TRYGG OPPVEKST: Maria vokste opp med moren sin i Drammen, og omtaler oppveksten som trygg og full av kjærlighet – til tross for at moren var syk. FOTO: Privat
TRYGG OPPVEKST: Maria vokste opp med moren sin i Drammen, og omtaler oppveksten som trygg og full av kjærlighet – til tross for at moren var syk. FOTO: Privat Vis mer

Når mor tar selvmord:

Maria var bare 10 år da hun så moren ta sitt eget liv

- Jeg vet at hun ikke ønsket å forlate meg, det handlet om henne. Hun elsket meg over alt annet.

Maria minnes sensommer og oppholdsvær, hun hadde akkurat kommet hjem fra første skoledag i fjerde klasse og satt i sofaen i stua hjemme og fargela timeplanen med markeringstusj. Signalrosa. Signalgult. Signalgrønt. Dette var alltid stas for hvert semester hun skulle ta fatt på.

Det var helt stille i leiligheten denne ettermiddagen og moren hennes var på soverommet. Mormoren var på besøk og laget middag på kjøkkenet.

Plutselig skjedde det, det som aldri bør skje i livet til en 10 år gammel jente. Døren fra soverommet åpnet seg - ut kom moren i en stormende fart, før hun foretok seg det som mest sannsynlig kan omtales som et barns største mareritt - å se sin mor begå selvmord i deres eget hjem.

Nå tok stillheten over.

LES OGSÅ: Mistet mannen i selvmord - jeg følte at jeg burde ha reddet ham

Minnes bruddstykker

- Det neste jeg husker er at leiligheten plutselig var fylt med ambulansefolk, så husker jeg at jeg var i hagen hjemme hos mormor og morfar, og huset deres var fullt av blomster og kondolanser. Alt dukker opp som bruddstykker i hodet mitt, det må ha gått helt i svart for meg, sier Maria.

Hun trekker pusten dypt og viser tydelig at dette fortsatt er vanskelig å snakke om. Hun har fortalt sin historie i podcasten Usagt, nå foldes hendene hardt under kafébordet hvor vi sitter.

Maria husker lite fra det påfølgende året. Brått var hun blitt 11 år gammel, og bodde nå hos mormor og morfar i en periode på den andre siden av byen, og måtte kjøres til skolen hver dag.

Disse kjøreturene til og fra skolen husker hun godt. Maria bet seg merke i hvordan naturen forandret seg etter årstider og klokkeslett. Hun husker akkurat hvordan veien formet seg inn til der hun bodde og hva hun alltid hadde i matpakken på skolen. Morfar bakte hjemmelaget brød, og på skivene lå det gulost med oppskårne epleskiver og en klatt syltetøy i midten. Matpapiret var pakket på en helt spesiell måte som kun morfar kunne.

Brukte mye kapasitet på å skjule

Etter et år hos mormor og morfar, flyttet hun videre til fosterhjem hos onkelen og tanta. Der startet hun livet litt «på nytt», på et helt nytt sted hvor hun ikke kjente noen fra før.

Det var her hun begynte å lyve om bakgrunnen sin. Hun lagde dekkhistorier for å unngå at folk skulle få vite, sa til klassevenner at onkelen og tanta var hennes biologiske foreldre. Og selv om hun skjønte at folk stusset over det, bare fortsatte hun å dytte problemstillingen foran seg - det var det som føltes tryggest der og da.

Ingen rundt henne visste hva hun hadde gått gjennom. Hun prøvde bare å blende inn, noe som forsåvidt gikk etter planen.

- Jeg brukte ekstremt mye kapasitet på å skjule det med mamma. Å oppleve det jeg hadde opplevd, gjorde meg brått veldig voksen. Det gikk utover andre ting barn og ungdom gjerne er opptatt av, ting som er mye mindre alvorspreget.

Dette merker hun fortsatt i dag. Hun kan for eksempel mangle referanser som jevngamle har. Hun har tydeligvis brukt kapasiteten sin på mye mer enn hva som var kult i «Friends».

- Morsomheter har jeg ikke fått med meg, sier hun og ler litt av seg selv.

- På det stedet du er oppvokst - visste folk hva som hadde skjedd der?

- Hele klassen min i Drammen visste det. Jeg husker at alle barna hadde tegnet og skrevet på et A4-ark hver og bundet det sammen til en stor bok som jeg fikk da jeg kom tilbake på skolen. Det jeg ikke husker er hvordan vi som 11-åringer håndterte hva som hadde skjedd.

LES OGSÅ: Erna Solberg: - Selvmord har vært veldig skambelagt

TRAUMATISK: Da Maria var 11 år skjedde noe som skulle vise seg å skape store vansker for henne senere i livet. Først nå og i løpet av de siste fem årene har hun endelig klart å snakke om problemene. FOTO: Privat
TRAUMATISK: Da Maria var 11 år skjedde noe som skulle vise seg å skape store vansker for henne senere i livet. Først nå og i løpet av de siste fem årene har hun endelig klart å snakke om problemene. FOTO: Privat Vis mer

- Ble alvorlig av det

Nå har det gått hele 24 år siden moren tok livet sitt. Maria er 35 år gammel og bor på Sørumsand med mannen sin og to barn på tre og fem år. Hun jobber i Miljødirektoratet i Oslo, og sett utenfra kan det virke som at hun lever et relativt vanlig liv. Men hvordan preger en sånn hendelse et menneske? Når man opplever noe så forferdelig så ung, hvor mye tid og krefter bruker man på å fordøye det?

På 90-tallet var selvmord et ekstremt tabubelagt tema.

- Jeg ble alvorlig av erfaringen jeg bar med meg Det kjenner jeg faktisk på i dag også - jeg er kanskje mer alvorlig enn mange andre. Når jeg ser tilbake på hvordan jeg var som barn og tenåring, er det nesten skremmende å tenke på hvor stor forskjell det er på hvordan folk har trodd at jeg har hatt det, og hva som faktisk har vært tilfellet. Jeg tror nok mange har oppfattet meg som en jente som har det bra, men på innsiden har det vært noe helt annet.

Kan fortsatt huske luktene

Fortsatt kan hun støte på små ting i hverdagen som plutselig drar henne tilbake til tiden med mamma. Lukter, smaker og ord.

- Hva husker du best fra moren din?

- Jeg husker at hun var ekstremt flink til å vise hvor glad hun var i meg. Hver eneste dag overøste hun meg med kjærlighet, og så elsket jeg å sitte å høre på at hun spilte piano. Hun var så flink og spilte så avansert, det var nydelig.

Det er spesielt én melodi Maria husker godt. Den får henne til å tenke på hvordan de hadde det i leiligheten deres og hva det alltid luktet hjemme hos dem. Akkurat de to tingene, kjærlighet og piano, sitter igjen. I tillegg har hun i fått høre fra onkelen sin at hun og moren har akkurat samme latter, og at omtrent det beste moren visste var å gå turer i fjellet. Nå snakker Maria og onkelen mye om hvordan moren var, og det som har skjedd.

Trakk seg unna

Siden Maria manglet ord på følelsene sine i barndommen, skrev hun dagbøker. Hun hadde fire sånne bøker. Det ble hennes terapi for å få utløp på følelser og en slags alenetid.

I bøkene skrev hun om alt og ingenting. Mye av hva hun tenkte og følte på fra dag til dag. Rent visuelt var dagboken typisk for tenåringsjenter på denne tiden - med glossy boyband-bilder på permen. Innholdet var derimot noe litt utenom det vanlig. Ut i fra det hun skrev vekslet det mye mellom tristhet, og ting som tenåringsjenter ofte er opptatt av, som gutter, klær og sminke.

- Jeg husker jeg kunne gråte og stilte meg uforstående til hele situasjonen min. Hvor lenge skulle jeg være lei meg? Det er ikke lett for en forvirret tenåringsjente å vite.

- Husker du når det føltes vanskeligst?

- På kvelden. Det var også da jeg skrev i dagboka. Jeg brukte å trekke meg unna og bli liggende uforstyrret i mine egne tanker. Som voksen har jeg tenkt mye på hvorfor jeg gang på gang valgte å ikke snakke med noen om det. Hvorfor jeg ikke bare dro tak i noen og sa «hjelp meg».

Men Maria var ikke trygg nok til å gjøre det.

KJÆRLIGHET: Nå har Maria fått to egne barn og er opptatt av å skape gode relasjoner innad i familien, hvor alt som er vanskelig kan snakkes om til enhver tid. FOTO: Privat
KJÆRLIGHET: Nå har Maria fått to egne barn og er opptatt av å skape gode relasjoner innad i familien, hvor alt som er vanskelig kan snakkes om til enhver tid. FOTO: Privat Vis mer

Om oppveksten

La oss gå enda noen år tilbake, til tiden før selvmordet. For selv om Maria vokste opp alene med en mor som var syk, ser hun tilbake på barndommen som en fin tid. De hadde det bra i en liten leilighet i Drammen, sammen de to, og mormor og morfar kom ofte på besøk. De lagde middag og fulgte Maria til korpsøvelser.

Maria hadde mange venner og trivdes godt på skolen. Hun var også sta og selvstendig. Hun skulle gjøre alt selv. Faren flyttet til India da hun var veldig liten, og hun hadde ingen kontakt med ham. Maria kan huske at hun møtte ham et par ganger da hun var liten, men hun har aldri følt et savn etter en pappa.

- Kan du fortelle litt om moren din sin sykdom?

Maria drar fingrene gjennom håret og grer det bakover, lager en slags tenkerynke i pannen og ser ut i rommet før hun svarer.

- Jeg vet omtrent ingenting om det. Jeg ble veldig skjermet for det som foregikk med henne, og selv om jeg visste at det var noe som var annerledes, var det ikke en bekymring for meg som barn.

- Det at jeg ble skjermet tror jeg var bra for meg, sier hun.

Vanskelig å komme inn på

Da hun var 20 år møtte hun mannen hun er samboer med i dag. Det tok tid før hun klarte å fortelle ham sin historie.

- Da jeg fortalte ham det, sa jeg kun at mamma hadde tatt sitt eget liv, ikke noe mer. Jeg distanserte meg fra det og fortalte ikke historien fra A til Å.

Maria husker året 2012 som et år hvor det begynte å gå bedre. Da hadde hun selv tatt initiativ til å få hjelp, etter å ha innsett at erfaringene tok altfor stor plass i henne. Hun var redd det skulle sprekke og fikk profesjonell hjelp.

Èn dag i uken gikk hun hos psykolog. I starten klarte hun ikke å si noen ting. Det gikk et halvt år før hun klarte å bidra i samtalene, men etter at hun begynte å åpne seg gikk alt mye bedre. Hun er blitt flinkere til å snakke om hva hun føler.

LES OGSÅ: - Det var vanskelig for ham å snakke om at han ikke mestret livet

Føles godt å snakke

Nå forteller hun alt, og det har føltes godt for Maria å gå ned i materien. Hun sier det er ekstremt vanskelig for andre å fullt ut forstå hvordan folk som sliter med noe har det - og hvordan man skal gå frem for å snakke om det. Når det har samlet seg sorg gjennom så mange år, er det så enormt.

I dag har hun fått alt på avstand, og føler at det er nødvendig å snakke om det som har skjedd for at hun skal klare å leve et liv slik hun vil leve det.

- I dag føler jeg mer på en tristhet over at mamma ikke er en del av vår gjeng. Jeg vet at det ikke var sånn at hun ønsket å forlate meg, det handler om henne. Hun elsket meg over alt annet.

Selv om selvmord er mindre tabu nå enn på 90-tallet, mener Maria at vi fortsatt snakker for lite om det.

- Når det er barn inn i bildet, er det ekstra viktig å gi barna et språk de kan bruke til å snakke om vanskelig ting. Et selvmord er en så ekstremt brå hendelse at man ikke kan forvente at noen, i hvert fall ikke et barn, klarer å sette ord på følelsene alene. Det er traumatisk, stort og komplekst - og man sørger til forskjellig tid.

Trygge relasjoner

Hjemme i huset til Maria henger det bilder av mormor. Maria er opptatt av at hun skal være en del av «gjengen deres». Barna skal ha en tilknytning til henne, selv om hun ikke er her i dag. Innimellom dukker det opp spørsmål om døden fra datteren på fem - hun snakker om at mormor ikke er her, men at hun er i hjertet hennes.

Det er viktig for Maria å stadig si til barna sine at hun elsker dem. De skal føle mye kjærlighet.

- Har dette påvirket deg som mor selv, tror du?

- Ja, for hele livet dit påvirker hvordan du blir som mor. For meg er det mamma sitt selvmord og fosterhjem som har preget meg mest i livet. Det aller viktigste for meg i min kjernefamilie er at vi er en sammenspleiset gjeng, med trygge og gode relasjoner. At vi virkelig ser hverandre.

Måltider er spesielt viktig for å koble seg på hverandre. Da sitter de og spiser, bruker gjerne god tid og prater og tøyser. Det tar de seg alltid tid til, selv i en travel hverdag.

LES OGSÅ: Else Kåss Furuseth: - Man forsøker å forstå det uforståelige, uten å komme nærmere noe svar

Være til hjelp for andre etterlatte

Nå er Maria i planleggingsfasen av en egen podkast ved navnet «Etterlatt, men ikke alene» som hun i første omgang skal lage for seg selv ved å fortsette Å gå opp sin egen historie, men tanken er også at den skal kunne være av betydning for andre etterlatte etter selvmord.

Det er nesten 600 mennesker som tar livet sitt i Norge hvert år. For hvert menneske som tar livet sitt regner man at det er cirka 10 etterlatte.

- Kanskje har jeg møtt noen, men det er aldri noen som har fortalt det. Det synes jeg er leit, og jeg skulle ønske det ikke var slik. Jeg er nysgjerrig på hvordan de bærer historien sin i hverdagen, både når dagene er greie og på de dagene som er tyngre å stå i.

- Når du ser tilbake på livet ditt nå, hva har vært det vanskeligste?

- Det har vært å bære så mye inne i meg. Det å ikke dele vonde tanker og følelser, førte bare til at de tok veldig mye plass inne i meg. En konsekvens av det er at jeg ikke fikk være meg selv.

LES OGSÅ: Mina slet med selvmordstanker: - Det som hjalp var å fortelle venner om det

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: