For Norges beste kvinnelige hekkeløper er det en travel sesong i vente. Både EM og VM står for tur i én og samme sesong. Men før det tar alt fokus, er det mye annet på programmet for hekkeløperen.
Amalie Iuel (28) skal delta på Bislett Games i juni og løp Holmenkollstafetten i midten av mai. KK møter henne på det som nærmest kan kalles hennes andre hjem, Bislett Stadion i Oslo.
Her arrangeres TINE-stafetten for skoleelever på 6. til 9. trinn for å bidra til samhold og løpeglede. Iuel er ambassadør for stafetten og tar gjerne en prat med de ivrige barna og ungdommene.
Fra tribunen heier engasjerte skolebarn på sine løpeglade medelever nede på banen på en regnfull dag midt i hovedstaden.
Ikke ulikt da Iuel skulle løpe 400 meter hekk i fjorårets OL i den japanske hovedstaden. Det skulle vise seg å bli en nedtur for den ellers blide friidrettsutøveren.
Lene har gått ned 20 kilo med omstridt medisin
Å hente seg inn etter motgang
Å være norgesrekordholder på 400 meter og 400 meter hekk, gjør at du møtes med skyhøye forventninger. At hun tjuvstartet i semifinalen i Tokyo-OL og måtte snakke seg til å få stille til start igjen under protest, skulle vise seg å gjøre det vanskelig å fokusere under løpet.
Som den siste i heatet over målstreken, gjorde hun et OL-løp under forventningene. Hvordan man henter seg inn igjen etter en nedtur som det har hun reflektert over i ettertid.
- Jeg må begynne å tenke på den biologiske klokka
Hun lot ikke motgangen gå på bekostning av motivasjonen til tross for at hun var langt nede etter hendelsen.
– Jeg måtte komme meg opp igjen og trene videre. Jeg visste at jeg var bedre enn det. Det som skjedde… Jeg kan ikke kalle det et uhell, men det var utenom det vanlige. Og jeg visste at jeg var bedre enn det jeg fikk vist. Det var motivasjon nok til å komme meg på beina igjen. Det brukte jeg som motivasjon, jeg tenkte «Søren nå fikk jeg det ikke til, jeg er bedre enn det her. Nå skal jeg virkelig vise dem».
Senere samme sesong gjorde hun et fantastisk løp da hun tok norsk rekord på 400 meter med 51,64 sekunder i Zürich.
- Medaljer er gøy, men helsa er viktigere
– Litt for høyt konkurranseinstinkt
– Friidrett er noe jeg virkelig brenner for. Jeg elsker det å trene og holde meg i aktivitet, men jeg er også ekstremt glad i å konkurrere.
Iuel har helt fra barndommen av hatt et veldig høyt konkurranseinstinkt. Kanskje litt for høyt, ifølge henne selv. Da hun skulle løpe om kapp med den tre år yngre kusinen sin, var det ikke snakk om at 9-årige Amalie skulle holde igjen eller legge til rette for 6-åringen.
– Konkurranseinstinktet har alltid vært der.
Og da hun gruset kusinen sin, var det full jubel. I dag tror hun at hun har tonet ned akkurat det litt.
– Jeg har alltid satt høye mål for meg, men også overkommelige mål. Man sier jo at «The sky is the limit», men man prøver jo å sette realistiske mål for å sørge for at de er innen rekkevidde – også for motivasjonens skyld, sier Bærums-jenta.
Helene Olafsen: – Jeg trodde aldri at det skulle bli oss
Teamet i ryggen
– Jeg legger mye press på meg selv. Uansett hvor mye press jeg får utenfra, så overdøver ikke det presset jeg får fra meg selv. Og så har jeg folk som støtter meg uansett hvordan det går, og det er en ganske stor kontrast til der jeg kom fra.
28-åringen studerte i Los Angeles fra 2013 til 2017. Hovedtreneren hennes under studiene kjørte et knallhardt regime. Om hun gjorde det dårlig, fryktet hun for hva treneren skulle si.
– Da jeg gjorde det dårlig i VM, tenkte jeg ikke «Gud, for en gøy opplevelse» – jeg tenkte «Å nei, nå får jeg kjeft av treneren min».
Noe som skulle være skikkelig gøy, ble til en kjip opplevelse.
Treningsgruppen hun har i dag består av blant annet hekkeløper Karsten Warholm (26) og trener Leif Olav Alnes, som begge var til stede under OL-løpet i Tokyo.
– Den treningsgruppen jeg har kommet inn i nå er veldig gode på å støtte hverandre uansett hvordan det går. Og det ble veldig tydelig i OL da jeg tjuvstartet, og jeg hadde Karsten og Leif i ryggen, og ikke minst teamet mitt hjemme. Det er de folkene jeg har rundt meg som jeg bryr meg mest om. Så lenge jeg vet at jeg har dem i ryggen, er det ikke så farlig med resten.
– De betyr mye for meg.
Livet er for kort til å kaste bort tid på folk som ikkje heiar på deg
– Plass til godteri
Det har vært mye snakk om idrett og ernæring de siste årene – særlig knyttet til det kvinnelige langrennslandslaget. Da Iuel studerte fysiologi ved college i USA, var hun innom ernæring, og har derfor fått god innføring i hva hun burde få i seg.
– Jeg har et veldig avslappet forhold til mat – jeg er glad i å lage mat og glad i å spise, ler hun.
Hun beskriver kostholdet sitt som variert, men innrømmer at hun er veldig glad i snop og godteri. Inn mot sesong passer hun på og begrenser søtsakene til et par ganger i uken istedenfor hver dag.
– Jeg er fokusert på det å få i meg nok næring for å prestere på banen. Mat skal ikke være fienden din, det skal være noe du koser deg med og faktisk trenger for å leve og prestere høyt.
Kari Traa: – Man får være glad for hver lille rynke man får
- Gøy å slå rekorden til Aksel mens han så på!
