Bekhterev:

Martine (35) fikk influensa i julen - endte opp som ufør

– Legen ba meg om ikke å google diagnosen, men jeg gjorde det likevel. Da raknet det for meg.

BEKHTEREV: - Jeg fikk urinveisinfeksjon, smerter i øynene og etter hvert væske og hevelser i flere ledd, forteller Martine om de første symptomene. FOTO: Astrid Waller
BEKHTEREV: - Jeg fikk urinveisinfeksjon, smerter i øynene og etter hvert væske og hevelser i flere ledd, forteller Martine om de første symptomene. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

– Første gangen jeg merket at det var noe galt med kroppen, var da jeg som 18-åring kom hjem fra ferie i Egypt. Der hadde jeg blitt matforgiftet, sier Martine Krogh Andreassen.

Det var imidlertid etter matforgiftningen at hun skjønte at det kunne være noe mer.

- Hjemme fikk jeg urinveisinfeksjon, smerter i øynene og etter hvert væske og hevelser i flere ledd. Jeg ble innlagt på sykehus og fikk diagnosen «Reithers syndrom». I ettertid har jeg blitt fortalt at dette kan være et forstadie til Bekhterevs sykdom.

Martine fra Asker var aktiv og sporty allerede som barn. Som 13-åring fikk hun hest og ble skikkelig hestejente. I tredje klasse på videregående bestemte hun seg for å bli politi.

Følte seg ekkel

Hun var dedikert og trente målrettet frem mot opptaksprøven. Martine unngikk alkohol og hesten ble solgt, alt dreide seg om å komme inn på Politihøgskolen.

– At jeg gikk all in ga resultater, jeg kom inn på første forsøk som 20-åring, og jeg elsket Politihøgskolen fra første stund, forteller Martine.

– Ferdig utdannet jobbet jeg først fire år på lensmannskontor. Jeg tok videreutdanning for innsatspersonell til politiets utrykningsenheter (UEH) vinteren 2012. Den julen fikk jeg influensa, som jeg tror utløste Bekhterevs sykdom.

Den første tiden Martine var syk, kjørte hun på i full fart uten å tenke tilrettelegging eller pauser. Hun nektet å ta innover seg at hun var syk. Hun ville fortsette med variasjon, spenning og utfordringer i jobben, Martine har alltid ønsket å kunne hjelpe andre.

Å bli syk så ung passet overhodet ikke i politikvinnens planer. Hun ville ikke snakke med noen om sykdommen, var redd, følte seg ekkel og hadde det ikke bra. Hun har måttet gå mange runder med seg selv de siste ti årene.

POLITI: Å bli syk så ung passet overhodet ikke i politikvinnens planer. FOTO: Astrid Waller
POLITI: Å bli syk så ung passet overhodet ikke i politikvinnens planer. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Prøvde alt for å stå i jobben

Martine prøvde forskjellige jobber innenfor politiet i årene som fulgte, hun forsøkte også «innejobb», men hun slet med smerter uansett hva hun gjorde. Hun fikk tilrettelagt både turnus og utstyr, likevel ble Martine verre og sykmeldingene hyppigere.

– Det siste året var jeg tilbake på patruljeseksjonen, og jeg er takknemlig for et siste år ute i politibil før det var slutt, sier Martine mens tårene renner.

– Jeg slet veldig på skytebanen, der det å raskt skulle skifte stilling var så smertefullt at jeg skalv. Det hendte jeg gikk bak skytehuset i pausene og kastet opp på grunn av smerter.

Sommeren 2018 giftet Martine seg, og hun ble gravid på bryllupsreisen. Lykken var enorm, selv om Martine var sykmeldt hele svangerskapet. Da Max ble født for 3,5 år siden, kjente Martine at det å være mamma er den viktigste jobben hun noen gang har hatt.

– Etter mammapermisjonen hadde koronapandemien brutt ut, og jeg fikk jobbe hjemmefra med Nettpatruljen. Men da jeg ikke engang klarte å sitte i sengen å jobbe, begynte jeg å innse at jeg ikke kunne fungere i jobb. Allikevel kjempet jeg mot uføretrygd.

BEKHTEREV: – Da jeg skulle ringe sjefen min og informere om ståa, klarte jeg ikke å si ordet Bekhterev. FOTO: Astrid Waller
BEKHTEREV: – Da jeg skulle ringe sjefen min og informere om ståa, klarte jeg ikke å si ordet Bekhterev. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Gråt på venterommet

Martine fikk diagnosen Ankyloserende spondylitt, tidligere kalt Bekhterevs sykdom, i april 2013. Hun trengte noen å snakke med, og kom raskt til fastlegen

– Legen ba meg om ikke google å «Bekhterev», men jeg gjorde det likevel. Jeg fikk da opp bilder av en krumbøyd «quasimodo» og der og da raknet det for meg. Jeg satt på venterommet og gråt, og da fastlegen var ferdig med siste pasient fikk jeg komme inn igjen. Jeg mener å huske at jeg var der lenge, så jeg tror fastlegen kom sent hjem den dagen, sier Martine med lav stemme. Hun husker godt hvor tøft det var å få beskjed om diagnosen.

– Da jeg skulle ringe sjefen min og informere om ståa, klarte jeg ikke å si ordet Bekhterev. Men hun forsto, satte ord på det og har vært en enorm støtte hele veien.

Martine kom raskt i gang med biologiske medisiner. Hun har nå prøvd alt som er tilgjengelig. Alle biologiske, Nsaids, smertestillende, Sarotex og mer alternative medisiner. Det eneste som hjelper litt er Nobligan, et morfinlignende preparat. Det er ikke optimalt ved kroniske smerter, blant annet fordi man utvikler toleranse og det er avhengighetsskapende.

Martine bruker Nobligan kun i de verste periodene for å døyve smertene noe. Sykdommen har forverret seg med årene, og med en aktiv treåring blir det heller ikke så mye tid til å hvile. Martine har det best om sommeren, høsten og vinteren er de verste årstidene når det gjelder stivhet og smerter.

Åpen på Instagram

Etter et par år åpnet Martine en instagramkonto, der hun begynte å dele om livet med sykdommen. Skrivingen ble en slags terapi, en dagbok der hun fikk luftet tanker og følelser. Etter hvert fikk hun både kjente og ukjente følgere, og det ble lettere å snakke om sykdommen i det virkelige livet også.

Martine slettet kontoen da hun ble gravid, men åpnet senere ny Instagramkonto, @fru.bektherev. Hun hadde allerede god erfaring med å dele, men holdt det hemmelig at hun var blitt uføretrygdet i april i år.

– Plutselig bestemte jeg meg for å være et slags ansikt utad for oss som er uføre. Jeg finner mening i å bruke en egentlig kjip situasjon til noe fint, sier Martine.

– Forhåpentligvis kan min åpenhet være med på å endre fordommene rundt det å være ufør, slik at prosessen oppleves mindre skamfull og tung for de som kommer etter meg.

Martine savner selve jobben, det sosiale og følelsen av å være til nytte og å få bekreftelse på jobb. Hun har foreløpig ikke blitt bedre av sykdommen, selv om hun ikke jobber.

– Skammen, bekymringene, stress og vanskelige tanker har nok påvirket meg negativt, sier hun nøkternt.

– Når jeg har fått alt dette mer på plass, håper jeg på en mer stabil situasjon, uten de dypeste dalene. Heldigvis er jeg i utgangspunktet en positiv person, og jeg merker at alt sakte, men sikkert går litt lettere.

#TRENISIN: Trening er virkelig medisin for meg, både fysisk og mentalt, sier Martine. FOTO: Astrid Waller
#TRENISIN: Trening er virkelig medisin for meg, både fysisk og mentalt, sier Martine. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Trenger mer tid

Da Martine ble ufør, så hun på seg selv som en «stusselig faen». Det var en vond følelse, og noe Martine aldri ville tenkt om andre som ble uføre.

Martine får god hjelp av psykolog og kiropraktor, og hun prøver å ha en så jevn flyt som mulig i hverdagen. Hun har innsett at hun ikke er stusselig, men en ung kvinne med en kronisk sykdom. Martine prøver å følge en form for dagsplan, ofte har hun også helseavtaler ute av huset, og hun prøver å klare å møte venninner av og til.

Hun tar på seg treningsklær hver morgen, leverer Max i barnehagen, lufter hunden og går på trening. Bare det å skifte klær kan være så smertefullt, at Martine lettere kunne hoppet over den viktige treningen hvis hun ikke allerede hadde på seg treningsklær.

Hun spiser sen frokost og prøver å gjøre litt husarbeid, før det er tid for dusj og hvile. Hun strikker ofte, hører podcast eller lydbok i hviletiden.

– Jeg har startet hasjtaggen #trenisin, et ord sammensatt av trening og medisin. Trening er virkelig medisin for meg, både fysisk og mentalt, sier Martine.

– Etter en treningsøkt føler jeg meg alltid bedre og er ofte mindre stiv. Men innimellom er jeg så preget av fatigue at det er helt umulig å gjøre noe som helst.

Hikstegråt

Martine sier at hun har akseptert diagnosen; sykdommen har i mange år vært «normalen». Uførheten er såpass fersk, at den har hun problemer med å akseptere. Martine har et håp om å kunne jobbe litt igjen om noen år, samtidig erkjenner hun at helsa nå ikke er slik at hun kan jobbe. Men kanskje når Max blir større. Håpet er at det skal komme nye medisiner, effektive medisiner.

Martine forteller om en trygg og omsorgsfull mann, som også jobber i politiet. Han lar Martine ta initiativet til å snakke jobb, når hun ønsker det. Han vet hvor vondt det er for henne, bare hun ser en politibil med sirener ute i gata. Da tenker Martine på hva hun ufrivillig går glipp av.

– For et par dager siden skulle jeg egentlig være med mannen min og trene på jobb, noe vi ofte gjorde før, sier Martine.

– Da jeg visuelt så for meg å gå inn i damegarderoben og ned trappen til treningsrommet, begynte jeg å hikstegråte. Da fant jeg ut at dette er jeg ikke klar for enda. Jeg må godta at ting tar tid, og har tross alt veldig mye å glede meg over.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer