FAMILIE I INDIA: Marianne viser Nora Wilhelmine (5) og Iben Sofie bilder av Sumita, som var deres surrogatmor, og hennes familie i India. Foto: Sondre Steen Holvik
FAMILIE I INDIA: Marianne viser Nora Wilhelmine (5) og Iben Sofie bilder av Sumita, som var deres surrogatmor, og hennes familie i India. Foto: Sondre Steen Holvik Vis mer

Surrogatmor

Mariannes døtre er født av en indisk surrogat

- Vi er helt åpne på hvordan jentene ble til. Vi har ikke noe å skamme oss over.

En sky latter. En lett berøring på armen. En forsiktig klem. Et møte mellom kvinnen som har født barna og kvinnen som er deres mor.

– Vi er ikke venninner. Til det er livene våre altfor forskjellige, men hun er ofte i tankene mine. Vi er knyttet sammen med sterke bånd, sier Marianne. Hverken hun eller Sumita ønsker å stå frem med etternavn i denne artikkelen.

SAMMEN MED SURROGATMOR: Sumita og Nora sammen  i Mumbai på Noras 2 års dag!  Foto: Synnøve Skeie Fosse
SAMMEN MED SURROGATMOR: Sumita og Nora sammen i Mumbai på Noras 2 års dag! Foto: Synnøve Skeie Fosse Vis mer

Hun og Håkon er foreldre til Nora Wilhelmine (5) og Iben Sofie (3). Barna er født ved hjelp av surrogatmor i India, begge født av samme kvinne, Sumita (30). Uten Sumita hadde Marianne neppe vært travel tobarnsmor i dag. For 37-åringen er hardt angrepet av Morbus Crohn, en kronisk betennelsestilstand i fordøyelsessystemet. Hun var gjennom flere prøverørsforsøk før legene satte ned et absolutt forbud mot flere forsøk.

Adopsjon ville også blitt vanskelig på grunn av Mariannes sykdom. Så til bryllupet ønsket de seg penger – som skulle brukes til å oppfylle foreldredrømmen. 

KK fulgte Marianne tilbake til landet og kvinnen som har gitt henne så mye, for nå er det Mariannes tur til å gi. Gi de to barna til Sumita og Santosh en mulighet til å skaffe seg en utdanning og et bedre utgangspunkt enn foreldrene deres fikk. 

LES OGSÅ: Hvordan takker du kvinnen som har født deg barn?

Sterke bånd

Titwala er en liten by 85 kilometer nordøst for Mumbai. Monsunsesongen er over, hete og gatestøv kleber seg til fuktige kropper. I et par timer har Marianne sittet i bilen, spent. Nesten litt nervøs. Ved hjelp av en lokal hjelper og guide har hun allerede «shortlistet» et par-tre skoler hun vil kikke på. De to første blir forkastet. Falleferdige bygninger midt i gatestøyen. Murpuss som smuldrer og trappegelendre som mangler. 

Så finner hun Holy Rose English School. Nymalt, gode klasserom og en liten idrettsplass i skyggen av trærne. Rektor tar den norske gjesten med på omvisning. Skolen har eget datarom med nye laptoper, klasserommene er svale og store. Ungene reiser seg som på kommando og hilser på engelsk da rektor kommer inn med den langveisfarne gjesten.

Og kanskje det aller beste: All undervisning og lekselesing foregår på skolen. Elevene er ikke avhengig av at foreldrene behersker engelsk og kan hjelpe dem. Både årlig helsesjekk og tannlege er inkludert i skolepengene. 

Marianne er overbevist. Dette må være et bra sted for 10 år gamle Sannika. Her har hun gode muligheter for å lykkes om hun selv vil. Foreldrene hennes sluttet begge på skolen da de var 12 år. 

Etter norsk lov er barna til Sumita og Santosh, Teejas (14) og Sannika (10), Nora og Ibens biologiske søsken. Marianne og Håkon mener alle fire fortjener å få mulighet til skole og utdanning som passer dem, deres anlegg og interesser. 

– Dette handler ikke om å ha mitt eget private u-hjelpsprosjekt eller om dårlig samvittighet. Det kan ikke måles i penger, det Sumita har gjort for oss, det er ikke det vårt forhold handler om. Slik jeg ser det, har vi skapt noe felles. Det kan kanskje være vanskelig å forstå, men båndene mellom oss er helt spesielle og veldig sterke, sier Marianne. 

– Jeg føler en samhørighet med familien i India. Vi har holdt kontakten siden før Nora ble født sommeren 2010. Skoleprosjektet handler om å gi dem en mulighet, så er det opp til dem om de vil gripe den, sier Marianne. 

Marianne leser engelsklekser sammen med Teejas og Sannika.  Foto: Synnøve Skeie Fosse
Marianne leser engelsklekser sammen med Teejas og Sannika. Foto: Synnøve Skeie Fosse Vis mer

LES OGSÅ: - Du kan få mine egg

Gjensidig hjelp

Hjemme byr Sumita på nanbrød og den tradisjonelle linsegryten «dal». Huset er lite, kanskje 15 kvadratmeter og inneholder et hovedrom som er oppholdsrom om dagen og soverom om natten. På gulvet er det fargerike fliser. Kjøkkenkroken har innlagt vann og to gassbluss.

Der hersker sirlig orden og blankskurte kjeler. I enden av kjøkkenet et lite baderom. Det er ikke stort, men det er deres. De trenger ikke dele bolig med noen, og ingen hushaier kan kaste dem ut. Sumita har kjøpt huset for pengene hun fikk for å være surrogatmor for Marianne og Håkon. 

Det var ønsket om eget hus som fikk Sumita til å bli surrogatmor. På mannens lønn hadde de aldri klart det. Han tjener drøyt 10 000 rupi (vel 1000 kroner) måneden på å være kokk på et hotell. Sumita fikk 300 000 rupi hver gang hun var surrogatmor, i tillegg fikk hun ekstra gaver og penger fra det norske paret.

– Jeg hadde bare tenkt å være surrogatmor en gang, det holdt til å kjøpe huset, men når Marianne gjerne ville at Nora skulle ha søsken, ville jeg hjelpe. Andre gangen bygde vi litt på, kjøpte kjøleskap og tv. Resten satte jeg i banken, forklarer Sumita via tolken. Selv snakker hun bare det lokale språket marathi, men hun forstår en del hindi. Engelsk vil hun ikke prøve seg på.

– Det er for sent for meg, men barna mine kan klare det. Jeg vil at de skal få mer utdanning enn meg, og jeg er glad for at Marianne vil hjelpe dem, smiler Sumita.

Fra et skap over sengen henter Sannika en rosa og lilla barbie-ransel, ut trekker hun stolt en bok, slitt med rufsete permer og eselører. Hennes første engelskbok. Sammen med Marianne staver hun seg gjennom noen ord. Det er ikke så veldig mye hun kan ennå, men så er hun bare noen måneder ut i læreprosessen. Foreløpig har engelskundervisningen vært noe Sannika og Teejas har måttet gjøre etter vanlig skoledag. På den offentlige skolen lærer de kun marathi og hindi. 

– Jeg vil bli sykepleier eller kanskje lærer eller ingeniør. Sannika ler sjenert når hun avslører at yrkesdrømmen ligger langt fra modell eller frisør. Teejas er ikke fullt så glad i teorifag, han vil heller lære seg et yrke. 

Marianne forteller Nora Wilhelmine (5) og Iben Sofie (3) hvordan de ble født. – Vi har ikke noe å skamme oss over, og vil heller ikke at de skal skamme seg, sier hun..  Foto: Sondre Steen Holvik
Marianne forteller Nora Wilhelmine (5) og Iben Sofie (3) hvordan de ble født. – Vi har ikke noe å skamme oss over, og vil heller ikke at de skal skamme seg, sier hun.. Foto: Sondre Steen Holvik Vis mer

LES OGSÅ: Kjærlighetsbarnet

Ikke bare penger

Noen tusenlapper i året koster det Marianne og familien å sikre skolegangen til Sannika og Teejas. 

Mange tenker kanskje at du har betalt nok når du betalte Sumita to-tre årslønner ? 

– Dette handler ikke først og fremst om penger. I norsk målestokk er ikke vi rike, men vi er privilegerte og har muligheten til å gjøre dette. For oss betyr kanskje ikke de tusenlappene annet enn å droppe en storbyweekend, men for disse barna vil det kunne utgjøre en forskjell resten av livet. Dessuten tror jeg det er bra for jentene både at vi holder kontakten og at de får lære tidlig at ikke alle er like heldige som dem, sier Marianne.  

Det lille rommet fylles av latter når Marianne viser video av de to døtrene som er igjen hjemme i Norge med far. Femåringen og lillesøsteren løper rundt og turner i høstløvet. Ler når de faller om kull og vinker inn i kamera.

Sumita medgir at hun ofte tenker på jentene og synes hun er heldig som fortsatt har kontakt med dem. Både Teejas og Sannika har møtt de norske «søstrene sine».

Hjemme på Sørlandet viser Marianne Nora og Iben Sofie bilder fra India-turen. Jentene er nysgjerrige på de to barna, skjønner at det er noe spesielt med dem siden mamma var borte en hel uke for å være sammen med dem, men de forstår ikke så mye av sin egen tilblivelsesprosess.

Mammaen har forklart at de har bodd i magen til Sumita fordi hennes egen mage var for syk. På rommet står små innrammede bilder av Sumita og familien i vinduskarmen. 

– Vi er helt åpne på hvordan jentene ble til. Vi har ikke noe å skamme oss over og vil heller ikke at de skal skamme seg. Men selvsagt er det ingen tvil om hvem som er foreldrene deres. Det er vi, sier Marianne og fanger inn to viltre krølltopper og gjør dem klar til fotografering. 

En gang når de blir større, vil Marianne og Håkon ta dem med tilbake til India og den lille familien hvis liv er så tett vevd inn i deres. 

LES OGSÅ: - En har jeg født, og en har jeg fått

Surrogati i India 

- Første indiske surrogatbarn ble født i 1994

- Til sammen 98 norske barn er født ved hjelp av surrogati i India i perioden 2008 til 2014

- 43 av dem er født ved Surrogacy India i Mumbai, samme klinikk som Marianne og Håkon brukte. 

- Fra og med november 2015 er all surrogati for utlendinger forbudt i India. Indiske statsborgere som er gift og bosatt i India kan fortsatt få barn ved hjelp av surrogati. 

KK nr 1/2016 er i salg fra 8. januar
KK nr 1/2016 er i salg fra 8. januar Vis mer

- Surrogati er også forbudt i Norge, men tillatt i en del andre land som for eksempel USA, Canada, Israel, Russland, Georgia og Mexico. 
- Før forbudet ble innført regnet indiske myndigheter med at rundt 25 000 par fikk surrogatihjelp i India hvert år, og reproduksjonsklinikkene omsatte for om lag 12 milliarder kroner. 

Kilder: Times of India, Surrogacy India og Families through Surrogacy 

LES OGSÅ: Sandra ble født uten livmor

Tekst: Synnøve Skeie Fosse

redaksjonen@kk.no

Denne reportasjen står også i KK nr 1/2016.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: