

ALLERS.NO: «Jeg våkner av at jeg fryser. Den ene armen min er brun og klissete. Først skjønner jeg ikke hva det er, men langsomt begynner det å demre for meg, og den vonde, men velkjente forakten fyller hele meg. J

eg har gjort det igjen. Jeg ser ned på armen min, studerer mønsteret av smeltet sjokolade en stund, før jeg slikker det i meg som en sulteforet bikkje. Det er ikke nok. Jeg slenger dyna til side og lister meg ut i gangen på iskalde bein, på jakt etter mer. Kjenner desperasjonen på kroppen, må ha, må ha, må ha.

Resten av sjokoladekaka fra i natt står fremdeles på plassen sin i kjøleskapet. Jeg løfter den ut og tar den med meg tilbake til senga. Hvordan jeg skal få forklart at en hel kake bare har forsvunnet i løpet av natta? Tanken slår meg ikke engang.»

Slik beskriver Maria Ytre-Hauge (39) fra Bergen en av de mange episodene med ukontrollert spising. I over 30 år slet hun med overspising, en spiseforstyrrelse som rammer rundt tre prosent av befolkningen.

- Maten fungerte som trøst og bedøvelse for å dempe angst, uro og vonde følelser, sier hun.

ET ENSOMT BARN: Barndommen var preget av utrygghet. På barneskolen opplevde Maria å bli mobbet nesten daglig, uten at de voksne grep inn. Foto: Privat
ET ENSOMT BARN: Barndommen var preget av utrygghet. På barneskolen opplevde Maria å bli mobbet nesten daglig, uten at de voksne grep inn. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Overspising er den vanligste spiseforstyrrelsen

Spiste i smug

Hun var bare 8–9 år gammel da hun la merke til hvilken effekt maten hadde på henne. Særlig det søte. Det fylte det vonde tomrommet hun hadde inni seg. Det som skulle vært fylt med trygghet og omsorg fra dem rundt henne.

- Jeg var et veldig ensomt barn. Alltid redd for noe. Alltid på vakt, forteller Maria.

For den lille jenta var verden utrygg. Hjemme var det turbulent, og på skolen var det også vanskelig.

Gjennom hele barneskolen opplevde hun daglig mobbing uten at de voksne grep inn. Kanskje var det noen som så hva som foregikk? Selv sa hun ingenting.

- Foreldrene mine hadde allerede nok å stri med. Jeg kunne ikke fortelle dem hva som skjedde.

Hun prøvde å være usynlig. Gikk konstant på tærne og brukte en hel masse krefter på å sondere terrenget rundt seg. Maria var den flinke piken som gjorde det som ble forventet. Men når hun var alene, spiste hun.

– Det ble mine hemmelige fri-stunder. Når jeg spiste, døyvet jeg smertene. Maten ble livbøyen min.

Trøst eller straff

I ungdomstiden ble livet gradvis vanskeligere. Hun følte seg stygg. Ekkel. Hun skammet seg over kroppen sin, over den hun var.

– Jeg har alltid gått rundt med en følelse av at jeg er ekkel, og at jeg bør gjøre det jeg kan for å spare andre for å måtte ta på meg. Jeg har egentlig et stort behov for fysisk kontakt, men våger ikke be om det av frykt for å bli avslørt som like ekkel som jeg føler meg, forteller Maria ærlig.

Ungdomsårene var preget av mobbing, angst, depresjoner, selvmordstanker og -forsøk. Alt var kaos. Maten ble det faste holdepunktet. Den fungerte som trøst. Men nå brukte hun den også som straff.

- Jeg følte meg mentalt råtten og stygg. Ved å spise meg fysisk dårlig oppnådde jeg en slags balanse, forklarer hun.

SPISTE: Maten fungerte som trøst og bedøvelse for å dempe angst, uro og vonde følelser. Foto: Privat
SPISTE: Maten fungerte som trøst og bedøvelse for å dempe angst, uro og vonde følelser. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg måtte gi slipp på kontrollbehovet mitt

Vanskelig med tillit

Når alt er mørkt, kreves mot og styrke for å reise seg. Å ha noen å støtte seg mot, til man igjen klarer å stå trygt og stødig betyr mye. For Maria var det tre personer som ble ekstra viktige i denne prosessen. Den første var Helge.

- At noen kan være så ufattelig snill, god og tålmodig, klarer jeg ikke helt å fatte, sier Maria om ektemannen.

Det er 17 år siden hun traff den omtenksomme sunnmøringen. Det ble et vendepunkt.

- Han lærte meg at de fleste mennesker vil deg vel. Han har brukt mange år på å rive ned den massive muren jeg hadde reist rundt meg selv.

Sammen har de jobbet seg gjennom utfordringene med et felles ønske om at Maria skulle bli frisk, og at de skulle få et normalt og godt familieliv med de to barna Elisabeth (11) og Daniel (6).

- En spiseforstyrrelse gir mange av de samme utfordringene som andre typer avhengighet, enten det er alkohol, rusmidler eller spill. Det kan gå ut over familieøkonomien, og den skjulte spisingen kan føre til mistillit og løgn. Da er det vanskelig å etablere et tillitsforhold, forteller Helge Ytre-Hauge.

Han opplevde at den Maria han hadde blitt kjent med, og som han hele tiden visste var der, ble overskygget av overspisingen og andre problemer. Hun forsvant litt for ham. Da var det viktig å prate sammen.

- Det å ha tid til å dele og sortere tanker har vært viktig, særlig i de vanskelige periodene. Dette tror jeg også er viktig for å fjerne skammen, sier Helge.

PÅ TUR: Barna Elisabeth og Daniel blir gjerne med mamma Maria på tur. Foto: Privat
PÅ TUR: Barna Elisabeth og Daniel blir gjerne med mamma Maria på tur. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Sykelig opptatt av sunn mat

Mestring via trening

Mye falt på plass. Likevel strevde hun, og våren 2013 var hun langt nede. Deprimert og engstelig, og med flere titalls kilo for mye etter mange år med spiseforstyrrelser. Hun ville så gjerne bli frisk, og i et desperat forsøk gikk hun innom Sats Elixia på Kokstad. Der møtte hun personlig trener Sleman Peroti.

Han var tøff mot henne, og på ingen måte en person hun normalt hadde henvendt seg til. Men han henne. Hun følte til og med at han kunne se tvers igjennom henne. Og han ville hjelpe.

Sammen jobbet de for å få Maria ut av de destruktive mønstrene hun hadde fulgt helt siden hun var barn.

Ifølge Sleman handlet det først og fremst om å skape tillit og trygghet.

- Jeg var opptatt av å skape tillit slik at Maria klarte å være åpen mot meg. Først da kunne vi gå videre sammen, sier han og forteller om den lange prosessen med både opp- og nedturer.

Gjennom treningen lærte Maria å kjenne på en mestringsfølelse, som hun også kunne overføre til andre områder.

- Etter hvert ble hun tryggere, og turte å be om hjelp og støtte når hun trengte det, sier Sleman.
 

Lærte om følelser

Mange som lider av overspising, har en bakenforliggende frykt for å bli tynn. For Maria handlet det om at det var trygt å være overvektig. Da var hun stygg og uappetittlig. Ble hun tynn, kunne hun bli et hjelpeløst og lett offer, som hvem som helst kunne gjøre akkurat hva de ville med.

Når Sleman underviste henne i boksing, var det for å få henne ut av offerrollen. Gjennom treningen får hun dessuten øvd seg på å bli mer synlig. Å ta plass.

I denne perioden tar Maria også kontakt med Impulssenteret i Bergen. Der får hun bekreftet det hun selv har tenkt, nemlig at hun er høysensitiv.

- Nå forsto jeg hvorfor jeg alltid var så sliten og aldri maktet det jeg følte jeg burde. Det hele ble en ond sirkel av dårlig samvittighet over det jeg ikke fikk til, selvforakt for at jeg ikke klarte å gjøre noe med det og en dyp skam over at jeg var feil.

Trude Sletteland, daglig leder ved senteret, blir hennes veileder. Hun lærer Maria hva følelser er og hvordan det er vanlig å reagere.

– Jeg lærte også å sette pris på at jeg var annerledes. At jeg kunne være stolt av meg selv, sier Maria, som også fikk praksisplass på senteret.

SÅRBAR: Maria har brukt tid på 
å bli kjent med følelsene sine. Nå trenger hun ikke lenger mat for å døyve de vonde følelsene, men tør å kjenne på både sorg og sinne. Foto: Pål Bentdal
SÅRBAR: Maria har brukt tid på å bli kjent med følelsene sine. Nå trenger hun ikke lenger mat for å døyve de vonde følelsene, men tør å kjenne på både sorg og sinne. Foto: Pål Bentdal Vis mer

Livet er godt

3–4 ganger i uken trente Maria sammen med Sleman. Samtidig skrev hun matdagbok og lagde matplan. Hun noterte alt hun spiste, tanker rundt det hun spiste og hva hun skulle spise til de neste måltidene. Det hjalp henne med å fjerne stresset rundt maten. Hun ble vant til å spise normale måltider. Til slutt viste kroppsmålingene at hun ikke lenger var overvektig. Hun hadde nådd målet. Da kom følelsene.

- Sleman sa han var stolt av meg. Det er kanskje en veldig liten og dagligdags ting for mange, men for meg var det overveldende. De ordene hadde ingen noensinne sagt til meg.

Maria har lagt de vonde årene bak seg. Og i dag har hun et godt og avklart forholdt til foreldrene.

– De er gode mennesker som har kjempet seg gjennom livet på best mulig måte ut fra de forutsetningene de har hatt, sier hun.

Nå kjenner hun også sine følelser bedre.

- Jeg er blitt mer sårbar. Nå blir jeg fortere lei meg og sint, men jeg blir også tilsvarende glad og berørt selv av små ting. Det er herlig! Sårbarheten er blitt min styrke. Jeg trenger ikke mat for å døyve følelsene.

Dette er overspisingslidelse

Kjennetegnes av gjentatte og hyppige episoder av stort matinntak over kort tid, med et
tydelig tap av kontroll. Mange opplever skam, bekymring og ubehag i forbindelse med episodene.

Du spiser ikke fordi du kjenner fysisk sult, og overspisingen skjer oftest utenom vanlige måltider. Du spiser slik at du blir ubehagelig mett, men overspising etterfølges ikke av
brekninger eller andre kompensatoriske strategier.

Rundt tre prosent av den norske befolkningen lider av dette. Det gjør sykdommen til den vanligste spiseforstyrrelsen, mer enn dobbelt så vanlig som anoreksi og bulimi.

Kilde: ROS – Rådgivning for spiseforstyrrelser

 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: