MISTET SØNNEN: - Daniel (t.v) var en så god sønn, bror og onkel, han var så genuin og nær. Ungene gikk til han, bikkjene gikk til han. Han romma så mye, forteller Marita om sønnen som bare ble 30 år gammel. Her sammen med mor og broren. FOTO: Privat
MISTET SØNNEN: - Daniel (t.v) var en så god sønn, bror og onkel, han var så genuin og nær. Ungene gikk til han, bikkjene gikk til han. Han romma så mye, forteller Marita om sønnen som bare ble 30 år gammel. Her sammen med mor og broren. FOTO: Privat Vis mer

Overdose

Marita mistet sønnen i overdose

- Du mister ikke bare 30-åringen, du mister barnet ditt gjennom alle år.

Publisert

At koronasmitten nådde Norge, og de største krisetiltakene siden andre verdenskrig ble iverksatt, gjorde ikke den store forskjellen for Marita Kvam i Nykirke, det lille tettstedet mellom Horten og Holmestrand. I snart et halvt år har hun allerede holdt seg hjemme, og vært nede for telling, etter at sønnen Daniel døde av det politiet mener var en overdose, i oktober 2019.

Da vi ringer henne fra hjemmekontoret, snakker hun både fra mammahjertet og som ruskontakt i Holmestrand kommune, som en bråttsjø flommer ordene imot oss. Om de 260 som hvert år dør av en overdose, de høyeste tallene i Europa. Om fordommer og feilslått ruspolitikk. Om de hele livene og familiene som skjuler seg i dødsstatistikken.

Om Daniel som var verdens fineste onkel, som nevøen og niesa både kunne gråte og le hos. Og om hvordan han selv gråt som en unge på 30-årsdagen sin, da han fikk en ny strikkagenser av tanta si, etter å ha hatt dårlig i samvittighet i alle år siden han som 18-åring solgte den første han fikk.

- Han døde i den genseren. Han døde ikke på et sentralsykehus, men i en stol mens folk gikk ut og inn. Jeg har skjemtes, men nå vil jeg dra skammen til sides.

- Han døde av en overdose. Er ikke det litt spesielt når du er ruskonsulent, har folk spurt. Jo, det er kjempespesielt. Men jeg hadde ikke blitt det om jeg ikke hadde hatt fantastiske Daniel i livet mitt, sier Marita, med en hørbar styrke i den lave stemmen.

- Han hadde den klassiske historien, fortsetter hun.

LES OGSÅ: - Det ble for tøft å planlegge begravelsen av min egen datter

En sart person

Som ruskonsulent vet hun altfor godt at sønnens historie med mobbing og det å finne venner i rusmiljøet, er en han deler med mange rusavhengige. Som sekstenåring ble han fengslet for en kriminell handling. Da han kom ut derfra, var han en annen.

- Han fikk skader på sjela si der. Han ble satt inn i et tøft fengsel, der de ikke visste hvordan de skulle håndtere ungdom. Da han ble overført til ungdomsfengsel, blomstret han opp.

Daniel var atten og hadde flyttet hjemmefra, da hun forstod at han fortsatt strevde. Hun ante ikke hva han ruset seg på, men så at han var tynn og blek.

“Jeg er her hvis du trenger meg”, sa hun.

Noen timer senere ringte han: “Jeg orker ikke mer”.

- Da fikk jeg hjem en gutt som gikk på heroin, armene var fulle av sprøytestikk. Jeg fikk sjokk.

Hun jobbet som psykiatrisk sykepleier den gangen, men visste lite om rus. Læringskurven ble bratt og brutal.

- En gang fant jeg han forslått fra topp til tå. Å leve i et rusmiljø medfører så mye galskap og vold. Daniel uten rus var en sart person. Han følte han fungerte bedre med rus, da ble han tøffere og turte å gå ut. Rusen dekket også over de nye sårene han fikk i rusmiljøet, forteller hun.

KJÆRLIGHET: - Jeg er forsiktig med å bruke ordet medavhengighet. Vi må ikke glemme at det er et mammahjerte eller pappahjerte eller søsterhjerte som banker. Det er ikke medavhengighet. Det er kjærlighet, sier Marita Kvam (50). FOTO: Astrid Waller
KJÆRLIGHET: - Jeg er forsiktig med å bruke ordet medavhengighet. Vi må ikke glemme at det er et mammahjerte eller pappahjerte eller søsterhjerte som banker. Det er ikke medavhengighet. Det er kjærlighet, sier Marita Kvam (50). FOTO: Astrid Waller Vis mer

Marita forstod sønnen da han sa: “Sorgen er så enorm, jeg vet ikke hvordan jeg skal takle den”. Samtidig gjorde hun alt hun kunne for å få han ut av det, ble et helt hjelpeapparat alene.

- Det har vært helt forferdelig å følge han. Jeg har tatt urinprøver, kjefta og bråka, hjulpet han med bolig… alle de tingene en kommunalt ansatt skal gjøre, erkjenner hun.

Hun så ham riste av abstinenser, lærte seg etterhvert at hun måtte forlate han før han kom dit, visste han ville spørre henne om penger til mer. Hun fulgte ham ut og inn av ulike behandlingsinstitusjoner.

Hvor mange sjanser har du tenkt å gi, har folk spurt.

Så mange han trenger, har hun svart.

- Daniel hadde en avhengighet til opioider, som heroin, og disse plagene gjorde at han gjentatte ganger falt tilbake i rus. Det var ikke det at han ikke ønsket å komme seg ut av det, men abstinensene gjorde han så syk at han ikke orket eller klarte dette uten hjelp, forklarer Marita.

- Daniel ga meg så mye

Det er på spørsmål om hvordan hun har tatt vare på seg selv i alle årene med å ta vare på sønnen, at hun blir helt stille.

- I de årene jeg var Daniels hjelpeapparat hadde jeg ingen, bortsett fra min egen familie. Men Daniel har gitt så mye tilbake. Han ga meg mye guts til å fortsette. Det ble en type balanse. Mange vil jo tappe deg, men han fylte på. Det gjorde det verdt det.

Hun fortsetter:

- Jeg har ikke noe vondt å si om Daniel. Han har bare vært der for oss. Han hatet seg selv for at han ble avhengig. Jeg var og er enormt glad i han. Jeg elsker han over alt på jord. Det var kjærligheten som holdt meg oppe.

En gang sa Daniel det hun også visste: “Jeg hadde ikke vært i live, hadde det ikke vært for deg”. Gjennom de mange og åpne samtalene med Daniel, lærte hun mye om rus. Med vennene hans i rusmiljøet fikk hun også lett kontakt, mange av dem hadde hun kjent siden de var små. “Du skulle ha jobba med ungdom, du” sa Daniel til henne.

Da han hadde et lengre opphold hos Tyrilistiftelsen, tok hun ham på ordet, ville så gjerne bruke de mange nye erfaringene, og fikk seg jobb som miljøterapeut på Klokkergårdenkollektivet, et behandlingssted for ungdom med rus og adferdsproblematikk. Det var her hun lærte om traumebevisst omsorg, om hvordan omsorg i seg selv og det å se hele mennesket, kan endre den som sliter.

- Det funka som ei kule, fastslår Marita med et smil i stemmen.

Og så, seks år etter at hun første gang så Daniels arrete armer, klarer hun sammen med eldstesønnen Michael, å motivere han til å starte med legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Morfinlignende medisiner som ikke gir ruseffekt, erstatter heroinet Daniel har vært avhengig av.

I juni 2013 leverer han den første rusfrie urinprøven. Da Marita ble spurt av kommunen om hun ville fungere som bemannet bolig for sønnen, sa hun ja til at han kunne flytte inn i andre etasjen hos henne. Etter mange år borte fra samfunnet, og med mange traumer fra fengsel og rusmiljø, slet han med mye angst, og var redd for å være alene.

- Han var voksen, men trengte rammer som en tenåring og mye omsorg. Men så gikk det så innmari bra! At han flyttet hjem og fikk kontakt med familien igjen, var det som skulle komme til å bety aller mest, forteller hun.

For Marita var det som å få livet tilbake - som LAR-bruker fikk Daniel nå et hjelpeapparat rundt seg. På nært hold fikk Marita se både dem hun syntes gjorde en elendig jobb, og de som gjorde hele forskjellen.

VIKTIG JOBB: Marita vil jobbe for at færre skal miste livet i meningsløse overdoser. FOTO: Astrid Waller
VIKTIG JOBB: Marita vil jobbe for at færre skal miste livet i meningsløse overdoser. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Det var noen som møtte Daniel med en omsorg som berørte meg. Det var først da jeg som mamma kunne ta et skritt bort.

“Jeg vil være sånn!” tenkte hun da hun så noen av dem. “Jeg vil møte andre sånn som de beste møtte Daniel”. I 2015 startet hun på en master i Tverrfaglig psykososialt arbeid -selvmord, rus, vold og traumer -med spesialisering i rus. Det var likevel Daniel som skulle forbli hennes fremste læremester. Når hun kom hjem fra jobb og studier, stod han klar med middag til henne, og for alt hun lurte på, hadde han dyrekjøpt erfaring å øse fra.

Livet med LAR skulle etterhvert bli et annet enn de hadde håpet på. Siden Daniel var rusfri, kunne han selv stå for medisineringen. Han mistet en del av hjelpeapparatet rundt seg, men var fortsatt en som trengte hjelp til å komme seg ut.

- Han var rusfri, men livskvaliteten var dårlig, sier Marita.

LES OGSÅ: - Jeg har tenkt om dem som lo og pekte: - Jeg skal fader meg vise dere!

Ser gravsteinen fra vinduet

At LAR-medisinene også ga en rekke bivirkninger, gjorde noe med motivasjonen. Etter seks rusfrie år med LAR, valgte han i fjor sommer å avslutte samarbeidet, og valgte å bruke fentanyl istedenfor, et sterkt smertestillende medikament.

Så, i fjor sommer, skjedde flere ting som skulle komme til å få fatale konsekvenser. Av ulike grunner ble han stående helt uten tilgang på medisiner. Og han ble for første gang kjent med halvsøsteren sin - som slet med rus i perioder. Daniel gikk helhjertet inn for å hjelpe henne.

En oktoberdag 2019 skjer det tragiske. Daniels halvsøster dør av en forgiftning, og det er han som finner henne. Både Marita og Daniels storebror blir svært bekymret for ham. De når ikke inn til ham, og får ham innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling - intetanende om at han her skulle bli liggende beltelagt det meste av tiden, ifølge Marita.

- Daniel var i sjokk, men ble skrevet ut dagen etter, forteller hun.

Beltelegging

  • Sykehuset i Vestfold HF, der Daniel var innlagt kort tid før han døde, er bundet av taushetsplikten uttaler avdelingsoverlege ved psykiatrisk sykehusavdeling, Ove Westgård.
  • Siden Daniel er død kan de ikke fritas fra taushetsplikten.
  • Westgård vil likevel på generelt grunnlag si følgende:
  • - Pasienter med risiko for selvmord innlegges ofte ved akuttpsykiatriske poster. Bruk av mekaniske tvangsmidler («beltelegging») er strengt regulert og benyttes kun dersom det er uomgjengelig nødvendig.

En uke senere får Marita telefonen hun aldri glemmer. Det er fra politiet. De har funnet Daniel død, av det de antar er en overdose.

Fra kjøkkenvinduet kan hun se gravsteinen hans, han ligger begravet på kirkegården tvers over gata. Hver eneste dag har hun gått dit, mens hodet har spunnet og spunnet rundt dette ene: Hva skjedde med Daniel i de mange timene det fortsatt ikke er redegjort for, den fatale søndagen i oktober i fjor? Daniels dødsfall etterforskes fortsatt. Var det et overdosedødsfall - eller var det et drap som følge av gjeld? Marita tror det siste.

- Det snakkes mye om slike drap i miljøet, det må vi ikke bagatellisere. Jeg vet at Daniel skyldte penger, at han ble utsatt for grov vold og trusler.

For slik hun selv smertelig har fått erfare, vet også rusmiljøet dette: Overdosedødsfall blir i liten grad etterforsket. At Daniel ikke ønsket å leve, klarer hun ikke å tro på.

VARM: -Du hører ofte om de som blir tøffe og likegyldige, som stjeler fra foreldrene sine, men Daniel var aldri der. Han var veldig familiekjær, en glad gutt som hadde det best når han var hjemme. FOTO: Privat
VARM: -Du hører ofte om de som blir tøffe og likegyldige, som stjeler fra foreldrene sine, men Daniel var aldri der. Han var veldig familiekjær, en glad gutt som hadde det best når han var hjemme. FOTO: Privat Vis mer

- Jeg er moren hans og elsker han over alt på jord. Jeg vet hva slags fantastisk menneske han er. Han ville leve. Han var ingen drittsekk som kimsa av fentanyl og ikke visste hva det var. Daniel selvmedisinerte seg med det og hadde stålkontroll på dosene.

Samtidig vil hun også advare mot stoffet, som er knyttet til flere overdosedødsfall. Det sterke smertestillende middelet ligger i mange hjem, og er livsfarlig om det brukes feil.

Hva som skjedde den fatale dagen, har hun innsett at hun kanskje aldri får et svar på. Å nærmest gå inn som etterforsker har vært en del av hennes sorgprosess. Etterhvert som politiet selv begynte å etterforske, har hun gått gjennom alt av barnebilder, gransket sønnens blikk.

- Du mister ikke bare 30-åringen, du mister barnet ditt gjennom alle år. Jeg ser på blikket hans, og hvordan det endret seg etter fengselsoppholdet, forteller hun.

Daniel (t.h) og broren Michael sammen. FOTO: Privat
Daniel (t.h) og broren Michael sammen. FOTO: Privat Vis mer

Hun er sykmeldt nå, men når hun kommer tilbake i jobben som ruskontakt i kommunen, er dette noe hun vil bidra til å tydeliggjøre: At de som selger rusmidler, må ansvarliggjøres. At politiet i mye større grad må gå inn i de lukkede russcenene der kjøp og salg foregår. Og ikke minst: At både politi og helsevesen må ta de pårørende på alvor.

- Det er så mange andre pårørende til rusavhengige, som ikke får hjelpen de skulle ha hatt fordi det er rusrelatert. Bønnen min er: Se hele mennesket. Ikke stemple dem som rusavhengige, men se hele mennesket.

“Fader så fine mennesker”, sier hun selv om de mange brukerne hun har møtt. Det har rørt henne dypt at mange av de store sterke karene fra rusmiljøet har kommet bort til henne etter Daniels død og uttrykt sin omsorg. De har blåst vekk den tvilen hun innimellom har hatt på om det er rusfeltet hun skal fortsette å jobbe med når hun igjen er oppe fra knestående.

- Jeg skal tilbake for å kjempe de rusavhengiges sak. Nå må vi ta vare på hverandre. Vi har 260 overdoser hver år, vi har ingen flere å miste, sier hun bestemt.

Det har tatt tid å frigjøre seg fra skammen. Det var annerledes å si at hun hadde en sønn i LAR, enn å si at sønnen hennes døde av en overdose. Nå vil hun skyve skammen unna, både for seg selv og andre pårørende.

- Jeg eier ikke skam lenger. Jeg er bare stolt over de erfaringene Daniel ga meg på godt og vondt. Daniel var ikke bare et overdoseoffer, han var hundre ganger millioner mer enn det. Og det er også de 260 andre, fastslår hun, og legger til med fast stemme:

- Jeg var så fantastisk stolt over sønnen min. Han skal ikke ha gått for ingenting.

KK har vært i kontakt med moren til Daniels halvsøster, som er kjent med at hennes dødsfall omtales i artikkelen.

LES OGSÅ: Mistet sønnen: - Sorg er hardt arbeid - dag og natt.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer