Det var sommeren for to år siden Mariann (40) fra Ålesund delte historien med KK, om hvordan hun midt i sorgen over å ha mistet ektemannen Daniel i lungekreft, fant et helt spesielt vennskap.

Når vi møter henne igjen, er det fordi enda noe fint har skjedd, midt i alt det triste. Sammen med de to eldste guttene sine, Robin (17) og Kian (15), graderte de nylig til sort belte i TaeKwon-Do sammen.

Dét har de lyst til å fortelle om av en helt spesiell grunn.

- For meg har det vært mange som har tatt kontakt etter forrige artikkel, og jeg har fått æren av å følge flere gjennom sine tyngste tider. Det er jeg veldig takknemlig for, sier Mariann med fast stemme.

- Guttene har snakket mye om det, og kommet til det samme som jeg gjorde. De ønsker å vise at man kan komme seg gjennom vanskelige tider, og oppfordrer til å snakke med andre om hvordan man har det.

– Du kan ikke lure deg unna sorg. Det er et helvete, men man må bare ­gjøre det

Forbilde

At tre fra samme familie går opp til sort belte samtidig, hører sjeldenhetene til.

At de også har klart å gjøre det midt i en livskrise, gjør det enda mer spesielt.

- Det å ha dette sammen har gjort det mye lettere å stå gjennom det vanskelige, samtidig som vi har vokst veldig sammen.

- Daniel trente også i klubben, så vi føler vi har vår egen heiagjeng i skyggene uansett hva vi gjør.

Mariann blir tenksom og ler litt.

- Jeg lovde Daniel å ta sort belte før jeg fylte 40. Det klarte jeg med en ukes margin.

Hun veksler et raskt blikk med sønnen Kian, som også er med når vi møtes til intervju på en kafé i Oslo.

- Det er ofte knappe marginer hos oss. Han døde jo bare en uke etter at jeg hadde født.

- Hvem var Daniel for deg, Kian?

- Det er litt vanskelig å sette ord på det, men han var en av de viktigste personene i livet mitt. Et stort forbilde og en som alltid heiet på oss, sier femtenåringen.

- Jeg har brukt mange år på å komme meg til hektene og få overskudd

«Det er lungekreft»

Daniel var hennes livs store kjærlighet. Begge hadde tre egne barn da de ble et par i 2015. Han ble raskt som en far for hennes barn også.

De hadde vært sammen i fire år da hun ble gravid, og de ventet sitt første felles barn. De dro på kjærestetur til Paris den gangen.

Det var hjemme igjen etter den, i november 2018, at grunnen forsvant under bena deres. Daniel hadde ikke følt seg helt i form, og hadde tatt noen prøver før de dro.

Nå fikk de det knusende svaret.

«Det er lungekreft» sa legen. «Med spredning til skjelettet.»

- Han hadde bare kort tid igjen å leve. Med én setning var hele livet forandret … Der sitter du, midt i noe som bare skjer på film, og lurer på hvordan det er mulig å havne i den situasjonen.

Da Daniel fikk kreftdiagnosen, handlet resten av Marianns svangerskap om cellegift, om at Daniel skulle leve lenge nok til å rekke å møte sønnen.

Han rakk å holde sin nyfødte sønn i armene. De rakk å gifte seg i en hastevielse på sykehuset. Syv dager etter fødselen pustet Daniel ut for aller siste gang, med Marianns hånd i sin. Hans eldste datter holdt den andre hånden.

Og ved fotenden sov syv dager gamle Irjan Etaniel.

– Jeg glemmer aldri da vi kjørte bak bilen med kisten hans på E18

Noe du ikke helt får ut

Mariann var bare 36 da ektemannen døde i 2019, og ble alene med ansvaret for en nyfødt baby og tre barn som var 13, 10 og 7 år den gangen.

«Vi kommer oss gjennom dette, mamma, vi har jo hverandre» sa Kian, som var 10 da stefaren døde. Men å følge den brutale utviklingen som lungekreft kan ta, hadde vært traumatiserende for dem alle.

Å få den hjelpen fra det offentlige som både Mariann og barna sårt trengte, skulle ta lang tid og hun måtte kjempe for å få den.

Det var familie, gode venner og naboer som slo ring rundt dem, som fylte fryseren med mat, klippet gresset i hagen, kjørte guttene til og fra trening.

Og ett års tid etter at Daniel døde, ringte en av TaeKwon-Doinstruktørene til Mariann, og lurte på om hun kunne tenke seg å bli med på trening igjen.

- Mange begynner å løpe når de mister noen … det er liksom noe som du ikke helt får ut. Vi hadde allerede TaeKwon-Doen - og det har vært magisk, sier Mariann.

- Det ble et pauserom hvor vi slapp å tenke på verden utenfor treningssalen - eller dojangen som vi kaller den.

– Jeg husker Julies skrik fra baksetet. Fra Kim og Benjamin kom det ingen lyder

Ble utfordret

Det var eldstesønnen Robin som utfordret Mariann til å bli med på TaeKwon-Dotrening da han startet, i 2014.

Mariann ler når hun forteller om det.

- Det satt langt inne å begynne, det var milevis utenfor komfortsonen, og jeg trodde jeg ville bli den eneste voksne på partiet. Det viste seg imidlertid at snittalderen var rundt 30, og etter første trening fikk jeg ikke nok. Det ble en livsstil.

Året etter startet også yngstesønnen Kian med sporten. I tillegg klarte Mariann å overtale Daniel til å bli med.

På treningene der, var han den han alltid pleide å være - den som heiet dem fram.

- Han var en superhelt for oss, og så døde han, sier Mariann stille.

Wiviann vet ikke hvor lenge hun har igjen å leve: – Jeg prøver å gjøre det lett for mannen og barna mine

Et pauserom

De første treningene uten ektemannen, var tøffe for Mariann.

- Det var umulig å gjøre noe uten å tenke på han.

Men ganske snart merket hun at det forandret seg.

- Det ble viktig å ha et pauserom. Å kunne gå inn i hallen og skru av sorgen. Der ble fokuset på en instruktør med mye energi, som også ga mye av seg selv.

Guttene hadde klart å fortsette med treningene, selv om de også var svært preget av tapet.

- Det var tungt. Det er det verste jeg har gått gjennom, sier Robin, når vi ringer ham.

- Han var som en ekstrapappa?

- Ja, uten tvil.

For både Kian og Robin ble kampsporten også et sted de kunne slappe litt av og få tankene over på noe annet.

- Hva betydde det å gjøre det sammen? Hvordan var det å trene med mamma?

- Det kunne bli litt mye iblant, men det var også lærerikt og fint, svarer Robin diplomatisk.

- Vi har blitt veldig sammensveiset, legger han til.

- Kjente du også på at dere hadde en heiagjeng i skyggene?

- Ikke på samme måte som mamma. Men jeg vet at han hadde støttet oss uansett hva, sier Robin.

Mari hadde akkurat levert jentene sine på skolen da familievennen ringte

Tok det ut fysisk i hallen

Da pandemien kom, og de ikke lenger kunne trene, ble det tydelig hva de mistet. Spesielt for guttene ble det vanskelig å ikke lenger ha et sted der de kunne få ut sinne og frustrasjon.

Da restriksjonene endelig letnet opp, fikk de tre trene på samme parti, som det kalles i kampsporten.

Det vil si at det var tre de som øvde sammen på å finslipe teknikker og kjempet mot hverandre på matta.

I tillegg var de instruktører på partiet til tredjemann i søskenflokken, Collin (11), som nå har blått belte.

- Vi er veldig mye sammen, fastslår Mariann og fortsetter med galgenhumor.

- Det var veldig kjekt. Man kan jo ikke gå løs på hverandre hjemme, men tar man på utstyr og stikker i hallen, kan man få ut mye under kontrollerte forhold.

- Så det var lite krangling hjemme?

- Det var mest verbalt hjemme, og så kunne vi ta det ut fysisk i hallen, mener Kian, mens både mor og sønn ler.

- Hun var ikke den som bare forsvant fordi hun var sur eller ville finne på noe tull

Emosjonelt

«Team Valderhaug» begynte de å kalle seg litt for gøy til å begynne med, der de fartet rundt på ulike konkurranser og stevner.

Etterhvert ble det et symbol på så mye mer enn det de gjorde på matta.

- Flokken vår har gått gjennom så mye sammen hver dag de siste fem årene. Vi står sammen sterkere enn noen gang, både på trening og hjemme. Et bedre team skal du lete lenge etter, mener Mariann.

Gjennom årene har de gradert i litt ulikt tempo. Da både Mariann og de to eldste sønnene i mai i år endelig kunne knyte det sorte beltet rundt livet samtidig, ble det emosjonelt.

Hun hadde trent seg gjennom både hektiske dager som alenemor og en nakkeprolaps. Hun hadde trent seg gjennom sitt livs største sorg, og hun hadde klart å holde løftet hun ga til Daniel. Med en ukes margin.

- Jeg tenkte jeg ikke skulle gråte, men da jeg så bort på en venninne som var med, kom tårene.

- Vi ville gjerne være gift hvis han skulle dø

Regnbuen

Mens begge guttene satser videre, tenker Mariann at hun først og fremst fortsetter i sporten for å bidra inn i ungdomsmiljøet i klubben, og på tvers av klubber.

Det er når vi spør henne om hvordan det har vært å ha en heiagjeng i skyggene, på veien mot det svarte beltet, hun kjemper stille med tårene, og begynner å fortelle om den gangen Kian skulle delta i sin aller første konkurranse etter pandemien, i selveste NM i Trondheim i 2021.

Så mange ganger hadde en regnbue dukket opp når Mariann tenkte på Daniel, at hun hadde begynt å tro at det var hans måte å vise at han fortsatt var med dem på.

Da hun kikket ut gjennom vinduet i hallen, så hun en regnbue på himmelen. Rett før Kian skulle ut på matta, gikk hun bort til ham, og pekte på regnbuen utenfor.

«Se hvem som er her sammen med oss» sa hun.

«Jeg visste det» svarte Kian.

- Så gikk han ut på matta og vant sølv i sin aller første konkurranse, sier en svært stolt mamma.

«Ikke kræsj, da» sa Christina til ektemannen før han skulle hoppe i fallskjerm

Kokte av adrenalin

At livet går videre, er en tom frase som ikke gir mening for Mariann.

- Det fortsetter, men det går ikke videre, mener hun.

Noe var likevel annerledes da både Robin og Kian tok gull i hver sin klasse under i NM i Bergen i 2022.

Da medaljene ble delt ut, var det til full jubel. I bussen som skulle frakte utøvergjengen hjem igjen, kokte det av adrenalin. Under en matstopp stod stemningen i taket.

Det var tilbake i bussen det slo Mariann.

- Jeg hadde ikke tenkt på Daniel hele den dagen. Og der satt jeg med to gutter som hadde tatt gull, og han var ikke en del av det.

Hun stopper opp i noen sekunder, mens tårene renner stille bak solbrillene. Så ler hun litt.

- Heldigvis var det mørkt i bussen.

Da Anders kom hjem fra Sunnaas, var han en ektemann nesten blottet for empati

Huset fullt igjen

Så er det også noe som er tilbake slik det pleide å være, selv om alt likevel er annerledes.

Mens Daniel levde, var huset alltid fullt av unger. På tacofredagene var de gjerne både 10 og 15 rundt bordet med guttenes kamerater, og alltid med et par, tre ekstra til overnatting.

- Det var slik vi ville ha det. Og med taeKwon-Do-barn er det ikke noe problem - det er høflige unger, ler Mariann.

Det første året etter at Daniel døde, forsvant naturlig nok denne kapasiteten. Men i år har Mariann igjen klart å åpne dørene. Nå er det sjelden en tacofredag uten at det er minst 3-4 ekstra tenåringer rundt bordet.

Tidligere i år, da det var mesterskap i hjembyen Ålesund, og mange de kjente kom langveisfra for å delta, åpnet hun huset og hadde igjen en tacofredag med smekkfullt bord.

Gjennom stevner og mesterskap har de fått venner på tvers av klubber og regioner.

- Det er så mange fine folk, sier hun og stopper tenksomt opp.

- I TaeKwon-Do miljøet er jeg ikke enken. Vi bare trener, fokuserer på teknikk og har det gøy.

- Jeg hadde ikke lyst å være hjemme. Det var tungt og mørkt

Vet at han følger med

Det er etter intervjuet Mariann sender oss noen meldinger, med alt det smarte hun ikke kom på under intervjuet, som hun selv formulerer det.

Min erfaring er at den viktigste ingrediensen man har for å bearbeide sorg er tid, og så er det individuelt hvilke redskaper man bruker for å klare seg gjennom den tiden. For oss ble det en blanding mellom å snakke med hverandre, med andre som har mistet sine kjære, og taeKwon-Do.

Jeg forstår at det for noen virker litt rart å danse rundt i pysjamas og bukke til hverandre, men jeg tror at de grunnleggende verdiene som taeKwon-Do er bygget på, og den fantastiske verdenen denne idretten faktisk er, har gitt guttene en trygghet og grunnmur som gjorde dem bedre rustet til å håndtere livet når det insisterte på å komme i veien.

Vi savner han jo fortsatt, men vet at han følger med. Noen ganger er det regnbuer (ofte når vi snakker om han popper de opp) eller lys som blinker, andre ganger er det bare følelsen av at han er der. Og den er ganske unik, for ingen kunne heie deg frem som Daniel.

Så at han var der da vi graderte er jeg ikke i tvil om. Og han pusher meg fremover de dagene jeg har mest lyst til å kaste inn håndkleet.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no