MARIA MENA: Det er mange som lyser opp livet til Maria Mena. Hunden Bjørnson er en av dem. «En gammal fyr på Nesodden» er en annen. FOTO: Renate Torseth / STYLING: Marthe Dahlgren / HÅR OG MAKEUP: Agnes Gulbrandse / INTERIØRSTYLING: Tone Kroken
MARIA MENA: Det er mange som lyser opp livet til Maria Mena. Hunden Bjørnson er en av dem. «En gammal fyr på Nesodden» er en annen. FOTO: Renate Torseth / STYLING: Marthe Dahlgren / HÅR OG MAKEUP: Agnes Gulbrandse / INTERIØRSTYLING: Tone Kroken
Maria Mena:

Marias trygge havn

At Maria Mena er lykkeligere enn noen gang, handler om mer enn en mann på Nesodden. Det handler om noe som er skjedd inni henne.

Kan vi dele et skolebrød? Maria Mena (32) er nettopp kommet inn døra på Godt Brød på Grünerløkka. Som et friskt vindpust virvler hun opp rommet. Stryker smilende gjennom bakeriet, klapper en baby som er på vei ut døra med sine foreldre, mykt på kinnet og sier: «Du er heldig!».

Forteller hun bak disken at hun skal på ferie og inn i bikinien, men at hun likevel skal unne seg noe godt. Slår ut med armene og ser ned på den vide, mørkeblå buksedressen, forklarer meg at hun var usikker på valget, men at det falt på noe mykt. Også utenfor scenen, på blanke formiddagen, på et bakeri i eget nabolag, forfører hun sitt publikum.

Der har du Maria Mena. «Close and personal.» Som en hjemløs katt smyger hun seg inntil. Under huden din. Elsk meg.

– Jeg har googlet deg, sier hun med det store, åpne smilet da hun setter seg ned med svart kaffe, rundstykke med brie og et skolebrød på deling.

– Du ser snillere ut i virkeligheten.

LES OGSÅ: Venke Knutson: - Ensomhet er tabu. Vi snakker heller om sex

Ingen skal beskylde Maria Mena for ikke å gi av seg selv. I 18 år som artist har hun delt sine egne innerste tanker, via «gud vet hvor mange intervjuer», men ikke minst via sine hudløse og direkte tekster, fra sine foreldres skilsmisse til sin egen. Tekster som har vært opprivende, ikke bare for henne selv. Hun har vært brutalt åpen om vanskelige familieforhold, om selvskadingen, spiseforstyrrelsene, om angsten. Mange kjenner seg igjen. Mange føler de eier henne, litt. Det går ikke en dag uten at hun får henvendelser fra folk som er blitt berørt av tekstene hennes. Det kan være meldinger på Instagram eller folk som stopper opp og klemmer henne på gaten.

– Den sirkelen er veldig god, forklarer Maria.

– Det gjør at du får lyst til å dele litt mer neste gang du skriver en låt, innrømme ting du ikke tør innrømme ansikt til ansikt.

– Men jeg begynte jo å skrive sanger fordi jeg prøvde å fange følelsene mine, for å få en oversikt. Det ble en lettelse å få satt ord på det. Jeg hadde en grenseløs og turbulent barndom, jeg tror at det må være materiale nok igjen der til 70 plater til. Hun ler høyt. Ler det litt bort. Det har vært mye følelser. Og følelser har lenge vært forbundet med kaos.

Men det siste året er noe skjedd.

– For første gang har jeg ro inni meg, det er helt stille.

Det til tross for at hun står foran en massiv juleturné etter flere måneder i dvale. Låten «Home for Christmas» setter julestemningen for mange, og er blant de mest strømmede julelåtene i Norge hvert år. I fjor ble hun bare slått av selveste juledronningen Mariah Carey, med «All I want for Christmas». Marias julekonsert, som har fått samme navn som låten, var blant de mest etterspurte julekonsertene i fjor. Likevel: Selvtillit kan være skjør som en liten spurv, selv etter 18 år med bekreftelser om at suksessen er høyst fortjent. Men hun har sluttet å høre på den negative stemmen.

– Jeg «faker» troen på meg selv.

– Faker?

– Ja. Du vet når du ser tilbake på bilder av deg selv og husker at du følte deg stygg og feit og fæl? Ti år senere tenker du: «Fy f…, så fin jeg var!»

Det er dette ti-år-etter-filteret hun legger på når hun merker at hun blir destruktivt selvkritisk.

– Så jeg faker det og sier: «Mest sannsynlig er du dritfin i dag, mest sannsynlig var dette kjempebra, det er bare at du akkurat nå ikke ser det, fordi det er nå.» Jeg ber den negative stemmen holde kjeft, fordi den mest sannsynlig ljuger.

Det er et av mange grep Maria har lært de siste årene, for å vinne kontrollen over følelsene, og angsten.

– Nå vet jeg at jeg ljuger når jeg sier til meg selv at jeg ikke er verdt noe.

IKKE REDD SEG SELV LENGER: – Jeg er ikke redd meg selv lenger. Jeg kan til tider være min beste venn, sier Maria. FOTO: Renate Torseth
IKKE REDD SEG SELV LENGER: – Jeg er ikke redd meg selv lenger. Jeg kan til tider være min beste venn, sier Maria. FOTO: Renate Torseth Vis mer

LES OGSÅ: Treningsmotivator Yngvar Andersen fikk tusenvis opp fra sofaen. Så ble han selv utbrent

Møtte veggen, flere ganger

Når livet var vanskelig, hverdagen overskridende hektisk, kunne hun før svare med å gi mer gass. Selv om glasset allerede var fullt, helte hun på mer. Det har hun sluttet med. Nå vet hun at påfyll også kan være hvile. Men for å komme til den erkjennelsen måtte hun først møte veggen, flere ganger.

Det er fire år siden Maria Mena og eksmannen Eivind Sæther gikk hver sine veier, etter sju år som kjærester og to år som mann og kone.

– Nå må jeg så langt tilbake i minnet mitt, så heftig at jeg må sitte litt sånn …, sier Maria, lener seg framover og tar seg teatralsk til pannen, stirrer innover. Hun har ikke lagt skjul på at årene etter bruddet har vært tøffe. At anoreksien kom tilbake. I dag vet hun hvorfor det skjedde, rettere sagt hvorfor det måtte skje. At det som hadde ligget mellom dem, som hadde fått utspring i redsel og raseri, var hennes egen angst. Etter å ha vært i et forhold hele sitt voksne liv sto hun plutselig alene, med angsten. Hun var livredd.

– Han var bare verdens beste og mest støttende fyr, og nå var det plutselig ingen som løftet meg opp for å bære meg hjem. Så disse tre årene handlet mest om å lære å berge seg selv og bli kjent med denne angsten.

Men det var først to år senere at det smalt. I 2016 var hun kommet seg gjennom skilsmissen, skrevet om den, gitt ut plate om den, turnert i et år. Pushet seg selv så langt at hennes såkalte frenemy, anoreksien, var kommet tilbake. Hun var utslitt.

Maria blar gjennom bildegalleriet på Instagram, leter etter bildebeviser, finner et bilde av en jente som går igjennom Baroniet Rosendal med et glass vin i hånden, i smale jeans på lange, tynne bein som knapt kan bære kroppen de er festet til. Under bildet har hun skrevet en lengre personlig tekst, som begynner slik: «Det er et år siden, bare et lite år siden. Kan du se forskjellen? Den fysiske endringen er stor. Men ikke i nærheten av endringene som er skjedd på innsiden.»

– Jeg kom til et punkt der jeg tenkte at sånn kan jeg ikke leve, jeg kan ikke leve sånn at jeg bruker meg opp helt på musikken. Jeg måtte også fungere som privatperson.

Det var da hun lærte å «gå bak fossen».

– En teknikk jeg lærte fra mindfulness. Hvis det pøser ned og du er stresset, ta et steg tilbake, gå bak fossen. Du observer at det faller, men der inne er det rolig.

Der er hun nå.

– Nå har jeg det så rolig inni meg. Det har tatt lang tid, og jeg har jobbet mye med meg selv. Men da er det så godt å si at jeg har lært. Jeg er ikke lenger redd for sammenbrudd, det er som å vite hvor jeg har førstehjelpsskrinet. Hun tenker seg om. Oppdager at hun har funnet en ny metafor for sine følelser.

– Dette synes jeg var et vakkert bilde! Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å falle og brekke beinet igjen, men at jeg vet hva jeg skal gjøre når det skjer. Til forskjell fra før, da jeg sto der med et brukket bein og joggesko og begynte å løpe.

Det mangler ikke på selvransakelse: Maria har hatt øynene vidåpne under hver eneste nedtur, analysert, spurt seg selv om hvorfor det skjedde og hva hun må være forsiktig med neste gang.

– Jeg er ikke redd meg selv lenger. Jeg kan til tider være min beste venn.

LES OGSÅ: Da det stormet som verst i høst, hadde ekteparet Hareide sin helt egen private kamp å kjempe

VANSKELIGE FØLELSER I JULA: – For veldig mange framkaller jul vanskelige følelser. Slik har også jeg det, sier Maria, som ikke savner den tradisjonelle familiejulen. FOTO: Renate Torseth
VANSKELIGE FØLELSER I JULA: – For veldig mange framkaller jul vanskelige følelser. Slik har også jeg det, sier Maria, som ikke savner den tradisjonelle familiejulen. FOTO: Renate Torseth Vis mer

Kuttet ut alkoholen for et halvt år siden

Hun vet hva som gjør henne godt, hva som demper angsten: faste rutiner, blant annet. Myke klær. Hvile. Hun vet også hva som trigger angsten: alkohol.

– Sentralnervesystemet mitt, sukker hun oppgitt. All glede i livet blir borte i tre dager, etter en fest.

For et halvt år siden kuttet hun ut alkoholen. Det har vært en åpenbaring.

– Jeg hadde en veldig spennende analyse her forleden.

– Av deg selv?

– Ja. Jeg har vært edru i et halvt år, og det er mange ting jeg opplever for første gang nå, fordi jeg er edru.

Maria hadde ofte tatt et glass etter en konsert, for å lande. Nå befant hun seg i Universitetets aula, hun kom dit heseblesende fra en fotoshoot, hun skulle synge en sang som ikke var hennes egen, og kongen satt i salen.

– Før jeg gikk på scenen, fikk jeg veldig mye nerver, hjertet sluttet ikke å slå. Etter konserten kom tankene: «Dette gikk kanskje ikke så bra?» «Så kongen egentlig så fornøyd ut?» Hun ler.

– Jeg tenkte at det er jammen ikke rart at jeg har drukket.

I stedet brukte hun mindfulness for å lande kropp og hode som var i høygir.

- Han visste ikke hvem «Maria Mena» var!

Det var under denne rekonstruksjonen, for snart to år siden, med alle verktøyene i førstehjelpsskrinet i bruk, at en mann ved navn Bård Hauki dukket opp. At nyheten om at «Maria Mena har funnet lykken med mann (51)» sprakk.

– Han visste ikke hvem Maria Mena var!

– Er det mulig?

– Ja, det går an. Det finnes folk på Nesodden som ikke har tv.

Maria Mena vrir seg i stolen.

– Den historien er så «weird», alt er rart, det er så rart å snakke om det.

Hun vil så gjerne fortelle om denne fantastiske «ukjente mannen», tobarnsfaren fra Nesodden som hun traff for snart to år siden. Samtidig som hun vil skåne forholdet.

– Det passer jo aldri, gjør det det? Da jeg møtte Bård, var jeg i krise. Jeg hadde kjørt kroppen min altfor langt, jeg var på bedringens vei, men jeg var fremdeles supertynn og utmattet. Jeg husker at jeg sa til ham tidlig at jeg ikke var klar for noe forhold. Han svarte at det var ikke han heller. «Men jeg kan tilby deg hvilepuls og et glass vin», sa han. Der har du vårt forhold, smiler hun hemmelighetsfullt.

– Vi har hvert vårt liv, men er likevel masse sammen.

Tenåringsjentene hans omtaler hun som «skjønningene mine». Ham kaller hun «en gammal gubbe fra Nesodden», for å ta brodden av eventuelle kommentarer om tjue års forskjell. Men først og fremst kaller hun ham for «Super-Bård».

– Og klarer ikke å la være å vise ham fram på sosiale medier.

Hun synes det er greit at det er lite hav mellom dem – som det bare tar 20 minutter med ferge å krysse.

– Jeg kunne ikke vært sammen med noen hvis jeg ikke hadde fått rom til å være alene, jeg må få være i fred. Han godtar det, han er voksen, så utgangspunktet er veldig fint.

Hun er også voksen nå. Har forstått at livet ikke blir slik hun så det for seg som tenåring. At man ikke trenger å krysse av alle boksene – samboer, gift, barn – for å ha det godt.

– Nå er det gått et og et halvt år, og vi dater fortsatt. Jeg føler ikke at jeg er mindre knyttet av den grunn.

Smilet kommer innenfra og brer seg over ansiktet igjen.

– Jeg har aldri hatt det så bra! Men jeg ønsker også å formidle at jeg hadde det veldig godt før også. Man må ikke ha kjæreste for å ha det bra. Hvorfor er man i mål fordi man er gift eller har fått seg kjæreste? Jeg har ikke lenger noen illusjoner om at livet skal komme i mål noen gang. Nå er jeg på en god bølge og har ro inni meg. Jeg vet at jeg kan stole på meg selv hvis det går galt.

LES OGSÅ: Jorun Stiansen: - Jeg er stolt av min fødemor, hun tok et vanskelig valg

LYKKELIGERE ENN NOENSINNE: – For ti år siden trodde jeg at jeg skulle være gift og ha barn. Og nå sitter jeg her og er lykkeligere enn jeg noensinne har vært. FOTO: Renate Torseth
LYKKELIGERE ENN NOENSINNE: – For ti år siden trodde jeg at jeg skulle være gift og ha barn. Og nå sitter jeg her og er lykkeligere enn jeg noensinne har vært. FOTO: Renate Torseth Vis mer

For veldig mange framkaller jul vanskelige følelser. Slik har også jeg det

Maria Mena går sjelden tom for ord. Hun kaller seg høysensitiv. Når hun har brukt masse energi, kan hun bruke flere dager på å hente seg inn igjen. Nå har hun ikke sett folk på to dager og er fulladet. Dessuten er det så mye som skjer. Snart reiser hun til Fiji på et prosjekt sammen med bandet. Der blir hun i fire uker, så skal hun hjem til jul. Som for henne betyr «Home for Christmas». Altså juleturné. Det er tredje året hun har kuppet adventstiden med den populære julekonserten «Home For Christmas». Hun innser at hun står i fare for å bli den nye juledronningen. Allerede i august var det utsolgt i Oslo Konserthus. For å få med seg «Home for Christmas» må folk fra hovedstaden ironisk nok reise til Hamar, Bergen eller Amsterdam.

Dette er blitt jul for Mena: jobb. Den tradisjonelle familiejulen savner hun ikke, den har hun alltid hatt et anstrengt forhold til.

– Jeg snakker kanskje litt for mye om angsten? Men for veldig mange framkaller jul vanskelige følelser. Slik har også jeg det. Jula var ikke noe ålreit. Da jeg var liten, var det miner overalt i jula. Det var ikke ekstremt, men det var mye krangling. Mange stressede mennesker som hadde en idé om hvordan ting skulle se ut, og så ble det ikke sånn. Sinna folk som hadde skilt seg og som skulle møtes igjen. I dag har hun lite kontakt med foreldrene. De er ikke en del av hennes hverdag.

Det er lenge siden hun har befridd seg fra forventningene om en perfekt familiejul.

– Den fineste julen var i fjor. Da var vi en gjeng som møttes, spiste og koste oss på selveste julaften. Så dro jeg til Bergen for å besøke min bergenske familie, smiler Maria.

Forklarer at hun har mange familier som har tatt henne under vingen, «adoptert» henne. Som manageren hennes, og denne bergenske familien som bor under henne i bygården på Grünerløkka. Hun har vært et integrert medlem i familien i snart ti år, og har fulgt sine «småsøsken» fra de gikk i barnehagen. Det går ikke en dag uten at det tikker inn en melding om at nå er det middag.

– Første gang jeg traff dem, virket de veldig strenge og «corporate». Men så er de de mest inkluderende menneskene jeg har møtt.

Hun scroller nedover Instagram-kontoen igjen, viser fram bilder fra sommerferien i Arendal og fra pyjamasfester i underetasjen.

– Jeg har gått igjennom mine vanskeligste perioder sammen med dem. De er de fineste folkene i hele verden.

Når Maria Mena snakker om menneskene hun har rundt seg i dag, går det i superlativer og store ord.

– Men at du blir invitert inn slik, sier jo også noe om deg?

– Nei, det sier mest om dem. Jeg har ikke bidratt så mye, påstår hun.

Men i etasjen over, i Marias leilighet, står også døra vidåpen for venneflokken, om de skulle trenge en utladning eller en sofa å «krasje» på.

– Familie må ikke være «blodline», konkluderer Maria. Men man trenger en flokk.

– Det handler om å ha et sted der du kan være deg selv, og hvile. Og et sted der du kan hvile i deg selv.

Før unngikk hun folk når hun hadde dårlige dager, men det ble til slutt for anstrengende å skjule det.

– Og da oppdager man jo at venner tåler det også. Man må tørre være svak sammen. Har jeg en dårlig dag, så er jeg ærlig. I min vennegjeng er det ingen flinke piker. Hos meg er det «safe haven». Her er det lov å knekke, her er det nok tørkerull.

LES OGSÅ: Bahareh Letnes: - Jeg er en gammel sjel i en ung kropp. Jeg trives ikke så godt med ungdommer

BJØRNSON: Skjønne Bjørnson blant puter fra House of Hackney og pledd fra H&M Home. Puffen og gulvteppet er fra Day Home og plantene fra Plantasjen. FOTO: Renate Torseth
BJØRNSON: Skjønne Bjørnson blant puter fra House of Hackney og pledd fra H&M Home. Puffen og gulvteppet er fra Day Home og plantene fra Plantasjen. FOTO: Renate Torseth Vis mer

- Nå sitter jeg her og er lykkeligere enn det jeg noensinne har vært

Maria Mena tar en tyggepause, er endelig kommet til det halve skolebrødet. Utenfor skinner sola, morgenen går mot formiddag. Det er ikke første gang hun har sittet i lange intervjuer med KK, hun fleiper om at vi må ta en oppdatering om tre nye år.

– Ja, hvor er du da, hvis du skal se inn i framtiden?

– Det har jeg sluttet med, kvitterer hun kjapt. Jeg har ikke lyst til å se for meg noen ting. Det viktigste for meg er at jeg står støtt i meg selv. For ti år siden trodde jeg at jeg skulle være gift og ha barn. Og nå sitter jeg her og er lykkeligere enn det jeg noensinne har vært. Inni meg. Og da er jeg åpen for at framtiden kan se annerledes ut enn det jeg har tenkt. Det sies at roten til ulykkelighet er ideen om alt som kunne ha vært og skulle ha vært, alle vi sammenligner oss med. Noen av de mest ulykkelige folkene jeg har møtt, er de som har to barn og hytte på fjellet og alle disse boksene sjekket av.

Maria ser i stedet på det hun har nå:

– Jeg har møtt en gammal fyr på Nesodden som jeg digger. Og vårt liv er ikke A4, men det funker for oss. Nå. Hadde jeg begynt å sammenligne meg med andre, ville jeg blitt ulykkelig. I stedet er jeg veldig takknemlig. Men det er slik det er akkurat nå. Det må du skrive! At i neste intervju kan jeg ha ombestemt meg. Og det må jeg få lov til. Kanskje jeg til og med drikker igjen.

LES OGSÅ: Else Kåss Furuseth: – Det føltes som et nederlag å skulle gå til psykolog

Til forsiden