TIDLIG OVERGANGSALDER: – Vi har fått en baby. Alt annet vil ordne seg etter hvert, sier Marte. Foto: Geir Dokken
TIDLIG OVERGANGSALDER: – Vi har fått en baby. Alt annet vil ordne seg etter hvert, sier Marte. Foto: Geir DokkenVis mer

Tidlig Overgangsalder

Marte fikk beskjeden ingen 23-åringer forventer: - Du er nesten ferdig med overgangsalderen

Hun hadde jo så god tid. Men var det allerede for sent å få barn?

Alle babyer er undre. Men Benjamin er kanskje et litt større enn de fleste andre: Ett år etter at legene fortalte Marte at hun ikke kunne få barn, meldte han sin ankomst. 

Et år med uregelmessig mens etter å ha vært av og på p-piller er slett ikke uvanlig. Fastlegen tok noen vevsprøver fra underlivet som hun sendte inn, men beroliget Marte med at det sikkert ikke var noe uvanlig.

Før svaret kom fra laboratoriet hadde hun fått hetetokter. Hva tenker man da?

- Da googler man. Og det finnes bare ett svar når du søker på uregelmessig menstruasjon og hetetokter, sier Marte.

Men selv nå måtte hun trumfe gjennom blodprøvene som avslører hormonbalansen i kroppen. Den bekreftet Martes verste mareritt. Klimakteriet. Alle kvinner skal gjennom det, men ikke i begynnelsen av 20-årene. Overgangsalderen er noe som tilhører mødre og bestemødre. Og nå altså Marte. Som hadde brukt ungdomstiden på å reise, oppleve og lære, og komme hjem igjen med italiensk kjæreste og mange fremtidsplaner. Barn var en viktig del av disse planene, men ikke nå. Først skulle hun komme i gang med jusstudiene og voksenlivet på ordentlig.

 Det finnes bare ett svar når du søker på uregelmessig menstruasjon og hetetokter...


- Foreldrene mine fikk barn mens de var studenter, og har alltid rådet oss til å vente litt. De syntes det var tøft å kombinere studier, dårlig råd og småbarn, så det skulle ikke jeg gjøre, forteller Marte.

Da hun skjønte at hun ikke hadde tid til å vente, at det mest sannsynlig allerede var for seint, ble hun først lammet av sjokk, sorg og bitterhet. Før kampviljen tok over.

- Jeg har aldri vært en sånn som ikke visste om jeg ville bli mor, det har alltid vært en del av planen. Jeg hadde akkurat vært hjemme i Harstad på babybesøk hos søsteren min som hadde fått sitt tredje barn, og broren min fikk vite at han skulle bli pappa omtrent samtidig som jeg fikk diagnosen tidlig overgangsalder, forteller Marte.

Den første tiden skånet familien henne for den siste familieforøkelsen. De skjønte at det ville være for vondt for henne å dele brorens glede mens hun sørget over barna hun aldri ville få. Men sånne nyheter kan som kjent ikke holdes skjult så veldig lenge.

- Det verste var den følelsen av bitterhet. Jeg gråt ikke av glede over å bli tante igjen, men fordi jeg syntes så synd på meg sjøl. Og det føltes fælt, sier hun.

- Innerst inne var jeg jo veldig glad på min bror og svigerinnes vegne, men det var vanskelig å dele deres babylykke samtidig som jeg sørget over min egen situasjon.  Jeg var så fortvilet, det føltes som om livet var over. Hele familien min ble veldig lei seg, alle visste at jeg alltid har hatt lyst på barn. Familien sørget veldig sammen med oss. 

KUNNE HUN IKKE FÅ BARN?: For Marte var det et sjokk å få vite at hun var langt inne i overgangsalderen som 23-åring. Foto: Geir Dokken
KUNNE HUN IKKE FÅ BARN?: For Marte var det et sjokk å få vite at hun var langt inne i overgangsalderen som 23-åring. Foto: Geir Dokken Vis mer

De snakket sammen daglig. I denne perioden var det tøft å ha dem så langt borte. Martes familie bor i Harstad og Matteos i Roma. LES OGSÅ: Symptomene du bør være obs på

- Jeg ble ikke gitt en sjanse

Marte og samboeren Matteo reiste til Italia på sommerferie. De var invitert i dåp til sønnen til Matteos tvillingbror, og hele den italienske storfamilien smilte mot det forelskede paret fra Norge med antydninger som «neste gang er det dere!» Samtidig visste de at legene anså sjansene deres for å bli gravide som så små at de ikke ville henvise dem til prøverørsbehandling. I stedet nevnte legene eggdonasjon som deres beste mulighet, selv om det ikke er lovlig i Norge. Marte lekte med tanken om de burde gifte seg, bare for å ha vært gift lenge nok når de ble gamle nok til å søke om adopsjon. Hun var oppgitt av legene, langt fra klar for å gi opp selv.  

- Det som har slått meg i ettertid, er at jeg ble så blankt avvist med en gang. Jeg ble ikke gitt en sjanse, det hadde vært så lett å gi opp selv, sier hun.

Selv beholdt hun håpet, og har du håp, har du alt. Og Matteo var med.

- Jeg var egentlig klar, jeg. Jeg ville ha barn, og det skulle være med Marte. Da var det bare å satse alt, gliser han.

- Jeg trodde hele tiden vi skulle få det til, for meg er håpet det siste som dør. Jobben min ble å holde Martes humør oppe. Det var som om verdenen min hadde falt sammen, men det var ikke rom for at begge kunne være lei seg samtidig. Det var vanskelig å se henne gråte, vanskelig å si de rette tingene. Men det viktigste var at vi ville ha en familie, og vi var allerede en familie, Marte og jeg. 

- Det som har slått meg i ettertid, er at jeg ble så blankt avvist med én gang. Jeg ble ikke gitt en sjanse, det hadde vært så lett å gi opp selv.

Marte og Matteo leste seg opp på alt fra kostholdsråd til alternativ behandling. Ingenting skulle være uprøvd, kroppene deres skulle ha optimale forhold for å kunne lage en baby. Matteo sluttet å røyke, begge droppet kaffen. Marte tok reseptbelagt østrogentilskudd og vitaminer og gikk til akupunkturbehandling to ganger i uken. 

- Mens legene ga meg opp med en gang, sa akupunktøren at vi skulle i hvert fall prøve. Det er jeg ekstremt takknemlig for. Sammen med Matteo og familien min var akupunktøren den som ga meg råd og støtte, og det trengte jeg. Jeg var helt avhengig av denne støtten for å i det hele tatt klare å leve som normalt.

Halvannen måned etter den første timen hos fertilitetsekspert på Rikshospitalet skulle Marte tilbake på oppfølging. Det var nå tre måneder siden den første prøven hos fastlegen. Tre måneder på autopilot, der alt handlet om dette ene. 

- Det var ikke en lang periode, men den var heftig. Jeg leste alt jeg kom over om fruktbarhet, alt annet ble fullstendig uviktig. Okei, så kom ikke alt i livet vårt til å skje når vi hadde tenkt. Hvis vi skulle ha en mulighet til å få barn, måtte vi bare satse alt. 

Og da Marte møtte til oppfølgingstime på sykehuset, var hun gravid! Hun var selvsagt overlykkelig, og i tillegg var det en tilfredsstillelse i å motbevise legenes pessimisme. Litt sånn «dere ga oss opp, men det gjorde ikke vi!»

- I ettertid har faktisk fastlegen min sagt at hun er blitt mindre restriktiv med å rekvirere dyre prøver, som de i utgangspunktet skal holde litt igjen på. Jeg ga meg ikke, og det er jeg takknemlig for i dag, sier Marte.

KK nr 5/2016 er i salg fra 5. februar
KK nr 5/2016 er i salg fra 5. februar Vis mer

- Det hadde vært så lett å høre på legen den gangen og vente og se, men magefølelsen var så sterk. Er det noe jeg har lært, er det å stole på den.
For i armkroken sitter det levende, glisende beviset på at håpet slett ikke var dødt: Benjamin ble født ganske nøyaktig ett år etter at mammaen hans fikk beskjed om at hun ikke var befruktningsdyktig.

- Jeg har hatt flaks i uflaksen. Hva om jeg ikke hadde hatt Matteo, hva om jeg fikk diagnosen før jeg hadde møtt mannen i mitt liv? Hva om han ikke hadde vært klar for barn? Hva om jeg ikke hadde vært en av de få med denne diagnosen som klarer å få barn på egen hånd likevel?

Hun stopper seg selv. Sier hun ikke klarer å tenke alle tanker fullt ut, men prøver å fokusere på det som er bra.

- Jeg skulle gjerne hatt mer på plass, Benjamin skulle heller ha vokst opp i hus enn i en studentblokk på Tøyen, men jeg føler ikke at jeg kan klage. Vi har fått en baby. Alt annet vil ordne seg etter hvert, smiler Marte.

- Jeg kjente veldig på det i dagene etter fødselen: Det var ingen selvfølge for meg. Den første tiden med Benjamin føltes veldig stort. Jeg hadde vært gjennom så mye og var forberedt på at det kunne ende i en fødselsdepresjon, men lykken kom umiddelbart.
Plutselig var ikke timingen så viktig lenger. Av og til tar livet en annen retning du har planlagt, av og til kan familielykken skapes i en studentblokk på Tøyen. Marte og Matteo håper at Benjamin ikke vokser opp som enebarn, og i så fall har de ikke all verdens tid. Håpet lever fortsatt.

– Det er alltid et lite håp

Prematur ovariesvikt, som tidlig overgangsalder heter på fagspråket, er sjelden – kun 1 prosent av alle kvinner rammes. 

- Når det ikke kan forklares med sykdom eller sykdomsbehandling, oppstår overgangsalderen fordi du ikke har flere egg igjen – det er den enkle forklaringen enten du er i 20-årene eller 50-årene, sier Inger Øverlie, som er gynekolog hos Medicus og har forsket på kvinners overgangsalder.

- Hvorfor noen går tom for egg før tiden kan som regel ikke forklares, og det er helt irreversibelt. Det har også store helsemessige konsekvenser å miste østrogenproduksjonen i tidlig alder. Du får økt risiko for beinskjørhet og hjerte- og karsykdommer. Derfor er det veldig viktig at unge kvinner SKAL få hormonbehandling, det er enda viktigere enn for kvinner som når overgangsalderen til normal tid. Østrogentilskudd fjerner nemlig den økte risikoen for disse sykdommene, sier Øverlie.

Hun påpeker at tidlig overgangsalder har konsekvenser ut over de rent fysiske.

- Det er et stort traume, en sorg og et sjokk, særlig for kvinner som ikke har fått barn ennå. At kvinnen dere har intervjuet har lykkes med å få barn er et lite mirakel, og en nyttig påminnelse om at vi skal være forsiktige med å frata pasienter håpet, medgir hun.

- Vi skal være så rasjonelle, vi skal ikke gi folk falskt håp. Men det er en fryktelig vanskelig balanse, og jeg tror vi må forsøke å ta tak i den lille fliken av håp som finnes og jobbe med det. Klimakteriet ER irreversibelt, men hos unge kvinner kan det være en liten eggreserve. Da er det den vi må fokusere på.

Hår og makeup: Mari Haugersveen, redaksjonen@kk.no. Denne reportasjen står også i KK nr 5/2016.

 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: