FØDT FOR TIDLIG: Selv om Marius var ekstremt prematur da han ble født, bestemte Stine og familien å bli boende ytterst i havgapet, i bygda med 30 innbyggere. FOTO: Marthe Svendsen
FØDT FOR TIDLIG: Selv om Marius var ekstremt prematur da han ble født, bestemte Stine og familien å bli boende ytterst i havgapet, i bygda med 30 innbyggere. FOTO: Marthe SvendsenVis mer

Prematur fødsel:

Marius ble født 16 uker før termin: - Vi setter pris på alle små fremskritt

Stine tok med mann og tre barn til en liten bygd ytterst i havgapet. Her starter hun bedrift, og drømmer om lama-turisme. Så føder hun et barn som snur opp ned på alt.

En tidlig januardag i 2018. Stine Larsen (30) er 24 uker og seks dager på vei inn i svangerskapet. Legene på sykehuskontrollen sier at alt står tilsynelatende bra til med babyen, og Stine drar derfor på shopping. Midt inne på kjøpesenteret begynner hun å blø voldsomt.

Trebarnsmoren drar tilbake til sykehuset, der hun umiddelbart får beskjed om å ta av seg ringene på fingrene. Hun skal legges i narkose, legene må utføre et katastrofesnitt. Fokuset er på å redde hennes liv.

Bygda med 39 innbyggere

Ett år senere: Harbak ligger helt ytterst i det trønderske havgapet. Når du tror du har kommet til Fosen-halvøyas ende må du fortsette å kjøre, enda litt til. Mot dit vinden blir sterkere, havet villere, og husene stadig færre.

Harbak ser ut som et amfiteater karvet ut av naturen. Rødlilla fjell stuper ned i lange sletter. Veiene er folketomme, og benyttes for det meste av villsau. Her bor omkring 30 innbyggere.

På en liten høyde i bygda ligger to hus, og en stor låve. Her bor familien Harbak; Stine (30), Morten (35), Adrian (10), Natalie (8), Markus (4), Marius (1), samt tre lama, og et ukjent antall silkehøns, katter og ender. Døra er åpen, slik den ofte er på landet. Inne i stua sitter Stine med en liten krabat på fanget, med prikkete body og plastledning fra nesen. Pustemaskinen til Marius (1) durer som en gammel snekke, med jevnlige sukk.

LES OGSÅ: - Jeg har alltid ønsket meg barn, men så ble jeg syk.

HVERDAGSLOGISTIKK: Hverdagen med fire barn er et finstemt maskineri, men roen i bygda påvirker familien. FOTO: Marthe Svendsen
HVERDAGSLOGISTIKK: Hverdagen med fire barn er et finstemt maskineri, men roen i bygda påvirker familien. FOTO: Marthe Svendsen Vis mer

Vekk fra bylivet

For syv år siden fikk Stine og Morten tilbudet om å ta over den ubebodde familiegården til Mortens familie på Harbak. Valget er enkelt - begge to har alltid hatt lyst til å bo på landet, og med to små barn er livet i byen en kostbar affære.

- Vi følte vi bodde oss ihjel, og kastet pengene ut ruta, sier Stine.

Familien pakker med seg alt de eier og ser seg ikke tilbake. Overgangen fra bylivet til å bo i en bygd med 30 innbyggere går overraskende bra. Etter to telefonsamtaler har Stine fått jobb som pleieassistent på helsesenteret, og vasking på den lokale skisenteret. Barnehageplass til barna er heller ikke noe problem.

- Det er mye som har vært enklere på landet enn i byen i hvert fall, sier Stine med et smil.

Stine starter firma, og tar på seg vaskeoppdrag. Hun begynner å vaske på sentrene, og hjemme hos et par eldre mennesker. Ryktet om at Stine tar på seg vaskeoppdrag spres i den lille kommunen, og kundelisten vokser raskt. Stine får forespørsler om både hagearbeid og ipad-hjelp, og har plutselig blitt en alt mulig-kvinne for de eldre i kommunen. Hun kjenner på en ekte omsorg for de eldre, og trives godt i jobben.

- Jeg ønsker at de kan ha muligheten til å bo lengre hjemme dersom de får hjelp, sier Stine om motivasjonen for jobben hun gjør.

Samtidig drømmer Stine og Morten om å starte noe som kan trekke turister til bygda, slik at flere kan oppleve hvor fint det er på Harbak. Kanskje til og med få noen til å bosette seg her. De planlegger å pusse opp det gamle huset for å leie ut til ferieturister. I tillegg ønsker de å ha en tam lama, slik at de kan ta med turister på fjelltur. Lamaene de har i dag er det ingen hjelp i - Oddgeir og de tre hoppene uten navn er lite interessert i å frakte tyskere på fjellet.

Som foreldre til tre, er hverdagen et finstemt maskineri, der alle deler må fungere for at det skal gå rundt. Dagene går fort forbi med barnehage, jobb og middagsplanlegging.

Så blir Stine gravid for fjerde gang.

BYGD MED TRETTI PERSONER: Det er langt fra storbyen til Harbak, hvor det er mer sannsynlig å møte villsauer enn folkemengder. FOTO: Marthe Svendsen
BYGD MED TRETTI PERSONER: Det er langt fra storbyen til Harbak, hvor det er mer sannsynlig å møte villsauer enn folkemengder. FOTO: Marthe Svendsen Vis mer

En dramatisk fødsel

Under svangerskapet har Stine mange blødninger. Hun utsetter derfor lenge å fortelle andre at hun er gravid – i frykt for en spontanabort.

- Svigermor fikk først vite at jeg var gravid tre uker før fødselen, ler Stine.

På grunn av de hyppige blødningene blir firebarnsmoren fulgt opp nøye av St. Olavs hospital i Trondheim, en tre timer lang reise unna Harbak. Etter en rutinemessig kontroll på sykehuset får Stine beskjed om at alt ser fint ut, og at hun kan reise hjem. Hun drar først en snartur innom et kjøpesenter for å handle litt. Det er der hun begynner å blø voldsomt.

På tross av beskjeder om at blødningene ikke er noe å bekymre seg for, bestemmer Stine seg for å dra tilbake til sykehuset.

Derfra går alt veldig raskt. Stine forstår ikke selv hva som foregår, men får beskjed om at hun får sprøyter for å bevare lungekapasiteten til lille Marius. Det er da hun innser at hun skal føde. Det er alt for tidlig. Hun er kun 24 uker og 6 dager på vei – nesten 16 uker før termin.

Alt foregår i et enormt tempo, og Stine får beskjed om å ta av seg ringene på fingrene. Hun må legges i narkose - legene skal gjennomføre et katastrofesnitt.

- Jeg tenkte ikke så mye, jeg var vel mest i sjokk. Samtidig var jeg veldig rolig, og alle var rolig rundt meg. Så jeg var egentlig aldri så redd.

Underveis i den risikable fødselen har legene først og fremst fokus på å redde Stines liv. Det er nære på at det går galt med både Stine og babyen. Selv ligger hun uvitende i narkose.

Etter en ti timer lang fødsel, våkner Stine fra narkosen på operasjonsstua og kjenner en enorm lettelse; hun ser at legene jobber med å intubere slanger i nesa til babyen hennes. Han er altså i live. Hun trilles inn på overvåkning, og lille Marius blir sendt til nyfødt intensiv. Pappa Morten sitter igjen på gangen og venter. Det føles rart at familien er borte fra hverandre i en stund som dette.

BYGDELIV: Stine har lamaer i hagen og lever et liv som for mange vil fremstå som eksotisk. FOTO: Marthe Svendsen
BYGDELIV: Stine har lamaer i hagen og lever et liv som for mange vil fremstå som eksotisk. FOTO: Marthe Svendsen Vis mer

Tilstanden alvorlig for babyen

Etter fødselen får Stine vite at livet hennes og lille Marius hang i en tynn tråd de siste ti timene. Den store blødningen hun opplevde på kjøpesenteret, skyldtes at morkaken var i ferd med å løsne.

- Jeg er glad for at jeg ikke visste selv hvor farlig det var, sier Stine stille.

I tiden etter fødselen er tilstanden svært kritisk for lille Marius. Den første uken får han en infeksjon og blir alvorlig syk. Legene sier de ikke vet om han kommer til å overleve.

Stine føler seg fjern fra virkeligheten, og som om hun ikke er riktig tilstede. Hun og Morten er hos Marius fra tidlig morgen til sent på kveld. Samtidig har de tre andre unger de må ta vare på. Familien får låne en leilighet av sykehuset. Stine og Morten begynner å ane at sykehusoppholdet vil bli langvarig, men ønsker likevel at barna skal være der.

- Det var bedre at barna fikk være med på hele reisen, slik at vi ikke stengte dem ute, sier Stine.

Barna går en periode på skole og barnehage i Trondheim, men savner hjemstedet Harbak. I tillegg er det vanskelig å forstå hva som skjer med Marius, selv om legene forsøker å forklare hva som kunne skjedd med mamma og lillebror.

- Det satt en støkk i de, hvert fall i den største. Nå i ettertid sier han ofte; dere kunne jo dødd, mamma. Det er jo litt vondt å høre, selv om sannheten er grei å kjenne til for dem, sier Stine ettertenksomt.

HJEMME: Etter fem måneder på sykehuset får familien endelig tillatelse til å flytte hjem til Harbak. FOTO: Marthe Svendsen
HJEMME: Etter fem måneder på sykehuset får familien endelig tillatelse til å flytte hjem til Harbak. FOTO: Marthe Svendsen Vis mer

Stine lar barna være med på å stelle babyen, slik at de kan oppleve trygghet ved å se at han vokser og blir friskere. Oppturene og nedturene er mange i månedene som kommer. Etter fødselen ligger lille Marius i kuvøse, og tilkoblet respirator. I tiden etter fødselen må han gjennom en lyskebrokkoperasjon. Når Stine ammer han, får han ofte pustestopp. På et merkelig vis klarer Stine og Morten å bevare roen i situasjonen.

- Helse-Norge er flinke. De passet veldig godt på de minste på nyfødt intensiv, så vi følte oss veldig trygge hele tiden.

Etter fem måneder på sykehuset får familien endelig tillatelse til å flytte hjem til Harbak. En siste tung beskjed venter familien rett før de skal reise hjem; legene har funnet ut at lille Marius er døv.

LES OGSÅ: Derfor blir noen barn født for tidlig

Behov for konstant tilsyn

Det tar tid for familien å absorbere Marius alvorlige tilstand. Likevel, vel hjemme på familiegården i Harbak, merker Stine og Morten at det er noe mer som ikke er slik det skal med Marius. Han er veldig forknytt i kroppen, særlig i armene. Etter flere tester på sykehuset får de svaret; Marius har CP. Han trenger konstant tilsyn, og det døgnet rundt. Hverdagen fremover er uviss, legene tør ikke å si for mye.

- Jeg tenker vi bare må ta det som det kommer, ellers kan man bli sittende og spekulere, sier Stine stille.

Familien får nattevakter som kjører ut til Harbak hver kveld for å overvåke Marius, slik at foreldrene selv kan få seg litt nattesøvn. Overgangen blir stor for familien på seks, som er vant til å være alene på familiegården. I løpet av de første fire månedene hjemme, er det totalt fjorten forskjellige nattevakter som kommer for å passe på Marius på nattetid. Det er mange å gi opplæring til, og mange å gjenfortelle historien til, synes Stine.

Viktig å prate med barna

Stine sitter i stolen ved vinduet og ser utover den fredfulle bygda med de rødlilla, barske fjellene. Stolen er plassert slik at hun har kort avstand til Marius sin seng, dersom noe skulle skje. Hun tilbringer mye tid i denne stolen.

Stine forteller at hun og Morten bruker mye tid på å prate med barna om tilstanden til babyen. De forsøker å fokusere på alt babyen faktisk kan gjøre, i stedet for å fortelle søsknene om hans begrensninger. Foreldrene ønsker at barna skal behandle han mest mulig likt som de andre, selv om han er både døv og alvorlig lungesyk. Søsknene er allerede ivrig i gang med å lære seg tegnspråk.

- Har det påvirket forholdet til deg og Morten, alt som har skjedd?

- Jeg synes egentlig vi har fått et enda bedre forhold. Det samme med ungene, vi har det mye bedre sammen. Nå ser vi jo at... det skal så lite til før alt snur helt om.

Stine sier at paret har begynt å sette mye mer pris på hverandre og alt de har. Materielle ting er ikke så viktig lengre. Det som virkelig betyr noe er å finne på noe sammen - hele familien. Livet er dyrebart, og det har hele familien fått erfare det siste året.

På tross av at hun kun er tredve år har Stine lenge vært voksen. Hun er familiens klippe, og forholder seg rolig, selv når det stormer rundt henne.

- Jeg takler situasjonen med Marius ved at jeg vet at det blir bedre. Når jeg ser at han begynner å bli bedre, så fokuserer jeg på det. Blir glad for de små fremskrittene han gjør.

Samtidig innrømmer hun å ha et behov for å være i konstant aktivitet, for å unngå tankeflommen hun kan overveldes av. Sitter hun for lenge i stolen, så kommer de mørke tankene. Hun finner avkobling i jobben, og gleder seg derfor alltid til å dra på jobb selv om hun tidvis er alt for sliten.

Ingen planer om å flytte

Firmaet Stine startet har stått delvis på vent etter fødselen, men hun tar et par vaskeoppdrag i ny og ne. Hun tenker mye på de eldre hun vanligvis vasker for, og bekymrer seg for hvem som skal hjelpe de når hun selv er hjemme med Marius.

Planene om fjelltur-lama og turistnæring står også på vent, inntil videre. Stine og Morten har lært seg at de må ta en dag av gangen.

- Det er ikke lurt å legge alt for mye planer heller. Men vi gjør det likevel, og vi har mye planer for gården. Det er viktig å drømme seg litt bort i en slik situasjon òg, det hjelper å ha noe å fokusere på.

På tross av utfordringene ved å bo avsidesliggende med et alvorlig sykt barn, har Stine og familien aldri vurdert å flytte tilbake til Trondheim.

- Vi vil bo her fritt og landlig, selv om det blir en del kjøring og mye oppfølging og kontroller på sykehuset. Barna stortrives ute på Harbak, og det samme gjør vi, smiler Stine mens hun ser tankefullt utover rødlilla fjell og bølgende hav.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: