SELEKTIV MUTISME: Som barn hadde Marte Fredriksen (21) tilstanden selektiv mutisme. Nå håper hun at hennes historie kan hjelpe andre i samme situasjon. FOTO: Privat
SELEKTIV MUTISME: Som barn hadde Marte Fredriksen (21) tilstanden selektiv mutisme. Nå håper hun at hennes historie kan hjelpe andre i samme situasjon. FOTO: PrivatVis mer

Selektiv mutisme:

Marte hadde selektiv mutisme: - Jeg klarte bare ikke å få ut ordene

Ett av hundre barn har tilstanden som hindrer dem i å snakke med andre.

– Det at jeg ikke snakket var ikke et valg. Hvilken unge ville velge å ikke si meningen sin, ikke bli kjent med nye mennesker eller høre andre prate om seg uten å si noe, sier Marte Fredriksen (21).

Modellen og bloggeren slet i mange år med selektiv mutisme. En tilstand som innebærer at man konsekvent ikke snakker i visse sammenhenger, til tross for at man har evnen til det.

Tilstanden rammer i underkant av én prosent av alle barn og ifølge Foreningen for selektiv mutisme er det en liten overvekt av jentebarn og barn med flerspråklig bakgrunn.

Øvde seg på å snakke høyt i timen

Marte forteller at moren hennes først ble gjort oppmerksom på problemet da hun en dag fikk en urovekkende beskjed fra de ansatte i barnehagen; tre år gamle Marte snakket ikke.

De ansatte hadde riktignok hørt stemmen hennes når hun lekte med sine to nærmeste venner, men kun dersom de lyttet gjennom døren til lekerommet. Så snart en voksen kom inn i rommet, ble Marte helt stum.

Dette var en skarp kontrast til den Marte som moren og broren hennes kjente. Marte var nemlig ei kreativ og glad jente, som alltid snakket som en foss i bilen på vei hjem fra barnehagen.

Kort tid før hun startet på skolen fikk Marte diagnosen selektiv mutisme og tilstanden skulle prege hele oppveksten hennes. Da hun begynte på barneskolen snakket hun knapt med andre enn moren, broren og tre nære venninner.

De første årene gikk imidlertid ganske greit, takket være godt samarbeid med skolen. Det ble lagt opp til at hun skulle få trene seg på å snakke høyt i timen, ved at hun og læreren på forhånd ble enige om hva hun skulle svare.

– Men etter hvert som jeg ble eldre, følte jeg et økt press om å snakke i timene. Det at jeg kunne si noen få ting gjorde også at det ble enda større oppmerksomhet på meg når jeg først sa noe, fordi det skjedde så sjeldent. Det gjorde det bare enda verre, forteller Marte.

– Jeg ville så gjerne snakke og svarte alltid i timene - inne i hodet mitt. Jeg klarte bare ikke å få det ut. Det var en sperre der.

Følte seg mislykket og trist

Frykten for å snakke slet hardt på den lille jenta. Hun hadde ofte magesmerter og ble helt utslitt av alle tankene som konstant surret rundt i hodet hennes når hun var på skolen.

Hun følte seg mislykket og var trist over at de andre barna ikke fikk sjansen til å bli bedre kjent med henne.

– Jeg gikk ofte hjem fra skolen med følelser et barn ikke skal føle. Jeg var frustrert og sint på meg selv fordi jeg ikke klarte å snakke. Jeg, som var en god person og ei artig jente, hvorfor klarte jeg ikke la andre bli kjent med meg?

– Dersom jeg var sammen med en person som jeg følte meg trygg på, kunne jeg noen ganger svare med ja eller nei. Jeg hadde lettere for å svare personer som var rolige enn de som snakket mye.

Det hun fryktet aller mest, var at andre barn skulle spørre henne om hvorfor hun ikke snakket eller at noen skulle forsøke å tvinge henne til å snakke.

– Da fikk jeg et grusomt stikk i magen. Noen ganger føltes det som om kroppen min stivnet helt og at den bare låste seg, sier hun.

SNAKKET KUN MED SINE NÆRMESTE: – Bildene fra barndommen viser det så tydelig, sier Marte. – På bildet til venstre kan du se at jeg er trygg og meg selv, på bildet til høyre var jeg utrygg med andre mennesker rundt meg. Foto: Privat
SNAKKET KUN MED SINE NÆRMESTE: – Bildene fra barndommen viser det så tydelig, sier Marte. – På bildet til venstre kan du se at jeg er trygg og meg selv, på bildet til høyre var jeg utrygg med andre mennesker rundt meg. Foto: Privat Vis mer

Presset seg selv til å overkomme frykten

Først da hun begynte på ungdomsskolen, begynte ting å endre seg for Marte. Med god støtte fra moren klarte hun gradvis å komme seg ut av den låste situasjonen.

Hun mente at den beste måten hun kunne hjelpe datteren på, var å presse henne - men ikke på en måte som gjorde henne utrygg.

– Vi øvde mye på å ta små skritt som var veldig viktige for at jeg skulle bli bedre. Hver lørdag dro vi på kafé og dersom jeg ville ha noe måtte jeg selv spørre etter det. Noen ganger endte jeg opp med en kopp kakao, andre ganger ble jeg sittende med ingenting.

– En episode jeg husker godt var da vi på skolen fikk i oppgave å fortelle de andre i klassen hva som var favorittsangen vår. Jeg hadde valget mellom to sanger som jeg likte godt; en som hadde et lett navn og en annen sang som hadde et veldig vanskelig navn, men som egentlig var favoritten min. Kvelden før hylgråt jeg og var veldig frustrert. Mamma mente jeg skulle si den lette sangen, men jeg følte at jeg ikke kunne gjøre det fordi det egentlig ikke var favoritten. Jeg endte likevel opp med å ta den vanskelige og det føltes veldig bra.

Denne typen små seiere hjalp Marte stadig et skritt nærmere å overkomme frykten. Til tross for mange nederlag underveis, ga hun aldri opp og jobbet seg videre mot å få det livet hun ønsket seg.

– Jeg har alltid hatt store ambisjoner og et ønske om å gjøre noe som ikke alle andre gjør. Jeg ville ikke ha en vanlig jobb, jeg ville reise og se verden. Selv om jeg ikke snakket med alle andre, tenkte jeg mye over hva jeg ville og hvordan jeg skulle oppnå det, forteller hun.

Som 16-åring tvang hun seg selv til å møte representanter fra ulike modellbyråer, blant annet i London. En enorm utfordring for de fleste av oss, men Marte var fast bestemt på at hun skulle klare det og den enorme pågangsviljen har gitt resultater. I dag er hun helt kvitt frykten for å snakke og reiser verden rundt i jobben som modell.

For lite kunnskap om selektiv mutisme

Lørdag 21. april holder hun et foredrag i Oslo i forbindelse med Fagdag for selektiv mutisme som arrangeres av Foreningen for selektiv mutisme.

Arrangementet er åpent for alle og Marte håper spesielt at de vil nå ut til mennesker som jobber med barn.

Selv opplevde hun at mange lærere ikke hadde nok kunnskap om hva tilstanden innebærer, noe hun tror også kan være et problem ved enkelte skoler i dag.

– Det er lett å avskrive barnet som frekk eller sjenert og ikke se at det ligger et større problem bak. Dersom man hele tiden blir fortalt at man er sjenert, er det fort gjort å begynne å tro det selv også. Men det handlet ikke om sjenanse, jeg følte meg ikke trygg.

– Gjennom å fortelle min historie har jeg møtt mange andre som har slitt eller som fortsatt sliter med selektiv mutisme. Jeg har blant annet snakket med godt voksne som fortsatt ikke snakker fordi de ble straffet for å ikke kunne snakke da de var barn. Det er viktig å spre kunnskap om dette slik at vi kan hjelpe andre som sliter med selektiv mutisme. Å komme seg ut av det har ikke vært lett, men det er mulig.

Barn med selektiv mutisme kan lett bli isolerte

Marte får støtte av Anne Klepsland Simonsen, styreleder i Foreningen for selektiv mutisme.

– Vi opplever at det er svært viktig å spre kunnskap om selektiv mutisme nettopp fordi mange i helsevesen, støtteapparat, barnehage og skole aldri har hørt om tilstanden, sier hun.

Simonsen har selv en fem år gammel sønn med selektiv mutisme og kjenner godt til de utfordringene det innebærer.

– Å snakke preger hverdagen vår på så mange måter. Derfor er det også svært begrensende når barn og unge unngår å snakke. De får gjerne rollen som den som ikke snakker og i verste fall blir de isolerte og utelatte fra det sosiale fellesskapet. Og som kjent er det jo mye viktig læring i sosialt samspill. Også på skolen blir dette et større og større problem, fordi mye læring krever muntlig deltakelse og fremføring, sier hun.

KK.no har tidligere snakket med Heidi Omdal som er førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Agder og en av Norges fremste eksperter på selektiv mutisme.

Hun mener tidlig innsats er svært viktig slik at barnet ikke går inn i fastlåste mønstre som gjør snakkingen til et alvorlig stort problem. Men med god støtte fra omgivelsene vil de fleste barn klare å komme seg ut av det.

Ifølge Simonsen kan det imidlertid ofte ta lang tid fra barna unngår å snakke til de får diagnosen selektiv mutisme.

– Noen får den heller aldri og disse barna blir ofte betegnet som stille barn eller gitt en annen diagnoses som autisme eller asperger syndrom. Sønnen min har ikke pratet i barnehagen siden han var tre år gammel, men det var først nå to år etter at han fikk endelig diagnose selektiv mutisme. Det er en krevende tilstand for hjelpeapparatet også, spesielt siden det er lite kompetanse på fagfeltet i Norge, sier hun.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: